Abonner via RSS eller E-post

Blind for forskning

Publisert den 01.02.2011 i Blogg

Jeg har vært syk noen dager, derfor mindre blogging enn vanlig. Får nøye meg med å legge ut dagens innlegg fra Aftenposten:

Blind for forskning
Én ting er å ha en politisk retorikk, en ganske annen ting er å lukke øynene og holde for ørene når man konfronteres med forskning som kanskje ikke passer med retorikken. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm velger det siste som svar på forskning om uførhet. I verste fall viser det en alvorlig mangel på dømmekraft eller manglende forståelse for forskningens rolle.

Professor Marit Rege ved Universitetet i Stavanger har gjennom sitt forskningsarbeid vist at det trolig er en viss ”smitteeffekt” (et uheldig uttrykk) av uførepensjon. Jeg har ikke gjennomgått forskningsarbeidet og statistikken hennes i detalj, men det er grunn til å tro at hun kan være inne på noe relevant. Ikke minst fordi noe av det samme har blitt påvist også tidligere, blant annet i et forskningsarbeid fra Statens arbeidsmiljøinstitutt. Sistnevnte rapport tydet på at uførepensjon ”går i arv”. En forsker beskrev det slik i Klassekampen (4.1.08):
“En tolkning på at uføretrygd går i arv, kan være at visse sjeldne sykdommer arves, men dette spiller nok en liten rolle, fordi halvparten av unge uføretrygdede er uføre på grunn av psykiske lidelser. Det dreier seg nok mer om roller man lærer, og barn av uføretrygdede foreldre lærer seg rollen. Slik kan man si at sosial arv følger slektene.”

Å si at ”folk blir uføre fordi de er syke” er derfor ikke dekkende for hele bildet. I det minste er det en retorikk som ikke tar inn over seg at årsakene til uførepensjon kan være kompliserte, og at normer, holdninger og oppvekstmiljø også kan spille en viss rolle, noe for øvrig Uførepensjonsutvalget også poengterte.

Bjurstrøms holdning som presentert i et leserbrev i Aftenposten (28.01.11) er tilsynelatende: Jeg ser hva forskningen viser, men gidder ikke å ta stilling til det fordi det strider mot min retorikk.

Det er en blødme. Også fordi forskningen på ingen måte dikterer hva slags politikk man skal føre. Den gir i beste fall noen indikasjoner på hva som kan bli konsekvensene av den politikken man velger.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

H.K

02.02.11

Politkerne er livredde for å gi slipp på sitt mantra om at alle helst vil være i arbeid. Å ta den virkligheten innover seg at svært mange av mange forskjellig grunner ikke ønsker å være ordinær arbeidstaker er for skremmende.For meg er dette uforståelig og ufattelig feigt. Man må jo være blind for ikke å se at det som var ment som et sikkerhetsnett for alvorlig syke mennesker uten inntektsevne er blitt et valgfritt alternativ.
I debatt etter debatt gjentas de samme floskler om at det er da ingen som velger å bli syke.
Slik skaper man politiker forakt, fordi man som velger ikke lenger opplever at de har noen kontakt med virkligheten.
En annen effekt av at man hele tiden fornekter det åpenbare er at politikken ikke lenger bygges på fakta men på slik man har definert verden til å være. På den måten blir man helt ute av stand til å finne egnede virkemidler fordi problemene hele tiden må omskrives.

En annen ting er at de også dobbelt kommuniserer. Det vises stadig til at man ved å forhindre frafall fra videregående skole kan spare milliarder i fremtidig uføretrygd.
Hvilken sykdom man får av og ikke fullføre videregående skole blir ikke sagt. (og det er jo bare syke mennesker som er uføretrygdede)

Det er mange som har grunn til å være forbanna for våre politkeres famling og manglende mot.
Her kan nevnes de reelt syke som stadig oftere opplever å føle seg som en paria kaste fordi alle skal behandles likt og ingen skal stigmatiseres. Ingen tør å si at fra nå av skal trygdeytelser forbeholdes reelt syke menneker og ingen andre Har man ikke noe å leve av så får man søke sosialhjelp eller eventuelt dagpenger hvis man har krav på dette.

En annen gruppe er alle de som må skatte av hver krone av en relativt beskjeden inntekt. Stadig blir vi bedt om å
betale mer skatt for å holde galskapen igang.
Venstresiden viser til at flertallet sier seg villig til å betale mer i skatt for å beholde velferden.
Det folk gir ytrykk for er at man ønsker å bevare velferdsordninger som er der den dagen vi eventuelt trenger dem. Jeg tror de færreste er villig til å betale mer for at vi skal opprettholde trygdeutbealinger til alle som syens at de trenger dette, enten fordi de ikke gidder å jobbe eller som et suplement til annen uregitrert inntekt.
Når får vi politikere som tør å kalle en spade for en spade?
Hvor lenge skal vi være vitne til denne farsen?
Det er ikke for ingen ting at stadig flere vil jobbe mest mulig svart eller eventuelt selv kaste seg på trygdebølgen. Noen og en hver er lei av å være med på galskapens «spleiselag» mens Bjurstrøm og hennes likestillede fremstår som komiske Alier.

Har du en mening?