Abonner via RSS eller E-post

En del av oss

Publisert den 26.04.2011 i Blogg

Da jeg kjørte forbi de nedbrente restene av Østre Porsgrunn kirke formiddagen etter brannen, kjente jeg et stikk i hjertet. Alle branner er selvfølgelig forferdelige, i alle branner er det noen som mister noe  – eller i verste fall noen – som de har elsket. Men da Østre Porsgrunn kirke brant ned berørte det hele Porsgrunn, ja hele Telemark, på en helt spesiell måte. Mange fikk sjokk, mange ble lei seg, noen ble sinte. Det ble jeg også, men samtidig kan kanskje tapet kan være utgangspunkt for noen refleksjoner vi kan ta med oss videre. Vi kan faktisk bruke denne tragiske brannen til noe positivt, hvis vi vil.

Hvorfor føles det så ekstra sårt når et gammelt kirkebygg brenner ned? Østre Porsgrunn var fra 1760. Det var en vakker kirke, et landemerke i byen. Likevel tror jeg det spesielle med nettopp slike kirkebygg ikke bare er alderen eller arkitekturen, men at de på ett vis symboliserer de lange linjene i vår historie. Vi lever i en tid med store endringer. Mye er annerledes fra ett år til et annet, og det går raskt, fryktelig raskt. Samtidig er vi på mange måter blitt mer kortsiktige. Vi haster rundt i en travel hverdag, og både vi politikere, næringslivet og andre har ofte en kort tidshorisont.

Jeg er ikke blant dem som mener at alt var bedre før. Men jeg er blant dem som tror at historien er viktig for et samfunn. Det som gjør oss til et land – til et fellesskap – er ikke bare at vi deler pass, men at vi deler en felles historie. Hver gang vi ser et bygg som Østre Porsgrunn kirke blir vi minnet om denne historien. Vi blir minnet om at vi som lever nå er en del av en ubrutt lenke av mennesker, en lenke som strekker seg mange århundrer tilbake. Kirkebygg er med på å minne oss om hvor vi kom fra, og dermed på hvem vi er. Da Østre Porsgrunn kirke brant ned var det ikke bare et bygg som ble borte, men en liten del av oss selv.

I en situasjon hvor endringene er raske, kan vi ikke stoppe verden og melde oss ut; men vi kan kanskje forsøke å forene forandring og forankring. Vi kan passe på nettopp de tingene som minner oss om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Vi kan hindre at arven vår forfaller, glemmes, neglisjeres eller reduseres til rene museumsgjenstander. Jeg tror ikke vi klarer denne oppgaven hvis vi forsøker å legge kulturen vår på Norgesglass for å bevare den akkurat som den er, men jeg tror heller ikke vi får det til dersom vi skal kaste oss over alt nytt og spennende uten tanke på å bevare det vi har fått overlevert.

Vi må også unngå det kunstige skillet mellom å ta vare på vår egen arv og møte andre mennesker og kulturer. Vi må ta vare på de tradisjonene og verdiene som har formet Norge gjennom århundrer, men nettopp tryggheten som ligger i det kjente gjør oss i stand til å møte nye mennesker på en god måte.  Et større kulturelt mangfold er ikke det samme som å ignorere vår egen arv. Jeg vil si snarere tvert i mot! Nettopp fordi mangfoldet blir større, er det desto viktigere å sikre det vi har arvet fra slektene før oss.

Innlegget har stått på trykk i bla. Varden, TA og Porsgrunns Dagbladet.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?