Økt produktivitet innebærer større produksjon per enhet innsatsfaktor (arbeidskraft, råvarer, etc..). Økes produksjonen per enhet innsatsfaktor kan man gjøre to ting:

1. Jobbe like mye som før, men konsumere mer.

2. Jobbe mindre enn før, men konsumere like mye.

Samtidig har vi en av den vestlige verdens høyeste rater når det gjelder frafall fra arbeidslivet når det gjelder sykemeldinger, trygd, attføring, sosialhjelp, etc.

Og skal samfunnet fortsette å tviholde på målet om fortsatt effektivisering, økonomisk vekst og økt konsum, vil denne trenden med frafall fra arbeidslivet fortsette. Folk trives rett og slett ikke i et system som stiller stadig høyere krav til “robotisering” (jada, veldig søttitalsterminoligi..) av arbeidsoppgavene. Særlig de arbeidsoppgavene som ikke var særlig spennende i utgangspunktet. Det går på helsa laus for mange.

Så spørsmålet blir om vi skal fortsette å hige etter et samfunn som skal fortsette å produsere enda mer, og hvor vi skal fortsette å konsumere enda mer, på bekostning av både planeten og enkeltmennesket?

Eller om vi kan finne en human mellomvei, hvor både materiell standard og trivsel kan iverates.

Da mener jeg at kortere arbeidstid, f.eks. 6-timersdagen, kan være noe å se nærmere på.

Og når det gjelder rasjonalisering i offentlig sektor, mener jeg man i første rekke må se på den oppblomstringen av meningsproduserende og holdningsskapende byråkrati som sosialdemokratiet har dyrket frem. Disse papirmøllene hvor samfunnsviterne sitter skulder ved skulder og sender papirer og utredninger til hverandre uten annen målsetning enn å opprettholde og legitimere det systemet de allerede er en del av.

Disse ressurspersonene kunne nok i mange tilfeller settes i arbeid med mer konkrete og mer samfunnsgavnige oppgaver.