Abonner via RSS eller E-post

Minerva: Den nye kuttismen

Publisert den 07.05.2010 i Blogg

Valget i Storbritannia kan bli malen for europeiske valg: det kommer til å handle om hvor man skal kutte, ikke om hvorvidt man skal kutte.

Mens Hellas står på randen av et sammenbrudd som truer med å ta hele Europa med seg, har britene gått til valg.

Gårsdagens valg ga et hung parliament. De konservative ble det suverent største partiet både i mandater og oppslutning, og fikk ifølge BBC over to millioner flere stemmer enn Labour (merkelig nok mener nyutnevnt valgekspert Trond Giske at det slett ikke er en sterk høyrebølge – ham om det.) Hva som skjer nå er uvisst, og det kan ta lang tid før vi vet hvem som tar Downing Street nummer 10.

Det britiske valget har vært preget mer av personfokus enn av politiske saker. Like fullt har bakteppet vært en svært alvorlig økonomisk krise. Statsgjelden er skyhøy og økende, og alle partier innser at det må kuttes. I tretten år har Labour kunnet smøre sin variant av markedsvennlig sosialdemokrati med økte offentlige utgifter. Nå er det stopp. Hvor stor den politiske enigheten om behovet for kutt virkelig er, illustreres av at Labour ikke gikk til valg på vekst i budsjettene, ikke en gang på å fryse dem. Snarere var argumentet at sosialdemokratene ville ha ”snillere” kutt enn de konservative. Men kutt blir det, selv om ingen av partiene har vært klare nok på hva de vil prioritere ned. Storbritannia skal gjennom en hestekur.

Den politiske kuttismen kan bli malen for valgkamper i Europa fremover. Til dels skyldes det finanskrisen og den keynes-inspirerte motkonjunkturpolitikken alle vestlige land svarte med. Det økte offentlige forbruket må bringes nedover i takt med at økonomien stabiliserer seg. Flere land sliter også med stadig høyere statsgjeld som skaper usikkerhet og potensiell ustabilitet. Men en annen faktor er minst like viktig, en faktor vi har visst om i flere tiår allerede: den demografiske utviklingen. For å si det enkelt blir europeerne eldre og dermed dyrere i drift, mens det blir færre i arbeidsføre alder som kan forsørge dem. Det er en historisk triumf at folk lever lenger, men det koster helsikes mye penger. Etter hvert som helse- og sosialbudsjettene øker, pensjonsutbetalingene øker og, i verste fall, skatteinntektene øker mindre eller står på stedet hvil, vil andre deler av budsjettene kommer under press. På venstresiden ropes det etter høyere skatter, men de fleste regjeringer enten de er til høyre eller venstre, har innsett at skattenivået ikke kan økes uten at det skader økonomien. Ergo må det kuttes. Finanskrisen og motkonjunkturpolitikken har bare gjort problemet enda mer prekært.

Noen vil kanskje tenke at Norge blir spart, velsignet som vi er med olje- og gasspenger. Det stemmer ikke. Vi får det lettere fordi vi har oljefondet, men eldrebølgen og presset på de offentlige tjenestene vil komme også her.

Det er en enorm politisk utfordring, og det vil være fristende for politikere å skyve problemene foran seg. Men regnskapets time kommer før eller siden. Bare spør de greske politikerne. Å utsette smertene gjør dem bare verre. Betyr det som noen har hevdet, at den som vinner valget i Storbritannia nå risikerer å bli uvalgbar i en hel generasjon fremover? Er det en naturlov at partier som kutter i offentlige overføringer taper neste valg? Nei. Det er ingen naturlov. Selv om kutt ofte kan være upopulære finnes det gode eksempler på politikere som har strammet inn, men fått fornyet tillitt ved neste valg. I norske kommuner finnes det flust av eksempler. Også i Europa finnes det gode eksempler. Mest kjente er kanskje Margareth Thatcher som satte Storbritannia på en besk medisin, men knuste motstanderne i det påfølgende valget i 1983. Likeså vant Sosialdemokratene i Sverige gjenvalg på 90-tallet selv om de gjennomførte tøffe kutt og reformer i offentlig sektor. Nøkkelen synes å ligge i velgernes forståelse av situasjonen. Oppfatter de den som prekær? Er de enige i politikernes virkelighetsbeskrivelse? Hvis velgerne ser farene som truer vil de også lete etter politikere som kan styre dem trygt gjennom stormen. Første steg på veien er derfor å overbevise velgerne om at vi har store utfordringer fremover.

Også publisert som lederartikkel i Minerva.

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

Nils Erik Berntzen

16.05.10

«Første steg på veien er derfor å overbevise velgerne om at vi har store utfordringer fremover.»
Siste setning i din velskrevne artikkel kan følges opp av:

Neste steg på veien er derfor å overbevise politikerne om at vi har store muligheter fremover.
Men det kreves handlekraft, noe som ser ut til å være fraværende i såvel norsk som europeisk politikk. Økende statsgjeld i Eurolandene er et kjempeproblem som har satt de fleste politikere opp på gjerdet – man skal jo helst gjenvelges…

Euroens problemer er ikke noe hygge seg over fordi sydenferiene blir billigere. En for sterk NOK har dessuten andre og lite ønskelige implikasjoner.

Jeg hører til de mange som ser med stigende bekymring på problemene i Eurolandene.
Det er faktisk frustrerende at det ikke kommer sterkere initiativ til å gjøre noe effektivt med problemene. Siden gjeldsproblemene etter finanskrisen – som ikke er tilbakelagt – er store, virker det som man ikke tør å gjøre noe i det hele tatt.

Norge, som eier av et av verdens største kapitalfond, burde etter min mening i større grad forsøke å bidra til at forholdene stabiliserer seg. Problemene forsterkes av økende arbeidsledighet. Det er her jeg mener at Norge burde kunne påvirke situasjonen i positiv retning på følgende måte:

Norges Storting burde erklære offentlig at nå skal vår infrastruktur på alle områder oppgraderes. Siden behovet omfatter flere viktige samfunnsfunksjoner, vil dette utløse arbeidsoppgaver i et omfang som i virkeligheten er et nytt og betydelig marked for de som levererer kunnskap, produkter og tjenester i de ulike sektorene. Norges samlede etterslep er av en dimensjon som gjør det nødvendig å tenke internasjonalt m h t tilgang på nødvendige kapasiteter og ressurser.
Her har man muligheten til å skape kjærkommen sysselsetting for mange av Europas arbeidsledige. Store selskaper ville sikkert se en slik satsning i Norge som interessant business. Hva med å invitere disse og internasjonale finansinstitusjoner til – sammen med Norge – å skape et selskap f eks «Development of Norwegian Infrastructure».
Interessen i et Europa med store sysselsettingsproblemer vil jeg tro ville være stor for et slikt prosjekt. Her er det arbeid for svært mange i lang tid fremover. Kanskje man ville komme til at man i et slikt samarbeid kunne finne frem til driftsstrukturer innen f eks samferdsel og energiforsyning, som kunne innbære mye mer rasjonell drift på også på europeisk basis, f eks i regi av egne selskaper. Verdien av å tenke europisk på disse områdene kan neppe overvurderes. Dessuten vil det ikke være mulig å komme frem til akseptable tidsplaner, dersom man utelukkende skulle basere seg på innenlandske kapasiteter.

Hvorvidt Norge er medlem av EU eller ikke er av underordnet betydning – i denne sammenheng.
Innenlandsøkonomien ville kunne bli bare «behagelig oppvarmet» ved at man også ville bidra til å etablere/organisere selskaper etter behov, i stor grad utenfor landet. En stor del av den samlede kapasitet man trenger vil uansett måtte finnes utenfor landets grenser. Allikevel finnes det nøkkelpersoner-/bedrifter i Norge som ville kunne ta seg av organiseringen. Staten kunne bidra med garantier.

På denne måten kunne man spille en mye mer konstruktiv og profesjonell rolle som eier av et av verdens største kapitalford og frigjøre seg fra behovet investeringer i tvilsomme bransjer rundt omkring i verden.
Videre ville man begynne å bruke vår rikdom på en goodwill-skapende måte, til beste for nåværende og kommende generasjoner – også utenfor Norge. Mye business ville som resultat av en slik satsning helt sikkert se dagens lys. Avkastningen av oljefondet ville neppe utvikle seg mindre positivt i kjølvannet av denne typen investeringer. Klokt medeierskap fra fondets side bør kunne inspirere mange gode krefter.

Det er nødvendig å tenke at løsninger på landets behov for oppgradert infrastruktur må søkes utenfor det årlige statsbudsjett. På den måten behøver man kanskje ikke engang overskride handlingsregelen i de ordinære budsjetter.
Behovet for ny infrastruktur er et ekstraordinært prosjekt som fordrer ekstraordinære løsninger og organisasjonsformer.

Også de fleste andre land har problemer med infrastrukturen. Mange av verdens største utfordringer er vanskelige å håndtere fordi infrastrukturen er dårlig i svært mange land.

Bygging av infrastruktur skaper sysselsetting og gir langsiktig gevinst. Kanskje kunne man ta et internasjonalt initiativ, skape et forum for samarbeid, og si at «Norge stiller opp» fordi vi tror at det er mulig å gjøre noe for å bryte den nedadgående tendensen. Europas problemer kan fort bli Norges problemer i neste omgang. Dette er kanskje også noe å overlate til neste generasjon (din?) sammen med en handlingsregel til eller to?

Hva mener du om slike tanker fra en pensjonist i Mjøndalen? Jeg har sendt dem til Erna, men har ikke fått noen respons.

Torbjørn Røe Isaksen

17.05.10

Hei Nils Erik, ja, vi bør bruke mer av pensjonsformuen/oljeformuen på opprustning, men jeg er svært skeptisk til å bruke mer penger alt i alt. Det tror jeg også er lærdommen fra Europa. Send meg gjerne en e-post på ti@stortinget.no hvis du vil diskutere dette nærmere.

Har du en mening?