Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Det var den drømmen

Publisert den 19.03.2010 i Blogg

Essay i Morgenbladet fredag 19.03.10. Ikke på nett.

Sosialdemokratene i Europa sliter i motvind, og skylder på sin gamle nemesis markedet. Men feilen ligger snarere hos dem selv.

Den samlede sum av offentlige inngrep og reguleringer er allerede blitt «for meget», innrømmet Odvar Nordli på slutten av 1970-tallet. Få år senere rullet Regjeringen Willoch over landet, og Arbeiderpartiet svarte med å gi opp klasseretorikken og sosialismen.

I kjølvannet av finanskrisen, den største økonomiske tilbakegang siden depresjonen, kunne vi fått nok et vendepunkt. Burde ikke den sosialdemokratiske fugl føniks reise seg igjen etter tre tiår med høyrebølge, liberalisering og modernisering? Kvitte seg med de halvliberale reformprogrammer og vise sitt sanne ansikt? Sosialdemokratiet i Europa burde struttet av liv. I stedet kjemper det med dødsangst, fremtidsfrykt og nevroser. 
    Det er «rød krise i Europa», skriver Bernt Hagtvet i Dagsavisen (2. januar 2010). Gordon Brown, vekselvis klovn og diktator, relanserer klasseretorikken i et forsøk på å klamre seg til makten, men møter skepsis fra et velgerkorps som har levd ti år med New Labour. Spanias José Luis Zapatero administrerer den økonomiske krisen, men havner ikke på offensiven selv om høyresiden har skylden. I Frankrikes en gang så mektige sosialistparti synes borgerkrigen ingen ende å ha. Det er sentrum-høyre som styrer Europa og vinner valg. Sosialdemokratene taper, til og med mot høyrebajaser som Silvio Berlusconi.
     Hvorfor er det fortsatt høst, når vi egentlig burde hatt en sosialdemokratisk vår? Dét er utgangspunktet for den britiske historikeren Tony Judts essay i The New York Review of Books like før jul: «What Is Living and What Is Dead In Social Democracy». Bernt Hagtvet har fulgt opp her hjemme med «Det bevaringsverdige sosialdemokratiet», en tittel som leder tankene hen mot kulturminnevern eller museumspolitikk. Ingen av dem diskuterer valgstrategi. Snarere forsøker de å svare på et helt grunnleggende spørsmål: Hva er et godt fellesskap? I forståelsen av dette spørsmålet ligger også sosialdemokratiets problem.

Når Jens Stoltenberg under valgkamper snakker om at «skattelette svekker fellesskapet,» er det ikke bare et retorisk poeng, men en ideologisk læresetning vår sosialøkonomutdannede statsminister har adoptert. Skatteletter gjør at offentlig sektor, i hvert fall i første omgang, taper inntekter. Implisitt i utsagnet er en tanke om at fellesskap og offentlig sektor nærmest er synonymer; to måter å beskrive det samme fenomenet på.
     Et annet syn på fellesskap vil skille de to. Rett nok er staten den legale rammen rundt samfunnslivet, og i et samfunn som vårt også en form for verdifellesskap – men fellesskapet er noe langt mer enn offentlig sektor. Samfunnet består av mange små fellesskap, fra familier og lokalsamfunn til organisasjoner og religiøse samfunn.
     De siste to tiårene har mange hevdet at fellesskapene svekkes. Francis Fukuyama har gått systematisk til verks og påvist at USA har hatt en type «social breakdown». Den britiske professoren John Gray gir Thatcher, globaliseringen og markedsliberalismen skylden, ikke uten ironi siden Gray selv var en ivrig tilhenger av Thatcher tidlig i hennes karriere. Robert Putnam skylder på en svekket sosial identifikasjon i «Bowling alone».
     Tony Judt og Bernt Hagtvet har en litt annen innfallsvinkel. De bygger tilsynelatende på at samfunnet er en arena for kamp mellom to motpoler, staten og markedet. Der den ene vinner frem, må den andre vike tilbake.
     Privatiseringspolitikken får gjennomgå av Tony Judt, med British Rail som kroneksempel. Han er ikke først og fremst opptatt av de pekuniære sidene, men av det kulturelle linjeskiftet han hevder kom med Thatcher og Reagan. Bort fra fellesskap, moral og stat, og over til individualisme, egoisme og ensporet økonomisme. Judt ser en sammenheng: «(…) we have diminished our alligiance to the state and lost something vital that we ought to share – and in many cases used to share – with our fellow citizens.» Det vitale, forstår vi, er en følelse av samfunnet som et moralsk fellesskap. Årsaken til tapet er at staten har gitt fra seg makt til markedet, det Hagtvet kaller en «halsløs nedbygging av den sterke stat»: «Når private firmaer får outsourced (sic?) sentrale statlige ytelser, fra post og jernbane til gamlehjem og kompetanse i byråkratiene (jf. den vanvittige konsulentbruken i helsevesen og forvaltning), da svekkes vår tilknytning til fellesskapet og til staten som dette fellesskapets konkrete ytringsform.»
     Skurkene er de siste tiårenes høyrevridde sosialdemokrater, New Labour og Blairitene, Schröder og de evig-moderniserende, alltid effektiviserende Stoltenbergianerne her hjemme. «Det kan argumenteres godt for at høyresiden i Arbeiderpartiet representerer noe av det tristeste i norsk politikk for tiden: ingen tenker så flatt økonomistisk og ytterliggående som dem,» skriver Hagvet.

Det er fristende å polemisere mot særlig Hagtvets utsagn. For har virkelig konkurranseutsetting av Gjøvikbanen gjort så ubotelig skade på det norske fellesskapet? I så fall sto det dårlig til fra før. Og ville virkelig økt bruk av Statkonsult gjøre alt så meget bedre? Om sosialdemokratiets hang til økonomisme er ny, kan vel også diskuteres. C.J. Hambro kommenterte lakonisk, da Arbeiderpartiet satte moderniseringen av Norge på høygir etter verdenskrigen, at «de slipper en gruppe nyutdannede sosialøkonomer løs på en intetanende befolkning.» Protestene mot sosialdemokratiets teknokratiske bulldoserpolitikk kom da heller ikke primært fra venstre, men fra verdikonservative miljøer. Men slik polemikk leder debatten inn på et sidespor. Judts essay, og Hagtvets oppfølging, er et forsøk på å skissere en politikk bortenfor spørsmålene om effektivitet og økonomi, en politikk som først og fremst er en levende samtale om rett og galt.
     Den største utfordringen ved resonnementene er at den «halsløse nedbyggingen av den sterke stat» i beste fall er en halvsannhet. Staten er ikke blitt mindre, den er blitt større. Offentlig sektor har aldri før hatt en så stor andel av brutto nasjonalprodukt, så mange ansatte eller så mange som er avhengige av den for økonomisk hjelp. Staten har også blitt en tyngre aktør på områder hvor private tradisjonelt hadde en stor plass, som i kulturlivet eller innen barnepass. Uansett hvordan man vrir og vender på det, er staten i dag større enn før høyrebølgen. Selv Thatcher, Reagan og Bush gjorde lite med det.
     En halvsannhet har likevel noe sant i seg. Statens rolle er blitt mindre på flere sentrale områder. Staten har trappet ned sitt direkte, økonomiske engasjement. Den har solgt seg ut av bedrifter, og selv der den sitter med aksjeflertall, har staten bestemt seg for å holde armlengdes avstand og la normale prinsipper for konkurranse gjelde. Statlige monopoler innen televerk og kringkasting har falt, strømmarkedet er liberalisert, likeså kreditt- og boligmarkedet. Den sosialdemokratiske reguleringsstaten ble sengeliggende på 70-tallet, nå er den snart død, i hvert fall som ideologisk prosjekt.
     Tilbake er en hybridstat. Større enn før, men på andre områder. Med færre reguleringer og mindre direkte styring, men med stadig flere ansatte, brukere og mottagere av offentlig støtte. Det kan ha endret vårt syn på hva staten er.
     Vi er fortsatt knyttet til de tradisjonelle institusjonene og symbolene på det nasjonale fellesskapet, som loven, flagget eller kongehuset, og disse symbolene knyttes også delvis til staten. Men statens andre roller er blitt langt mer fremtredende, særlig den som tjenesteleverandør. Det er «staten» som ikke gir deg sykehjemsplass, som administrerer helsekøene, underregulerer pensjonen eller sender atten forskjellige hjemmehjelpere i uken inn til svigermor. Dette er den staten, eller offentlig sektor, folk møter i hverdagen. Kanskje er det ikke så merkelig hvis leverandørstaten ikke umiddelbart oppfattes å være «selve det institusjonelle fortetningspunkt for våre fellesinteresser, the common good,» som Hagtvet skriver. Velferdsstatens kontrakt mellom borger og stat kan være et gode, men et kontraktsamfunn er det like fullt.

Jeg tror Judt og Hagtvet har rett i at det nasjonale verdifellesskapet er svekket, og jeg tror myriaden av små fellesskap også er det. Men deres forklaring på hvorfor, er mangelfull, og medisinen gal. Heri ligger sosialdemokratiets grunnleggende problem. Terrenget passer ikke lenger med kartet.
     Sosialdemokratiet hadde et konkret historisk prosjekt, født av industrialiseringen og det nye klassesamfunnet. I dag er prosjektet ferdig. Arbeiderklassen er ikke lenger underbetalt, marginalisert og utenfor. De er historiens seierherrer, som Roy Jacobsen skriver. Vi har fortsatt sosiale problemer, marginalisering og nyfattigdom, men ikke av et omfang, eller med en struktur, som passer inn i sosialdemokratiets tradisjonelle virkelighetsforståelse.
     Når sosialdemokrater skal svare på hvorfor samfunnet er blitt så kaldt og egoistisk, er diagnosen at markedet har vunnet frem. Løsningen blir mer stat. Punktum. Men det er ikke slik at en større stat er det samme som mer fellesskap, rett og slett fordi fellesskapet er noe mer enn statsmakten.
     En annen diagnose kan være denne: Siden 70-tallet har Vesten gjennomgått en grunnleggende verdimetamorfose. Den kulturelle liberaliseringen, hånd i hånd med individualiseringen, har skapt frigjøring og muligheter, men også brutt ned mange av fellesskapene i samfunnet. Det Alex Tocqueville kalte les corps intermédiaires, det sivile samfunn, er endret eller svekket, det være seg kirken, lokalsamfunnet eller familien. Denne frigjøringen har også skapt en ny identitetsideologi, hvor troen på at man kan forme sin egen identitet basert på individets valg – uten hensyn til nasjonalitet, kultur eller bakgrunn – er sterk. På samme måte har innvandringen endret forståelsen av hva det vil si å være nordmann.
     Den kulturelle og økonomiske liberaliseringen har gått hånd i hånd, men har vært drevet frem av forskjellige krefter i samfunnet. Kulturell frihet gjør det lettere å bryte opp; økonomisk frihet gjør det enklere å flytte, få ny jobb og skape et «nytt» liv. På godt og vondt.
     Hvis slike diagnoser har noe for seg, har de tradisjonelle sosialdemokratiske virkemidlene begrenset nytte og effekt. Vi kan ikke kjøpe eller regulere oss til et sterkere fellesskap. Det er vanskelig å se for seg hvordan en nyaktivistisk stat som gjenerobrer kommandohøydene den mistet gjennom 80- og 90-tallet, skal endre utviklingen. Ikke minst fordi staten selv bidrar gjennom utdanningspolitikken, utgiftspolitikken, sentraliseringen og næringspolitikken.
     Sosialdemokratiet mangler både virkelighetsbeskrivelse og ideologi for et samfunn hvor politikken ikke lenger kan eller bør sikte seg inn mot en stadig større stat. Derfor virker også høyresosialdemokrater ofte så monomant opptatt av økonomi; de har ingenting annet. De har for lengst innsett at en for stor stat kan true økonomiens vekstkraft, og vet at vi må skape for å dele, men mangler prinsipielle argumenter. Den ideologiske verktøykassen er tom. Høyrepartier kan begrense statens vekst for å gi rom for maktspredning og det sivile samfunn. Når sosialdemokrater kutter er det bare kutt. Nødvendige, kanskje, men like fullt: kutt. En konservativ uten penger kan fortsatt ha et politisk prosjekt. En sosialdemokrat uten nye penger er bare blakk. Ei heller kan denne delen av sosialdemokratiet vende tilbake til gårsdagens markedskritikk. Den har selv vært med på ferden. Gjort er gjort, og spist er spist. 

Sosialdemokratiske partier vil sikkert vinne valg igjen, men å gjenvinne det ideologiske hegemoniet blir vanskelig, særlig fordi 90-tallets fornyende sosialdemokrater nå utsettes for massiv kritikk. Like fullt tror jeg det er i denne delen av bevegelsen et nytt ideologisk fremstøt må starte. Jonas Gahr Støre luftet interessante tanker i et intervju med Minerva nylig: «Vi har i dag en retorikk som i stor grad er knyttet opp mot skillet mellom offentlig og privat, og så glipper det som ligger mellom fordi vi ikke har et begrepsapparat for å beskrive det. Frivilligheten, en sterk størrelse der mellom stat og marked, er avgjørende for å gi svar på mange utfordringer moderne mennesker står overfor.»
     Det kan være begynnelsen på et skritt bort fra sosialdemokratiets tradisjonelle syn på fellesskapet som underlagt statsmakte

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

[…] Hele artikkelen, som er skrevet i kjølvannet av en artikkel av historiker Tony Judt, kan leses her. […]

Har du en mening?