Abonner via RSS eller E-post

Diktatorbistand

Publisert den 21.12.2010 i Blogg

Den demokratiske retorikken er klarere enn tidligere, men praksisen henger etter, hevder William Easterly, forfatter av boken The White Man’s Burden og mannen bak bloggen Aid Watch, i en artikkel i New York Review of Books.

I en illustrerende anekdote forteller han om et møte i New York:

«To my surprise, I was sitting next to a democratic opposition leader whom I have long admired. He had been elected to a major office in his home country, but then the country’s leader sentenced him to life in prison. He eventually got out and left Africa, but he is still so fearful of the security forces of the autocrat that he asked me not to use his name or even his country’s name.

This opposition leader said one thing that will always stay with me. While he was in jail, he read The End of Poverty by Jeffrey Sachs.1 He found these words in the acknowledgments:

My work in Africa has been blessed by help and guidance from a large number of colleagues and African leaders…. In particular I would like to thank Africa’s new generation of democratic leaders who are pointing the way, including….
One of those Sachs included was the opposition leader’s jailer.»

Han kaller det det internasjonale bistandssamfunnets «skitne hemmelighet»: Selv om retorikken hyller demokrati og menneskerettigheter, er realiteten at verdens diktaturer fortsatt mottar massiv støtte. Som Easterly illustrerer, har andelen av samlet bistand som går til diktaturer (Not Free, i følge Freedom House) holdt seg bemerkelsesverdig stabil på rundt en tredjedel. Et skrekkeksempel er, i følge Easterly, Paul Biya, diktator i Kamerun. Landet hans har mottatt $35 milliarder (billion) i bistand siden han tok makten i 1982, like fullt er den jevne kameruner fattigere i dag.

Blant andre diktatorer Easterly nevner er Meles Zenawi i Etiopia (som Stoltenberg nylig møtte), Idriss Déby i Chad, Lansana Conté i Guinea (død 2008), Paul Kagame i Rwanda og Yoweri Museveni i Uganda.

Artikkelen er svært interessant, særlig fordi den avslører den enorme diskrepansen mellom retorikk og realitet. Samtidig diskuterer Easterly i liten grad en sentral innvending. Han nevner i en bisetning at Etiopia støttes av USA fordi landet, som styres av kristne ex-marxister, kan være en stabil vestlig alliert i en turbulent region preget av uro og terror. Med andre ord handler bistanden til Etiopia kanskje vel så mye om realpolitisk maktpolitikk som om humanitært arbeid. Det har selvfølgelig sterkt problematiske sider (han er en drittsekk, men vår drittsekk), men vi er samtidig avhengige av å finne en balansegang mellom realisme og idealisme, og det er ingen gitt å si nøyaktig hvor grensen går. Personlig tror jeg Vesten, og særlig USA, på sikt vil tjene på en politikk som ikke legger seg åpen for anklager om dobbeltmoral.

Problemet er retorikken som polererer overflaten og forsøker å skjule de egentlige intensjonene. Til en viss grad bidrar også bistandsmiljøene selv til dette.

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

01.01.11

En anglo-billion er vel en milliard, ikke tusen milliarder.

Uansett gir vi 27 milliarder i bistand uten proporsjonale resultater. Mye går selvfølgelig bort i administrasjon, forprosjektering, feltundersøkelser, sonderinger, utgreiinger, rapporter, flyreiser, hotellopphold, osv. Jeg har selv deltatt på noen av disse møtene hvor bistandsmidler skal fordeles og forvaltes og alle ser frem til sin neste reise til Afrika, enten den strengt tatt er nødvendig eller ikke.

Joda. det er hyggelig at folk reiser til Afrika og får nye og spennende opplevelser, men må det skje på skattebetalernes regning? Og i arbeidstiden?

Min erfaring er at etter norsk og lokal administrasjon og feltstudier med tilhørende studiereiser, forprosjektering, rapportering, etterrapportering, osv, osv, så er det kun 20% av midlene som faktisk når målgruppen – f.eks medisiner til et lokalt sykehus. En brønn i en landsby..

For 27 milliarder kunne vi redde tusentalls liv med vaksiner, grunnleggende helsetjenester og matvarehjelp.

I stedet gir vi budsjettbistand til undertrykkende regimer og krever kulturelle/politiske tjenester tilbake i form av demokrati og likestilling.

Pengene mottas, positive rapporter sendes til bistandsyterne om god utvikling innen demokrati og likestilling. Det norske byråkratiet er fornøyd. Det undertrykkende regimet er fornøyd.

Det finnes ikke resultatmål annet enn rapporter fra mottakere og givere, som begge har felles nytte av å stille transaksjonen i et så positivt lys som mulig.

Det er karnevalstilstander.

27 milliarder og ingen vet om det har hatt den minste effekt. Kanskje har det til og med hatt negativ effekt, da despoter som Mugabe får penger til å opprettholde sine styrker og importere noe matvarer, slik at Mugabes rasering av Zimbabwes landbruk ikke får umiddelbare konsekvenser for innbyggerne.

Kanskje har norske skattepenger bidratt til å hindre en nødvendig revolusjon i Zimbabwe, som kunne gjort uendelig mye mer for demokrati og menneskerettigheter enn hva den norske pengestøtten til Mugabe har gjort…

Jeg synes vi burde lytte nøye til de velutdannede og oppegående afrikanerne som sier «trade not aid».

Afrika må følge i det sporet som førte Europa til velstand, og nå Asia: først arbeidsintensiv produksjon, deretter stadig mer avanserte produkter, høyere priser, bedre vilkår for arbeiderne og stadig høyere levestandard.

Det finnes ikke et eneste land i verden som noensinne har slått seg opp og skapt velstand, frihet og demokrati i kraft av å være bistandsmottaker. Og i de land hvor dette har vært forsøkt er resultatene magre, for å si det mildt.

Torbjørn Røe Isaksen

11.01.11

Takk for korrigering! Slurvefeil (men vanlig).

Har du en mening?