Abonner via RSS eller E-post

Det pre-politiske

Publisert den 17.12.2010 i Blogg

C. J. Hambros minnepris deles ut med ujevne mellomrom til personer som har fremmet skrivekunst i konservativ ånd. I år, 125 år etter Hambros fødsel, gikk prisen til Lars Roar Langslet. Få, om noen, har gjort en større innsats for å spre konservative ideer i Norge. Bøkene hans anbefales på det varmeste.

For undertegnede var det et sus av historie over middagen som feiret prisvinneren. Ikke bare foregikk den i hjemmet til Hambros barnebarn, men tilstede var noen av de viktigste personene i norsk konservativ tenkning de siste førti årene. Foruten Langslet selv, Kåre Willoch, Francis Sejersted, Paul Thyness; samt den «yngre» garde som Kristin Clemet, Henrik Syse og Håkon Harket.

Jeg sa noen ord under middagen (Jeg er jevnt over ikke nervøs før jeg skal tale, men før jeg reiste meg foran denne forsamlingen merket jeg at hjertet dunket ekstra hardt). Utgangspunktet mitt var begrepet «pre-politisk» som var så viktig for kretsen rundt Kvartalskriftet Minerva:

«Begrepet ”pre-politisk” var sentralt i kvartalskriftet Minervas første lederartikkel, ført i pennen av Kjell Hanssen. Det er T. S. Eliots begrep og dukker første — og så vidt jeg vet eneste — gang opp i et foredrag han holdt om forholdet mellom politisk filosofi og politisk praksis i 1955.

Det er et vakkert begrep, men har samtidig en dobbel bunn. På den ene side uttrykker ”pre-politisk” den dype erkjennelse at den mest avgjørende innsikten i et land eller folks kultur ikke finnes gjennom å  studere de politiske ordninger, men gjennom innsikt i kultur, historie og tradisjoner. Det pre-politiske feltet er altså alt det som ligger forut for politikken eller utenfor politikkens sfære. Det var også slik Eliot brukte begrepet i sin tale.

Samtidig er det kanskje ikke uten betydning at dette foredraget i 1955 var Eliots eneste foredrag for en politisk forsamling. Møtet var arrangert av Det konservative partiet i Storbritannia. Eliot, ”a man of letters” som han beskjedent kalte seg, ønsket å minne de tilstedeværende om at de viktigste drivkreftene i samfunnslivet ikke var politiske eller økonomiske, men åndelige. Den dobbelte bunnen i begrepet ligger i misforståelsen som kan oppstå hvis man ser på det pre-politiske som nettopp det – noe som ligger forut for politikken, men som kulminerer i det politiske; det skjer hvis pre-et reduseres til utelukkende en forløper for politikken. Derfor er begrepet pre-politisk et gigantisk understatement, for det er totaliteten av det som kommer før politikken Eliot egentlig legger avgjørende vekt på.

Ambisjonen for Minerva er – og var, tror jeg – å plassere seg midt på bindestreken, med bena danglende i samtidens ofte rotete dilemmaer og spenninger.»

Jeg vil for øvrig anbefale Johannes Løvhaugs bok om Minervakretsen. God helg.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

18.12.10

1. Skriveleif: det mangler et «ikke» i setningen:

«På den ene side uttrykker ”pre-politisk” den dype erkjennelse at den mest avgjørende innsikten i et land eller folks kultur (ikke) finnes gjennom å studere de politiske ordninger, men..»

2. Interessant spørsmål du tar opp her. Hva som er politikk eller ikke, eller hva som er legitimt nedslagsfelt for politikk, altså offentlighetens inngripen og innflytelse, er jo også et godt mål på en kultur eller et samfunns «personlighet».

Interessant i så måte er nybyggersamfunnene – Australia, USA, hvor folk gjerne kom med to tomme hender, gikk ut i ødemarka, slo seg ned, dyrket opp marka og skapte seg et levebrød – for så å bli innhentet av en skattekrevende offentlighet som aldri hadde bidratt det grann til den enkelte nybygger og hans velferd. Og det er klart det nødvendigvis måtte føles urettferdig. Og denne ånden sitter nok igjen i nybyggersamfunnene. Man fikk aldri noen hjelp, man har skapt sitt eget liv med sitt eget blod og sin svette, og hadde knapt hørt om noe statsapparat før det kom og krevde en andel av det en med livet som innsats og på kanten av stupet hadde opparbeidet.

Motsatt i Norge, hvor f.eks bøndene fikk sin frihet nettopp gjennom reguleringer og statlig inngripen. Det er klart dette legger til rette for en helt annen holdning til politiske reguleringer, noe som fortsatt preger både folk og kultur.

Men nybyggerånden finnes også til en viss grad i Norge, hvor f.eks grundere som har satt både hus, bil og ekteskap på spill for å realisere sine prosjekter har følt seg motarbeidet, og i den grad en har lyktes, og skapt vekst og arbeidsplasser, så var det kanskje på tross av reguleringer og offentlig inngripen, ikke på grunn av.

Det samfunnsmessige bidraget som ytes gjennom å skape vekst, dynamikk og arbeidsplasser, altså det pre-politiske, som du uttrykker det, verdsettes ikke på langt nær i like stor grad som det post-politiske, altså det å bidra med skattekroner til statskassa.

Har du en mening?