Abonner via RSS eller E-post

Høyresidens halleluja for bomber over Libya

Publisert den 25.03.2011 i Blogg

I debatten som ledet frem til flyforbudsonen over Libya og til et norsk engasjement under NATOs ledelse, var det flere røster som deltok. Konservative Minerva (hvor jeg selv er en av redaktørene) tok gjennom redaktør Nils August Andresen svært tidlig til orde for en militæraksjon mot Gadaffi. Andresen argumenterte også for at en slik aksjon burde gjennomføres selv om ikke FN ga vedtak, noe de da gjorde til slutt. I Klassekampen i dag er Audun Lysbakken også soleklar, slik Bård Vegard Solhjell har vært tidligere. SV har i denne saken stått nesten samlet på en liberal, internasjonal og intervensjonistisk linje hvor FN-mandatet er avgjørende for å bygge legitimitet for en aksjon for å beskytte sivile. «Det er en slik verden vi vil ha», har flere SVere sagt, implisitt: En verden styrt av et FN som kan sette makt bak sine krav. Fremskrittspartiet har også, etter litt innledende usikkerhet, støttet fullt og helt opp om denne linjen. Arbeiderpartiet, ved Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide, var kritiske innledningsvis, men Norge slutter nå opp om aksjonen.

Det er påfallende i diskusjonen at de mest kritiske refleksjonene kommer fra nettopp Gahr Støre og Barth Eide (og Rødt, men de regner jeg ikke med i denne sammenhengen), mens høyresiden i Norge nesten enstemmig har ivret for en militær intervensjon. Fremskrittspartiet har i mange år vært tilhenger av å bruke militærmakt, særlig dersom USA er i førersetet, noe holdningen til Irak-krigen viste. Høyre har vært litt mer påholdne og har i større grad stått på en tradisjonell norsk utenrikspolitisk linje hvor hensynet til de allierte veier tungt, men hensynet til FN veier like tungt. Men også i Høyre har det vært sterk støtte til både aksjonene på Balkan og Afghanistan. Hva gjelder Irak er jeg nokså sikker på at både Høyre og AP ville støttet aksjonen dersom det kom et klart FN-mandat, men når det ikke skjedde ble skepsisen langt større.

Frp og SV har i mange år utgjort den reelle, utenrikspolitiske opposisjonen på Stortinget. SV med sin motstand mot NATO, skepsis mot NATOs nye strategi (partiet ble revet av strid i spørsmålet om bombing av serbiske mål) og anti-amerikanisme; Frp med sin svært sterke støtte til USA og tidvise kritikk av norsk utenrikskonsensus. Høyre og dels AP har stått for en slags mellomposisjon som først og fremst er fundert på at for Norge er både allianser og en internasjonal rettsorden, symbolisert ved FN, viktig.

I spørsmålet om Libya er hele høyresiden tilsynelatende samlet bak en slags liberal intervensjonisme. Det merkelige er at ingen partier eller miljøer på høyresiden synes å tilhøre en mer klassisk realpolitisk skole. Ingen på høyresiden tar til orde for at NATO bør konsentrere seg om sine egne nærområder, ingen advarer mot at A ofte tar B når man setter i gang militære intervensjoner og at bakkestyrker derfor ikke er utenkelig, ingen påpeker som i Colin Powels berømte Pottery Barn-rule, at «if you break it, you own it». Personlig mener jeg argumentene støtter militæraksjonen som nå er satt i gang, men jeg er samtidig skeptisk. Ikke minst fordi opprørerne ikke synes å ha fått med seg tilstrekkelig støtte i befolkningen til å styrte Gadaffi — utfallet av konflikten er dermed avhengig av enten en lang utmattelseskrig med vestlig støtte, eller et skjørt kompromiss. Jeg er også skeptisk fordi bombingen signaliserer til Gadaffi at han har ingenting å tape: Han må gå av uansett.

Denne mangelen kan gjøre den utenrikspolitiske debatten på høyresidene fattigere — og i verste fall farlig naiv.

Del på Facebook | Del på Twitter

6 Kommentarer

Tillater meg å tipse om denne interessante, helt ferske og kritiske artikkelen på Minerva:

http://www.minerva.as/2011/03/25/farlige-intervensjoner/

25.03.11

Veldig enig Torbjørn – derfor har min ryggmarksrefleks etter Afghanistan og Irak blitt som Bush jrs opprinnelig «No nationbuilding». Jeg synes også Barth Eides og Gahr Støres opprinnelige posisjoner var fornuftige. Men det står seg dårlig når de i ettertid prøver å late som de aldri hadde disse posisjonene.

Jeg savner også en norsk stemme på høyresiden av den mer klassiske realpolitiske skolen. Hvor det første og viktigste spørsmålet som blir stilt er – hvilke interesser har vi egentlig i Libya?

Einar Fæste

25.03.11

Vi ser at opposisjonen lyktes vært bra takket være ikke-vold. Det er noe å reflektere over når opprøret sprer seg til flere diktaturer. Hvilke lidelser må sivile tåle når Gadaffi ikke gir seg ? Militære strateger må finne alternativer til bombing.

25.03.11

Liberaleren forsøkte seg med noen kritiske bemerkninger, men vi var kanskje for forsiktige – langt mer enn vi var angående Irak i 2003.

Leif Auke

25.03.11

enig :-)

Marius Rønnevik

27.03.11

Gerald Celente kommer med noen gode pragmatiske argumenter i innsalget som er linket under om enn noe ensidig, men hvorfor er det nettopp Libya som nå blir «reddet» fra undertrykkelse. Hva med Jemen, Bahrain osv. Er premissene annerledes der? Hva er begrunnelsen for ikke å gå til samme aksjon i disse landene?

http://www.youtube.com/watch?v=IDGAR1cseqs

Har du en mening?