Abonner via RSS eller E-post

Sex i skolen

Publisert den 31.10.2009 i Blogg

Jeg er nok ikke alene om å huske sexundervisningen fra ungdomskolen. En lett rødmende lærer som har gravd frem en gigantisk penis i plast, et par kondomer og diverse andre pedagogiske hjelpemidler, stod foran klassen og erklærte at «jeg kommer til å bruke ordene penis og vagina, men dere kan god si…ehhh…pXXX og fXXXX». De ordene hadde jeg aldri hørt fra en lærer før, eller siden. Ingen i klasserommet turte å bruke dem heller. Ærlig talt, vi var fortsatt på det stadiet at vi fniste av at sommerfuglene kom ut av en «puppe».

Nå lover den rød-grønne regjeringen å styrke sex-undervisningen i skolen. Jeg har i utgangspunktet ingenting i mot det. Vi norske konservative holder oss ikke med den snevre moralismen som har infisert så store deler av den amerikanske høyresiden. Dessuten er det sant at vi lever i et gjennomseksualisert samfunn, og presset på yngre gutter og jenter er stort (slik har det vel alltid vært til en viss grad). Men jeg blir skeptisk når jeg leser Marianne Aasens begrunnelse:

«Det er ikke nok å overlate seksualundervisningen til foreldre eller til selvstudier på nettet. Her har skolen en viktig oppgave. Skolene må sørge for å dyrke frem lærere som tør og evner å gi elevene en skikkelig seksualundervisning og prevensjonsveiledning. Hvis ikke blir dette dårlig, sier Aasen til VG.»

Med andre ord: Hvis ikke det offentlige tar seg av sexundervisningen, går det veldig, veldig dårlig. Uttalelsen er klassisk sosialdemokrati og oser av en mistillit til foreldre. Ja, en mistillit til hele resten av samfunnet, i hvert fall når det kommer til sex. Det er faktisk ikke slik uten det offentlige så blir det kaos, synd og katastrofe. For å sette det på spissen: Mennesker har hatt sex i alle tider, og de har klart det uten hjelp fra sosialdemokratiet.

40 kommentarer »

Snikislamisering er noe sprøyt

Publisert den 30.10.2009 i Blogg

Skriver Erling Lae på Minervas hjemmesider

«Påstandene om snikislamisering av Norge er noe sprøyt. Ikke er vi muslimer, og ikke blir vi det. Veien fra et monokulturelt og norskdyrkende samfunn med sterke likhetsidealer til et flerkulturelt og åpent samfunn er ikke lett, men det grunn til å være optimistisk.»

5 kommentarer »

I skuddlinjen

Publisert den 29.10.2009 i Blogg

Kampen mot terror er ikke over. Og den rykker nærmere.

I det siste, blodige angrepet mot en markedsplass i Pakistan mistet over 90 mennesker livet, mens 160 ble skadet. Denne uken ble også sentrale steder i Kabul angrepet, blant annet FNs hovedkvarter. I USA ble to menn arrestert for å ha planlagt terroraksjoner mot danske Jyllandsposten, avisen som i 2005 trykket de etter hvert herostratisk berømte Muhammed-karikaturene.

”Bliss was it in that dawn to be alive”, skrev Wordsworth i et av sine berømte dikt, en hyllest til uskyldens tid. Det er en betydelig overdrivelse å hevde at 90-tallet, dagene før 11. september, var uskyldens tid. Men 90-tallet var annerledes. Kall det gjerne tidsånden.

90-tallet ble et slags høydepunkt for den liberale utviklingsoptimismen; ideen om at mennesker i bunn og grunn er gode og vil finne sammen i naturlig harmoni dersom kunstige skiller og grenser oppheves. 90-tallet fremstod som et tiår uten de siste 40 årenes trusselbilde – etter kommunismen, før krigen mot terror. Diktaturer ble til demokratier, folk ble frigjort og handelen liberalisert.

Selvfølgelig er bildet karikert. 90-tallet var også Srebrenica, folkemordet i Rwanda og Gulfkrigens tiår. Men i det store og det hele var tiåret preget av de store konfliktenes fravær.

Verden er ikke radikalt forandret, men 11. september ble en symbolsk dato for overgangen til et nytt fiendebilde. Den dagen ble kampen mot terror innledet. Det er en genuint annerledes, og på mange måter mer komplisert kamp, enn den mot Sovjet under den kalde krigen.

Dagens terrorister har verken geopolitiske mål eller noen hjemstat (selv om deler av Pakistan og Afghanistan er faretruende nær). Terroristene er også teknologisk og militært totalt underlegne sine motstandere.

Likevel er det i dag snarere terroristenes maktesløshet som er slående. Foreløpig. Det er derfor av avgjørende betydning at de ikke får fotfeste, eller enda verre: En fredelig havn i en stat de kontrollerer.

Radikal og militant islamisme er ingen eksistensiell trussel mot demokratiske samfunn. Trusselen er likevel reell nok. De kan ikke utslette oss, men de kan skremme, skade og såre. Også her hjemme. Den planlagte terroraksjonen mot Jyllandsposten er en påminnelse om det.

Leder på Minervas nettsider.

Legg igjen din kommentar »

Offentlig synder

Publisert den 28.10.2009 i Blogg

Sykdom, medvirkning og stress… det er offentlig sektor som er syndebukken, ikke privat.

Det mest interessante med YS sin arbeidslivsundersøkelse som ble lagt frem i går er at myten om ”brutaliseringen” av arbeidslivet blir grundig tilbakevist. Sannheten er at nordmenn trives på jobben, og vi trives like godt som for ti og tyve år siden. Tipper et par fagforeningstopper og politikere er skuffet…

Det som kanskje er like overraskende, sett i lys av den offentlige debatten, er at offentlig sektor trer frem som syndebukk på svært mange områder. Ikke bare har det offentlige høyere sykefravær, men offentlig ansatte føler at de har mindre kontroll over egen arbeidsplass og eget arbeid, enn de ansatte i privat sektor. Og i tillegg, som Klassekampen skriver i dag:

«…de som jobber enten i kommunene eller i staten, eller i statlig eide selskaper opplever også å i mindre grad bli tatt med på råd av sine nærmeste overordnede, enn de som jobber i private bedrifter.»

Det kan være mange forklaringer, blant annet at offentlig sektor er sterkt utsatt for reformer fra oven. Men det kan også dreie seg om at private bedrifter har større fokus på, og incitament til, å ta med sine ansatte og belønne dem. Privat sektor er altså ikke skurken allikevel.

1 kommentar »

It usually begins with Ayn Rand

Publisert den 26.10.2009 i Blogg

atlas shrugged
Bilde fra: http://michellemalkin.com/2009/02/26/who-is-john-galt/

It usually begins with Ayn Rand, heter en bok av den amerikanske anarko-kapitalisten Jerome Tuccille. «Ze Russian radical» er garantert den mest kontroversielle, og sannynligvis en av de aller mest innflytelsesrike, tenkerne på den individualistiske høyresiden de siste 60 årene. Hun er foraktet av venstresiden, elsket av unge på høyresiden. Det begynner vanligvis med Ayn Rand.

Etter at Atlas skalv, børsene kollapset og finansgiganter ble tvunger i kne, kunne vi lese at salget av Karl Marx sin klassiker Kapitalen økte vesten over. Denne uken skriver The Economist at Ayn Rand også har fått sin renessanse.  I USA går demonstranter med plakater hvor det står «Who is John Galt?» og «Atlas will shrug».

Hva er det med Ayn Rand som gir henne denne kultstatusen? Jeg kunne skrevet mye om hennes syn på filosofi, etikk og politikk. Jeg kunne utbrodert hvorfor jeg er uenig med henne i så utrolig mye (Ayn Rand er ikke konservativ, for å si det forsiktig; og hun gikk til frontalangrep på en av mine favoritter - Friedrich Hayek – fordi han ikke var ren nok i troen og i sin argumentasjon). Men det er ikke poenget akkurat i dag. For Ayn Rand forfører millioner av mennesker verden over. Hvorfor? Fordi hun er radikal, klar og tydelig. Det finnes intet sentrum, intet kompromiss, i Ayn Rand. Det er bare godt og ondt, de korrupte eller ukorrupte, «synd» eller «frelse», for å bruke en bibelsk terminologi hun selv ville fnyst av. Rands bilde av mennesket som et «heroisk vesen» er det nærmeste høyresiden kommer et ikonisk bilde – fjernt fra Burkes tradisjoner og moderate pessimisme, Lockes tørre samfunnskontrakt, Hayeks spontane orden som nærmest er verdinøytral… Ayn Rand beskriver det Robert Nozick etterlyser i sin Utopia.

Jeg slukte Ayn Rand da jeg var 16 år. Slik bør det være. Det starter vanligvis med Ayn Rand. Jeg vil anbefale alle å lese henne, la seg fascinere og oppsluke. Og så lese Burke, Berlin, Popper, Hayek, Tocqueville for å virkelig forstå og se hva høyresidens sjel består av.

8 kommentarer »

Norges største utfordring

Publisert den 23.10.2009 i Blogg

graf trygd

Det kan oppsummeres ganske enkelt: Vi er i ferd med å få et 3/4-samfunn hvor den siste fjerdedelen er utenfor arbeidslivet. Det blir færre som jobber og flere som ikke jobber. I 2040 vil antallet eldre over 67 år være dobbelt så høyt som i dag, den såkalte eldrebølgen vil skylle over oss.

Det betyr at vi har to valg: Enten gjøre endringer nå, gradvis, eller vente til det er absolutt nødvendig.

3 kommentarer »

Pretensiøs? Moi?

Publisert den 23.10.2009 i Blogg

Vampus kommenterer designen på bloggen. Pretensiøst? Bare fordi jeg har et avdempet bilde med tittelen stortingsrepresentant i kursiv og kaller bloggen konservativ.no? Bahhumbug!

3 kommentarer »

Jeg elsker Gertrude

Publisert den 22.10.2009 i Blogg

51UcPFDNyWL__BO2,204,203,200_PIsitb-sticker-arrow-click,TopRight,35,-76_AA240_SH20_OU01_
Bilde: Amazon.

I går kveld begynte jeg å lese Victorian Minds av Gertrude Himmelfarb, den amerikanske historikeren som ufortjent er mest kjent som kona til den nylig avdøde neo-konservatismens far, Irving Kristol. Hun åpner med to essays om Edmund Burke som er skrevet med tyve års mellomrom, og peker i vidt forskjellige retninger. Det første handler om Burke den sleipe, pragmatikeren uten ryggrad, den evige forsvarer for privilegier og klassesamfunn. Det andre, siste essayet er om Burke, frihetens beskytter, tenkeren som forstod at institusjoner er avhengig av en legitimitet som bare historien kan gi.

Gertrude anbefales.

Legg igjen din kommentar »

Dagbladet når nye lavmål

Publisert den 22.10.2009 i Blogg

…med dagens forside. Det er en utnytting og uthenging av en person som er syk, utelukkende for å skape skandalejournalistikk og selge aviser. Uverdig.

3 kommentarer »

Er vi overbetalte i Dagbladet?

Publisert den 21.10.2009 i Blogg

Spør Dagbladet. Svaret er nok ja.

2 kommentarer »