Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Liberalt Venstreparti?

Publisert den 19.11.2010 i Blogg

Jeg skriver hver 3. uke på baksiden av Morgenbladet. Spalten kan leses her.

Bård Vegar Solhjell vil gjerne gjøre SV til et liberalt parti. Over my red body, svarer venstrefløyen.

Nå mangler bare Rødt, så har alle partier i Norge uttrykt klare og tydelige ønsker om å være liberale – det nye honnørordet i norsk politikk. «For meg er det avgjørende og naturlig at SV skal være et tydelig liberalt parti,» skriver nestleder Audun Lysbakken. Nestleder og parlamentarisk leder Bård Vegar Solhjell er enda mer liberal. Han har byttet ut Karl Marx med John Rawls, mener det klasseløse samfunn er en utopi og forsvarer ytringsfriheten selv når noen blir såret.

Solhjell har ikke tatt sin liberale sosialisme helt ut av luften. SV har en slags liberal arv å trekke på. Den er antiautoritær og skeptisk til sosialdemokratiets teknokratiske tilbøyeligheter (og til Haakon Lie!), samtidig som den styrte unna hyllesten til de blodstenkte morderne i øst og sør. SVs linje var fred, dialog og nedrustning, og i den grad partiets kadere besøkte kommunistregimer var det trolig med et stilltiende, men naivt, håp om at det skulle bidra til forsoning og avspenning.

Samtidig har den frihetlige sosialismen gått i bresjen for småborgerlig frigjøringskamp for både kvinner og homofile. De radikale miljøene til venstre adopterte den liberale livsstilssosialismen lenge før den langt mer konservative arbeiderklassen.

Det er en åpenbar spenning i SV mellom en fløy dominert av politikere med nære bånd til den radikale, revolusjonære og sterkt marxistisk-inspirerte ungdomsorganisasjonen Sosialistisk Ungdom – en fløy som forfatter setninger som kunne fått hjertet til å hamre hardere hos gymnaslærer Pedersen: «SV arbeider for et samfunn uten klasseforskjeller der den enkelte yter etter evne og får etter behov» – og en fløy som sverger til en mer moderat og moderne utgave av sosialismen, en slags sosialisme light der klasseanalysen og retorikken er tonet kraftig ned, og det som gjenstår er de gode intensjoners sosialisme. For fred, miljø og rettferdighet.

Når det mer moderate flertallet i partiets prinsippkomité, med Solhjell i spissen, likevel bare fremstår som villige til å kvede halve visen, skyldes det ikke bare SVs tradisjonelle og usvikelige tro på at økt makt til det offentlige er botemiddel for de fleste av verdens onder, men det tidligere SU-leder Kirsti Bergstø i Dagsavisen kaller et «syn på hvordan man skal analysere samfunnet […] måten å beskrive samfunnet og maktforholdene i verden på».

Historiefremstillingen i SVs nye program er entydig. Dagens Norge er kjempet frem gjennom klassekamp av arbeiderbevegelsen og sosiale bevegelser, mens resten av Norge (trolig da de borgerlige eller markedskreftene) har strittet imot. Velferdsstaten er juvelen i kronen og må beskyttes mot nye angrep. SV nevner i et avsnitt at ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet er viktig, men ingen av disse settes inn i noen større sammenheng. Programmet er spekket med analyser av samfunnet og maktforholdene, men historieløst og blottet for både refleksjoner og diskusjoner rundt den liberale rettsstatens rolle. Selve ordet rettsstat nevnes, så vidt jeg kan se, overhodet ikke. Der alle sosiale ordninger, arbeidstidsreformer eller likhet for homofile og kvinner er «kjempet frem», har rettsstaten tilsynelatende kommet rekende på en fjøl eller seilt ned fra himmelen for å ta bolig blant oss.

Liberale demokratier balanserer to tilsynelatende uforenlige prinsipper. På den ene siden folkeflertallets rett til å styre, på den annen side begrensningene på hva dette flertallet kan gjøre. Rettsstaten har vært vanskelig å forene med sosialistisk teori nettopp fordi folkeflertallet kan være sosialistisk og mindretallet kan være en gruppe kapitalister. Men rettsstaten er også kapitalistenes beskytter.

Det radikale mindretallet uttrykker det antiliberale budskapet klarest: «Forsøk på å realisere sosialistisk politikk vil alltid møte motstand. Kapitalkreftene vil ikke gi fra seg makt frivillig. I et kapitalistisk samfunn er det derfor begrenset hva et sosialistisk parti kan oppnå basert på parlamentarisk innflytelse aleine.»

Det lukter revolusjonsromantikk lang vei, en revolusjonsromantikk Bård Vegar Solhjell og flertallet ikke klarer å ta et prinsipielt oppgjør med.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?