Abonner via RSS eller E-post

Lønne seg å jobbe

Publisert den 06.10.2010 i Blogg

Er det virkelig mulig at det «lønner seg å gå på trygd»?

Trygdene i Norge er ikke spesielt høye, for eksempel er uførepensjonen i Norge i utgangspunktet på 64 prosent av tidligere lønnsinntekt, altså godt under lønnsinntekten din. Den er, selvfølgelig, også begrenset oppad. Trygdenivået i Norge er ikke veldig høyt, og det er til og med en del som må få supplerende sosialstøtte for å komme opp på en anstendig levestandard. Derfor er jeg helt klar på at trygdenivået (altså denne 64-prosenten) ikke skal kuttes. Det er en svært dårlig ide. Er du for syk til å jobbe så skal du heller ikke jobbe, og du skal ha en skikkelig og anstendig sikkerhet fra det offentlige.

Men så er det allikevel slik at det i mange tilfeller er situasjoner hvor det ikke lønner seg å gå fra en offentlig ordning og over i arbeid, eller hvor belønningen ved å begynne å jobbe igjen er lav (husk at det er mange kostnader forbundet med jobb også). La meg skissere noen slike:

 - Den mest åpenbare er selvfølgelig de første 365 dagene man er syk. Vi har 100 prosent «lønn under sykdom», sier vi. Det er jo strengt tatt ikke sant. Vi har 100 prosent lønn de første 365 dagene du er syk, dag 366 er du like syk, men da går du ned til noen-og-seksti-prosent av din tidligere lønn.

 - For en del ungdom er det åpenbart at selv en utbetaling av sosialhjelpskontorets grunnbeløp (stort sett 4-5000 i måneden) kan være lukrativt, særlig om du samtidig bor hjemme. Likeså vet vi at det samme problemet oppstår for familier som har mange barn. Vi gir, med rette, ekstra støtte til dem som har barn. Men hvis du har mange barn kan det raskt bli slik at du taper penger på å gå over i arbeid fordi ytelsene da faller bort.

 - En særlig stor problemstilling er dem som ønsker å være delvis ufør og over i fullt arbeid. Dessverre har vi et system hvor du enten må være 50 prosent syk eller 100 prosent syk (75 er ingen mulighet). Overgangen til arbeidslivet fører da til at du taper penger. Du sitter altså igjen med mindre i måneden enn hvis du står på 50 prosent uførhet.

lønner seg ikke å jobbe

Del på Facebook | Del på Twitter

10 Kommentarer

Hilde Kavli

06.10.10

Det er ganske menigsløst at det stort sett fokuseres på at vi skal stå lengre i arbeidslivet, all den tid ca 700 000 i arbeidsfør alder ikke er i arbeid.

Hvis man skal gjøre noe med dette problemet så er det første man må skjønne at dette ikke er et problem men mange.

I denne gruppen er det selvfølgelig en del som er reelt syke og skal være på stønader.
Alikevel må det vel snart demre for våre politikere at trygdeordninger for svært mange er et valgt alternativ.

Problemet er at man hele tiden bygger på det dogmet at alle har et brennende ønske og det er å delta i arbeidslivet i størst mulig grad. Hvis man stiller et spørsmålstegn ved dette så blir det et ramaskrik

Hvis vi derimot hadde sagt at de fleste ønsker å jobbe minst mulig for mest mulig penger så tror jeg at dette er minst like sant og vi ville som følge av denne erkjennelsen fått en helt annen velferdspolitikk.

At trygd kombineres med svart arbeid kan vel ikke lenger være ukjent for de fleste. Et godt eksempel på dette er boken, Svindel uten grenser. Denne boken belyser hvordan et svimlende antall drosjesjåfører kombinerer trygd med svart arbeid.
Hadde man gått inn i andre bransjer ville man funnet tilsvarende resultater der.
For noen uker siden gikk man inn og så på budbilbransjen, funnene derfra var skremmende.
I disse sakene ser man at trygd kommer i tillegg til svarte inntekter. Problemstillingen hvorvidt det lønnser seg å gå på trygd fremfor å arbeide blir derfor altfor snever. For mange er det ja takk begge deler.

En annen problematikk er at vi har mange småbarnsmødre som får en helt annen hverdag og en helt annen økonomi ved å velge trygd fremfor arbeid.
For en trebarnsmor er den økonomiske gevinsten ved å være «syk» og dermed spare seg daghjemsutgifter enorm.
I tillegg kan man altså være hjemme og dermed ha det mye mindre slitsomt. Dette kan man selvfølgelig ikke si høyt.
Det er også en kjennsgjerning at vi får stadig fler og fler kvinner i dette landet som ikke har noen tradisjon for å være yrkesaktive.

En annen problematikk er at mange tar utdannelse mens man mottar ytelser, istedet for å ta opp studielån.

Ikke vet jeg om våre politikere er så naive om det de fremstår som. Det hender jo at noen sier noe som gjør at man kan tro at de har forstått noe av det som egentlig foregår når det gjelder misbruk av trygdeytelser. Omkostningene ved det er store og tausheten senker seg på nytt.

Vi har et system hvor man i realitene kan velge om man vil motta sin inntekt som arbeidstaker eller som «syk», da er det innlysende for meg at mange av forskjellige grunner velger trygd.
Hva jobben gir deg som menneske er jo også veldig varierende, alt etter som hvilken jobb du har.

Mitt spørsmål til politikerne er : Skjønner dere ikke eller tør dere ikke ?
Hvor lenge tror dere at vi ønsker å være med på dette «spleiselaget for å bevare velferde» når systemet lekker i alle ender og mye av pengene går rett i lomma på spekulanter?

PeeWee

06.10.10

«Det er også en kjennsgjerning at vi får stadig fler og fler kvinner i dette landet som ikke har noen tradisjon for å være yrkesaktive.»

Dette her er rent tullball, da vi aldri har hatt så stor andel av kvinner i arbeid som vi har idag. De kvinner som ikke jobber idag tilhører grupper og typer menneskers om ikke hadde vært i jobb på femtitallet heller.

Det virker jo dessuten som at mange har en genetisk disposisjon for å klage på de som ikke arbeider. Det historien og erfaring fra andre land viser klart er jo at mange vi klage på de som ikke jobber, helt uavhengig av hvorvidt de får støtte fra staten eller ikke og uavhengig av hvor mange de er.

Terje Hoel

06.10.10

Altså 700 000 potensielle arbeidere eller slaver? Det er ca. 100 000 som har meldt at de vil jobbe. La oss fokusere på sette i gang tiltak som hjelper disse. Å fokusere på å tvinge folk i arbeid er dårlig politikk.

-Terje

PeeWee

06.10.10

Det er jo også slående hvordan Høyrefolk aldri nevner aldersdiskriminering som en faktor i dette. Er sikker på at mange har blitt eklært uføre fordi næringslivet er alt for lite villige til å ansette noen over 50 år.

Simon

06.10.10

Hei.
Ville bare gratulere med bra og saklig debatt i Her og nå på P1, nå nettopp.
Mange gode poenger, i motsetning til venstresia.
Stå på!
Mvh Simon

Kjære Torbjørn Røe Isaksen!

Jeg satt i bilen 6. juni kl. 1520 og hørte på en diskusjon mellom deg og en fra de rødgrønne.

Noen ganger når jeg hører på slike diskusjoner undrer jeg meg over hvilken erfaring diskusjonspartnerne har fra næringslivet.

Jeg har jobbet i dette næringslivet i førtifire år og drevet mitt eget firma i ti av disse årene, og det jeg forteller deg nå, gjelder veldig mange som har passert femti år. I og med at jeg har jobbet som selger og salgssjef og markedssjef i over tretti år, har jeg hatt kontakt med enormt mange som allerede etter fylte femti år har blitt forsøkt presset ut av arbeidsgiverne sine.

For meg startet dette da jeg var tredve år og selger og kommende produktsjef. Ny eier, mye yngre enn den gamle disponenten, uttalte at han helst ville ha helt ny salgsavdeling som han selv ville håndplukke.

- Nå vet dere hva jeg mener, sa han, men ingen blir sagt opp. Derimot er jeg veldig glad for alle av dere som sier opp.

Neste gang var jeg førtifire år og markedssjef. Jeg ble sagt opp, fordi jeg hadde for høy lønn, sa min sjef. Den skriftlige årsaken var omorganisering, mens den virkelige årsaken var at eierens yngre sønn skulle ha min jobb og hans kone skulle være sekretær. Eieren som var min sjef uttrykte dette muntlig på denne måten etter at vi hadde brukt advokater og endt med at jeg fikk et halvt års etterlønn:

- En ting er hva vi skriver, Terje, men du skjønner at sønnen min maser sånn om dette, og jeg må få fred i huset. Det er det viktigste for meg, men jeg føler at jeg må si deg nå at det er takket være deg at vi har overlevd disse kriseårene.

Jeg må si at jeg aldri har vært nærmere å slå til et menneske akkurat da.

Den tredje gangen var jeg sekstito år og håndplukket salgssjef av de to eierne og firmaets direktør. Direktøren ble sagt opp eller pensjonert mot sin vilje, og tre måneder senere ble jeg innkalt til den ene eieren som hadde overtatt som direktør.

- Som jeg tidligere har sagt, Terje, er vi ikke fornøyd med bedriftens resultater. Dette er ikke din feil. Vi vet hva du har slitt med. Den avgåtte direktøren hadde Altzheimer og var ikke helt enkel, men jeg beklager at kommer til å permittere deg. Da får du sekstito prosent fra NAV og når du er ferdig med det året, kommer vi til å si deg opp.

Dårlige resultater? Jeg sjekket regnskapene etter ett år og enhetsregisteret. De viste at han hadde en million i inntekt. Dette i tillegg til at hver av de to eierne tok ut to millioner i utbytte. Dette i en bedrift med tjueseks millioner i omsetning.

Dette er tre bedrifter. Jeg har for det meste jobbet i bedrifter med omsetning på mellom tjue og femti millioner i omsetning, og vil anta at bortimot den halve norske arbeidsstyrken i det private næringsliv jobber i slike bedrifter. De fleste har ingen AFP eller andre sikkerhetsordninger.Je

Min erfaring som leverandør til små og mellomstore bedrifter, er at over halvparten av disse bedriftseierne har størst fokus på egen pengepung. Medarbeiderne er noe de kjøper for å få fylt lommeboken sin raskest og best mulig.
Som min siste sjef alltid sa når vi forhandlet lønn:

- ”Det er min lommebok som smerter, ikke jeg”.

En av mine kunder sa alltid:
- ”Nå maser de om mer lønn igjen, Terje. Jeg forventer i hvert fall at de skal vise takknemlighet når jeg gir dem mer”.

Nå går jeg på AAP, jobber seksten timer i uken i en dagligvareforretning etter instruks fra NAV. Lange arbeidsdager i opptil seks dagers uke har satt sine spor. Stemmen min er nesten borte, noe som rammer selgere og lærere, astma som ofte gjør det vanskelig å puste, tredve prosent av normalkraft i venstre hånd etter et uhell og revmatisme i den andre, noe som gjør den svært stiv og ført til skriveproblemer. Tross dette er det ikke enkelt å få uførhetstrygd.

Dette er min virkelighet. Jeg angrer ikke på at jeg har jobbet slik jeg har gjort, men jeg advarer alle mot å jobbe i små og mellomstore bedrifter som eies av daglig leder.

07.10.10

@Hilde Kavli:
Du skriver: «En annen problematikk er at mange tar utdannelse mens man mottar ytelser, istedet for å ta opp studielån.»

Hei hei, jeg er en sånn. Mener du virkelig at jeg skal drite i å ha ambisjoner og framtidsdrømmer, kun fordi jeg var uheldig å bli sjuk i veldig ung alder?
Nå har det seg nemlig sånn at Lånekassen ikke er særlig interessert i å gi meg penger når jeg ikke vet om jeg er i stand til å ta eksamen. Kanskje greier jeg å følge undervisning, kanskje greier jeg det ikke.
Noen ganger er jeg 100% frisk, og noen ganger er jeg 100% syk. Kanskje er jeg mellom 40% og 60% frisk i gjennomsnitt. Lånekassen vil ikke gi meg støtte, siden jeg studerer mindre enn 50%. Lånekassen vil ikke gi meg støtte dersom jeg er syk når jeg søker. Jeg vet at jeg er syk, og dersom jeg søker hos Lånekassen må jeg skrive under på at jeg ikke er syk. Det fører til at jeg må lyve for å få penger. Det tror jeg vi er enige i at ikke er en heldig løsning.

Alternativet til utdanning, er å være i langsiktig tiltak gjennom NAV. Langsiktig tiltak er omtrent to år. NAV har nemlig en idé om at folk ikke er sjuke i mer enn to år. Etter to år må jeg finne ett annet langsiktig tiltak. Da kan jeg gjenta prosessen.
Det er ikke ett reelt alternativ for meg å skaffe meg en deltidsjobb.
For det første vil jeg ikke kunne si til arbeidsgiver at jeg kommer hver mandag. Jeg vet nemlig ikke om jeg er frisk neste mandag. Kanskje er jeg det, kanksje er jeg ikke. Jeg vet ikke det før mandagen kommer.
For det andre blir jeg veldig for sliten, og må ofte dra hjem. «Hadet, sjefen, jeg drar hjem og sover litt» er vel kanskje ikke det mest populære å si omtrent annenhver dag.
I tillegg til dette, er det en del grunner jeg ikke vil gå inn på i dette kommentarfeltet, fordi dere har ikke noe med mitt sykdomsbilde.
Summen av disse årsakene blir at jeg er ekstremt upopulær på arbedismarkedet, og det kommer jeg til å være i mange, mange år framover.

Jeg passer ikke i NAV sitt system, men jeg passer heller ikke i arbeidslivet.
For meg er studier ett reelt alternativ, som gir meg verdighet. Dersom denne muligheten forsvinner, vil jeg stå totalt utenfor samfunnet. Er det virkelig en ønskelig situasjon?

(Og før noen sier «jamen du er bare en person», vil jeg påpeke at det er mange som meg.)

Solon

08.10.10

» – Den mest åpenbare er selvfølgelig de første 365 dagene man er syk. Vi har 100 prosent “lønn under sykdom”, sier vi. Det er jo strengt tatt ikke sant. Vi har 100 prosent lønn de første 365 dagene du er syk, dag 366 er du like syk, men da går du ned til noen-og-seksti-prosent av din tidligere lønn.»

Det er vel meningen at det skal ligge et incentiv til å komme seg tilbake i jobb etter 365 dager her? Imidlertid er dette for en del grupper av syke helt forfeilet. Det har den stikk motsatte virkning. Eksempel jeg kjenner personlig til: Hvis du står i organkø er det helt Lotto om du får organ etter 2 måneder eller 2 år. At du «straffes»økonomisk når du står i en slik kø sender folk som allerede har det vanskelig utfor stupet. Det er vel ingen i en slik stilling som ikke ønsker å få organ, bli frisk og komme seg i jobb igjen. Dette gjelder nok for en god del kreftpasienter etc også. Mye tyder på at det må sorteres hardere – systemet er for slepphendt i den ene enden og for urimelig i den andre.

Mvh

Torbjørn Røe Isaksen

10.10.10

Jeg tror faktisk ikke det er oppmuntringen som er det avgjørende, men at den ene ordningen regnes som for folk som fortsatt er i jobb, den andre for dem som er utenfor arbeidsmarkedet.

[...] på venstre side av den norske politikken. Dette gjelder alle partier på Stortinget; FrP, Høyre, Arbeiderpartiet, m.m.. Det er noe merkverdig at politikerne må komme opp med et slikt slagord, er [...]

Har du en mening?