Abonner via RSS eller E-post

Notes towards a definition of culture

Publisert den 26.11.2009 i Blogg

Eliot

Notes towards a definition of culture ble skrevet mens Europa brant, mens vestlig kultur tilsynelatende hadde blitt slukt av sitt eget overmot og dratt seg selv inn i en tragedie av ufattelige proporsjoner. Situasjonen tatt i betraktning er essayet overraskende lidenskapsløs. Det dirrer ikke av harme eller sinne. Notes er ikke et kampskrift, men en kjølig undersøkelse av selve begrepet kultur. Hva betyr det? Hva består en kultur av? Hvordan kan en kultur opprettholdes?

«For if any definite conclusions emerge from this study, one of them is surely this, that culture is the one thing we cannot deliberately aim at», skriver poeten, essayisten, Toryen og monarkisten T. S. Eliot, og avslører også essayets fremste misjon. Han vil gjøre opp med alle dem som tror kultur er et resultat av bevisst menneskelig design. Eliot har selv et organisk kultursyn hvor helheten og delene både utfyller hverandre og står i motsetning til hverandre. Eliot tar til orde for en balanse mellom harmoni og friksjon, og mener for mye av begge ytterligheter er skadelig:

«Neither a classless society, nor a society of strict and impenetrable social barriers is good; each class should have constant additions and defections; the classes, while remaining distinct, should be able to mix freely; and they should have a community of culture with each other which will give them something in common, more fundamental than the community which each class has with its counterpart in another society.»

Mest arkaisk i vår tid virker nok hans forsvar for det klassedelte, britiske samfunnet (selv om han er merkbart mer «moderne» i 1948 enn tidligere i livet). Men det er verdt å merke seg at Eliot ikke forsvarer klassesamfunnet fordi det er naturlig eller gudegitt. Klasser, eller sosial stratifisering, er etter hans mening nødvendig for å opprettholde en variert og levende kultur. Overklassen som er født inn i privilegier har også som oppgave å bevare en bestemt del av kulturarven, og et bestemt ethos i samfunnet. På samme måte frykter Eliot at planene om å gjøre finkultur tilgjengelig for alle vil ødelegge, ikke finkulturen, men den folkelige kulturen. Hans syn står med andre ord i klar kontrast til den sosialdemokratiske tanken, som også fikk gjennomslag i Norge, om at finkultur også skulle bli arbeidernes kultur.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

morten gaustad

26.11.09

Hei igjen, jeg fortsetter her, litt bedre plass enn på twitter.
Bare for ordens skyld: «Opprettholde» var et ord du brukte (Hvordan kan en kultur opprettholdes?), og med «produktiv» mente jeg at en kultur er levende og produserer nye kulturuttrykk.
Med spørsmålet mitt mente jeg å utfordre Eliots vekt på det nasjonale i kulturdefinisjonen:
«and they should have a community of culture with each other which will give them something in common, more fundamental than the community which each class has with its counterpart in another society.”
Altså at klassene i ett «society» skal ha mer til felles med hverandre enn hva hver av dem har med den tilsvarende klassen «in another society».
Poenget mitt er delvis at den organiske kulturmetaforen, der det nasjonale er den grunnleggende kulturenheten, ikke fungerer så godt i en verden der etnisitet og religion også varierer innenfor nasjonalstat og klasser.
Nå oppfatter jeg ditt viktigste poeng som et polemisk mot sos.demokratisk kulturplanlegging der arbeiderne skulle oppdras til å sette pris på en kultur som ikke var deres egen, og et implisert poeng om at kultur skapes gjennom en balanse mellom friksjon og harmoni. I den forbindelse kom jeg til å tenke på Stephen Greenblatts «Topwards a poetics of culture» der han skriver at noen marxister på den ene siden har anklaget kapitalismen for å bryte ned alle gamle, tradisjonelle (kvalitative og autentiske) skillelinjer og andre marxister tvertimot har anklaget den for å skape en rigide skillelinjer i samfunnet som splitter opp den menneskelige livsverden (klasser, sosial arbeidsdeling). Her innvender Greenblatt at kapitalismen i det moderne nettopp gjør begge deler, der er snakk om en kontinuerlig «breaking and making» av grenser, linjer og stratifiseringer.
Kanskje denne tanken kunne supplere Eliots? Jeg tror den også ville kunne inkorporere etniske og religiøse skillelinjer – de er jo også (selv om det ikke virker slik i dag)omskiftelige og foranderlige

Har du en mening?