Abonner via RSS eller E-post

Minerva: Sosialismen – en nekrolog

Publisert den 10.12.2009 i Artikler

Publisert som lederartikkel i Minerva.

Nyliberalismen er død. Hva så?

I kjølvannet av finanskrisen kunne vi lese at Marx’ Das Kapital solgte som aldri før. Avisene var fulle av spådommer om den moderne kapitalismens død. Grådighetskulturen, markedstenkningen, det ”nyliberalistiske” regimet hadde spilt fallitt. Sammenligninger med den store depresjonen på 30-tallet florerte. Datidens sammenbrudd førte til en radikale nyendring i Vestens politiske landskap, arbeiderbevegelsen fikk for første gang makt i mange land, inkludert Norge (etter et kort gjestespill i 1928).

Finanskrisen, og den etterfølgende krisen i realøkonomien, hadde potensial til å bli et ideologisk skifte. Det var venstresidens største mulighet på flere tiår, en mulighet til å snu høyrevinden som bare hadde blitt sterkere i kjølvannet av murens fall i 1989, ikke minst innad i de sosialdemokratiske partiene.

Så, hva skjedde? Ingenting. Venstresiden ble om mulig enda mer svekket, og venstreradikale partier opplever jevn og trutt tilbakegang over nesten hele Europa. I den grad de fanger massene er det misfornøyde velgere som flykter fra sosialdemokratene.

I november arrangerte blant andre Manifest Analyse et seminar med tittelen ”Nyliberalismen er død – hva så?”. Undertittelen lød ”Kan venstresiden ta tilbake den ideologiske offensiven?”. Svaret er nei. I hvert fall så lenge venstresiden nekter å endre oppskriften sin. Per dags dato fremstår ikke venstresiden som en reformkraft, men som en bremsekloss.

Minerva forstår selvfølgelig at ikke venstresiden jubler for markedsreformer eller valgfrihetsreformer, enten de lanseres av konservative eller sosialdemokrater; men utfordringen for venstresiden er at de nekter å diskutere alle endringer, og dermed nekter de å prioritere noe over noe annet. Med et hederlig unntak, selvfølgelig, for de berømte ”skattelettelsene til de rike”. Men 12 milliarder kroner i formueskatt er en dråpe i havet på et norsk statsbudsjett hvor ytelsene bare til folketrygden øker med 30 milliarder fra  09 til 10.

Det er noen utfordringer i norsk politikk som påvirker alle, uansett hvor man ligger på den politiske skalaen:

 – Eldrebølgen vil begynne rundt 2015, og kulminere omtrent samtidig med en mulig nedgang i statens offshore-inntekter.

 – Den private kjøpekraften vokser, likeså kravene til offentlig sektor. Uansett hvordan man vrir og vrenger på det trengs en prioriteringsdebatt – selv om skattene settes opp.

 – De rettighetsbaserte utgiftene på statsbudsjettet spiser en stadig større andel av kaken, og går på bekostning av andre satsningsområder.

– 600 000 nordmenn i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet.

I tillegg kunne selvfølgelig nevnes den store, brede og viktige debatten om innvandring, integrering og det flerkulturelle samfunnet. Dette er ikke høyresidens utfordringer. Dette er ikke Regjeringens utfordringer. Dette er Norges og alle politikeres utfordringer. Å møte alt med et mantra om ”nyliberalismens fall” er simpelthen ikke adekvat. Ei heller fremtidsrettet.

Hvorfor klarer ingen på venstresiden å formulere et nytt radikalt prosjekt? En positiv reformagenda, i stedet for bare motstand mot høyresidens reformer.  Venstresiden er mot. Alltid. Mot krig. Mot skattelette. Mot modernisering. Mot reform av arbeidsmarkedet. Mot svekkede pensjonsrettigheter. Men hva er de for, annet enn status quo i den sosialdemokratiske norske velferdsstaten?

Det finnes to svar, og begge er like nedslående for venstresiden.

Det første er at den tradisjonelle sosialismen har utspilt sin rolle, og ikke kan være basis for et nytt radikalt prosjekt. Den amerikanske forfatteren Virginia Postrell har formulert sin tese om de politiske motsetningene i det post- industrielle samfunnet. Skillet går ikke lenger mellom høyre og venstresiden, hevder hun, men mellom ”statikere” og ”dynamikere” – mellom de som ønsker forandring og de som ønsker stillstand. Den tradisjonelle sosialismen med sin fokus på sentraliserte løsninger, systembygging og planlegging har ikke lenger noe å tilføre. En globalisert verden krever raske omstillinger, staten og det offentlige er langsom.

Det andre svaret er at regjeringskonstellasjonen Ap, SV og Senterpartiet av egen fri vilje har låst seg til en bremseklossvisjon for Norges fremtid. De har bundet seg på hender og føtter ved å love velgerne at skattene ikke skal øke med en sosialistisk regjering de neste fire årene. Av mangel på radikale prosjekter å gjennomføre har venstresiden blitt stående igjen med maktkåtheten som eneste drivkraft.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

10.12.09

Det er trist at Arbeidarparti-leiar Jens Stoltenberg stiller seg til høgre for stadig fleire leiande Høgre-ideologar med skatteløftet.

Har du en mening?