Abonner via RSS eller E-post

Takk for et tiår

Publisert den 31.12.2009 i Blogg

Dette skrev jeg for et halvt års tid siden, det skulle bli enten starten på en ny bok, et essay eller en kronikk; men så løp tiden fra meg og nå er tiåret over… 

Historiens endestasjon

«Bliss it was in that dawn to be alive,
but to be young was very heaven.»
William Wordsworth

Åpningsscenen: Verden er ti år gammel. Slik åpner Thomas Friedman sin bok Lexusen og Oliventreet fra 1999. Friedman er utenrikspolitisk kommentator og setningen er hentet fra en Merrill Lynch satte inn i de største amerikanske avisene i 1998:

”Verden er ti år gammel. Den ble født når verden falt i 1989. (…) Spredningen av frie markeder verden over gjør at flere mennesker kan gjøre ambisjonene sine til meritter. Og teknologi, riktig anvendt, har kraft til å viske ut ikke bare geografiske, men også menneskelige, skiller.” (forord).

I dag virker annonsen som et klassisk eksempel på menneskelig overmot, som en moderne variant av den franske revolusjonens radikalere som nullet ut tidsregningen og begynte igjen på år null. Men overmotet kan forstås.

Ti år tidligere var Europa fortsatt splittet av jernteppet, på den ene siden liberale demokratier, på den andre ettpartidiktaturer. Riktignok blåste endringens vinder over Sovjetunionen, men ingen forventet at kommunismen skulle kollapse. Men det var nettopp det den gjorde.

Den 9. November 1989 falt Berlinmuren. Eller rettere sagt, portene ble åpnet. Bare tre uker tidligere hadde Michael Gorbacev feiret DDRs 40-års jubileum. Nå myldret folkemengdene ut fra bak Khrushchevs mur og over til det frie vesten. Det gamle spørsmålet «Hvis kommunismen er så bra, hvorfor er det ingen som flykter til den?» fikk sitt svar. Folket ønsket seg bort. De ønsket endring.

Murens fall og Sovjetunionens påfølgende kollaps hadde naturligvis mange årsaker; de kommunistiske landene stod midt oppe i en økonomisk krise, de var i ferd med å tape det militære kappløpet og Russland merket i stadig større grad kostnadene ved å være et imperium. Kommunistlandene hadde oppnådd imponerende vekstrater på slutten av 50-tallet, men økonomiene var kjemper på leirføtter, ute av stand til å fornye seg og innovere. Allikevel kom begivenhetene den 9. november som et sjokk. Det var ingen organisert revolusjon, intet kupp, ingen utenlandsk intervensjon. Det var vanlige mennesker som veltet regimet, som sa at nok var nok; vanlige mennesker som ikke ønsket annet enn å bli gjenforent med sine familier, å få reise fritt og kanskje finne noen av varene som deres egne butikkhyller var tømt for. Som det stod i en politisk løpeseddel noen år senere: Enkeltmennesker kan gjøre utrolige ting. De kan velte murer, sprenge grenser og styrte diktaturer! Da selve ondskapens imperium, Sovjetsamveldet, to år senere gikk inn i historiebøkene, var grunnen lagt for en ny tid. År null.

Thomas Friedman kalte den globaliseringens tidsalder. Teknologiske, kulturelle, økonomiske og sikkerhetspolitiske endringer samlet seg til en vakker harmoni og svært få så for seg at det skulle ende i en kakofoni.  Den amerikanske professoren Francis Fukuyama tok analysen et steg lenger i sin herostratisk berømte bok The End of History and the last Man. Fukuyama hevdet at slutten på den kalde krigen kunne være noe mer enn bare endepunktet for en konkret historisk epoke: Sluttpunktet for ideologisk kamp som sådan og begynnelsen på en helt ny tidsalder hvor liberalt demokrati og markedsøkonomi ville vinne frem på alle fronter.

«What we may be witnessing is not just the end of the cold war, or the passing of a particular period of post-war history, but the end of history as such: that is, the end point of mankind’s ideological evolution and the universalization of Western liberal democracy as the final form of human government.»

90-tallet ble et høydepunkt for det vi kan kalle den liberale utviklingsoptimismen. Kjernen i ideen er at mennesker i bunn og grunn er gode og vil finne sammen i naturlig harmoni dersom kunstige skiller og grenser oppheves. Dypest sett har vi alle de samme målene og ting kan bare bli bedre. 90-tallet fremstod som et tiår uten de siste 40 årenes trusselbilde. Diktaturer ble til demokratier, folk ble frigjort og handelen liberalisert. Utgangspunktet var Bastiats lære om at «hvis ikke varer krysser grensene, vil soldater gjøre det», drømmen var Immanuel Kants «evige fred» – en verden uten grenser med kulturer i vennskapelig utveksling og land i fredelig konkurranse.

Leseren vil kanskje reagere på at beskrivelsen nærmer seg en karikatur. For var ikke 90-tallet også Srebrenicas tiår? Folkemordet i Rwandas tiår? Gulfkrigen og sanksjonene mot Iraks tiår? Jo, de var alt det også. Men når vi ser tilbake preges allikevel 90-tallet av en bestemt tidsånd som etter min mening først og fremst kjennetegnes av denne nærmest grenseløse optimismen. Ja, det var på 90-tallet ideen om humanitær intervensjon for første gang ble virkelighet, en triumf for det liberale synet at det finnes universelle verdier for alle mennesker som ingen stat har rett til å krenke. Beskrivelsen er en forenkling, absolutt, men den fanger en essens. På 90-tallet var den liberale idealismen og tilhengerne av frihet, åpenhet og handel som var på offensiven. Den politiske agendaen var å deregulere og slippe skaperkraften fri, åpne grensene og løfte verden ut av fattigdom. Det flerkulturelle samfunnet ble omtalt i rosende ordelag og flere partier nærmest kappet om å beskrive mulighetene som lå i mangfoldet.

Den liberale utviklingsoptimismen var – og er – en vakker ide. Og i løpet av 90-tallet ble drømmen til virkelighet for stadig flere mennesker. Færre stater gikk til krig mot hverandre, flere levde i fred. Færre mennesker ble tvunget til å leve i absolutt fattigdom, flere rettet ryggen og utnyttet en ny horisont av muligheter. Færre var underlagt diktatorisk styre og makthavernes vilkårlighet, flere fikk stemme i demokratiske valg og stille makthaverne til ansvar. Det virket nesten som om Fukuyama skulle få rett. Historien om vinden som alltid snur var over. For godt.

Inn i det ukjente

SVs nestleder Audun Lysbakken har oppfordret oss til å glemme 1968. Det er 1999 som gjelder, hevder han. I 1999 ble WTO-toppmøtet i Seattle forstyrret av et stort antall demonstranter. Det var sosialister og gamle kommunister, fagforeningsfolk og bønder, vanlige arbeidsfolk og universitetsutdannede, og selvfølgelig den dosen pøblete anarkister som enhver større markering mot kapitalisme og tilliggende herligheter tiltrekker seg. ”De forsøker å beskytte den fattige delen av verden – mot utvikling”, kommenterte en minister lakonisk da han ble spurt om demonstrasjonene. Demonstrantene ødela møtet i Seattle, men endret ikke agendaen. I årene som fulgte ble alle større toppmøter møtt av demonstrasjoner. Under banneret ”En annen verden er mulig” varslet en brokete gruppe globaliseringsmotstandere kamp. Motstanden mot den liberale globaliseringsfilosofien var bredere enn de vi så på gaten. I randsonene fantes reaksjonære krefter, nasjonalister, innvandringsmotstandere og proteksjonister – og skeptiske og bekymrede konservative som fryktet den raske utviklingen. Bevegelsen var ikke enige om hva de var for, men de hadde en felles fiende: Globaliseringen og de siste tre tiårenes liberale utvikling.

Demonstrantene fikk ikke gjennomslag, men kanskje var Seattle som Hornsruds første tre uker? Et varsel om hva som skulle komme, et tegn på at tidsånden kanskje var i ferd med å snu? To avgjørende begivenheter skulle markere overgangen fra 90-tallets liberale utviklingsoptimisme til dagens limbo: Terrorangrepene 11. september og den økonomiske krisen.

Del på Facebook | Del på Twitter

2 Kommentarer

Rødt-politikar

31.12.09

Redigerte på innlegget ditt:

«Takk for et tiår [...] To avgjørende begivenheter skulle markere overgangen fra 90-tallets liberale utviklingsoptimisme til dagens limbo: Terrorangrepene 11. september og den økonomiske krisen.»

Føler teksten ble mye, mye bedre slik.

04.01.10

[...] er behørig oppsummert i bloggsfæren. To ulike, men interessante perspektiver, hos Ali Esbati og Torbjørn Røe Isaksen. http://www.flickr.com/photos/71502646@N00/ / CC BY-NC-ND [...]

Har du en mening?