Abonner via RSS eller E-post

Massiv motstand

Publisert den 17.02.2010 i Blogg

Mange av kommentarene under bloggposten min i går, både her og hos Minerva, hevdet at Mohyeldeen Mohammads hatske uttalelser var representative for alle muslimer eller for «ekte» islam (paradoksalt nok det samme argumentet som Mohammad selv fremmer). Selv etter at fordømmelsene strømmet inn fortsatte kommentarene. Men gårsdagen viste tydelig at motstanden mot uttalelsene er sterke, også blant muslimer. Se Klassekampen, VG eller Dagbladet. Men noen har bestemt seg for at muslimer per se er terrorister eller motstandere av islam. Jeg har også blogget om dette tidligere med utgangspunkt i den iranske opposisjonsbevegelsen som slett ikke består av ateister eller kristne.

Jeg vil anbefale  Nils August Andersens artikkel hos Minerva, og den påfølgende debatten som er svært interessant. Andresen forsøker også å presisere hva som er skillet mellom legitim kritikk og demonisering av muslimer:

Demonisering:
– Behandler islam som en helt unik trussel (mot “vestlige verdier”, ytringsfriheten, demokratiet e.l.) – dvs. vesensforskjellig fra alle trusler. Det vil si at man for eksempel betrakter det helt annerledes når en muslim ønsker en blasfemiparagraf enn når en protestant eller katolikk ønsker det. Den katolske kirken i USA har lagt press på, og stoppet, South Park fra å gjøre narr av jomfru Maria. KrF i Norge har lenge støttet en blasfemiparagraf ganske aktivt. Jo – det finnes selvsagt grunner til å bli ekstra på vakt i kjølvannet av voldelige opptøyer og trusler etter Muhammed-karikaturene: Men det demoniserende synet vil ikke åpne for muligheten for at en norsk muslim, som aldri har truet med vold, aldri har støttet ekstremisme, kan ønske en blasfemiparagraf uten å være en del av den samme trusselen som de voldelige radikale. (La meg understreke: Jeg er mot enhver form for blasfemiparagraf, og også mot rasismeparagrafen i den variant vi har den nå (jeg mener det nødvendige vernet for utsatte grupper går ved paragrafen som gjør oppfordring til vold ulovlig). Og jeg mener at karikaturer av Muhammed bør kunne publiseres, at det av og til er riktig (som da jeg tok avgjørelsen om at Minerva skulle publisere dem etter angrepet på Westergaard), at slike karikaturer kan være god og legitim religionskritikk, og at slike karikaturer også kan være morsom satire, f.eks. mot terrorisme.)

Tilsvarende vil den demoniserende ha en tendens til ikke å bekymre seg for slike trusler før det er muslimer som utgjør den: Man ville for eksempel ikke være skeptisk til turbaner i militæret, men når det blir snakk om hijab i militæret, ville man være mot. Man ville ikke bekymre seg vesentlig for norsk/kristen homsehets eller norsk motstand mot å gi homofile rettigheter, før muslimer ble en del av bildet. Man ville være tilbøyelig til å si kvinner som kler seg “løsaktig” i stor grad kan skylde seg selv for voldtekter – inntil muslimer mener det samme o.l. Dette er selvsagt forenklinger, og selvsagt er ikke alle så hyklerske, men noe ligger her.

– Islamkampens altomfattende karakter: Alle spørsmål blir dratt mot å handle om islam. Jeg skrev nylig en artikkel om at Kina truer land som møter Dalai Lama med sanksjoner. Kommentarer i den tråden ville det dra det mot at jeg dermed undervurderte trusselen fra europeiske muslimer, som ødelegger demokratiet vårt. 1,5 milliarder kinesere, med atomvåpen, verdens nest største økonomi, et autoritært styre, og sterkt manglende ytringsfrihet er ingen match for en som har sitt fiendebilde alltid klart og present i form av norskpakistanere.

– En manglende vilje til å ta muslimers oppfatning av sin tro på alvor. Den demoniserende mener typisk at islam objektivt står for f.eks. jødehat, ekteskap med niåringer, dødsstraff for homofili o.l. – om muslimer ytrer at de ikke mener noe av dette, vil den demoniserende ikke glede seg over dette, men i stedet fortelle muslimen at vedkommende tar feil, at islam faktisk står for noe annet. Den demoniserende vil dermed ofte tolke Koranen på omtrent samme måte som radikale ekstremister, og, kan det virke som, ha som en slags forventning at muslimer i Norge egentlig mener det samme, men taktisk ikke sier det, og typisk referere taquyya e.l. Igjen: Det finnes jødehat blant en del norske muslimer, og det finnes også muslimer som uttaler seg taktisk. Det er den generelle forventningen, avvisningen av andre muligheter, mangelen på en rimelig kontekstuell tolkning av alminnelige norkse muslimer, som for meg blir demonisering.

– Demonisering vil ikke nyansere trusselbildet: Halalkjøtt, bruk av hijab, terror – alt har en tendens til å bli like farlig, ref. FrPs snikislamiseringsliste. Dette minner litt om det klimaet som muliggjorde McCarthyismen i USA – hvor enhver sympati med sosialisme kunne gi påskudd til kommunisme- og forræderianklager.

– Den demoniserende vil avvise å reflektere over seg selv/det norske samfunn e.l., for å vurdere om aspekter ved islam kunne minne om aspekter ved vårt eget samfunn, og vil kategorisk avvise dialog og lignende. Alt slikt vil bli sett som tegn på svakhet: For ingen innrømmelser kan gjøres, ingen kompromisser kan finnes med en fiende som er absolutt ond.

– Den altomfattende og udelelige trusselen islam utgjør for den demoniserende grunner til tiltak som ellers ville være uakseptable, som å forby minareter. Den demoniserende dyrker konflikten: Det er vanskelig å skimte et reelt ønske om at integreringen skal lykkes, at Norge skal bli et vellykket samfunn der la oss si ti prosent av befolkningen er muslimer, utdannet og i jobb, bekjennende demokratiske verdier, men med en tydelig muslimsk identitet. En god muslim er for den demoniserende om ikke en død muslim, så i hvert fall en ateist.

Kritikk:
– Kritikk er normalt mer spesifikk: “Disse muslimene mener dette, som vi finner farlig/kritikkverdig/bekymringsfullt.”
– Den kritiserende er mer opptatt av trusler mot konkrete norske lover/ordninger etc., enn av abstrakt “islamisering”.
– Den kritiserende er mer opptatt av konkret asylpolitikk enn av abstrakte forestillinger om at “muslimene tar over Europa”.
– Den kritiserende, om han så er for å stanse tilstrømning av utlendinger til Norge, ønsker at integreringen skal lykkes.

Det er selvsagt ikke svart-hvitt dette. Jeg har ingen problemer med at folk gjør ulike problemer, og dermed vil mene at noe av det jeg setter i demoniseringskategorien er alminnelig kritikk. Til syvende og sist handler det vel mer om en følelse: En måte å snakke på, en følelse overfor muslimer, som får noe manisk, ensporet over seg, og som antyder at man er villig til å bruke svært sterke virkemidler for å få bukt med “problemet”.

Del på Facebook | Del på Twitter

6 Kommentarer

17.02.10

Mener du Ayaan Hirsi Ali demoniserer islam?

Vi må skille mellom islam som ideologi og muslimer. Islam som ideologi er helt tydelig på at det er en muslims plikt å jobbe for sharia. Den sharia vi ser praktisert i Saudi-Arabia og Iran, følger i grove hovedtrekk de fem store islamske lovskolene. Straffen for utroskap eller å forlate troen er tradisjonelt dødsstraff, med massiv støtte i Koranen og hadithene. Du kan lite like tolke deg bort fra dette, som strafferammene i norsk lov.

Håpet ligger i muslimer, ikke den islamske doktrinen. Muslimer kan og har vendt ryggen til deler av islam. Den politiske dimensjonen av islam hører ikke hjemme noe sted. Du har nok av muslimer som ikke vil leve under et sharia-tyranni, spesielt når de får oppleve det på kroppen selv, slik som i Iran. Er denne motstanden teologisk inspirert? Nei.

Frode: Israel regner seg som et jødisk land. En stor andel av befolkning er troende jøder (http://www.jcpa.org/dje/articles2/howrelisr.htm – tallene er litt gamle og noe høyere enn jeg har sett andre steder, men er likevel indikative; legg særlig merke til at 47% mener Torah og Mitzvot er Guds bud, med ytterligere 29% usikre). Torah og MIzvot omfatter dødsstraff for en rekke seksuelle handlinger – se for eksempel Tredje Mosebok – http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?book=LEV&chapter=20 – eller Jan Arild Snoens kommentar om dette: http://www.minerva.as/2010/02/16/kort-bibeltime/

Troende jøder, skulle man kanskje tro, skulle kunne «lite like tolke seg bort fra dette, som strafferammene i norsk lov.» Men det har de gjort, og det gjør de. (Også i kristen tradisjon var lenge det dominerende synet at moralbudene (i motsetning til de rituelle reglene) fra det Gamle Testamentet gjelder også for kristne – http://en.wikipedia.org/wiki/Biblical_law_in_Christianity – men det har sjelden vært aktuelt å gjennomføre det i et teokrati; ikke desto mindre har for eksempel homofili vært straffet med døden i Europa frem til moderne tid, og begrunnelsen har vært kristen, og man har ment at det ikke var mulig å tolke seg bort fra at det var Guds vilje.)

Det er åpenbart at det er mulig å tolke religion, islam, Koranen og hadithene helt annerledes enn du gjør, slik det er mulig å være en troende jøde, og å ha et aktivt forhold til Torah, uten å mene at ustyrlige sønner skal anklages for å være fylliker, for dernest å tas med til byporten for å stenes av byboerne (5 Mosebok 21:18-21 kunne ikke vært klarere på dette punktet).

Tilsvarende er det for islam, muslimer og Koranen – selv om det kanskje ikke virker slik ved en lesning av Koranen, kombinert med at radikale islamister står frem med den tolkningen. Jeg synes likevel ikke det er noen grunn til å legitimere denne tolkningen som den eneste mulige, og derved implisere at motstand mot denne tolkningen ikke kan komme fra mer liberale islamske doktriner.

Jeg er helt enig med deg at håpet ligger i muslimer. Men islam som menneskelig praksis er ikke noe annet enn det troende muslimer gjør den til. Det kan finnes mange islamske doktriner som kan være til hjelp i kampen mot den ekstremismen vi snakker om her. Og i Iran, ja der er det faktisk religiøse muslimer som med Koranen i hånd og Gud i sine bønner kjemper for et demokrati som ikke er bygget på religiøst despoti: http://konservativ.no/2010/01/with-gods-help-religion-and-freedom-will-remain-and-tyranny-will-die/

20.02.10

Det som er interresant for meg er hva Høyre ønsker å gjøre for å integrere bedre en del som tydeligvis ikke forstår hvordan det sekulære demokratiet fungerer. Slik det er nå er det jo kun Frp som tar integreringsproblemene på alvor – og Ap kommer riktignok litt haltende etter. Seint men de følger etter i det minste.

3.000 muslimer marsjerte i Oslo mot ytringsfriheten..det sier litt. Og hva mener du om dette forslaget her, Torbjørn? http://tripletau.blogspot.com/2010/02/angaende-religion-og-innvandring.html

torbjorn

23.02.10

Hei Martin, beklager sent svar. To korte punkter:
1. vi må begrense særlig tilstrømningen av asylsøkere. Det er viktig at vi tar i mot folk som har behov for beskyttelse, men tempoet kan ikke være raskere enn vi som samfunn tåler.
2. Få folk ut i jobb raskt. Språk er en selvfølge, men i alt for stor grad tilbyr vi folk støtteordninger i stedet for å kreve at voksne mennesker står på egne bein.

Forslaget ditt er ganske bra, jeg er tilhenger av en obligatorisk statsborgerskapssermoni. Men burde det ikke være en SELVFØLGE at de som kommer følger norsk lov?

26.02.10

Det var ikke mitt forslag da. Jeg skulle ønske jeg kunne ta crediten for det ;) Men uansett, selv om det er en selvfølge at de følger norsk lov, er det jo ingen selvfølge at de følger våre verdier.

For ironisk nok, i et (såkalt) liberalt samfunn, kan jo mange nok bruke ytringsfriheten sin til å begrense andres ytringsfrihet om de ønsker og de andre gir etter. For å ta et aktuelt eksempel.

Her er forresten en liiste over integreringsforslag på min egen blogg. Lurer på hva du mener om dem også (om du har tid):

http://www.tankekorset.com/2010/01/08/17-forslag-for-bedre-integrering/

[…] folk under en religion er et ønsket spill for den som lager enkle meninger: Les Røe Isaksens velskreve blogginnlegg om denne demoniseringen, og tenk […]

Har du en mening?