Abonner via RSS eller E-post

Rødskvetting

Publisert den 07.12.2010 i Blogg

Det er noe som heter å brunskvette. Jeg ble nærmest rødskvettet i Klassekampen forleden. Det fikk APs representant til å rykke ut med anklager om at Høyre vil stjele sosialdemokratiets klær. Det er det faktisk ikke grunn til å frykte. Bekymringen skyldes nok delvis at journalisten hadde utelatt en rekke sitater hvor jeg problematiserte venstresidens likhetsbegrep: forskjellene minsker like mye hvis noen får det verre som hvis noen får det bedre. Hvis alle i Norge fikk dårligere råd, men de rikeste tapte forholdsvis mer enn de på bunn, ville forskjellene blitt mindre. Dette skrev jeg om i DN tidligere i år.

Venstresidens tro på at man gjennom aktiv omfordelingspolitikk kan og bør skape millimeterrettferdighet, deler jeg ikke. De økonomiske forskjellene vil av og til øke – slik vil det være i et fritt og liberalt samfunn. Men det betyr ikke at høyresiden ligner på venstresidens karikatur og mener enhver økning i forskjeller er uproblematisk. Jeg synes det er åpenbart at samfunn med veldig store forskjeller — som for eksempel en del Latin-Amerikanske land — har vesentlige svakheter som følge av det.

Det er ikke noe nytt at høyresiden er opptatt av denne debatten, men det har blitt tydeligere de siste årene. I tidsskriftet Minerva har vi for eksempel ved en rekke anledninger diskutert problemstillinger som grådighetskultur og kapitalisme, kulturell homogenitet versus mangfold, og hvorvidt globaliseringen skaper et misforhold mellom økningen av vanlige lønnsinntekter og inntektene fra kapital. Som for eksempel her, her og her. Jeg har skrevet en bok hvor dette diskuteres nokså grundig. Med andre ord er dette strengt tatt ikke forsidestoff, selv om det bryter med venstresiden høyrekarikatur.

Et samfunn preget av frihet og mulighet til å velge, kan føre til forskjeller mellom folk. Det er et avgjørende poeng at inntekter som er anskaffet på lovlig vis, gjennom rimelig konkurranse, ikke kan skaltes og valtes med etter politikernes forgodtbefinnende. Jeg har heller ingen problemer med å si at det er bra for Norge om flere blir rike.

Samtidig er jeg som konservativ også opptatt av det danskene kaller et samfunns ”sammenhengskraft”. Det betyr på ingen måte at enhver økning i økonomiske forskjeller er gal eller må bøtes på gjennom politikk, men det betyr at den norske kulturen for relativt små forskjeller, både kulturelt, sosialt og økonomisk, har noe verdifullt i seg. Debatten om grådighetskultur er derfor relevant. Hvis vi får store økninger i inntektene på toppen, mens vanlige folks lønn stagnerer, er det et problem (men det er ikke situasjonen i dag). Samtidig handler debatten om sosiale forskjeller like mye om integrering, felles kulturarv og fremveksten av parallellsamfunn.

Det er en lang konservativ tradisjon for å diskutere slike problemstillinger, fra Burke og Disraeli til Willoch i dag. Men sosialdemokratiets garderobe ligger fortsatt trygt.

(deler av denne bloggposten er også sendt som leserinnlegg til Klassekampen).

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Geir O.

08.12.10

Mimir har et poeng. Om man mener at skattesystemet ikke bør flates ut, men kanskje bli mer progressivt – for å bekjempe ulikhet. Hva skiller en da fra sosialdemokratiets klassekamp i skatteprinsipper? Henvisninger til Burke og Hayek tar en bare så langt.

«økninger i inntektene på toppen, mens vanlige folks lønn stagnerer, er [et] problem »

Siden du mener ulikhet i seg selv er et problem, hva er så galt med at de rikeste blir fattigere? Eller hindre at flere blir rike? Begge deler bekjempes effektivt med et progressivt skattesystem.

Høyresiden i arbeiderpartiet er på mange måter mindre sosialdemokratiske enn ditt nye syn på skatt og ulikhet, fordi de bruker utilitaristiske argumenter, i tradisjonen av John F. Kennedy og Gro Harlem Brundtland.

John F. Kennedy om skatt og ulikhet:
http://www.youtube.com/watch?v=v4S5nM8BjwM

Har du en mening?