Abonner via RSS eller E-post

Grunnen til at man blir irritert på 2: politikere

Publisert den 04.08.2009 i Blogg

Jeg aner konturene av en ny serie her på hjemmesiden: GRUNNEN TIL AT MAN BLIR IRRITERT PÅ… (fyll inn). I dag: politikere. Jeg legger med andre ord opp til et selvskudd av dimensjoner. Eksempelet denne gangen er hentet fra et konkurrerende parti, men det er et allmengyldig poeng. Dette gjelder oss alle. Inkludert undertegnede.

For litt siden skrev jeg et innlegg om hvorfor man som politiker blir irritert på media. I dag vil jeg rette fokuset innover, mot mitt folk – politikerne.

I en debatt på Her og Nå på P1 i går braket Siv Jensen og Helga Pedersen sammen om oljeutvinning i nord. Frp vil åpne områdene umiddelbart, Arbeiderpartiet har som kjent vedtatt et kompromiss hvor partiet ikke tar endelig standpunkt, men ønsker mer informasjon. Det er fullt forståelig. Ap er dypt splittet i saken, som i alle miljøsaker. Dette er noe alle vet. Men når programlederen spør Helga Pedersen om dette er en vanskelig sak for partiet svarer hun «nei, dette er overhodet ikke en vanskelig sak». Det er grunnen til at man blir irritert på politikere.

Selv når sannheten er åpenbar, når fakta danser rundt iført lyserosa grilldresser (takk Blackadder), velger politikere alltid det svaret som gavner dem/oss best. Hvis partiet slåss så blodet spruter, er svaret på «er det splittelse i partiet?» et klart og tydelig NEI! Hvis uenigheten i regjeringen gir utslag på richters skala, vil ingen innrømme at det er problemer – før i selvbiografien fire år senere. Hvis oppslutningen stuper er stemningen alltid på topp allikevel. Hvis et forslag gjør det litt dårligere for noen, men bedre for andre, er svaret alltid at alle får det bedre. Det er forståelig, men irriterende. Det tror jeg hele mitt folk mener. Innerst inne drømmer vi alle om å gjøre som President Bartlet. Complexity isn’t a vice. Kanskje det er på tide å manne seg opp?

Del på Facebook | Del på Twitter

7 Kommentarer

04.08.09

Spennende at en politiker selv er så ærlig om et sånt tema. En ting er at interne prosesser må skjules, det er jo noe folk regner med. Men som du påpeker, de politiske prosessene er ikke alltid interne, uenighetene i regjeringen, for ikke å si Ap, er jo åpenbare. Da blir det pinlig.

Men hva ville skjedd hvis politikerne ble dønn ærlige, også om standpunkter, tvil og usikkerhet? I så fall ville Lars Sponheim kunne sagt noe sånt som: «SPs forslag er kanskje like godt som vårt, og uansett er variasjonene så små at det ikke har så stor betydning.» Vel. Da ville det kanskje vært vanskelig å markere forskjellene mellom partiene, og dermed et problem å forsvare behovet for sju partier på tinget? Kanskje to eller tre hadde vært tilstrekkelig?

En spennende tanke som dessverre nok aldri får gjennomslag i norsk politikk: Færre partier kunne gagnet den politiske debatten og øket tilliten til politikerne.

Arne

04.08.09

Tiltredes Torbjørn.

Når det gjelder den debatten du viser til(Pedersen vs. Jensen), var den rett og slett sinnssyk og kunne vært gjenstand for mang en bloggpost. Pedersen nektet å innrømme at partiet er splittet i saken. Jensen var fornøyd med i det hele tatt å ha tatt standpunkt. Selvfølgelig uten å forholde seg til det problematiske i debatten. Alle vil selvfølgelig ha næringsutvikling i nord. Det er jo miljøkonsekvensene det knytter seg usikkerhet til.

Det er ikke ofte jeg blir irritert på politikere (på ordentlig), men i går holdt jeg på å kjøre av veien.

jan

04.08.09

Et skritt i riktig retning, men alle kan være ærlige på vegne av andre.

Det blir ikke helt imponerende før det følges opp med eksempler fra eget parti og innrømmelse av egne utsagn/standpunkter som ikke har vært egnet til fremtidsrettede løsninger.

Runde formuleringer, symbolpolitikk og høyverdige intensjoner har hatt politisk slagkraft, men det har ført til veldig dårlige løsninger på altfor mange områder. Folk er lei. Spesielt yngre orker ikke meninger som ikke føges opp med konkrete forslag, med begrunnelser for hvorfor det vil fungere, basert på båe faglig og meneskelig innsikt.

Ærlighet, dristighet og konkrete forslag som med sikkerhet vil gi bedre løsninger er i ferd med å få sin renessanse som slagkraftig retorikk. dagens politkere har ikke noe å stille opp med når det slår til for fullt.

PS. Du må skifte ut bildet på forsiden nå og da, førsteinntrykket er at det ikke finnes noe nytt å lese.

Tiltedes. Jeg håper at Røe Isaksen følger opp denne sunne innstilling til politisk debatt når valgkampen nå setter inn. Det er ikke lenger aktuelt for meg å stemme Høyre i mitt fylke, men i Telemark unner jeg virkelig Høyre å få inn sitt mandat.

Jeg undres om Røe Isaksen i forlengelsen av refleksjonene som fremkommer i bloggposten, kunne drøfte den (parti)politiske debattkultur mer generelt. Både når det gjelder det retoriske og hvordan mediene velger å sette sammen debattpanel. Trond Birkedals også ærlige utspill om politikerdebatter var i så måte interessant: «Det verste man kan gjøre under en debatt, er å begynne å tenke» (fritt etter hukommelsen). Nettopp
slike debatter er hva som reduserer kvaliteten f.eks. på Dagsnytt 18, hvor man oftest ser en markert forskjell mellom debatter mellom to politiske motstandere og andre debatter. I førstnevnte kan man f.eks. hele tiden ane at debattanten benytter enhver anledning til å komme med tilleggsopplysninger som skal sette den andre til veggs, uten at det for programlederen blir mulig å forfølge dette sidesporet for å finne ut hva som er riktig. (Dette er jo også en form for tenkning, men det fremstår som mekanisk og ikke som et fritt resonnement.) Et eksempel på dette er debatten om svart arbeid i Dagsnytt 18 (http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/179307), hvor Aps justispolitiker i en bisetning hevdet at FrP hadde gått inn for å avkriminalisere svart arbeid. FrP benektet dette da sidesporet ble tatt opp. Senere ble påstanden gjentatt, men hva som egentlig var tilfelle, ble hengende i luften. Et enda bedre eksempel er Hallgeir Langelands uredelige retorikk om dyrket mark i slutten av debatten om høyhastighetstog (http://www1.nrk.no/nett-tv/indeks/173594, 12:50 ut i sendingen – det er i slike tilfeller man begynner å lure på hvorfor man gidder å se Dagsnytt 18).

Det er de andre debattene, dvs. debattene uten politiske motstandere, som vanligvis blir interessante å lytte til. Eller en debatt mellom politiske motstandere som står hverandre nær. Dessverre er det gjerne det omvendte prinsipp som legges til grunn når debattene skal utformes. Stoltenberg mot Jensen er forutsigbart og bringer sjelden nytt lys over nyansene i partienes politikk. Når skal vi se en debatt mellom Erna Solberg og Lars Sponheim?

en gang for alle

04.08.09

en gang for alle: det heter å barke sammen, ikke brake sammen.

takk.

jeg er dessverre for trøtt til ytterligere kommentarer:)

Heilt einig, og det er eit av poenga eg tenkjer å ha med i min komande serie med innlegg om valkampen og det totale fråveret av alternativ ein kan stemme på med godt samvit, sjølv i eit fleirpartisystem.

05.08.09

Ikke vanskelig å spekulere i hvordan det har blitt slik: kanskje fordi journalister tar sitater ut av sammenheng?

Hvis en politiker prøver å snakke om begge sidene i en sak blir det kokt opp enorme og villedende overskrifter. «Er det noe krangling om denne saken?» «Ja, det er selvsagt litt uenighet i partiet blablabla, men sånn må det være» blir til «SPLITTELSE OG KRANGLING, bekrefter NN» eller noe i den duren. Er bare for noen dager siden at jeg fikk vite at desken i f.eks. Dagbladet.no kun behandler tekst i «» som ordrett sitat, mens tankestreken skal gjengi «meningsinnholdet». Tror ikke det er slik folk flest tolker det.

Problemet er selvsagt at den type journalistikk kun funker i tabloide dagsaviser, og modellen er ikke bærekraftig. Med internett og lesernes mulighet til å korrigere og gi tilbakemelding får vi kanskje en mer ansvarlig presse over tid, og da får vi kanskje også mer ansvarlige politikere? :)

Har du en mening?