Abonner via RSS eller E-post

I skuddlinjen

Publisert den 29.10.2009 i Blogg

Kampen mot terror er ikke over. Og den rykker nærmere.

I det siste, blodige angrepet mot en markedsplass i Pakistan mistet over 90 mennesker livet, mens 160 ble skadet. Denne uken ble også sentrale steder i Kabul angrepet, blant annet FNs hovedkvarter. I USA ble to menn arrestert for å ha planlagt terroraksjoner mot danske Jyllandsposten, avisen som i 2005 trykket de etter hvert herostratisk berømte Muhammed-karikaturene.

”Bliss was it in that dawn to be alive”, skrev Wordsworth i et av sine berømte dikt, en hyllest til uskyldens tid. Det er en betydelig overdrivelse å hevde at 90-tallet, dagene før 11. september, var uskyldens tid. Men 90-tallet var annerledes. Kall det gjerne tidsånden.

90-tallet ble et slags høydepunkt for den liberale utviklingsoptimismen; ideen om at mennesker i bunn og grunn er gode og vil finne sammen i naturlig harmoni dersom kunstige skiller og grenser oppheves. 90-tallet fremstod som et tiår uten de siste 40 årenes trusselbilde – etter kommunismen, før krigen mot terror. Diktaturer ble til demokratier, folk ble frigjort og handelen liberalisert.

Selvfølgelig er bildet karikert. 90-tallet var også Srebrenica, folkemordet i Rwanda og Gulfkrigens tiår. Men i det store og det hele var tiåret preget av de store konfliktenes fravær.

Verden er ikke radikalt forandret, men 11. september ble en symbolsk dato for overgangen til et nytt fiendebilde. Den dagen ble kampen mot terror innledet. Det er en genuint annerledes, og på mange måter mer komplisert kamp, enn den mot Sovjet under den kalde krigen.

Dagens terrorister har verken geopolitiske mål eller noen hjemstat (selv om deler av Pakistan og Afghanistan er faretruende nær). Terroristene er også teknologisk og militært totalt underlegne sine motstandere.

Likevel er det i dag snarere terroristenes maktesløshet som er slående. Foreløpig. Det er derfor av avgjørende betydning at de ikke får fotfeste, eller enda verre: En fredelig havn i en stat de kontrollerer.

Radikal og militant islamisme er ingen eksistensiell trussel mot demokratiske samfunn. Trusselen er likevel reell nok. De kan ikke utslette oss, men de kan skremme, skade og såre. Også her hjemme. Den planlagte terroraksjonen mot Jyllandsposten er en påminnelse om det.

Leder på Minervas nettsider.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?