Abonner via RSS eller E-post

Svikter MR-bevegelsen?

Publisert den 11.04.2011 i Blogg

«AS the founder of Human Rights Watch, its active chairman for 20 years and now founding chairman emeritus, I must do something that I never anticipated: I must publicly join the group’s critics.»

Det skrev Robert Bernstein i New York Times i 2009. Kritikken rettet seg særlig mot HRWs opptreden i Midtøsten. Formålet med HRW var å støtte menneskerettighetsarbeid i lukkede samfunn, å gi en stemme til de stemmeløse. I stadig større grad har MR-organisasjonene blitt politisert, mener Bernstein. Én følge er at Israel får langt sterkere kritikk enn land de autoritære regimene rundt. Men Israel er et relativt åpent samfunn med en rekke kontrollmekanismer, mener Bernstein, som anklager sin gamle organisasjon for å svikte de lukkede samfunn.

En annen type kritikk er kommet fra den tidligere Amnesty-aktivisten Gita Saghal. Feministen kritiserer Amnesty for å indirekte legitmere islamisme gjennom å inngå partnerskap med tidligere Guantanamo-fanger. Saghal er uenig med Bernstein i at åpne samfunn ikke behøver MR-kritikk.

Den eminente danske avisen Weekendavisen skriver en lengre artikkel om denne saken på sin forside denne uken (dessverre ikke på nett).

Bernstein har åpenbart et poeng. Kritikken av både Israel og USA (særlig under Bush) fikk langt større plass og fokus enn kritikken av for eksempel Kina eller Saudi Arabia. Samtidig er det et svært viktig poeng i bunn: Vi har faktisk en strengere standard for demokratier enn for diktaturer. Vi kan — og må — forvente mer av USA (eller Norge) enn fra islamistiske diktaturer. På samme måte får Israel legtim kritikk fordi landet er et demokrati og en rettsstat, men samtidig gjør seg skyldig i grove brudd på menneskerettighetene og på internasjonal lov. Men Bernsteins viktigste poeng er at kampen for menneskerettighetene er aller viktigst nettopp der hvor rettighetene står svakest.

Jeg er aller mest bekymret for utvanningen av menneskerettighetsbegrepet. Amnesty breddet for eksempel sitt MR-begrep for noen år siden til å også gjelde sosiale og økonomiske rettigheter. Jeg mener også alle mennesker bør ha tilgang til vann og bolig, men det særegne med de klassiske menneskerettighetene er nettopp deres negative karakter. Det har gjort at de får en helt annen gyldighet enn positive, sosiale rettigheter, ikke minst fordi negative rettigheter ikke koster penger. De lar seg heller ikke politisere på samme måte som for eksempel tilgang til vann.

Undertegnede er medlem i Amnesty og støtter organisasjonen! Det bør du også gjøre!

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?