Abonner via RSS eller E-post

Klassekampen: Illiberal globalisering

Publisert den 02.03.2010 i Blogg

Trykket i Klassekampen 02.03.10

«Bliss it was in that dawn to be alive,
But to be young was very heaven.»
William Wordsworth

”Åpningsscenen: Verden er ti år gammel.”

Slik åpner Thomas Friedman sin bok Lexusen og Oliventreet fra 1999. Friedman er utenrikspolitisk kommentator i New York Times, og setningen er hentet fra en annonse finanskonsernet Merrill Lynch satte inn i de største amerikanske avisene i 1998:

”Verden er ti år gammel. Den ble født i det Muren falt i 1989. (…) Spredningen av frie markeder verden over gjør at flere mennesker kan virkeliggjøre ambisjonene sine. Og teknologi, riktig anvendt, har kraft til å viske ut ikke bare geografiske grenser, men også grenser mellom mennesker.”

Det er en perfekt oppsummering av 90-tallets liberale utviklingsoptimisme som i dag, etter 11. september, finanskrise og klimakrise, virker som et klassisk eksempel på menneskelig overmot, en moderne variant av den franske revolusjonens Jacobinere. Men overmotet kan forstås. Ti år tidligere var verden delt mellom det kommunistiske Øst og det demokratiske Vest. Da Berlinmuren falt, gikk det ikke mange år før hele den marxistiske bevegelsen fulgte etter. Det var en ny begynnelse.

Globaliseringens tidsalder, som den ble kalt av Thomas Friedman, var drevet frem av teknologiske, kulturelle, økonomiske og sikkerhetspolitiske endringer. Den liberale utviklingsoptimismen bygger på tre bestemte antagelser, eller dogmer om man vil:

For det første at fremskritt ikke bare er mulig, men nærmest en naturlig utvikling. For det andre at mennesket selv driver historien fremover. For det tredje at det finnes en naturlig harmoni mellom folk av ulike kulturer som vil komme til syne hvis bare stengte grenser, gamle tradisjoner og kunstige skiller blir ryddet til side. Den liberale utviklingsoptimismen kan oppsummeres med Frédéric Bastiat «hvis ikke varer krysser grensene, vil soldater gjøre det».

Liberal globalisering

Den økonomiske globaliseringen og den politiske liberaliseringen hang intimt sammen, i hvert fall i teorien. Det har alltid vært en sterk sammenheng mellom økonomisk velstand og demokrati, og på 90-tallet ble sammenhengen tydelig. Færre stater gikk til krig mot hverandre, flere levde i fred. Færre mennesker ble tvunget til å leve i absolutt fattigdom, flere fikk mer. Færre var underlagt diktatorisk styre og makthavernes vilkårlighet, flere fikk stemme i demokratiske valg og stille makthaverne til ansvar.

Den amerikanske organisasjonen Freedom House utarbeider de mest brukte indekser på global frihet. Fra murens fall og frem til 2001, gjorde frie land et byks på indeksen, fra 36 prosent til 44 prosent av verdens land. Den samme indeksen kan også gi en indikasjon på at utviklingen mot demokrati går saktere. I dag er tallet 46, og flere land som var ”delvis fri” for ti år siden, er i dag ”ikke fri”, i følge Freedom House.

Slutt på drømmene

Angrepet på World Trade Center kan stå som et symbolsk vendepunkt. Tårnene var, i følge Minoru Yamasaki, sjefsarkitekten til World Trade Center, en hyllest til globaliseirngen:

”Verdenshandel betyr verdensfred. World Trade Center i New York hadde et større formål enn å tilby lokaler. WTC er et levende symbol på menneskets engasjement for freden… WTC representerer troen på menneskelighet, individets verdighet, vår tro på samarbeid mellom mennesker, og gjennom samarbeidet, muligheten til å oppnå storhet.”

Men selv om terrorangrepet satte en støkk i de globale markedene, fikk den økonomiske globaliseringen raskt vind i seilene igjen. Heller ikke finanskriseårene 2008-09, hvor den internasjonale handelen falt mer enn noen gang siden 1930-tallet, ser ut til å ha gitt en overgang til proteksjonisme eller stengte grenser. Selv om verdensøkonomiens motor harker, er det relativt få som roper på stengte grenser eller mindre handel.

Mer interessant er det å se på forholdet mellom økonomisk globalisering og demokratisk liberalisering.

Hvis Francis Fukuyama og hans end of history-tese dominerte 90-tallet, har 2000-tallet tilhørt en annen amerikansk akademiker. Samuel P. Huntingtons bok The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order er basert på en artikkel fra 1993 og ble utgitt i 1997, men det var først etter 2001 at Huntington virkelig ble et stort navn. Der Fukuyama er idealist, er Huntington realist; der Fukuyama er optimist er Huntington pessimist; der Fukuyama øyner et håp for en ny og fredeligere verden, ser Huntington nye farer fordi menneskets natur er uforanderlig. Huntington kritiserer de liberale for å glemme at mennesket også har behov for trygghet, stolthet og sikkerhet, for identitet og nasjon. Han avviser også selve ideen om fremskritt, og siterer den dypt pessimistiske tenkeren Oswald Spengler: «vi må erstatte det tomme påfunnet om en lineær historie med dramaet om flere mektige kulturer».

En annen kritiker av den liberale utviklingsoptimismen er amerikanske Robert Kagan som har skrevet bøkene Makten og Paradiset og The End of Dreams and the Return of History. Han kaller det siste tiåret for en kollektiv ”oppvåkning til virkeligheten”, og går til frontalangrep på kjernen i den liberale utviklingsoptimismen. Det er vrøvl at handel skaper fred, hevder Kagan, og viser med dårlig skjult skadefryd til at England og Tyskland hadde utstrakt handel både før 1. og 2. verdenskrig.

Autoritær kapitalisme

Men det mest interessante skjer ikke i amerikansk akademia, men ute i den virkelige verden. Det har i dag blitt en etablert sannhet at det politiske og økonomiske tyngdepunktet gradvis forflyttes bort fra Europa og USA, og over til særlig Kina. Landet har opplevd en eventyrlig økonomisk suksess (dog ikke uten omkostninger) og er i ferd med å bruke sin nyvunne status for å kreve plass også på den politiske verdensscenen. ”You’re not going to like what comes after America”, sier Leonard Cohen. På tross av at landet også har et synderegister, har USA de siste 60 årene vært verdens fremste eksponent for liberale verdier, demokrati og menneskerettigheter. Kina har intet slik ethos. Landet viser dessuten at økonomisk liberalisering og politisk liberalisering slett ikke går hånd i hånd. Partiet står fortsatt sterkt, og lite tyder på at Kina innfører en liberal rettsstat, enn si folkestyre, de nærmeste årene.

På denne måten har Kina blitt et ideologisk alternativ til USA, et autoritært styre som det ikke hefter den manglende økonomiske fremgangen ved som det gjorde med kommunistlandene. Det er avgjørende! Man må ikke lenger velge mellom to pakker, den ene med økonomisk velstand og demokrati, den andre med lav vekst og autoritært styre. Den autoritære kapitalismen er ikke ny (tenk Pinochet), men har tidligere blitt oppfattet som en overgangsfase på vei mot demokratiet. Ei så lenger. Som Russlands utenriksminister Sergei Lavrov sier: «For første gang på mange år er det virkelig konkurranse på idémarkedet (…) Vesten er i ferd med å miste sitt monopol på globaliseringen». 

Realistisk internasjonalisme

Globalisering er ikke en naturlov, den kan stoppes. Det burde holde å minne om den store globaliseringsperioden fra 1870-årene og utover som kollapset i den første verdenskrigs terror. Globaliseringen er like fullt vanskelig å stanse, ikke minst fordi den også drives frem av teknologiske endringer utenfor politisk kontroll. Men globalisering er ikke lenger ensbetydende med liberal globalisering, økt handel betyr ikke nødvendigvis økt forståelse eller mindre konflikt, økonomisk åpenhet betyr ikke nødvendigvis politisk åpenhet og demokratiske reformer.

Hvis globaliseringen og de liberale ideene skiller lag, kan det bety at verden blir mer uttrygg. Eller det kan være at verden ikke har endret seg, at det snarere er vi som igjen har forstått hvordan den egentlig henger sammen. Stormakter har alltid først og fremst vært drevet av ønsket om å fremme egne interesser, hevder Robert Kagan, hardbarket utenrikspolitisk realist.

Det er verdt å advare mot både en naiv liberalisme og en for sterk realisme. Liberalismen risikerer å overse de faktiske konflikter og motsetninger som eksisterer, og lulle seg inn i en utopisk tro på at harmonien naturlig vil blomstre dersom kunstige grenser fjernes. Realismen risikerer å bli en selvoppfyllende profeti. Jo mer nasjonalstater adopterer realismens syn på interessemotsetninger og konflikt, jo større vil konfliktene potensielt kunne bli. C. J. Hambro pekte på konflikten i sin tale ”Angst mellom folkene” fra 1934: ”I alle nationers liv idag er det angst som er ledemotivet. Man ruster av frygt, man ruster militært og økonomisk, financielt og industrielt. Den dype mistillid til andre, den sterke følelse av usikkerhet har i de sidste år ført de politiske avgjørelser længer og længer bort fra det som hvert enkelt menneske privat erkjender som fornuftig og rationelt.”

For Hambro var det et avgjørende poeng at særlig små nasjoner var avhengige av internasjonalt samarbeid for å tøyle makten til de store. Med andre ord mente han en realpolitisk vurdering av verdenspolitikken ga liberal internasjonalisme som svar. For egen regning tror jeg vi med fordel kan føye til et visdomsord fra Theodore Roosevelt som mente man måtte ”speak softly and carry a big stick”.

Artikkelen er en omarbeidet utgave av en artikkel som kommer på trykk i Minerva 01-10 som er i salg første uken i mars.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

yesty

08.03.10

Super artikkel som tar opp et viktig tema. Anbefaler videre denne debatten om Vesten og Kina fra University of Toronto’s Munk Centre for International Studies:

http://www.tvo.org/cfmx/tvoorg/theagenda/index.cfm?page_id=7&bpn=779725&ts=2010-02-25%2020:00:00.0

Professor Charles Burtons rapporter om nødvendig endring i Canadas Kinapolitikk er også svært interessante:

«A Reassessment of Canada’s Interests in China and Options for Renewal of Canada’s China Policy»
http://www.canadianinternationalcouncil.org/publicatio/canadianfo/areassessm

Har du en mening?