Abonner via RSS eller E-post

Hjelp meg…

Publisert den 27.10.2010 i Blogg

For et par dager siden fikk jeg et brev fra en mann. Han var sint. I mai hadde han også sendt et brev til komiteen, men bare en representant hadde svart (fra SP). Jeg forsøker å svare på alle henvendelser, men noen ganger kan det glippe.

Det kommer rundt 15-25 henvendelser fra privatpersoner hver uke. Noen av sakene griper jeg fatt i, fordi de åpenbart peker på generelle problemer, andre får bare korte svar tilbake.

Vi har ombudsmenn og klageordninger i Norge, men like fullt ser mange på politikere også som ombudsmenn. Slik må det være. Jeg er uenig med Morten Søberg i SP som i flere bøker har tatt til orde for Storting som møtes sjeldnere og diskuterer overordnede problemstillinger. Gjerne løftet blikk! Men samtidig må vi ha politikere som av og til tar enkeltsaker, ikke minst fordi det offentlige systemet er så massivt.

Spørsmålet er om dagens politiske system gjør ombudsrollen reelt sett mulig? Det er mye kritikk av økningen i antallet politiske rådgivere de siste tiårene, men det er faktisk mulig at hver representant burde ha en større stab, en egen stab, nettopp for,også å kunne fylle rollen som folks ombud. I UK tar man kontakt med sin MP. De har lokal stab og større stab i Parlamentet. Kanskje burde vi gå den veien også i Norge?

Del på Facebook | Del på Twitter

6 Kommentarer

27.10.10

Vet ikke om det er et enda større byråkrati på Stortinget som er løsningen. I vårt system er det jo slik at for alle som utøver en eller annen myndighet så finnes det en eller annen anke/klage mulighet.
Når det gjelder Stortingspolitikkere så mener jeg at dere bør fokusere på det overordnede/langsiktige (og det som faktisk betyr noe for utviklingen av landet) og ikke løpe som skremte høns bare fordi media oppdager en eller annen som føler seg urettferdig behandlet.

Nils

27.10.10

Via representanten er helt klart en løsning å foretrekke, men å utvide med egen stab og lignende blir for mye byråkrati – det må da kunne lages en god IT-basert løsning? Gjerne som involverer lokale partimedlemmer som ikke har andre oppgaver, og som kan brukes til å sortere ut og prioritere saker, alt etter popularitet og seriøsitet, for presentasjon for stortingsrepresentanten?

Petter Karal

28.10.10

«Enkeltsaker» kommer i to varianter: Ankesaker med fokus på anvendelse av etablert og akseptert regelverk, og prinsippsaker som sår tvil om regelverket er riktig og rettferdig.

Lovgivende politikere trenger prinsippsaker, både for å utvikle sin forståelse av lovverk de jobber med, og fordi slike saker kan synliggjøre viktige poenger som ellers ville være vanskelige å kommunisere. Ankesaker hører vel på den andre side hjemme hos klageinstanser og ombudsmenn.

Det blir vel til syvende og sist opp til hver enkelt representant om de føler de har en tilstrekkelig kontaktflate ut mot folk som kommer med prinsippsaker. I balansen mellom overordnede problemstillinger og enkeltsaker synes det ikke som om det fokuserer FOR MYE på det overordnede og for lite på enkeltsakene.

IvarE

28.10.10

Dere er der for å fokusere på det overordnede og langsiktige. For å sette rammer landet skal styres etter. Ikke for å involvere dere i enkeltsaker og mediebobler.
La enkeltsakene håndteres av ankeinstanser og ombudsmenn. Uten unntak. Det er i det hele tatt en fryktelig uting at politikere kan gripe inn i, uttale seg om, påvirke og eventuelt overstyre løpende enkeltsaker.
Slik inngripen skyver politikken i bakgrunnen og gjør daglig politikk til en popularitetsøvelse, samtidig som den gjør systemet uforutsigbart og fremmer korrupsjon eller i det minste korrupsjonsmistanker.

Sondre

31.10.10

Egen stab høres ikke dumt ut. Men kanskje også redusert antall stortingsrepresentanter?

Morten Søberg

03.11.10

«Jeg er uenig med Morten Søberg i SP som i flere bøker har tatt til orde for Storting som møtes sjeldnere og diskuterer overordnede problemstillinger.» Hmm… Eg er ikkje sikker på om denne framstillinga er 100% rett, for å seia det slik.

Eg har (tvert om) ein viss sans for ombodsrolla. Og trur ikkje minst at ein annan valskipnad – med sterkare innslag av personval – kan styrkja ombodsrolla òg. Fleirtalsval i einmannskrinsar gjer openbert det – og ei slik reform er like sjølvinnlysande mest utenkjeleg. Men det finst mange alternativ, som berre fantasien avgrensar. Den danske modellen er spanande. Der lever dei gamle einmannskrinsane vidare (i lag med ombodmannsrolla) som skuggar/historiske ekko innanfor ei ordning som elles liknar mykje på vår eiga. «Ingen» skjønar korleis valreglane fungerer, men dei fungerer. Trur eg.

Har du en mening?