Abonner via RSS eller E-post

Skyldig ved assosiasjon

Publisert den 26.01.2011 i Blogg

«Det er derimot flaut å ville dysse ned brudd på menneskerettighetene av hensyn til kortsiktig profitt.»

Civita arrangerte i dag tidlig et utrolig interessant frokostmøte om Bård Larsens nye bok om venstresiden og det autoritære. Det var interessant først og fremst fordi det flyttet debatten videre og ikke primært dreide seg om AKP (m-l). Et eminent panel av Hans Petter Sjøli, Anders Heger og Per Egil Hegge løftet også debatten mange hakk. Larsens bok er ikke først og fremst en sitatsamling eller forsøk på å henge ut noen, men en idéhistorisk analyse av den utopiske tenkningen i venstreradikal ideologi og hvordan denne kan ha kimene til en autoritær dragning i seg.

Anders Heger påpekte at boken i for stor grad benytter seg av «besmitning», eller «guilty by assosciation» på godt norsk. Et eksempel: Mange på høyresiden likte Thatcher, Thatcher hadde et rufsete forhold til Pinochet, ergo hadde mange på høyresiden i Norge også et rufsete forhold til Pinochet.

Jeg er for så vidt enig i Hegers poeng, men allikevel ligger det noe her. Det interessante spørsmålet er om man er mer unnfallende mot diktatorer som får «venstrestempel» enn mot diktatorer som får «høyrestempel». Men det er også viktig å sortere tankene. Heger mente at norsk høyreside generelt ikke kunne lastes fordi noen næringslivsledere i kraftige ordelag kritiserte fredsprisutdelingen til Liu Xiaobo. Det er jeg enig i, men de næringslivslederne som nærmest ukritisk hevdet det var GALT å gi fredsprisen til en fengslet kinesisk dissident, de kan lastes. Johan Galtung kan lastes. Og tankegangen kan være symptomatisk for en dypere problemstilling: man lar seg blende av et lands økonomiske utvikling og ser dermed bort fra grove brudd på menneskerettighetene (jeg har skrevet om dette tidligere i Dagbladet).

Men dette igjen må klart skilles fra et standpunkt som sier det er umoralsk å overhode ha kontakt med diktaturer. Man er ikke skyldig fordi man snakker med en diktator. Richard Nixons reise til Kina, hvor han poserte med morderen Mao, var blant de viktigste diplomatiske bragder i etterkrigstiden. Ingen vil dermed sette Nixon i bås med de norske maoistene. Realpolitikk er ikke bare nødvendig — alternativet vil i mange tilfeller være dårligere. Feilplassert idealisme har ført til store lidelser.

Internasjonal politikk er en jungel. Det er lett å trå feil. Verken en rent kynisk realpolitikk eller en ren idealistisk politikk er gode alternativer. Spørsmålet det koker ned til er ikke hvilke diktatorer man møter, men hva slags verdier og vurderinger man bærer med seg. Derfor er det legitimt og fornuftig å handle og samhandle med Kina. Det er derimot flaut å ville dysse ned brudd på menneskerettighetene av hensyn til kortsiktig profitt. Og det er flaut å ikke klare å ta et oppgjør med sin egen revolusjonsromantikk når man er statsråd i 2011. Men det er en annen sak…

Del på Facebook | Del på Twitter

4 Kommentarer

26.01.11

Jeg rakk dessverre ikke møtet. Takk for et lite referat. Nå må jeg vel lese boka…

[...] http://konservativ.no/2011/01/skyldig-ved-assosiasjon/ LikeBe the first to like this post. [...]

[...] This post was mentioned on Twitter by Torbjørn Røe Isaksen, Ken-Tore. Ken-Tore said: RT @konservativ: En liten betraktning om dagens debatt, særlig et poeng fra @andersheger: http://bit.ly/hMMdsg [...]

Ivar Bakke

30.01.11

Interessant debatt. Jeg har selv ført mange og lange debatter med SVere o.a. Det synes fortsatt å herske en manglende forståelse av at sosialismens forbrytelser ikke var beklagelige feilskjær i en ellers riktig retning, men nødvendige følger av en bestemt ideologi som det er all grunn til å ta et oppgjør med. Men jeg stusser over en formulering fra forfatterens side. Hvis han er riktig sitert i Klassekampen sa Bård Larsen følgende:

«Men det er en grunnleggende forskjell på høydesidas og venstresidas autoritære medløpere: Det var ingen høyrepolitikere som reiste til Franco og skrøt av hvor godt matvareutvalget var i Spania. Med unntak for små fascistiske grupperinger, har høyresida i Norge stått fast på det liberale demokratiet.»

Tror forfatteren virkelig på dette sprøytet? I så fall er det på tide å friske opp litt på historiekunnskapene. Jeg trodde det var velkjent at høires hovedorgan aldri greide å skjule sin begeistring for Hitler, eller at aviser som Morgenbladet hilste det fascistiske kuppet i Chile velkommen. Jeg tror Clemets poeng med Erik Solheim har mye for seg. Han ble upopulær i SV på grunn av sitt klare standpunkt for demokratiet, mot marxismen. SV er en koalisjon av sosialdemokrater og marxister – hvorav sistnevnte nå utgjør en svinnende og marginalisert del, heldigvis. Det samme kan sies om Høyre i mellomkrigstiden. Der hadde partiet det hell å ha en jødisk kosmopolitt som partileder. Hambro fikk Høyre aldri has på, de hadde ingen som rakk ham til knærne. Høires Pressebyrå skrev i Aftenposten at hvis Hambros avstandstaken til Chamberlain var korrekt sitert, så måtte man på sin side ta avstand fra Hambro, som i denne sak ikke var å forstå som talerør for sitt parti. Men hvem husker nå det i litaniet etter krigen om venstresidens «Chamberlain-fred» o.l. Clemet var forresten redaktør da jeg slapp til med en kronikk som førte til debatt med Per Egil Hegge. Den synes å gå litt i reprise nå, så here goes:
http://read.agane.com/debatter/longdrinks/hegge1…. http://read.agane.com/debatter/longdrinks/hegge2…. http://read.agane.com/debatter/longdrinks/hegge3….

Har du en mening?