Abonner via RSS eller E-post

Klansamfunnet

Publisert den 04.09.2010 i Blogg

Minervas redaktør, Nils August Andresen, har skrevet en god artikkel i Minerva. Den er et forsøk på å analysere debatten om innvandring og integrering, samtidig som han tegner opp en mellomposisjon mellom ytterpunktene kulturrelativisme/naiv multikulturalisme og ensporet nasjonalisme. Han tar også opp et poeng jeg tror er helt riktig, nemlig at gradvishet og tempo spiller en viktig rolle. Det er en av grunnene til at innvandringspolitikken må strammes inn.

Noen utdrag:

«I klansamfunnets debatter er det annerledes: Det skal svært mye til for at du vil være uenig med, enn si ta avstand fra en med din egen identitet: Det er svik, på grensen til forræderi. Vi kjenner igjen et slik debattklima fra AKP-tiden på 70-tallet – en kritisk kommentar om Mao, og helvete kunne være løs.» (…)

«For en konservativ er dette viktige poenger. Samfunnet er avhengig av at mennesker føler lojalitet til det, en lojalitet som ikke kan skapes gjennom abstrakt teori, men gjennom en konkret følt forpliktelse, som læres og arves og overleveres. Det er en grunnleggende lærdom fra Edmund Burke at samfunnet bygges nedenfra, forankret i en konkret virkelighet og geografisk og historisk betinget. Store ord, abstrakte ideologier og toppstyrte forsøk på å endre samfunnet bærer i seg store risiki som den konservative er skeptisk til.

Og selv om det later til at Tybring-Gjedde misforstår hva et multikulturelt samfunn er (det er ikke et samfunn der alle har kulturen ”multi” – det er et samfunn der ulike kulturuttrykk, og fortsatt i all hovedsak tradisjonelle norske, eksisterer side om side), er det en grense for hvor raskt endringer i sammensetningen av et lands kulturer kan gå, før fellesinstitusjonene vil preges av det. I deler av Oslo er det ingen tvil om at utviklingen har gått svært raskt og ført til betydelig utfordringer. Derfor ønsker jeg i likhet med Fremskrittspartiet en strengere asylpolitikk, og andre begrensninger på innvandring til Norge, for eksempel gjennom å heve aldersgrensen for at ekteskap skal gi rett til familiegjenforening (”henteekteskap”), som Minerva tok til orde for for tre år siden.»

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

Jon Eirik Lundberg

04.09.10

Kulturrelativister og nasjonalister er nok mer enige enn uenige. De mener vel begge at demokratiet skal bestå. De går nok begge inn for Menneskerettighetene. Forskjellene oppstår i forhold til livssyn, livsstil og smak, dvs. alt det upolitiske. Men det upolitiske blir jo bare mer og mer interessant for politikerne. Uten det upolitiske kan man ikke leke Tredje Vei-leken.

04.09.10

Flott innlegg! Gruppetenking mener jeg er et skremmende fenomen, uansett hvor det forekommer. For den som er litt økonomiinteressert, så er Enron-luftslottet et eksempel på hvor ille konsekvensene av gruppetenking kan være.

Jeg har aldri lest noe Burke, men jeg tror jeg må se til å gjøre det. Det er noen veldig reflekterte tanker han har om temaet, til tross for at han levde på 1700-tallet og dermed aldri har opplevd «franske tilstander»-konsekvensene av raske endringer i befolkningssammensetningen.

Det første som ofres, mener jeg, er samholdet vårt. Vi kan ikke ligge i Europa-toppen i asylinnvandring i år etter år uten at det får følger.

Hvis vi fortsetter med dagens politikk, så vil det store parallellsamfunnet vokse og vokse (eks. grorud). Ikke bare er det dårlig for det norske samholdet at vi får slike samfunn utenfor samfunnet. Det er dårlig for de som bor der, innvandrerne, når vi ikke fører et ansvarlig tempo.

De som hevder at asylinnvandring er lønnsomt for Norge, tar ikke bare feil, de har misforstått poenget og har feil fokus. Poenget er å gi asyl.

I Australia har det forresten nylig skjedd en revolusjon i asylpolitikken, men den har vi ikke hørt noe om av norsk presse. Australierne har lenge hatt en politikk hvor de gir husrom til asylsøkerne i 3. land mens de venter på å få søknaden deres behandlet. Dette har lenge vært politikken til det liberal-konservativet partiet til Abbott. Og de har lenge hatt løsninger med 3. land. Men det nye er at nå støtter OGSÅ labour, med statsminister Julia Gillard i spissen en slik løsning:

http://www.smh.com.au/opinion/politics/gillards-timor-solution-dog-whistles-with-the-best-20100706-zydd.html

Hvis poenget er å hjelpe folk bort fra noe, så bør det være et fullgodt tilbud å få husrom og mat i et 3. land mens de venter på en behandling av søknaden sin.

Har du en mening?