Abonner via RSS eller E-post

«Høyrefløyen» er splittet i KrF

Publisert den 03.12.2010 i Blogg

Kristelig Folkeparti gjør det dårlig på målingene. Det skjer alle partier i blant. Men noen ganger kan slike dypp også presse frem en grunnleggende debatt om partiers ideologiske veivalg, og nettopp det er nå i gang i KrF. Minerva har de siste ukene hatt en serie om KrFs ideologiske valg. Partiet skal ikke bare ta stilling til fremtidige samarbeidskonstellasjoner, men finne ut hva slags parti de skal være.

Frode Bjerkaas tar i Minerva til orde for et kristendemokratisk prosjekt og mener Inger Lise Hansen har oppskriften:

«Kongstanken er det nemlig KrFs nestleder Inger Lise Hansen som har.* Dagen før det store og meget omtalte Aftenposten-intervjuet i januar som skapte slikt støy, der hun klargjorde sine standpunkter om Israel, bekjennelsesplikt og mye annet, var det et tilsvarende intervju i Stavanger Aftenblad. Der sa hun følgende: ” KrF bør velge å være et klassisk, europeisk kristendemokratisk parti, åpent for alle, med en klar borgerlig profil.” Senere, i VG, har hun utdypet dette:

”Vi trenger mer frihet og selvstyre i trossamfunn, frivillig og ideelle organisasjoner. Ja, vi trenger det også i næringslivet. Alt dette handler om å avpolitisere viktige sfærer av Norge. Det vil redusere statsmakten, der den ikke trengs, men trolig gjøre den langt mer effektiv der den virkelig behøves. Slik vil vi kunne revitalisere det sivile samfunnet, gi familiene i Norge styrke og det enkelte menneske større frihet.”

Inger Lise Hansen har rett. En kristendemokrat bør være borgerlig. Fordi det er en avgrunn mellom sosialdemokratiets og sosialismens kongstanke om at enkeltmennesker og sivilsamfunnet må styres i en gitt retning, og et kristendemokratisk utgangspunkt slik Hansen formulerer det. Derfor er også de politiske løsningene for en kristendemokrat mye nærmere Høyre og FrP enn AP.»

 Bjarte Ystebø, assisterende redaktør i Norge i dag, mener retorikken rundt kristendemokrati kan støte velgere vekk: 

«Ordet kristendemokratisk er i ferd med å bli et skjellsord blant kristne velgere. Det oppfattes som et kodeord for liberalisering, utydeliggjøring og venstredreining av partiet. Det ble for alvor introdusert på slutten av 90-tallet. Drømmen var å bli som CDU i Tyskland. Sentralstyret satt ned et utvalg som skulle lage et debattnotat om kristendemokratiet. Lederen for utvalget var Janne Haaland Matlary. Hun har i senere tid lovet å melde seg ut av KrF dersom partiet henviser til Bibelen i den nye formålsparagrafen.»

Hans KrF er mer folkelig i en viss forstand, nærmere knyttet til lekmannsbevegelsen og grasrotas bekymring for islamsk innflytelse og forvitring av kristne insitusjoner. Paradoksalt nok peker både Bjerkaas og Ystebø på samarbeid mot høyre, ikke mot venstresiden. Det speiler trolig skillelinjene i KrF hvor verdiaksen er minst like viktig som den økonomiske aksen. Inger Lise Hansen er borgerlig, men samtidig verdiliberal. Ystebø er også til høyre i den økonomiske politikken, men «verdikonservativ», slik KrFere bruker ordet,  i verdispørsmål.

Det synes merkelig for meg at de to delene av partiet, på tross av sine forskjeller, ikke i større grad har klart å samle seg. Det finnes også en fløy i KrF som ser mot venstresiden, den er ofte både relativt liberal i verdispørsmål og mer venstreorientert i økonomiske- og velferdspolitiske spørsmål. Jeg forstår at verdispørsmålene er avgjørende for KrF, men like fullt er det et paradoks at to fløyer som begge søker mot høyre i den interne debatten fremstår som motsetninger.

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

[…] har skrevet om Kristelig Folkeparti tidligere, både her, og her og her. I det siste har også Minervas frittstående, frittalende og frittgående kommentator, Jan […]

[…] forøvrig anbefale Torbjørn Røe Isaksens betraktninger om Inger Lise Hansen og fløyene i Krf «Høyrefløyen» er splittet i KrF Det synes merkelig for meg at de to delene av partiet, på tross av sine forskjeller, ikke i […]

Har du en mening?