Abonner via RSS eller E-post

Farvel, Store norske

Publisert den 12.03.2010 i Blogg

Tidligere generaldirektør i WTO, Mike Moore fra New Zealand, forteller ofte om sin oppvekst i en arbeiderklassefamilie i New Zealand. Som ung, kunnskapstørst pode ønsket han seg mer enn noen annet Encyclopedia Britannica, men det tok årevis for en vanlig familie å få råd til de 32 bøkene (mulig det var noen færre da). I dag er leksikonet tilgjengelig på CD-rom for noen få hundrelapper, fortalte Moore NHOs årskonferanse i 2001. Illustrerende nok er eksempelet hans allerede utdatert. Leksikon på CD-rom? Det er bare sååå 2002.

Nå er det også slutt for Store norske på nett. Alle som ser på forstår at dødskrampene har satt inn når en siste, desperat appell rettes til kulturministeren. Som pressen før dem, går de til staten for å få hjelp  når markedet — eller rettere sagt brukerne og kundene — svikter. Staten sier nei. Det er klokt.

Historien om Store norske er tidstypisk. Nettet har kanskje ikke blitt den fantastiske kombinasjonen av kunnskapsbase og deliberativ arena som de mest optimistiske hadde håpet, men likefullt endrer nettet fundamentalt maktbalansen sårlig på kulturfeltet. Platebransjens iherdige kamp mot nedlasting er ett eksempel, Spotify sin suksess et annet. Amazon utmanøvrerer bokhandlerne ved å tilby et enormt utvalg særlig av smale titler. Pressens kommentariat sliter med å bevise hvorfor de er bedre kvalifisert til å synse om norsk politikk enn en vanlig blogger. Store norske tapte for en gjeng amatører. Bokstavelig talt. Det oser ironi herfra til professorkontorene på Blindern. Dessuten var forlagene for trege, for redde for å tape penger og for gammeldagse.

Det er spennende tider. Stort mer er det faktisk ikke å si. Hvor dette lander hen vet vi ikke. Det eneste jeg er sikker på er at gårsdagens kulturpolitiske løsninger vil komme til kort. Eller, det er galt. De har kommet til kort allerede.

Del på Facebook | Del på Twitter

5 Kommentarer

12.03.10

Dette har det frie marked selv klart å ordne opp i ved Wikipedia. Jeg ser ingen grunn til at staten skal komme inn for å redde som noen foreslår.

Som du sier… Dette er bare sååå 2002.

Line w. skjærpe

13.03.10

Jeg og min mann fikk Store Norskes siste utgivelse i bokform (16 bind)til jul. Det var en av de beste gavene jeg noen gang har fått – helt fantastisk, og det brukes flittig ved helgefrokostdiskusjonene – uansett – det er digresjon til denne kommentaren.

Jeg ser ikke helt den store prinsipielle forskjellen mellom forfattere som sitter og skriver for et leksikon, og journalister som skriver gravende artikler til en avis.
I for seg er også kunnskap – på lik linje med en oppegående presse – avgjørende for et levende demokrati.

Kulturministeren sier at staten ikke bør støtte det som ikke selv klarer seg kommersielt.
Jeg skjønner hva hun mener, men jeg er mye mer betenkt ved å støtte det som faktisk klarer seg selv kommersielt. Og som du sier; ingen bør loves evig liv på skattebetalernes regning, ikke aviser, ikke festivaler – det er ofte noen andre som vil ta over, som plukker opp smulene etterpå og starter noe nytt.

Store Norskes siste utgivelse får du for en slikk og ingenting på Haugen Bok….på nett :o)

Sondre R.

15.03.10

I boken «The long tail» beskriver Chris Anderson hvordan den endrede markedsstrukturen pga internetts fremgang ikke er slik som mange tror: at de største blir enda større. Han argumenterer for at den store endringen som har kommeet via Amazon, MySpace, Itunes, Nettsider generelt m.v. er at den har muliggjort et enormt utvidet kultur og mediemarked, formet som en lang «hale» (visualisert ut ifra en søyleoversikt over aktører i markedet).

Hva betyr dette for kulturpolitikk? I stor grad er det nettopp for å holde i live de små aktørene at en har forsvart kultursubsidier. Hvis internett nå gjør denne satsningen overflødig, så er det kanskje behov for en radikal nytenkning.

16.03.10

Det er gode grunner til å være skeptisk til det offentliges omfattende kulturstøtte, samtidig bør det være et visst samsvar mellom bruk, støttebeløp og faktisk behov. Svært få benytter f.eks operaen, samtidig er støttebeløpene skyhøye og behovet lite – svært få mennesker i Norge ser noengang en operaforestilling.

Leksikon brukes derimot mye, får svært lite støtte (SNL får 3 millioner over 3 år, Wikipedia får tilnærmet null) og det er et stort og vel dokumentert behov. At det offentlige var kritisk til å gi penger til en privat aktør (Kunnskapsforlaget) synes fornuftig, men det er nå en ny situasjon ved at SNL fristilles.

På tross av at Wikipedia dominerer innen leksikon på nett så har SNL et betydelig antall brukere og SNL har bidratt til å sette en mal for hvordan gode leksikonartikler skal skrives. Svært mye arbeide gjenstår før Wikipedia på bokmål/riksmål er fullt på høyde med SNL.

Med mindre man vil be innbyggerne i Norge å basere seg på de engelsk- og tyskspråklige versjonene av Wikipedia (som kvalitetssupplement til bokmål/riksmål) bør SNLs stiftelse i noen år få penger til drift og vedlikehold av nettversjonen. Det vil være en svært rimelig og fornuftig investering i kunnskap og språk for det norske samfunn.

Ulf Larsen
Frivillig bidragsyter
Wikipedia

vegard

18.03.10

jeg syns det er synd at det legges ned.

Har du en mening?