Abonner via RSS eller E-post

Hvorfor ydmykhet er en dyd – også når målingene peker oppover

Publisert den 01.07.2010 i Blogg

Tantas velgerpanel viser at Høyre tar velgere fra samtlige andre partier. Valgforsker Frank Aarebrot, som ikke akkurat er kjent for moderasjon og ydmykhet, hevder Høyre kan bli det største partiet i Norge. Det er godt mulig, men det er allikevel viktige grunner til å holde hodet kaldt.

Den første grunnen er banalt enkel: måling er måling, valg er valg. Vi vet at velgerne ombestemmer seg og at målingene lett fanger opp stemningsskifter. Høyre har åpenbart styrket sin stilling fra 15% nivået i fjor, men derfra til å være Norges største parti er det en lang, lang, lang vei. Å stabilisere Høyre på over 20% er et mer realistisk mål.

Den andre grunnen er mer interessant. Statistikkinteresserte som sitter med gode tall får arrestere meg i etterkant. Dette er nemlig en høyst kvalitativ analyse. Høyres vekst ligner den vi hadde på 70-tallet under den såkalte høyrebølgen. Spørsmålet er om parallellen kan trekkes lenger enn det? På slutten av 70-tallet skjedde det et internasjonalt stemningsskifte som også nådde Norge. Høyrebølgen var selvfølgelig delvis en protest mot AP, men (er jeg nokså sikker på) innebar også en reell endring i folks politiske holdninger. Kort sagt ble velgerne mer positive til høyresidens løsninger som liberalisering og deregulering. Har vi det samme politiske stemningsskiftet nå? Har velgerkorpsets holdninger gått markant mot høyre de siste årene? Det er et helt avgjørende spørsmål, både for å forklare Høyres oppslutning og for oss som skal være med på å legge partiets strategi. For å bevege meg utenfor det analytiske, er det slik at velgerne i det store og det hele ønsker relativt stø kurs, men med en dose mer høyrepolitikk, eller ser vi et velgerkorps som faktisk ønsker endring og reell reform? I begge tilfeller kan Høyre gjøre det godt, men må vektlegge forskjellige sider.

Politikk skapes i skjæringspunktet mellom velgerne og partiene, mellom programmer som kan vinne oppslutning og ideer. Derfor er det mest interessante spørsmålet nå ikke hvem Høyre vinner velgere fra eller nøyaktig hvor mange de er, men hvorfor de går til Høyre.

Del på Facebook | Del på Twitter

4 Kommentarer

Petter Karal

01.07.10

Interessant spørsmålsstilling. Noe av svaret kan kanskje ligge i at Høyre «tar velgere fra samtlige andre partier». Hvis det stemmer er det ikke snakk om et lite skift langs høyre/venstre-aksen, for da ville de fleste ha kommet fra partiene «rett til venstre» for Høyre.

Det spørs imidlertid om folks politiske holdninger skal tas for gitt når partiet skal legge sine strategier. Reform kommer sjelden som følge av et spontant folkekrav. Reform skapes ved at ledere går foran og får folk med seg på hvorfor endringer er nødvendig og til folks beste, slik f.eks. Sarkozy gjorde det før han vant med et fantastisk reform-mandat (som han så skuslet bort, men det er en annen historie). Høyre eksisterer vel ikke for å holde «relativt stø kurs, men med en dose mer høyrepolitikk»…

Torbjørn Røe Isaksen

01.07.10

Jeg er enig med deg i det, Petter. Vi kan ikke si «vis meg hvor velgerne går så jeg kan følge etter». Men de siste årene har jeg blitt stadig mer opptatt av at partier faktisk må få et folkelig mandat fra velgerne for å kunne endre og reformere. Det taler for at man burde prioritere noen få hovedområder hvor man ønsker store reformer, og så gi klar beskjed til velgerne om hva man tenker — også om upopulære sider ved reformene. For å si det på en annen måte, Jens Stoltenberg var inne på noe etter valget da han sa at AP ikke bare ble valgt, men gjenvalgt.

liberalkonservativ

04.07.10

En viss synsing fra min side. Kan det hende at situasjonen i Norge i dag minner om den Sverige hadde foran sist valg. Velgerne var lei av Gøran Person og valgte borgerlig, men faktisk uten helt å ønske en spesielt borgerlig politikk. Likevel var Reinfeldt fast på sitt program og førte den politikken med dertil reformering av den svenske velferdsstaten. Lenge slet de på gallupene, men nå ser det ut som om det er snudd. Han er blitt en svært populær statsminister og ligger for tiden an til å bli gjenvalgt.

Er ståa slik her på berget også? Folk er trolig leie av Stoltenberg og går for det mest troverdige alternativet som er høyre (derfor hentes mange velgere også fra andre borgerlige partier). Da blir det evt. opp til Høyre å utnytte dette usikre mandatet fra velgere, som Reinfeldt gjorde, til å vise at høyrepolitikk bedrer folks hverdag og gir de løsningene som trengs for å fornye velferdsstaten. Men har dagens ledelse motet? (http://www.minerva.as/2010/01/24/en-oz-analyse-av-h%C3%B8yre/) Eller blir det enda en gråblå regjering som i 2001-2005 med en viss ideologisk vakling? Skal man først prøve på et borgerlig prosjekt bør man ta den helt ut og gjøre de nødvendige fornyingene/privatiseringene selv om man møter skepsis i starten!

[…] partiet nå størst i landet. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor gode målinger må tas med den ytterste sinnsro. Jeg har også skrevet om behovet for å gå bak tallene for å finne ut hva som egentlig skjer. […]

Har du en mening?