Abonner via RSS eller E-post

Norges største utfordring

Publisert den 23.10.2009 i Blogg

graf trygd

Det kan oppsummeres ganske enkelt: Vi er i ferd med å få et 3/4-samfunn hvor den siste fjerdedelen er utenfor arbeidslivet. Det blir færre som jobber og flere som ikke jobber. I 2040 vil antallet eldre over 67 år være dobbelt så høyt som i dag, den såkalte eldrebølgen vil skylle over oss.

Det betyr at vi har to valg: Enten gjøre endringer nå, gradvis, eller vente til det er absolutt nødvendig.

Del på Facebook | Del på Twitter

3 Kommentarer

23.10.09

Jeg har sett mye på dette, og jeg undres på om ikke utskyving er en naturlig virkning av økt produktivitet i Norge i kombinasjon med internasjonal handel med land der produktiviteten er vesentlig lavere.

Altså: produktiviteten til en tredjedel eller fjerdedel av befolkningen er så lav at det er økonomisk ulønnsomt å ansette dem. Følgelig skyves de ut. Årsaken til dette er, langt på vei, at vi har erstattet de minst produktive arbeidsplassene med maskiner.

Hvis dette stemmer, er vi i stand til å opprettholde velferdsnivået på dagens nivå selv om flere og flere skyves ut fordi de havner under produktivitetsterskelen.

Så kan man si: Er det ikke bedre at de jobber det de greier enn at de går hjemme? Svaret er et litt overraskende «nja». De må jo lønnes, og da er det ikke nødvendigvis bedre at det gjøres gjennom bedriftene enn at det gjøres over staten og skatteseddelen. Hvis det skulle gjøres gjennom bedriftene, må de nødvendigvis subsidieres. Ingen bedrifter tar inn arbeidere som ikke produserer for mer enn lønnskostnadene. Dermed så er systemet vi i så fall får at man blir tvunget til å arbeide litt for trygda.

Hvis vi tvinger dem til å jobbe så mye de kan (f.eks. for å få trygd), kan vi risikere å presse nye grupper ut av produktive yrker, fordi et slikt arbeidsbetinget trygdesystem med nødvendighet medfører konkurransevridning. Dermed får vi et to-terskelsystem, og terskelen for hvilke arbeidere som er produktive uten subsidie stiger.

Dette er baksida av produktivitetsmedaljen: Hvis vi ikke klarer å ha et utdannings- og helsenivå som gjør hele befolkningen i stand til å følge med i produktivitetsutviklingen, er det ikke så enkelt å få dem sysselsatt. Da må de så ekstremt langt ned i lønnsnivå, for å konkurrere med kinesiske sokkeprodusenter o.l. Det er så sosialt uakspetabelt at det aldri kan bli en realitet.

De viktigste tiltakene i ditt problem er altså å styrke folkehelsa og sørge for at enda fler tar utdanning.

Britt

23.10.09

Noe må gjøres nå – det blir for dumt å vente 20 år og ha skuslet bort oljerikdommen på uføreytelser i løpet av utsettelsen.

Men stakkars NAV oppi dette. En komplisert Folketrygdlov er komplettert med myriader av rundskriv. Ingen saksbehandlere har full oversikt. Datasystemene gir liten administrativ støtte, er fragmenterte og av varierende årgang, kommuniserer ikke med hverandre. Ta deg en tur innom et NAV-kontor og kikk på systemene deres! Og annethvert nyhetsoppslag er «NAV ga støtte til uverdig søker» og «Stakkars syk fikk ikke stønad av NAV». Vi trenger en enklere Folketrygdlov.

At sykdom «lønnes» mye bedre enn arbeidsledighet i Norge, er også uheldig. Utallige kommende arbeidsledige rømmer inn i sykmelding med diffust diagnosebilde som helsesektoren bruker mye ressurser på å utrede, mens stønadene løper. Og i mellomtiden gjøres det lite for å få vedkommende over i annet arbeid.

I tillegg tror jeg overtidsbruken i samfunnet burde kartlegges på ny. Mitt inntrykk er at det digitale arbeidslivet nok gir folk fleksibilitet, men også gjør at mange jobber for mye, siden de kan ha med seg jobben over alt. Sjekke mail hver dag på ferie, jobbe et par timer hver kveld etter at ungene har lagt seg, søndag morgen før ektefellen våkner, osv. Jo mer utbredt dette blir, i jo større grad fremstår det som en nødvendighet for å henge med på tempoet på jobben. Overtidskompensasjon er så kostbart i Norge, at selv Arbeidsmiljøloven har gitt arbeidsgiverne et kjempesmutthull ved å unnta arbeidstagere «med en særskilt fri stilling» fra ordningen. Jeg er bekymret for at dette har medført en utglidning som bidrar til at ellers friske mennesker blir utbrent og faller ut av arbeidslivet. De føler seg ødelagt og er vanskelige å motivere tilbake til arbeid.

Jaja, dette var noen tanker fra en som har jobbet i NAV som saksbehandler…

Yosh

23.10.09

Jeg har bitt meg litt fast i det faktum at det for 3 av 4 uføretrygdede med mer enn 2 barn ikke lønner seg å gå tilbake i jobb. Hvorfor skal antall barn påvirke størrelsen på uføretrygden, ingen får da bedre betalt av arbeidsgiver fordi man har 3 barn i steden for 1? Vil man støtte barnefamilier kunne man da heller bare økt barnetrygden, å sause det inn i uføretrygden virker som en ikke spesielt god ide.

Har du en mening?