Abonner via RSS eller E-post

Aftenposten: Kjærligheten til det nære

Publisert den 25.05.2011 i Blogg

Denne kronikken om den konservative filosofen Roger Scruton ble publisert i Aftenposten. Kronikken er basert på en innledning om Scruton fra boken Konservatisme som Civita og Universitetsforlaget gir ut 7. juni.

Kjærlighet til det nære

Roger Scrutons innstendige fokus på tilhørighet og felles kulturelle verdier er avgjørende innspill i den store debatten Europa nå er inne i.

På norgesbesøk. «Den kvelden kom en venn på besøk: Hun hadde vært på barrikadene hele dagen med en teatertrupp (…) Store seiere hadde blitt vunnet: politimenn skadet, biler tent på, slagord ropt, graffiti tegnet. Borgerskapet var på defensiven og snart ville den gamle fascisten og regimet hans be om nåde.»

Slik beskriver Roger Scruton (67) studietiden i Frankrike i sin selvbiografi Gentle Regrets. Den gamle fascisten var Frankrikes president Charles de Gaulle, for de unge radikale selve inkarnasjonen av det korrupte, etablerte systemet. Roger Scruton derimot, leste den gamle krigsheltens biografi Mémoires de Guerre (Minner fra krigen) og ble slått av den første setningen som henspiller på Generalens idé om Det evige Frankrike: «Gjennom hele livet har jeg holdt fast ved en viss idé om Frankrike.» Scruton følte verden gikk til venstre og av hengslene. Selv gikk han til høyre og ble konservativ. Der har han holdt seg i over 40 år, og han har vært uhyre produktiv som filosof, debattant og forfatter. Roger Scruton er trolig den mest kjente av samtidens konservative filosofer. Like fullt er han forblitt kontroversiell, til og med utskjelt.

Nasjonalstaten. Nettopp de Gaulles type tilknytning til Frankrike, ikke bare som geografisk område, men som kulturelt fellesskap og idé, er en rød tråd i Roger Scrutons svært mangfoldige filosofiske og politiske produksjon. Det ligger i menneskets natur å søke mot det konkrete og nære, hevder Scruton: Til sin egen familie, sitt eget sted og sitt eget land. Noe av Scrutons sterkeste kritikk har vært rettet mot dem som vil erstatte patriotisme med lojalitet til universelle verdier og det han kaller «ingensteder».

Med det som utgangspunkt ble Scruton tidlig en skarp kritiker av den såkalte «multikulturalismen» og av Vestens innvandrings- og integreringspolitikk. Han lyttes til av mange i det konservative partiet i Storbritannia. Samtidig skorter det ofte på praktiske løsninger, og Scruton er mindre tydelig på hvordan de faktiske utfordringene i Storbritannia og Vesten skal løses. Det var tross alt i stor grad britenes eget imperium som skapte det flerkulturelle samfunnet på øystaten, og disse innbyggerne blir ikke borte.

Selv om Scruton, som i går foreleste i Oslo, trolig er invitert av det innvandringskritiske nettstedet Document for å snakke nettopp om innvandring- og integrering, er det feil å se ham utelukkende som en kritiker av multikulturalismen. Scruton er først og fremst en representant for den ikke-thatcheristiske konservative arven i Storbritannia, og det er en klar indre sammenheng mellom hans syn på for eksempel innvandring, markedsøkonomi og kjærlighet.

Markedet. «Det sies at vår nasjonale eksistens avhenger av at vi selger bomullstøy en øre billigere for meteren enn noe annet folk. En øre billigere for meteren! … et særdeles snevert fundament å basere seg på for en nasjon som vår», akket den viktorianske historikeren Thomas Carlyle seg. Scruton har den samme innfallsvinkel. Markedsøkonomien kan være god, men den er ikke noe egnet fundament for den sosiale orden. Snarere tvert imot.

Markedsøkonomien må lutres og tempereres av tradisjoner slik at folk kan leve sammen i fellesskap, ikke bare konkurrere. Scruton legger også avgjørende vekt på det sivile samfunnets rolle. Staten er i en forstand en manifestasjon av nasjonens verdier og skal også bidra til å opprettholde disse. Men verdiene har i bunn og grunn sitt opphav og legitimitet i sfæren utenfor politikken – i autoriteten og troskapen til tradisjoner som er kjente, etablerte og kjære for folk.

Sosialt fellesskap. Gjennomgående er Scrutons konservatisme orientert mot sosiale fellesskap snarere enn mot individet. Der liberalismen setter opp individet som utgangspunktet for politisk teori, hevder Scruton snarere at individet må forstås som en forlengelse av samfunnets små og store fellesskap. Bare ved å se enkeltmennesket i dets sammenheng, kan begrepet individ fylles med reelt innhold.

Scruton har skrevet omfattende om kjærlighet og seksualitet, blant annet i boken Sexual Desire: A Moral Philosophy of the Erotic (1986). I en forstand er hans forsvar for det tradisjonelle syn på kjærlighet og samliv begrunnet i dets sosiale nytte.

Barns oppvekst. Det er grunn til å tro, mener han, at når samfunn gjennom århundrer har vernet om ekteskapet som institusjon, skyldes det at ekteskapet er sosialt gunstig, ikke minst som ramme om barns oppvekst. At ekteskap også knyttes til varme følelser og bestemte kulturelle forestillinger, står ikke i motsetning til en slik nytte.

Det er gjennom slike etablerte forestillinger at institusjonen opprettholdes. Dette perspektivet er blitt sterkt kritisert fordi Scruton blant annet har antydet at den gamle skepsisen til homofile kan bunne i et reelt behov fra samfunnets side for å «motvirke» homofile tendenser hos unge. Han har senere sagt at det var et «tankeeksperiment» hvor han ikke lenger står inne for konklusjonene.

Seksualmoral. Men Scruton har også forsvart tradisjonell seksualmoral ved å vise til ideen om mennesket som en person. Sunn menneskelig seksualitet bunner i et begjær for den annen som menneskelig subjekt, som person, ikke simpelthen som kropp. En slik seksualitet retter seg «ikke bare mot kroppen, men mot personen slik vedkommende er kroppsliggjort». Perversjoner og obskøniteter reduserer personen til rene kroppslige mekanismer og er derfor «forbrytelser mot kjærligheten».

Uten anger. At Scruton er kontroversiell er kanskje ikke overraskende. Han tråkker hardt og uten anger på politisk korrekte tær – langt fra alltid med et vellykket resultat. Allikevel er han verdt å lese og lytte til, ikke minst fordi hans innstendige fokus på tilhørighet og felles kulturelle verdier er et avgjørende innspill i den store debatten Europa akkurat nå er inne i.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Ulla Fjeldstad

07.06.11

Hei Thorbjørn.

Jeg kom akkurat hjem fra konservatismefrokostmøtet fullt inspirert. Takk for et topp møte, og jeg gleder meg til å lese boken deres!!!

(Hvis du husker meg, så jobbet jeg en tid i Civita, utga «Marked og moral» sammen med Mathilde Fasting).

Etter alle de spennende, akademiske poengene som ble fremlagt, drister jeg meg til et lite innspill:

Jeg nevnte såvidt for Henrik; vurderte dere noen gang Gadamer? Sannhet og Metode.

For Gadamer, slik jeg oppfatter ham, er det kun mulig å forstå nåtiden med referanse til fortiden. Den «kjente» horisontsammensmeltningen. Det innebærer at når vi skal forstå noe nåtidig, er det de nåtidige fordommene som blir bekreftet gjennom noe evigvarende, klassisk fra fortiden (det vil si, det som har overlevd/vårt utvalg gjennom historien. Dermed tror han også på en sannhet). Det er altså TRADISJONEN, det vil si SUMMEN AV VÅRE TANKER GJENNOM HISTORIEN, som muliggjør forståelsen IDAG. Forståelse er kun mulig gjennom en bekreftelse av noe fortidig (en fordom som har oppstått i møte med en tekst som er skrevet FØR du leste den).

Det finnes sikkert tusen andre tenkere som dere kunne ha tatt med, og du kjenner jo Gadamer godt selv fra universitetet, men han er jo så tilsynelatende konservativ. Man kan altså ikke forstå noe, eller handle, uten referanse til fortiden. Man kan heller ikke gå ut over sin egen forståelseshorisont. Dette er jo det Habermas kritiserer ham for: følger man Gadamer, er også nazismen unngåelig, mennesket ikke er fritt til å ta egne banebrytende valg utover det som er gitt av historien. Alle hendelser er uunngåelige.

Jeg var så inspirert, at jeg liksom bare «måtte» få dette ut. Jeg gleder meg veldig til å lese boken. Bra jobba!!

Ulla Fjeldstad :-)

Har du en mening?