Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Løgn, forbannet løgn og statistikk

Publisert den 07.01.2011 i Blogg

Sammen med Ilham Hassan og Gudmund Hernes skriver jeg hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Dette er siste kommentar.

Illustrasjon: Marvin Halleraker, hentet fra www.morgenbladet.no

Vil du ha spalteplass til meningene dine? Kjøp en meningsmåling.

Ifølge Mark Twain var det Storbritannias konservative statsminister Benjamin Disraeli som sa at det finnes tre typer løgn: løgn, forbannet løgn og statistikk. Gullkornet fra viktoriatiden er ikke blitt mindre relevant siden den gang.

Jeg er usikker på hva det koster å kjøpe en halvsides annonse i en riksavis, men et meningsmålingsspørsmål koster rundt 15 000 kroner. Det er sannsynligvis langt billigere enn annonsen, og det garanterer deg spalteplass, nesten. Meningsmålinger er jo fakta, de blir liksom trygg grunn å stå på for journalisten når han skal velge vinkling eller presentere en problemstilling. Og det er ubestridelig: alle meningsmålinger er fakta om noe. Spørsmålet er bare hva dette noe er – et poeng som ble folkelig visdom da stadig flere nordmenn oppdaget at «meningsmålingene» i TV 2s debattprogrammer utelukkende viste at det for eksempel var et massivt flertall mot kriminelle innvandrere blant dem som så på, og som gadd å plukke opp telefonen og ringe inn.

Målinger er ikke tveeggede sverd, men kaktuser med spisser i alle retninger. Det mest interessante er ofte hvem som har bestilt målingene og hva de ikke forteller. Journalister vet dette – i hvert fall de jeg har snakket med om problemstillingen. De kjenner et lite stikk av dårlig samvittighet når de føler at de har latt seg bruke (kanskje fordi de vet at i et annet kontorbygg sitter en informasjonskonsulent med et stort smil om munnen). «Enhver måling er til en viss grad et bestillingsverk,» sa én. «Vi må bli flinkere til å presentere hva det faktisk er spurt etter,» sa en annen. Evnen til selvkritikk er i dette tilfellet intakt. Viljen til å endre praksis er det verre med.

Det er nesten daglige synder i norsk presses håndtering av meningsmålinger: spørsmålene er vinklede, materialet presenteres selektivt, bakgrunnsinformasjonen er utilgjengelig et cetera. Men den største synden er at journalistene selv lar den som har betalt målingen få legge premissene for saken. Gjennom pressens presentasjon blir selektive målinger til sannheter.

La meg ta to eksempler. De er på ingen måte grove overtramp, og jeg har ikke grunnlag for å si at noen av publikasjonene er verstinger, men kanskje nettopp derfor er de illustrerende. I Dagbladet like før jul kunne vi lese at folket, inkludert Arbeiderpartiets velgere, ville ha konkurranse på velferdsområdet. Avisen smalt til med en offensiv ingress: «Jens Stoltenberg trosser egne velgere når han nekter private å utføre hjemmehjelp og snøbrøyting.» Folket hadde talt! Like etter jul hadde folket tydeligvis ombestemt seg, for da kunne Klassekampen melde at folket tvert imot ville ha offentlig drevne tjenester. Til og med Høyres velgere sluttet opp om dét, kunne Klassekampen opplyse om i en relativt sober ingress: «Eit flertal av Høgre- og Frp-veljarar ønskjer at det offentlege skal driva eldreomsorgen, sier ei meningsmåling.»

På få uker har altså folket, skal vi tro avisenes presentasjoner, kommet til to tilsynelatende stikk motsatte konklusjoner. I det ene øyeblikket krever de konkurranse og føler seg sviktet av Jens, i det neste slår de ring om offentlig drift. Er vinklingene på oppslagene tilfeldige? Neppe. Den ene målingen er utført på oppdrag fra Næringslivets Hovedorganisasjon, den andre for Norsk Sykepleierforbund. Du kan jo bryne dine små grå på å gjette hvilken måling som tilhører hvilken organisasjon. Jeg skal gi deg et hint: de fikk begge valuta for pengene sine gjennom oppslag i mediene.

Ingen av nyhetssakene presenterer spørsmålsstillingen i målingen. Ingen av sakene problematiserer bruken av meningsmålinger generelt, og ingen av dem har – så vidt jeg kan bedømme – gjort noe forsøk på å finne en egen vinkling gjennom å bearbeide stoffet. De som har bestilt målingen, har fått et resultat de likte og solgt saken inn, og har også fått den presentasjonen de ønsket.

At interesseorganisasjoner, partier eller bedrifter forsøker å plassere saker med sin egen vinkling i media, er selvfølgelig helt greit. At journalister så ukritisk kjøper vinklingene og den ferdigtygde presentasjonen, er verre. Jeg har utført en meningsmåling blant folk jeg kjenner. 78 prosent mener dette lukter svakt journalistisk arbeid.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

PISA-debatten har vist at det er et demokratisk problem at verken journalister, politikere eller folk flest kan lese statistikk eller forstår vitenskapelig metode.

Problemet er ikke så rent lite heller – dette er rett og slett ting som ikke er lett å skjønne. Og siden folk ikke hører på autoriteter lenger (verken faktiske eller selvoppnevnte) må de lære seg det sjøl. Og det gjør de ikke.

Har du en mening?