Abonner via RSS eller E-post

E24: Prisen for pressen

Publisert den 11.03.2010 i Blogg

Avisene dør, hevdes det. Sannheten er nok ikke så dramatisk, men like fullt sliter mange av Norges store mediehus for tiden. Løsningen er ikke å sende stadig nye regninger til skattebetalerne, slik Norsk Journalistlag gjorde et forsøk på da de ønsket å la «brukerne betale for innholdet» gjennom en generell avgift på Internett.

Hele premisset for debatten er jo galt! Jeg har selvfølgelig ingenting i mot at kommersielle aktører tar seg betalt av brukerne, men det forutsetter jo faktisk at brukerne ønsker å betale penger for et produkt de velger å kjøpe.

En generell inngangsbillett for adgang til nettet har ingenting med brukerbetaling å gjøre. Det er rett og slett en måte å forsøke å få skattebetalerne til å finansiere manglende inntjening på. Dessuten er jeg av prinsipp tilhenger av et avgiftssystem som i størst mulig grad rettes inn mot å begrense skadelig adferd, som å forurense eller bruke tobakk. Å være på nettet kan neppe sies å være spesielt skadelig, i hvert fall ikke generelt.

Men det er like fullt en interessant debatt på gang som involverer både etermediene og papiravisene. Hvordan opprettholde NRK-lisensen når flere og flere ser fjernsyn på nett? Hvordan skal den kritiske journalistikken overleve når etablerte mediehus skjelver og nye medier mangler ressurser? Kan staten i det hele tatt kontrollere innholdet i mediene når gamle, praktiske argumenter for rasjonering av frekvenser faller bort? ingen aviser kan innvilges evig liv på skattebetalernes regning

La oss ta papiravisene som eksempel. Høyre har alltid vært skeptisk til pressestøtten. For min egen del har jeg vært mot ordningen lenge. Nå begynner jeg å tvile. En oppegående presse er avgjørende for et levende demokrati, og det kan være at en viss overføring er nødvendig, i hvert fall i en overgangsperiode.

Samtidig er det åpenbart at dagens pressestøtte er i ferd med å utspille sin rolle. Av rundt 300 millioner kroner fikk for eksempel Dagsavisen over 40. Det spiller ingen rolle hvordan man vrir og vender på det, ingen aviser kan innvilges evig liv på skattebetalernes regning. Det går bare ikke. Først punkt på programmet burde derfor være å begrense pressestøtten til etablerte aviser til å gjelde en bestemt periode. For eksempel max fem år, og deretter ikke noe mer på fem år.

Samtidig er det en potensiell utfordring at de nye mediekanalene mangler ressurser til å produsere dyptpløyende, gravende journalistikk. Flere og flere av bidragsyterne i media er også frilansere. En ny mediestøtte kan, som flere har foreslått, innrettes som en støtteordning direkte til journalistiske prosjekter, et slags offentlig Fritt Ord.

Da kan kostnadskrevende journalistikk også drives utenfor de etablerte mediehusene. Å legge om pressestøtten til også å inkludere nettaviser, slik noen har foreslått, er etter min mening en dårlig ide som bare vil skade dynamikken i markedet.

Vi er inne i en medierevolusjon. Den kan neppe møtes med gårsdagens mediepolitikk. Vi bør ta med lærdommen fra nedlastingsdebatten: Dersom politikken kommer haltende etter utviklingen er det ofte allerede for sent.

 Trykket hos E24.

Del på Facebook | Del på Twitter

4 Kommentarer

[...] at dødskrampene har satt inn når en siste, desperat appell rettes til kulturministeren. Som pressen før dem, går de til staten for å få hjelp  når markedet — eller rettere sagt brukerne og kundene [...]

[...] forstår at dødskrampene har satt inn når en siste, desperat appell rettes til kulturministeren. Som pressen før dem, går de til staten for å få hjelp når markedet — eller rettere sagt brukerne og kundene — [...]

[...] også Torbjørn Røe Isaksens blogg, der han skriver godt om [...]

[...] forstår at dødskrampene har satt inn når en siste, desperat appell rettes til kulturministeren. Som pressen før dem, går de til staten for å få hjelp når markedet – eller rettere sagt brukerne og kundene – [...]

Har du en mening?