Abonner via RSS eller E-post

Mario Vargas Llosa og diktaturet

Publisert den 25.01.2010 i Artikler

ANM. Artikkelen ble opprinnelig trykket i Minerva 03-09.

Diktaturet kan ikke reduseres til politisk undertrykkelse. ”Nei! ”Diktaturet skaper et system som penetrerer alle deler av livet!”, sier den peruanske forfatteren Mario Vargas Llosa.

Av Torbjørn Røe Isaksen

”Med ett frøs blodet til is i årene: Urinen begynte å renne ut. Han kjente det, han syntes han så den gule væsken som fløt ut fra blæren uten å be den ubrukelige lukkeventilen, den døde prostataen om lov, ute av stand til å holde den tilbake, i retning av urinrøret, rant lystig gjennom det og fant veien ut til lyset og luften, gjennom underbuksen, smekken, innsiden av bukselårene. Det svimlet for ham. Han lukket øynene noen sekunder, rystet av harme og maktesløshet.”

I 31 år hadde han all makt i Den dominikanske republikk. Folket kalte ham El Jefe (Sjefen) eller El Benefactor (Velgjøreren). Statuer av den store generalen – Rafael Trujillo – ble masseprodusert og sendt ut til de fjerneste hjørner av øystaten (hvis andre halvpart utgjør Haiti). Landets kirker, som i diktaturets tidlige år føyet seg av frykt for den fremvoksende kommunismen, ble pålagt å henge opp store plakater hvor det stod: Dios en cielo, Trujillo en tierra – I himmelen Gud, på jorden Trujillo. De to altså, Skaperen av himmelen, jorden og all som eksisterer, og diktatoren, nasjonens far og beskytter. Velgjøreren. Nærmest som likemenn på plakatene som i tiår preget gudshusene i Den dominikanske republikk.

Rafael Trujillo ble født i 1891. Som så mange andre autoritære herskere i sin samtid kom han fra relativt ydmyke kår. Faren var småkjøpmann, mens moren var hjemmeværende. Hun var dessuten halvt haitianer. Som Adolf Hitler hadde Trujillo sin arvefiendes blod i årene. Personlig var Trujillo tilsynelatende et prakteksemplar på middelklassedyder. Han var pertentlig, hardt arbeidende, stolt og selvsikker – med en svak forakt for de nedarvede privilegier han selv aldri fikk ta del i. Hans ytre var ment å gjenspeile kvalitetene han mente å inneha, men kunne av og til tippe over i det parodiske. Den alltid nystrøkne skjorten og nypressede buksene, samt den stramme, veltrimmede lille mustasjen vitnet om en nesten manisk opptatthet av renslighet og orden. Men den overdrevne bruken av medaljer ga ham kallenavnet ”bruskorken” blant folk. Den spreke, veltrente kroppen vitnet om en mann som hadde skapt sin karriere i det militære, og som alltid forble soldat.

Llosa og diktaturet

Det behandles mange spørsmål i forfatterskapet til peruaneren Mario Vargas Llosa (f. 1936), en av Latin Amerikas viktigste forfattere i etterkrigstiden, og sammen med sin tidligere venn Gabriel García Márquez, også en av de mest leste. Vargas Llosas bøker handler om menneskets søken etter sannhet og mening, om de store kreftene som former historien og de små menneskene som tror de kan gjøre det. Men et tema gjennomsyrer hans liv og virke mer enn noe annet: Diktaturet. Vargas Llosa vil forstå diktaturets natur, hva det gjør med mennesker og samfunnet, og hvordan man kan bekjempe det.

Som fjortenåring sendte Vargas Llosas far ham til Leoncio Prado Militære Akademi. Der stod han for første gang ansikt til ansikt med det autoritære og kunne se hvordan det formet både strukturer og mennesker i et land som vekslet mellom autoritært styre og vaklende demokrati.
”Opplevelsen gjorde et avgjørende inntrykk (…) jeg ble fysisk frastøtt”, har Vargas Llosa fortalt i et intervju  Opplevelsen ble utgangspunktet for hans første roman La ciudad y los perros (Heltens tid) i 1963. Over 40 år senere fremtrer mønsteret enda tydeligere. Forfatteren, som i dag bor delvis i Europa og delvis i hjemlandet, har vært på en politisk reise som startet på ytterste venstre fløy, i likhet med mange andre latinamerikanske intellektuelle. Revolusjonen i Cuba, som ble fullbyrdet for femti år siden da Fidel Castro og hans tropper marsjerte inn i Havana og avsatte den korrupte, USA-støttede diktatoren Batista, ga millioner av latinamerikanere håp om en bedre fremtid, også den unge Vargas Llosa. Illusjonene ble raskt knust. Cubanerne ble lovet demokrati, men fikk i stedet et nytt diktatur. Gjennom en gradvis prosess kom Vargas Llosa til å se de liberale ideene – med rettsstat, ytringsfrihet og frie markeder – som det sikreste bolverket mot diktatur. Han ble Latin Amerikas fremste liberale intellektuelle, og hans avsmak mot diktaturet vaksinerte ham mot deler av høyresidens svermeri for brutale bøller av Pinochets støpning.

Det er en fellesnevner i alle diktaturer, hevder Vargas Llosa. Brutaliteten tar den samme formen.

”Jeg leste en sak om Saddam Husseins sønner, og det virket som om jeg var i den Dominikanske republikk og hørte historier om Trujillos sønner! Kvinner ble kidnappet fra gaten, dyttet inn i bilen og simpelthen budt frem som objekter…”

Begjæret

I Mario Vargas Llosas kanskje mest hyllede verk Conversaciòn en la catedral (Samtaler i katedralen) fra 1969, er diktaturet et bakteppe. Bokens handling foregår i Peru, og en av hovedpersonene, Zavala, søker sannheten om sin fars medvirkning i et mord. Underveis kastes det lys over diktaturets mørke sider. Lllosa kaster leseren rett inn i hjertet av et land som har mistet alt håp.

I La fiesta del chivo (Bukkefesten) fra 2000 er det begjæret som står i sentrum. Rafael Trujillo hadde i 31 år fri tilgang til alle kvinner i den Dominikanske republikk, fra den fattigste bondedatter til den vakreste sosietetskvinne. El Jefe satt med all makt over liv og død. Trujillos begjær etter makt og kvinner er annerledes enn det impulsive, nesten dyriske begjæret som vanlige menn føler. Et slikt begjær er ukontrollerbart og nærmest instinktivt, som å gripe etter et fast holdepunkt hvis man faller, eller alkoholikerens utømmelige tørste som ikke har noen annen hensikt – verken glede eller rus – enn å fylle kroppens rent fysiske behov for alkohol. Snarere begjærer Trujillo bekreftelser av sitt eget selvbilde. Hans begjær er en forlengelse av hans eget ego. Diktatoren begjærer ikke rikdom og makt fordi det gir glede og lykke. Han begjærer ikke gullet for dets glans eller kvinnen for hennes sjarme. Han begjærer dem for hva de kan si om ham som person. Kvinner og makt er manifestasjoner av Trujillos eget selvbilde som landsfader og frelser, en jordlig Messias som bare finner sin like i himmelens og jordens Skaper. ”I natt i Casa de Caoba, skal jeg få et kvinnfolk til å hvine, som jeg greide for tjue år siden!”, tenker den aldrende generalen.

Men så sitter han der altså, i Vargas Llosas roman, og kjenner varmen fra sin egen urin sive nedover lårene, gjennom buksesmekken og det tynne stoffet i buksene. Maktesløshet. Ordet lyser opp fra boksiden like tydelig som neonskiltet med Trujillos navn en gang lyste opp Santo Domingos gater. Diktatoren er maktesløs. Frelseren, Velgjøreren, generalen er redusert til et lite barn, ute av stand til å styre sine helt elementære kroppslige funksjoner.

Senere får Velgjøreren brakt en ung jente til seg, men nok en gang nekter kroppen å lystre.

”Det var ikke kjærlighet, ikke en gang nytelse han ventet seg (…) Han hadde gått med på at den lille datteren (…) skulle komme til Casa de Caoba bare for å få bekreftet at Rafael Leonidas Trujillo Molina fremdeles, tross sine sytti år, tross sine prostataproblemer, tross hodepinen som disse prestene hadde gitt ham, tross yankeene, venezuelanerne, de sammensvorne, var et fullgodt mannfolk, en bukk med en kødd som ennå kunne bli stiv og sprenge en hvilken som helt jomruelig fitte som kom i hans vei.”

Diktaturet har to sider. Den ene er Systemet, det byråkratiske maktapparatet med sine talløse anonyme tjenere. Den andre er mennesket, diktatoren. Mario Vargas Llosa avslører Rafael Trujillo som bukken hvis begjær er like lidderlig som hos en vanlig mann, hvis noble motiver er selvbedrag, hvis frelsergjerning er simpel korrupsjon og hvis mektige stat er et mafiavelde. Diktaturet avsløres i all sin menneskelighet gjennom kontrasten mellom diktatorens mektige posisjon i Systemet og hans kroppslige svakhet. Det er på den ene siden latterlig, på den andre siden enda mer skremmende. Som å krysse det verste fra Prosessen med psykopaten i American Psycho.

Diktatur korrumperer alt

I statsvitenskapen er det vanlig å skille mellom autoritære og totalitære regimer. Autoritære regimer, det være seg Augusto Pinochets militærregime eller Fidel Castros kommunistiske dinosaur, begrenser seg til å styre landets politiske liv og deler av økonomien. Opposisjonen forbys, det innføres sensur og i venstre-autoritære regimer legges det sterke føringer på næringsfriheten og eiendomsretten. Totalitære regimer har et annet mål. En Josef Stalin, Adolf Hitler eller Pol Pot ønsket statens, partiets eller førerens kontroll over alle aspekter ved samfunnslivet. For det totalitære diktaturet eksisterer det ikke noe slikt som en privat sfære. Ikke noe sted. Under ingen omstendigheter.

Men for Mario Vargas Llosa er alle diktaturer i en viss forstand totalitære. ”Diktaturet skaper et system som penetrerer alle deler av livet!” , hevder han. Diktaturer er moralsk korrupte og vil på sikt forpeste og ødelegge alle deler av samfunnet, alle aspekter av menneskelig eksistens. I et diktatur forblir ingen uskyldige eller upåvirket. Ethvert diktaturs befolkning kan på et vis deles inn i to grupper: medløperne og ofrene. Det finnes ingen andre. Selv de som tilsynelatende er uskyldige, som selv ikke har blod på hendene, blir i diktaturets verden medløpere, stripete jøssinger som til syvende og sist bærer på et moralsk ansvar. Hos Vargas Llosas er diktaturet selve mørkets hjerte, men mørket brer om seg og kveler til slutt alt lys. Diktaturets logikk, formet i skjæringspunktet mellom det ansiktsløse systemet og de altfor menneskelige herskerne, fører til korrupsjon, uærlighet, svik og utemmet maktbegjær. Menneskets mørkeste sider får fritt utløp, ja, ikke bare det. De mest bestialske, groteske og nedrige handlinger blir i diktaturet til dyder. Menneskets største svakheter blir dets største styrker, og slik forpester diktaturets natur også menneskets sjel.

Den franske, reaksjonære katolikken og tilhengeren av det absolutte monarki, Joseph de Maistre, har beskrevet diktaturet treffende som en ”treenighet av pave, konge og bøddel”. Paven ikler diktaturet åndelige gevanter som gjør det ideologisk spiselig – i himmelen Gud, på jorden Trujillo, kongen sitter med den absolutte makt mens bøddelen alltid lurer i bakgrunnen med øksen kvesset. Diktaturet er en blanding av maktbegjær, pervertert idealisme og rå undertrykkelse. Derfor er torturisten aldri langt unna El Jefe, føreren eller førstekameraten. Adolf Hitler hadde sin Heinrich Himmler, Josef Stalin sin Lavrentiy Beria og Trujillo sin Johnny Abbes.

Diktaturets moralske korrupsjon kan ikke isoleres til det politiske liv. Det forpester selv de mest intime, personlige forhold. “Det er en historie som ofte gjentar seg selv”, sier Llosa. ”Hvis en far var forretningsmann, måtte han være føyelig overfor diktaturet. Det var den eneste måten å oppnå velstand på, ikke sant? Og det som skjer er at sønnen oppdager dette, sønnen er ung, rastløs, idealistisk og tror på rettferdighet og frihet, og han finner ut at faren indirekte tjente et diktatur som henrettet og fengslet uskyldige, sensurerte og som er korrumpert inn til beinet.”
I Bukkefesten møter vi Urania Cabral, datter av en fremstående senator som har falt i unåde hos Trujillo. Hun har flyktet fra hjemlandet, men vender tilbake mange tiår etter mordet på generalen i 1961. Originaltittelen på boken gir assosiasjoner til et offerritual. Bukken må tilfredsstilles, og Urania blir hans offer. Hun var det jomfruelige underlivet som Velgjøreren skulle sprenge.

”Dette var generalissimusen, fedrelandets Velgjører, Det nye fedrelandets far, mannen som hadde gjenreist den finansielle uavhengigheten. Dette var Sjefen, som pappa hadde tjent så lojalt og hengivent i tretti år, som han hadde skjenket den mest utsøkte gave: sin datter på fjorten små år.”

I Mario Vargas Llosas roman står hun der, fjorten år, skjelvende, redd og naken. Men til slutt er det diktaturet som blir avkledd.

Fotnoter:

Bukkefesten, side 195-96
  Isabel Vincents intervju med Llosa, 27. August 2007. Tilgjengelig på www.macleans.ca
  Intervju i The Wall Street Journal 23. Juni 2007
  Ibid.
  Ibid.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?