Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: De vanskelige kompromissene

Publisert den 06.04.2011 i Blogg

Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet. Denne spalten er fra fredag 1. april.

Kompromiss vekker ingen jubel, men uten dem er demokratisk politikk umulig.
 
Noen kompromiss er så famøse at de blir synonymer for unnfallenhet, som München-avtalens knefall for Hitler. Noen kompromiss blir hyllet, som Henry Kissingers avtale i Vietnam. Noen kompromiss er skjøre, som nasjonen Belgia. Noen kompromiss er sterke, som folketrygden eller pensjonsforliket. Noen kompromiss forener motpoler, som klassekompromisset i Hovedavtalen fra 1935. Noen kompromiss er geniale, som antikommunisten Ronald Reagans nedrustningsavtale med Sovjetunionen. Felles for dem alle er at de er skitne i større eller mindre grad. Den lidenskapelige politikken dyrker forskjellene og motsetningene, kompromisset ligger der slapt i midten, som en overkjørt grevling på en våt motorvei. Like fullt er demokratisk politikk utenkelig uten kompromisset.

Denne uken inngikk Arbeiderpartiet og Høyre et kompromiss om reglene for datalagring. Høyre godtok kravet om pålagt lagring av trafikk- og lokasjonsdata, men fikk presset Arbeiderpartiet til strenge krav for tilgang til disse dataene, blant annet domstolskontroll før politiadgang og krav om kryptering av data. Mange er forståelig nok misfornøyde, meg selv inkludert, selv om jeg har tillatt meg å si at gitt utgangspunktet fra Arbeiderpartiet, så har Høyre oppnådd flere viktige ting.

Det er verdt å minne om hvordan denne lange prosessen har vært. I normalsituasjoner glir EUs direktiver inn i norsk lov, men en grasrotkampanje gjorde denne saken annerledes. Datalagringsdirektivet (DLD) var viktig i seg selv, men ble også en symbolsak for alle som i mange år har advart mot den bevisstløse uthulingen av personvernet. Mange kommentatorer har tatt det for gitt at Høyre i utgangspunktet var mot lagring, men at hensynet til EU var avgjørende. De tar feil. I andre, riktignok mindre omfattende saker, som har satt hensynet til personvern opp mot hensynet til kriminalitet, har Høyre også vært delt omtrent på midten.

Prosessen har vært lang. Tilhengerne av direktivet har nok hele tiden vært flere enn det egentlig er blitt gitt inntrykk av, selv om mange også har vært i tvil. DLD har vært oppe i samtlige av partiets organer. Ingen av stedene har det lykkes å få et klart flertall til å stemme nei til DLD. På landsmøtet i fjor stemte riktignok rundt 40 prosent for nei-forslaget, et ikke helt uimponerende antall med tanke på at høyrefolk slett ikke er opprørske av natur, men like fullt bare et «nesten». (Vedtaket sa heller ikke ja til DLD, men var svært kritisk). En høringsrunde i partiet like etter viste stor skepsis i partiet, men flertallet av fylkene sendte ikke inn uttalelse. Mange av fylkene var også delt på midten, blant annet mitt eget hjemfylke Telemark. I flere påfølgende sentralstyremøter ble datalagring diskutert, forslag ble også fremmet, men igjen havnet motstanderne i mindretall. Den endelige beslutningen ble delegert til stortingsgruppen hvor motstanderne var i mindretall nok en gang.

Jeg blir ikke spesielt lystig av å skrive dette. Det gir meg ingen glede. Men det er faktisk nødvendig å minne om at motstanderne av datalagringsdirektivet, undertegnede inkludert, har tapt. Tapt. Vi tapte ikke på årsmøtet i Stopp Datalagringsdirektivet eller på en samling i Norges Juristforbund, vi tapte kampen der vi tok den: I Høyres partiorganisasjon. Kunne prosessen vært bedre? Ja. Var motstanden stor? Ja, absolutt. Men i de nasjonale organene som behandlet saken, har DLD-motstanderne konsekvent vært i mindretall.

LES RESTEN AV SPALTEN HOS MORGENBLADET.

Del på Facebook | Del på Twitter

3 Kommentarer

Chris

06.04.11

1. april, ja. Gid det var en aprilspøk. Og gid at også dine partifeller på tinget hadde lest prinsipprogrammet, og satt tillit til enkeltmennesket i fokus.

Huff.

Ivar Kristiansen sier rett ut i en epost til meg at han stemmer ja til dld fordi han er redd konsekvensene ved et veto. Konsekvenser? Hvilke konsekvenser? Hva er det han er redd for?

Hvilke konsekvenser kan være viktigere enn konsekvensene dld får for alle innbyggerne i Norge?

Som gammel høyrevelger blir det nå Venstre som får min stemme. Det gjør litt vondt, men det gjør på langt nær så vondt som tillitsbruddet Høyre har gjort ovenfor meg.

Karl

07.04.11

Konsekvenser ved et veto, ja. Hvorfor er vi da så ihuga i å legge ned veto mot postdirektivet?

Selv så skal jeg kjempe for at Datalagringsdirektivet fjernes. Om vi så må ut av EØS for at det skal skje, så gjør vi det. Tydeligvis så trengs det en grundig gjennomgang av hele opplegget, hvis det skal være slik at uansett hva de ønsker å tre over oss, så skal de få lov til det.

Og igjen vil jeg anbefalle deg, Torbjørn Røe Isaksen, om å melde deg ut av partiet. For jeg kan ikke gi deg en stemme så lenge det også øker sjansen for at slike som DLD-tilhengere får mer makt. Jeg kan nesten garantere deg at det å melde deg ut over denne saken, vil styrke dine politiske muligheter. Og jeg kan garantere deg at jeg vil gjøre alt jeg kan for å hindre at du får stemmer, om du forblir i partiet.

Kurt-A

07.04.11

Kompromisser meg både her og der. Du bruker tilsvarende argumentasjon som Quisling da han «reddet» Norge 1940. Skam dere som ikke respekterer grunnloven.

Har du en mening?