Abonner via RSS eller E-post

Dagbladet: Det autoritære svermeri

Publisert den 27.01.2011 i Blogg

Denne kronikken fra dagens Dagbladet er om den radikale, revolusjonære sosialismens dragning mot autoritære regimer. Jeg har tidligere skrevet om SVs programprosess og kampen mellom de liberale og mørkerøde. Jeg anbefaler også Dagbladets sak om Bård Larsens bok Idealistene.

DET AUTORITÆRE SVERMERI

Bård Vegard Solhjell må svare for hvorfor SV i dag har folk som vil gi fredsprisen til Castro, hyller Hugo Chávez og vil ha revolusjon i Norge.

LA OSS GJØRE et lite tankeeksperiment. La oss se for oss at Bård Vegard Solhjell sin kritikk av høyresiden i Dagbladet 25. januar i stedet var en omtale av Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet var revolusjonære gjennom 1920-tallet, Sovjetunionen og Stalin hadde sine tilhengere — særlig i AUF — enda lenger. Etter krigen drev partiet Norge inn i Nato og ble dermed en nær alliert av USA, også i årene da landet ut fra realpolitiske hensyn støttet autoritære regimer for å demme opp mot kommunismen.

Arbeiderpartiet var en ivrig støttespiller for Israel også da landet ble okkupasjonsmakt. For bare få år siden foreslo Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Inger Lise Husøy at Fidel Castro skulle få Nobels fredspris. Listen kunne vært gjort lenger. Likevel ville jeg aldri hevdet at Arbeiderpartiet hadde et grunnleggende tvilsomt eller ambivalent forhold til demokratiet eller den liberale rettsstaten Hvorfor gjelder ikke det samme de radikale sosialistene?

SOLHJELL HAR noen gode poenger i sin kronikk. En del personer på borgerlig side var så blindet av frykten for kommunismen at de ikke tidlig nok så Hitlers ondskap, men lederskikkelser som C.J. Hambro og John Lyng sto klippefast på demokratiets side. Det fantes ekstreme holdninger til Vietnamkrigen i deler av partiet Høyre, men mange ble ekskludert og utenriksminister Lyng holdt i samme periode møter med nordvietnamesiske representanter på KNA-hotellet i Oslo.

Jeg kan ikke gå inn på hvert enkelt feilaktige og unyanserte eksempel, bare konstatere at ingenting kan unnskylde at man suspenderer sin kritiske sans. Høyre, som Arbeiderpartiet, KrF eller Venstre, har gjort sine historiske feil som ikke kan forsvares. Forskjellen er bare at den radikale venstresidens tabber er systematiske, ideologiske og preger dem til en viss grad fortsatt.

DET ER IKKE dumhet eller ignoranse som har gjort ytre venstre så sårbart for det autoritære svermeri. Det er selve ideen om den radikale og revolusjonære sosialismen. Det vet Bård Vegard Solhjell — nettopp derfor forsøker han å viske ut de siste deler av marxisme og radikal romantikk fra SVs nye prinsipprogram. Men han møter fortsatt motstand i partiet i 2011.

De som i dag utgjør et venstreradikalt mindretall i SVs programkomité — mennesker som nå sitter i regjeringskontorene — er de samme folkene som for få år siden vedtok at vi trengte en revolusjon i Norge, at «Kapitalistenes eiendom skal konfiskeres og overlates til fellesskapet» og at «En sosialistisk revolusjon innebærer at kapitalistene ikke får muligheten til å komme tilbake».

Dette er ikke tabber, det er gjennomtenkt og prinsipiell ideologi, en ideologi verken statsråd Audun Lysbakken, statssekretær Ingrid Fiskaa eller statssekretær Kirsti Bergstø på noen som helst måte har tatt avstand fra. Ikke ett eneste ord om at «dette mener jeg ikke lenger». Tilgi dem ikke. De vet hva de gjør.

ÅRSAKEN TIL at den radikale venstresiden så ofte havner i kompaniskap med det autoritære ligger i selve tankesettet. Kjernen i de liberale demokratiene er ikke flertallets ubegrensede makt til å styre, men beskyttelsen av mindretallets rettigheter. Kjernen i den radikale og revolusjonære sosialismen er en annen: Opprettelsen av utopien «det klasseløse samfunn».

Den radikale sosialismen svikter ikke fordi Stalin var gal, Pol Pot inhuman eller Fidel Castro korrumpert. Sosialismens fallitt er mangelen på prinsipielle og faktiske grenser for statens makt. Revolusjonen svikter, nesten uten unntak, fordi den alltid er mindre opptatt av hvor mange egg den knuser enn av den store omeletten.

Et nylig eksempel er Venezuela. President Hugo Chávez er ingen diktator foreløpig, men får massiv kritikk fra presse- og menneskerettighetsorganisasjoner. Hva er SVs svar? Kritiske spørsmål? Nei. Snarere arrangerte ungdomspartiet en støtteaksjon for Chavez. Dermed skrev de nok et kapittel i den radikale sosialismens triste historie.

SOLHJELL SKAL som liberal sosialist få slippe å svare for dødsromantikerne i AKP eller kaldkrigsblinde SV-ere på 1970-tallet. Han kan nøye seg med å svare for partiet sitt i dag.

Del på Facebook | Del på Twitter

4 Kommentarer

27.01.11

Bør ikke du da svare for ditt eget partis lefling med høyreradikale militærkupp i Sør-Amerika? Senest observert under kuppet i Honduras hvor flere av dine partifeller omfavnet kuppmakerne.

27.01.11

Rettelse: Elementer i ditt parti, i hvertfall hva Honduras gjelder.

Prometheus

27.01.11

Jeg må berømme deg for at du på en så enkel, logisk og elegant måte satte skapet, som Solhjell forsøkte å kaste ut av vinduet, på plass.

Det gleder meg å se artikkel som viser en gjennomtenkt logisk oppbygging, som ikke tyr til personangrep og som rolig men konsist forklarer forskjellen på venstresidens mørke sider, og det liberale demokratiets svakheter.

Jeg likte spesielt godt din formulering rundt at man på den ytterste venstre side har sett mer på flertallets rett til å bestemme, hvorpå de liberale demokratiene ser mer på beskyttelsen av mindretallets rett til å mene og bli hørt.

Demokratier har ikke gått til krig mot hverandre siden 2. verdenskrig, ikke minst i Europa. Det burde gi litt gjenklang når man vurderer styresett og styringformer.

17.02.11

i love it

Har du en mening?