Twittokratiet
Morgenbladet serverte en tidstypisk sak fredag. »Før gikk folk på medlemsmøter for å påvirke utviklingen i samfunnet. Nå går de heller på Twitter og frokostmøter.» Det er i og for seg ingen nyhet at medlemsorganisasjoner, både partier, speideren og fagforeninger, har hatt rekrutteringsproblemer de siste tiårene, men spissformuleringen om twitter og frokostmøter er et typisk eksempel på å heve opp det som litt foraktelig kalles «skravleklassen» til en større politisk maktfaktor enn de (vi?) er. Et enkelt moteksempel: Hvis kultureliten er så mektig, hvorfor får de det nesten aldri som de vil?
Det som stemmer er at særlig innenfor politikken så endres både stemmemønstre og tilknytningsform til partiene. Politiske nettverk får større betydning. Det aller mest slående er allikevel at politikken profesjonaliseres. Flere og flere av de nyvalgte på Stortinget, inkludert undertegnede, kommer fra en annen jobb i politikken. Det kan være et probl…ehhh…nei, i politikken heter det en utfordring.
Hver gang jeg hører en politiker nekter å kalle noe «problemer» i samfunnet slår jeg av TV’n.
Eller lukker browservinduet.
Et godt tiltak kan jo være å reformere valgordninger slik at man ikke trenger å være politisk ringrev for å kunne bli valgt…
+ Heia Civita!
12.10.09