Abonner via RSS eller E-post

Fortsatt fram for revolusjonen? (…og et kyss til Solhjell?)

Publisert den 29.10.2010 i Blogg

Bård Vegard Solhjell fortjener honnør for sin fokus på liberal sosialisme, men like under overflaten lurer mørkere krefter.

Det går ikke så godt med sosialismen for tiden. I kjølvannet av finanskrisen kunne vi lese at Marx’ Das Kapital solgte som aldri før. Avisene var fulle av spådommer om den moderne kapitalismens død. Grådighetskulturen, markedstenkningen, det ”nyliberalistiske” regimet hadde spilt fallitt. Sammenligninger med den store depresjonen på 30-tallet florerte. Datidens sammenbrudd førte til en radikale nyendring i Vestens politiske landskap, arbeiderbevegelsen fikk for første gang makt i mange land, inkludert Norge (etter et kort gjestespill i 1928).

Det var venstresidens største mulighet på flere tiår, en mulighet til å snu høyrevinden som bare hadde blitt sterkere i kjølvannet av murens fall i 1989, ikke minst innad i de sosialdemokratiske partiene. Så, hva skjedde? Svært lite. Den radikale venstresiden ble om mulig enda mer svekket. I november i fjor arrangerte blant andre Manifest Analyse et seminar med tittelen ”Nyliberalismen er død – hva så?”. Undertittelen lød ”Kan venstresiden ta tilbake den ideologiske offensiven?”.

Det er dette SV forsøker å svare på med sitt prinsipprogram som kom ut i går. Bård Vegard Solhjell gjør et hederlig forsøk. Han snakker om frihetlig sosialisme og de liberale verdiene. Idéhistorisk beveger han seg med et slikt begrep inn i spennende farvann. Mange av dem som formet tidlig radikalisme, som engelskmannen Thomas Paine, var utpregede liberalere med et ben i liberalismen og et ben i drømmen om større økonomisk likhet. Det var, for å si det enkelt, først med marxismens inntog at så å si alle venstreradikale fikk et svært anstrengt forhold til rettsstaten. I løpet av det foregående århundret hadde rettsstaten gått fra å bli sett som en beskyttelse av vanlige folk fra kirke og aristokrati, til å bli sett som et undertrykkende instrument for borgerskapet. Men det er samtidig verdt å huske at i 68-opprøret var det, ved siden av marxistene, også en frihetlig venstresidetradisjon. Solhjell har dessuten uttrykt sin beundring for liberaleren John Rawls, som på tross av et visst egalitært preg, har en svært u-marxistisk innfallsvinkel til politisk filosofi.

Det historisk sett kanskje mest avgjørende i Bård Vegard Solhjells linje er at han vil slutte fred, ja til og med omfavne, de liberale prinsippene som rettsstaten bunner i. En slik linje har alltid eksistert i deler av SV. Det betyr også en prinsipiell grensedragning mellom staten og enkeltmennesket. Det finnes rett og slett noen grenser for politikken og demokratiet som ikke kan krysse.

Det interessante skillet går åpenbart mellom Solhjells liberale linje og et flertall som står på en mer revolusjonær, klassisk sosialistisk linje. Ikke bare vil de fortsatt bruke begreper som ”klassekamp” og slåss for et samfunn hvor man kan yte etter evne og få etter behov, men de viser også gjennom språkbruken en betraktelig skepsis til den liberale linjen. Én ting er debatten om ytringsfriheten (skal man aktivt ta stilling for at også provoserende ytringer er greit), noe ganske annet er spørsmålene som melder seg etter å ha lest et avsnitt som denne dissensen:

”Forsøk på å realisere sosialistisk politikk vil alltid møte motstand. Kapitalkreftene vil ikke gi fra seg makt frivillig.
I et kapitalistisk samfunn er det derfor begrenset hva et sosialistisk parti kan oppnå basert på parlamentarisk innflytelse aleine.”

Det kan selvfølgelig leses velvillig, som en advarsel mot at SV skal bli for komfortable som maktparti, og som en anerkjennelse av folkelige bevegelser. Men jeg mener det må sees på bakgrunn av dissenternes tilhørighet til Sosialistisk Ungdom, en organisasjon som tok en svært radikal venstrevri for rundt ti år siden. SU vedtok da, med blant andre Audun Lysbakken og Ingrid Fiskaa som pådrivere, blant annet at de var en revolusjonær ungdomsorganisasjon, at ”Den viktigste forutsetninga for å bygge et sosialistisk folkestyre er avskaffelsen av privat eiendomsrett” og ”Kapitalismen kan ikke avskaffes uten at kapitalistene blir fratatt makt. Fordi sosialdemokratiet aldri har forsøkt å gjøre dette har kapitalismen bestått i Norge. En sosialistisk revolusjon innebærer at kapitalistene ikke får muligheten til å komme tilbake.” (Skrevet om her)

Noen av formuleringene har blitt endret over tid, kanskje har en del av de involverte også moderert sine standpunkter, men dissensene i programmet gir i høyeste grad assosiasjoner til den marxistiske språkbruken vi fant i ungdomspartiet for noen år siden, og som fortsatt lever der i beste velgående.

Det er først og fremst et problem for SV. Når Solhjell forsøker å styrke den fløyen som vil fokusere på moderne, frihetlig og liberal sosialisme, støter han på en koalisjon av gamle og unge museumsvoktere. Jeg skulle gjerne ønsket Solhjell lykke til, men det dødskysset skal jeg spare ham for.

Innlegget er også publisert hos Nye Meninger.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

André

31.10.10

Enig med Isaksen at språkbruken var dristig. På den annen side – mine forbilder og ‘fyrtårn’ i livet, den pre-stalinistiske Profil-kretsen, får jo hele tiden høre av Høyrepolitikere at de støttet og støtter massemord(ere). Er ikke dette også galt da?

Har du en mening?