Abonner via RSS eller E-post

Når godhet blir butikk

Publisert den 11.08.2010 i Blogg

Hva skjer når godhet kommersialiseres?

Debatten har boblet til overflaten etter at en av USAs store aktører innen mikrofinans har bestemt seg for å få inn flere aksjonærer. Mikrofinans har de siste årene blitt en av de mest populære måtene å drive sosialt entreprenørskap på. Konseptet er enkelt: svært mange mennesker har ikke sikkerhet nok til å kunne ta opp lån, eller ønsker å låne beløp som er så små at det normale bankvesenet ikke er interessert. Mikrofinansinstitusjoner låner ut penger til de som ikke får lån andre steder enn hos lånehaiene med sine ågerrenter.

Men mikrofinans har også fått kritikk, blant annet fordi rentene svært ofte er høye. Det er egentlig logisk. Når beløpene er små, blir administrasjonskostnadene desto høyere.

I dag er mikrofinans i stor grad filantropi, men flere ser at det faktisk er mulig å tjene penger på virksomheten. Ja, det kan til og med selges aksjer og betales ut aksjeutbytte fra banker som låner penger til fattige. Men er det ikke moralsk galt å tjene penger på lån til fattige mennesker?

Så sant man ikke mener det er galt å tjene penger på å selge til fattige per se, er det vanskelig å se hvorfor lån skal være annerledes. På andre områder, som mobiltelefon, har markedets inntreden vært et stort gode. Når bruken av mobiltelefon har eksplodert i fattige land, skyldes det kommersielle interesser, ikke filantropi. Mobiltelefonene bereder grunnen for økonomisk utvikling og gjør for eksempel bønder i stand til å sjekke internasjonale priser før de selger varene sine.

En parallell til debatten om mikrofinans er utviklingen av One Laptop per child-prosjektet. Tanken var å lage en pc som var så billig at den ble tilgjengelig også for folk i de fattigste landene. Men prosjektet har vært en begrenset suksess. En av grunnene er at de store PC-fabrikantene selv begynte å utvikle superbillige PCer. Filantropien fikk dermed konkurranse fra kommersielle krefter.

Det er fortsatt et ekstremt stort behov for filantropi og ideelle stiftelser. Verdens fattigdomsproblemer er så store at det slett ikke er mangel på mennesker å hjelpe. Om deler av filantropisk virksomhet suppleres, eller overtas, av kommsersielle aktører, er det sannsynligvis en fordel. Hvis kommersielle aktører kan supplere filantroper og gjøre at flere får sjansen til å ta opp små lån, er det utelukkende positivt. Hvis det viser seg at kommersielle aktører kan drive bedre, mer effektivt og til lavere pris enn filantroper, ja, da er det enda bedre.

Det er verdt å huske at Yunus ikke startet mikrofinansiering for å konkurrere med private banker, men rett og slett fordi private banker ikke ville låne til de fattigste. Man kan kanskje ikke sette en pris på godhet, men hvis det å sette en pris på en vare kan gi utvikling for flere, er det ingen grunn til å si nei.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Magnus Berg Johansen

14.08.10

Torbjørn,

Det gleder meg at denne tematikken blir visst interesse, og det legger naturlig opp til både en faglig samt ideologisk diskusjon ift hvordan videre positive utvikling av bransjen best bør skje. Som følge av et studiet på temaet (masteroppgave) hvor undertegnede og en kollega tar tempen på bransjen i lyst av noen effekter som medfølger ”kommersialisering” av mikrofinans, ønsker jeg bare å utfordre dine tanker og videre tilføre noe tilleggsinformasjon.

Debatten du tar opp har pågått siden sent 90-tallet etter anerkjente profiler i bransjen som Elizabeth Rhyne (Yin and Yang of microfinance, 98) og Jonathan Morduch (Microfinance Schism, 00) tok opp temaet. Hva vil effektene være av en økende grad private aktører i et prosjekt drevet frem av sosial-motiverte aktører? Kan profittsøkende aktører løfte bransjen videre, eller ødelegge bransjen? Kan private aktører drive profitabelt samtidig som de når ut til de fattigste? Dette er viktige spørsmål som dukker opp når man nå prøver å se inn i glassbollen…

I skiftet 2007-2008 økte kapitals-tilførsel med hele 24 %, og for første gang i historien var majoriteten av dette dekket av private aktører (WSJ, 2010). Bevilgningene øker eksponentielt, og denne vanvittige økningen er stort sett drevet av private aktører. Dette grunnet bransjens suksessrike utvikling, og viser på mange måter vei for et aldri så lite paradigmeskifte.

Om denne utviklingen er gunstig for bransjen er derimot vanskelig å sette fingeren på:

På en side er det som nevnt et skrikende behov etter kapital. I sin Blue Book (2005) uttrykker FN blant annet at:” small is beautiful, but large is necessary”. Produktene som tilbys i bransjen vil naturlig tilpasses mer imot kundenes behov, til en bedre pris og nå ut til mange fler.

På en annen side, høy grad av ”kommersialisering” kan også medføre negative utviklinger. To eksempler på dette kan være:

1)Per i dag er det fortsatt vanskelig for profitsøkende aktører å utføre bærekraftig tilførsel av kreditt til de fattigste (grunnet den høye prisen per lån). Tilbud av tjenester til de fattigste er dermed fortsatt avhengig av subsidier, og dermed sosiale aktører. I og med mikrofinans ble startet som et instrument for å nå ut til de fattigste, er dette et følsomt og etisk tema. (See blant annet debatten rundt ”mission drift”).

2)Ettersom flere profittsøkende aktører får øynene opp for mikrofinans møter man også et annet problem; at klienter tar opp lån hos flere lånetakere samtidig. Dette kan medføre overforgjelding (spesielt når noen tar lån hos noen for å tilbakebetale andre). Dette kan medføre vanskeligheter med å tilbakebetale lån og man kan oppnå noe ganske sammenlignbart med den siste finanskrisen som tok plass. Alt dette forverres selvfølgelig av låne offiserer som mottar bonuser sammlignet i størrelse med hvor mye de klarer å låne ut.

Hvor førstnevnte debatt har pågått over lengre tid, er den sistnevnte av en meget ny karakter. Den spant opp etter en artikkel i WSJ i 2009 (a credit crisis brewing in microfinance). Med fravær av velfungerende kredittilsyn kan ytterst få (noen aktører deler på informasjon) tilbydere oppnå god informasjon ift kunders tilbakebetalingshistorie og videre hvordan deres økonomiske situasjon er. Bransjen begynner å leve på kanten av hva som er forsvarlig, og dette vil bare forverres med økte midler ifra profittsøkende aktører som kommer inn i markedet.

Jeg er personlig ikke uenig i dine argumenter, og er selv av den oppfatning av at privat kapital til et visst nivå må til for å løfte personer ut av fattigdom. Det at kommersielle vestlige banker deltar på denne arenaen er også positivt med tanke på at mikrofinansbransjen (uformelle) kanskje i nær fremtid vil kunne flette bånd til ”storebror”. Problemet er bare snøball-effekten som medføres når noe er profitabelt. Uten noe form for fornuftig drift, koordinasjon eller overstyrende kontroll kan hele drømmen om et velfungerende system som ”endelig” skulle kunne løfte velstandsnivået til personer i sør gå brast.

Alt gjenstår å se ift hvordan både aktører og overstyrende institusjoner klarer å tilpasse seg alt dette.

Har du en mening?