Abonner via RSS eller E-post

Loungin’ (Who do you love?) – eller hvorfor H gjør det godt på målingene

Publisert den 02.09.2010 i Blogg

Who do you love? Are you for sure? – LL Cool J

De fleste med en viss politisk interesse har fått med seg at Høyre har økt kraftig på målingene den siste tiden. På flere målinger er partiet nå størst i landet. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor gode målinger må tas med den ytterste sinnsro. Jeg har også skrevet om behovet for å gå bak tallene for å finne ut hva som egentlig skjer. Det er en forskjell på om AP-velgere flest er desillusjonerte og går til sofaen, og om de strømmer over til Høyre. Sannheten om målingene for tiden er trolig litt av begge deler: Regjeringens velgere er misfornøyde og trekker støtten tilbake, noen går over til Høyre, som særlig en del sentrumsvelgere ser som et ansvarlig alternativ til sosialdemokratiet, samtidig er Høyres velgere heltente og partiet har høy lojalitet (dvs. mange som sier de vil stemme Høyre en gang til).

Hvorfor skjer det? Er det fordi Høyre «sitter stille i båten» eller lounger (som ungdommen sier)  mens de rødgrønne krangler for åpen mikrofon? Misnøye med de rødgrønne spiller selvfølgelig en rolle, men forklarer ikke hvorfor Høyres sympatisører strømmer til eller hvorfor det er Høyre som får økningen i oppslutning i stedet for andre partier. Her er noen korte forklaringer jeg tror spiller en rolle (det er selvfølgelig kvalifisert synsing – slik norske kommentatorer driver med). Her er 5 punkter i uprioritert rekkefølge:  

1. Høyre har gjort noen viktige endringer. La meg bare nevne noen: språkbruken har endret seg (mer prat om løsninger og egen politikk), vi snakker mer om våre brede løsninger enn de snevre (friskoler er viktig, men gjelder svært få; den offentlige skolen er absolutt mest avgjørende), stortingsgruppen er fornyet, mer aggressiv og har representanter fra alle fylker, og mediearbeidet er pusset opp.

2. Høyre er igjen blitt «referanseparti», det partiet andre må forholde seg til. Det skjedde gradvis i løpet av valgkampen, Erna Solberg trådte etterhvert frem som en tydelig statsministerkandidat. Det er også verdt å huske på at Høyre har et historisk tillegg sammenlignet med andre partier. Høyre sees på som noe traust, men samtidig ansvarlig og styringsdyktig. Velgerne ser for seg Høyre i regjeringsposisjon, det virker naturlig, så å si. Med Høyres vekst blir partiet igjen sentrum på borgerlig side, det partiet andre må forholde seg til og som setter standarden for opposisjonens politikk.

3. Høyre har blitt langt mer synlig. I dag er det Høyres politikere som blir invitert i debatter med regjeringen, ikke de andre opposisjonspartiene. Det skyldes delvis at økende oppslutning gjør partiet mer interessant for mediene.

4. Høyres samarbeidsbudskap har i stor grad vunnet frem. Flere velgere innser at dersom det skal bli ny regjering i 2013 forutsetter det et sterkt Høyre.

5. Regjeringen sliter både med idetørke og venstreideologiske skylapper. En del velgere er nok skuffet over at de rødgrønne ikke går langt nok, at de ikke har store reformer planlagt for sin andre periode. Mange av målene fra Soria Moria I har til og med blitt vannet ut, som målet om antall lærere per elev. Det illustrerer at når venstresiden går tom for penger så går de også tom for ideer. Samtidig sliter regjeringen også med det stikk motsatte, og det har ikke blitt kommentert i samme grad: flere velgere føler at regjeringen går for langt til venstre, at de blir for venstreideologiske i stedet for å løse virkelige problemer for vanlige mennesker. Her finnes mange av velgerne som i dag er hos Høyre. I forrige periode startet regjeringen sin konsekvente politikk for å skvise private supplementer, men det var mange små steg som ble gjennomført uten stor bravur. Nå trer bildet tydelig frem: angrepet på de private barnehagene, skvisingen av private som vil bidra til å bygge omsorgsbolig, innkjøpspolitikken som skviser private i helsevesenet (fra laboratorier til sykehus) osv. Dette skaper misnøye i store grupper, kanskje særlig i en del utdanningsgrupper som normalt vil ligge i skjæringspunktet mellom H og AP. Bakgrunnstall (som jeg dessverre ikke kan lenke til) tyder også på at velgerne blir mer opptatt av hvordan pengene i offentlig sektor brukes, altså mer klare for systemreform.

Så et siste poeng: Erna Solberg. Flere målinger viser at hun er blitt en av Norges mest respekterte politikere. Som Aftenposten sa det: en naturlig statsministerkandidat i 2013.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?