Abonner via RSS eller E-post

Reflections on the revolution in Egypt

Publisert den 02.02.2011 i Blogg

Maos statsminister skal en gang ha blitt spurt om hva han synes om den franske revolusjonen. «Det er for tidlig å si noe om», svarte han.

Mange sterke ord er blitt brukt om bølgen av demonstrasjoner og opprør som nå skyller gjennom den arabiske verden. Jeg er ingen ekspert på arabiske land, jeg er heller ingen ekspert på Egypt; men jeg tillater meg å følge begivenhetene med en mer moderat optimisme. Det skyldes ingen forkjærlighet for Mubaraks korrupte regime (selv om det rent geopolitisk trolig har vært en fordel for regionen), snarere en slags politisk nøkternhet. Jeg forholder meg nøkternt til påstandene om at demonstrantene nærmest krever et demokrati etter vestlig modell (det er mulig, men mange ønsker trolig også noe annet). Jeg er skeptisk til historiske paralleller, det være seg med Øst Europa eller Georgia (jeg kan ikke la være å tenke på revolusjonen i Iran som også startet som en bred mobilisering). Og sist, men ikke minst: jeg synes det er naturlig å avvente hva som faktisk kommer før jeg slipper jubelen løs. Blir resultatet et liberalt demokrati? Strålende! Men veien dit er ikke smertefri, ei heller er det åpenbart at det er der vi vil ende. Dagens voldelige sammenstøt vitner om et land som er delt, om ikke på midten, så allikevel med en kampklar minoritet som støtter regimet.

Betyr det at jeg mener demonstrantene bør gå hjem? Godta sine undertrykkere og gi opp? Nei. Men det betyr at den naive entusiasme sjelden er er et godt utgangspunkt for å gjøre gode politiske vurderinger.

For et par dager siden leste jeg igjen Edmund Burkes anti-revolusjonære essay An Appeal from the New to the Old Whigs. Hele hans analyse av farene ved revolusjon slo meg som relevante også i denne situasjonen. Noen utdrag:

Når folk betrakter et politisk fenomen som de begjærer lidenskapelig under en bestemt synsvinkel, har de en sterk tendens til å dekke over eller undervurdere de ondene det kan innebære å skaffe seg dette objektet.

Hvis det skal være prisverdig å styrte statsmakten, må det være fordi det skal forbedre regjeringens politikk eller de som forvalter denne, eller begge. Vi kan ikke skille skarpt mellom å styrte statsmakten og skape forbedringer.Burke mener revolusjoner frigjør krefter som etterhvert blir vanskelig å kontrollere — derfor kan resultatet også ende opp med å bli det stikk motsatte av de slagord revolusjonen egentlig gikk i kamp for.

Uten å ville definere det udefinerbare, vil jeg likevel hevde at enhver revolusjon må fjerne et alvorlig og påtrengende onde, og at den med nesten fullstendig sikkerhet må føre til et omfattende og utvetydig gode, før man ofrer moralen og medborgeres velferd på revolusjonens alter. Dersom det noensinne er viktig å være gjerrig, så må det være når det gjelder å frivillig skape onder. Og enhver revolusjon rommer noe ondt.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

[…] for den arabiske våren for halvannet år siden og virkeligheten nå. Jeg syntes allerede da at euforien var i overkant. Særlig var forsøket på å trekke en historisk parallell til murens fall feilslått. Hva skal […]

Har du en mening?