Abonner via RSS eller E-post

Norge, Støre og amerikanerne

Publisert den 14.12.2010 i Blogg

I følge dokumenter fra Wikileaks har USAs ambassade vært sterkt kritisk til deler av den rødgrønne regjeringens utenrikspolitikk.

Til en viss grad er det ikke overraskende. Norge ble ikke med i koalisjonen som angrep Irak, har kritisert fangeleiren på  Cuba, snakket med samarbeidsregjeringen mellom Hamas og Fatah og så videre. På flere av disse punktene har Norge brutt med både USA og europeiske allierte, på andre områder har europeiske allierte stått sammen i kritikken av USA. Det er ikke galt i seg selv å bryte med USA eller våre allierte, og det finnes gode argumenter for f. eks. samtalene med den palestinske samlingsregjeringen. Like fullt har en slik politikk en kostnad for en liten stat. Interessebegrepet er nå revitalisert i norsk utenrikspolitikk, så for å si det enkelt: det kan være i strid med våre interesser.

Derfor er det slående at Jonas Gahr Støre synes så hårsår og lite villig til å diskutere kritikken i media i dag. Til Aftenposten sier han at han ikke kjenner seg igjen i anklagene. Til NRK sier han at man burde spørre de ansvarlige i Washington om de er enige i vurderingene fra Wikileaks-dokumentene. Det er selvfølgelig poengløst. Til en viss grad speiler kanskje reaksjonen at Jonas Gahr Støre velger å opprettholde diplomatisk kutyme selv når han konfronteres med udiplomatisk språkbruk. Men på et mer grunnleggende nivå reiser lekkasjene noen viktige spørsmål om norsk utenrikspolitikk. Harald Stanghelle stiller i Aftenposten det betimelige spørsmålet «Hvor mye forstår USA av Norge?». Det er selvfølgelig relevant og interessant, men like fullt en liten avsporing. For til en viss grad må et lite land forholde seg til hva USAs oppfatning er, ikke hva den kunne vært eller burde vært. Norges forhold til verdens (fortsatt) eneste supermakt er solid, selvfølgelig, men lydhørheten for norske interesser kan bli mindre dersom forholdet kjølner. At bunnplankene som NATO, står fast, er en selvfølge. Det betyr ikke at en dårligere tone med USA bør bagatelliseres — eller tiljubles.

Støre er på sitt svakeste når han skyver Bush-regjeringen foran seg. Han har naturligvis rett i at denne administrasjonen, i hvert fall i sin første periode, førte en politikk som polariserte verden. Jeg mener heller ikke Norge burde følge USA blindt. Men utenriksministerens ansvar er også å sikre at norske interesser blir ivaretatt, uavhengig av hvilken administrasjon som styrer.

I stedet for Stanghelles spørsmål — hvordan ser de oss? — burde lekkasjene reise en interessant debatt om norske, utenrikspolitiske prioriteringer. Vi kan velge en linje som er kritisk til USA i stort og smått, men det har altså konsekvenser. På tross av Gahr Støres eget initiativ, har den utenrikspolitiske debatten i den brede offentligheten aldri virkelig fått fotfeste. Men det er absolutt saker å ta tak i. Som Eirik Bergesen skrev i Minerva, kan Gahr Støres utenrikspolitikk lett bli for sprikende, for opptatt av alt samtidig. Mye tyder også på at vår store og viktige satsning på Nordområdene ikke har båret frukter. Sannheten er at Norge fortsatt er avhengig av tett og nært samarbeid med USA for å fremme våre interesser — og våre humanitære mål. Hvis den rødgrønne regjeringen sees som en motspiller, ikke medspiller, er det i høyeste grad et problem.

Del på Facebook | Del på Twitter

3 Kommentarer

Chr.

14.12.10

De rødgrønnes alenegang er ikke kun i forhold til USA, men også våre nærmeste allierte i Europa. Det ble f.eks. lagt merke til i Danmark at Støre var negativt innstilt til Rasmussen som gen.sekr. i NATO. Vårt forhold til Hamas er også «unikt» i europeisk målestokk.

Oscar

14.12.10

At amerikanerne synes vi var litt tverre under Bush er egentlig helt greit og bare positivt. Støre skal ha kudos for å være tøff nok til å stå for det han mener, det kjennetegner en skikkelig statsmann. Feks. Stoltenberg innehar ikke denne egenskapen, han er for veik (og vet ikke hva han mener? – det er så mye å sette seg inn vettø:).

Magnus

12.01.11

Et lands interesser er en vag og umålbar størrelse, og det er fritt å legge et innhold i dette begrepet. Vi (Norge) er sikkert avhengig av å følge reglene den ene supermakten i verden setter, men på et idealistisk plan er det langt viktigere at vi forholder oss til hva som er riktige avgjørelser i forhold til internasjonale regler, normer osv.

Det Isaksen skriver om er ofte veldig kortsiktige interesser.

Har du en mening?