Abonner via RSS eller E-post

Seierherren

Publisert den 16.03.2011 i Blogg

Dette er en liten forsmak fra antologien Konservatisme som utgis av Universitetsforlaget i samarbeid med Civita senere denne våren.

I et fjernsynsintervju fra slutten av 70-tallet hører vi den tynne, spake stemmen til professor Friedrich A. Hayek med sin engelsk farget av en tykk, tysk aksent: ”Da jeg var ung var det bare gamle mennesker som trodde på det samme som jeg. I dag, når jeg er gammel, ser jeg igjen de unge strømme til ideene.”

Den intellektuelle vinden var i ferd med å snu bort fra styring og keynesianisme (som Hayek for øvrig mente ble misbrukt av politikerne som brukte ekstra penger også i oppgangstider). Få år tidligere hadde Hayek fått Nobelprisen i økonomi. Elleve år senere opplevde den gamle mannen Berlinmurens fall. Han døde tre år senere, i 1992.

Friedrich A. Hayek skrev innenfor en rekke felt: økonomi, psykologi, idéhistorie og filosofi. Mest anerkjent er han som økonom, men det er i skjæringspunktet mellom økonomi, filosofi, sosialteori og idéhistorie han har gitt sine viktigste bidrag til konservativ tankegang.

Hayeks viktigste ide er at orden kan oppstå uten ordre. Koordinering kan finne sted uten en overordnet koordinator. Hayek kaller det spontan orden. En sti som krongler seg vei gjennom skogen, har ikke kommet til fordi noen har bestemt det, men er et resultat av utallige menneskers ukoordinerte handlinger. Språket vårt er ikke skapt, men har vokst frem gjennom årtusener med prøving og feiling. Heller ikke lover er nødvendigvis et resultat av bevisst formgivning. Den engelske lovtradisjonen, «common law», må sees som et organisk hele hvor de enkelte delene gjennom århundrer har utviklet og tilpasset seg endrede omstendigheter. Common law-prinsipper er også eldre enn de nedskrevne lovene selv – den formaliserte delen av lovverket er bare toppen av isfjellet, et forsøk på å uttrykke skriftlig de sosiale praksiser og regler som allerede eksisterer i et samfunn. En moderne markedsøkonomi er et eksempel på det samme. Den styres ikke bare av nedskrevne regler, men av skikker og praksiser som har eksistert i århundrer, og som er internalisert av markedsaktørene.

Filosofisk bygger Hayek opp en type liberal tenkning som er sterkt preget av konservativt tankegods. Politisk er han tilhenger av et liberalt, eller endog det vi kan kalle et liberalistisk reformprogram. Statens rolle er først og fremst å opprettholde rettsstaten. Lovene i et fritt samfunn er generelle og skal ikke sikte inn mot bestemte endemål. Han er altså tilhenger av det som kalles prosedural rettferdighet; det er ikke resultatene som avgjør om en handling er riktig eller gal, men at den foregår innenfor legale rammer.

Hayeks stat er sterk, men begrenset. Allikevel kan den ta ansvar for langt mer enn den klassiske nattvekterstaten. Blant de oppgavene han mener staten kan (men ikke må) involvere seg i, er parker og museer, teatre og arenaer for sport, beskyttelse mot nød og fattigdom gjennom en garantert minsteinntekt utenfor markedet, sosiale forsikringssystemer som beskytter mot sykdom og ulykke, hjelp til ofre for naturkatastrofer, samt kart, veier, statistikk og kvalitetssikring av visse produkter.

Hayek skrev i 1960 et essay kalt Why I’m Not a Conservative hvor han kritiserte datidens konservative for å frykte fremskritt og fremgang, være ubekymret for statens størrelse og ukritisk omfavne privilegier og etablert autoritet. Det er ingen tvil om at Hayek på flere områder vil være uenig i typisk konservative standpunkter. Han er for eksempel svært kritisk til at staten skal fremme bestemte verdier, selv om han godtar at symboler som flagget og kongehuset kan spille en rolle. Samtidig er han kritisk til å kalle seg ”liberal”:

”Hvis liberalisme fortsatt hadde det samme innholdet som da en engelsk historiker i 1827 snakket om revolusjonen i 1688 som ‘en triumf for de prinsippene som i dagens språk best kan beskrives som liberale eller konstitusjonelle’, eller hvis en fortsatt kunne, med Lord Acton, snakke om Burke, Macaulay og Gladstone som de tre største liberalere, eller ennå kunne, som Harold Laski, betrakte Tocqueville og Lord Acton som ‘de vesentligste liberalere i det nittende århundret’, da ville jeg ha vært mer enn stolt over å beskrive meg selv som liberal.”

I stedet går Hayek tilbake til en tradisjon som nærmest er glemt, i følge ham selv, men som reflekterer hans syn på samfunn og individ. Han kaller seg en forherdet, Gammel Whig.

Han skisserer en liberal tradisjon som står i opposisjon til det rasjonalistiske, radikale tankegodset fra for eksempel Thomas Paine, William Godwin og Jeremy Bentham. Denne tradisjonen som han definerer seg innenfor, er evolusjonær, forsiktig, usystematisk og empirisk. Dens fremste representanter finnes i en skotsk og engelsk skeptisk, empirisk og anti-rasjonalistisk tradisjon som blant annet inkluderer David Hume, Adam Smith, Adam Ferguson, Edmund Burke og William Paley, samt franskmannen Alexis de Tocqueville. Hayek er, sier han selv, en ”burkeansk whig”

Del på Facebook | Del på Twitter

6 Kommentarer

Ove Vanebo

16.03.11

Det sentrale som skiller Hayeks spontane orden fra mer konservative tenkere, er at den er endogen – den er selvgenererende og -opprettholdende. Dette står i motsetning til en del mer eksogene former for orden som støttes av ikke-liberalere.

Forøvrig kunne det være interessant å se nærmere på hvor «konservativ» Burke egentlig var, og hva Hayek vektlegger når han trekker veksler på Burkes tenkning. Han mener, som Torbjørn sikkert vet, at Burke må kategoriseres som en slags liberaler. Han ble jo også laissez-faire-tilhenger på sine eldre dager, noe som burde kommet frem langt oftere i debattene om Burke/Hayek.

Erik M.

16.03.11

Jeg anser meg selv som verdikonservativ, men tar avstand fra Høyre. Ser ikke helt det konservative i å gi opp det norske selvstyret, og føre politikk som forårsaker økt konsentrasjon av både politisk og økonomisk makt. Ikke vil de ta noen spesielt sterke tak for å beskytte den norske kulturen vår fra islamisering, ei.

Synes forøvrig at Høyremenn burde begynne å kalle seg «Gamle Whigs.» Det ville vært utmerket markedsføring.

Thomas

18.03.11

«beskytte den norske kulturen vår fra islamisering»

Nei, du hører nok ikke hjemme i høyre. Mem bare rolig, jeg har hørt at det finnes et parti for dem som er redd for snikislimifisering (sic).

Elementært i Marxistisk teori er at om vi skal gjøre inntektsoverføring fra rik til fattig må vi ha en offentlig sektor som foretar progressiv beskatning. Både sosialister og sosialdemokrater virker å være enige om at så lenge verdien av den siste krona er større for den fattige enn for den rike må vi ha offentlig sektor som tilstreber å utjevne forskjellene ved hjelp av progressiv beskatning og offentlige helse- og velferdstjenester som er tilgjengelig for alle. Den norske høyresiden er langt på vei enig, men de ønsker ikke like stor inntektsfordeling, og de mener at de rikeste fortjener å bane seg vei i helsekøen med å kjøpe behandling fra privatpraktiserende. Borgerlønn, samfunnslønn eller garantert minsteinntekt (GMI) som jeg velger å fremheve, er like ofte foreslått fra høyresiden som fra venstresiden. I grunn merkelig at aversjonen mot sosialister tilsynelatende er så sterk i en nasjon full av skapmarxister.

Vel vel jeg skal ikke forsøke å fremstille høyresiden som de som kjemper for å heve inntektsbunnen for de fattigste og senke inntektstaket for de rikeste – for det vil de nemlig ikke. Den politiske distinksjonen er at venstresiden mener landet er vårt felleseie, mens høyresiden mener at enkelte har større rett til på profitten som skapes av de som befinner seg lenger ned i det økonomiske hierarkiet. Borgerlønn som foreksempel Venstre har jobbet for, gir alle borgere uten hensyn til inntekt og skattesystem mottar en slump penger av en viss størrelse. Dette vil selvfølgelig medføre en prisvekst som rammer de som bare har denne ytelsen å leve av. Garantert minsteinntekt – som både SV og Mental Helse (noe jeg lyktes med å få programfestet i 2010) arbeider for å innføre – vil kun tilfalle de som ikke allerede har en inntekt på minimum denne størrelsen.

En slik politikk er det vanskelig å få oppslutning til i et samfunn der de som tilraner seg mest av våre fellesgoder nærmest har en heltestatus. Villaksen er foreksempel i ferd med å dø ut og morderen velter seg i penger med den gemene hops velsignelse. Ansatte hos enkelte private aktører rundt om i landet nektes å organisere seg, underbetales, får dårlige pensjonsvilkår og uholdbare arbeidsforhold mens eierne velter seg i penger. Dette er en utvikling høyresiden arbeider for å forsterke. Jeg fordømmer ingen, men når et menneske posisjonerer seg på høyre eller venstresiden i politikken er dette et valg som signaliserer om det synes at alle mennesker skal ha like muligheter og rettigheter – og om det synes at godene er noe vi skal dele. Uansett tror jeg den samfunnsøkonomiske gevinsten med å innføre GMI er så stor at det skal være mulig for de aller fleste å slutte seg til dette. GMI vil både myke opp byråkratiske fordelingssystemer og forenkle inntektsfordelingen.

[…] Snoen kom derfor ut av skapet som Hayekianer, etter den østerriksk-engelske økonomen og filosofen F.A. Hayek. Hayek er en svært interessant tenker som har mye til felles både med konservatismens far, Edmund […]

[…] kom derfor ut av skapet som Hayekianer, etter den østerriksk-engelske økonomen og filosofen F.A. Hayek. Hayek er en svært interessant tenker som har mye til felles både med konservatismens far, Edmund […]

Har du en mening?