Abonner via RSS eller E-post

En langsom kvelningsdød

Publisert den 03.11.2010 i Blogg

Det frie Palestina er drømmen som aldri ble fanget. Ikke bare fordi palestinerne selv, som det heter, ”never miss an opportunity to miss an opportunity”; eller fordi deres ledere har vært både korrupte og hatt dårlig dømmekraft (tenk på Arafats støtte til Saddam Hussein før Gulfkrigen); men fordi dette plagede folket alltid har vært i hendene på større makter. I 1948 var det en mulighet. Den ble borte i en kombinasjon av arabisk motvilje, angrep på Israel og Israels blodige slag tilbake. Jordan beholdt makten over Vestebredden hvor jeg befinner meg i dag. Fra 1967 var det Israel som hersket.

Vi er vant til å lese reportasjer og se bilder av voldelige sammenstøt mellom israelske styrker og palestinere. Ungdom som kaster stein, hjemmelagede rakettbomber mot israelske landsbyer, militære aksjoner som velter over de palestinske områdene som en syndeflod… for ikke å snakke om de daglige passeringene gjennom israelske sperringer, muren og de militante, aggressive og fundamentalistiske bosetterne som med Bibelen i hånd tramper inn på okkupert land for å bygge seg et hjem og ”befri” landet.

Men på Vestbredden i dag er det lite åpen vold og ufred. Det finnes fattige lommer, men samtidig vokser økonomien og sikkerhetssituasjonen har bedret seg betraktelig. Det vi ser er ikke voldelig undertrykkelse, snarere en langsom kvelningsdød. De nye bosettingene på okkupert land spretter opp som paddehatter. De fleste innbyggerne er ikke religiøse fundamentalister, men vanlige israelere som får rimelige boliger i trygge omgivelser. Som i bosettingen Ma’ale Adomim ikke så langt utenfor Jerusalem. Byen har 40 000 innbyggere, men det er planer om 30 000 nye innflyttere. Gatene er rene og pene, husene vakre, hagene grønne og underholdningstilbudet bredt. Det er et lite idealsamfunn, og innbyggerne der drømmer ikke om Stor-Israel, kun om et godt liv for seg og sine.

Disse bosettingene endrer de palestinske områdene. Kombinert med kontrollpostene, diskriminerende regelverk og en rekke andre hindringer, driver de gradvis flytting av israelere over på palestinsk jord. De mest fundamentalistiske enklavene, der et par hundre bosettere klorer seg fast, får de største overskriftene. Men det er idylliske steder som Ma’ale Adomim som sakte, men sikkert risikerer å kvele drømmen om Palestina. Det blir kanskje en egen palestinsk stat en gang, men jo lenger tid det tar før forhandlingene starter, jo bedre kort sitter Israel med. Jo flere vanlige israelere som bygger på palestinsk jord, dess mer amputert blir områdene til fremtidens Palestina. Dermed kan det vise seg at den dagen drømmen faktisk blir oppfylt, er det lite igjen å bygge den på i virkelighetens verden.

Del på Facebook | Del på Twitter

3 Kommentarer

pål

04.11.10

Når flust av palestinere/arabere får bo i Israel er det rett og rimelig at jøder kan bosette seg på vestbredden.

T.t

04.11.10

Kan ikke sammenlignes. De Palestinere blir behandlet som annen rangs borgere(kan ikke eie land feks). Noe som Israelerne ikke gjør.

Bob

04.11.10

T.t:

Kan du dokumentere at palestinere ikke kan eie land i Israel?

Hint: Google «palestinian land ownership in israel»

Har du en mening?