Abonner via RSS eller E-post

Høyre vs Høyre

Publisert den 20.11.2009 i Blogg

Minerva har intervjuet Unge Høyres leder, Henrik Asheim, og finanspolitisk talsmann Jan Tore Sanner om velferdsstat, offentlig pengebruk, personlig frihet og grensene for statens makt. Det er absolutt verdt å lese (på tross av appellen om å «ta debatten», en frase som ofte dukker opp når man ikke tør å si det man egentlig mener).

Høydepunktet kommer på slutten. Sanner har de ideologske ryggmargsrefleksene i behold, og det viser seg at finans-Sanner og Unge Høyre-Sanner er samme person:

– I en kronikk i Aftenposten i 1993 skrev du, som Unge Høyre-leder, blant annet at: ”En slanking av velferdsstaten er nødvendig, dersom man mener alvor med å gjenreise velferdssamfunnet. Alternativet er å frede det sosialdemokratiske regimet, som ikke er bærekraftig, hverken økonomisk, moralsk eller menneskelig.” Mener du det samme nå?

– Jeg formulerte det godt da og kunne sagt det samme nå, svarer Sanner. – Vi tar viktige og tydelige skritt i det alternative budsjettet for å styrke velferdssamfunnet. Endringene må skje gradvis. Det er en god, konservativ tilnærming.

– Er du enig, Asheim?

– Nei. Debatten som mangler, om velferdssamfunn eller velferdsstat, er godt formulert i kronikken. Det er greit å kutte frukt-og-grønt-satsing, slik Høyre gjør nå, men det finnes større og viktigere saker. For å si det sånn: Sanner var en forbilledlig Unge Høyre-leder.

Del på Facebook | Del på Twitter

1 Kommentar

Stig

21.11.09

Vi har hatt noen tiår med en ufattelig økning av produktiviteten.

Økt produktivitet innebærer større produksjon per enhet innsatsfaktor (arbeidskraft, råvarer, etc..). Økes produksjonen per enhet innsatsfaktor kan man gjøre to ting:

1. Jobbe like mye som før, men konsumere mer.

2. Jobbe mindre enn før, men konsumere like mye.

Samtidig har vi en av den vestlige verdens høyeste rater når det gjelder frafall fra arbeidslivet når det gjelder sykemeldinger, trygd, attføring, sosialhjelp, etc.

Og skal samfunnet fortsette å tviholde på målet om fortsatt effektivisering, økonomisk vekst og økt konsum, vil denne trenden med frafall fra arbeidslivet fortsette. Folk trives rett og slett ikke i et system som stiller stadig høyere krav til «robotisering» (jada, veldig søttitalsterminoligi..) av arbeidsoppgavene. Særlig de arbeidsoppgavene som ikke var særlig spennende i utgangspunktet. Det går på helsa laus for mange.

Så spørsmålet blir om vi skal fortsette å hige etter et samfunn som skal fortsette å produsere enda mer, og hvor vi skal fortsette å konsumere enda mer, på bekostning av både planeten og enkeltmennesket?

Eller om vi kan finne en human mellomvei, hvor både materiell standard og trivsel kan iverates.

Da mener jeg at kortere arbeidstid, f.eks. 6-timersdagen, kan være noe å se nærmere på.

Og når det gjelder rasjonalisering i offentlig sektor, mener jeg man i første rekke må se på den oppblomstringen av meningsproduserende og holdningsskapende byråkrati som sosialdemokratiet har dyrket frem. Disse papirmøllene hvor samfunnsviterne sitter skulder ved skulder og sender papirer og utredninger til hverandre uten annen målsetning enn å opprettholde og legitimere det systemet de allerede er en del av.

Disse ressurspersonene kunne nok i mange tilfeller settes i arbeid med mer konkrete og mer samfunnsgavnige oppgaver.

Har du en mening?