Abonner via RSS eller E-post

Venstrekonsensusen slår sprekker

Publisert den 08.07.2009 i Artikler

FOR TRE ÅR SIDEN skrev jeg en kronikk i Dagbladet med tittelen «Det radikale privilegium» som kritiserte venstreradikalernes hegemoni i samfunnsdebatten. Den fikk et par svarreplikker, men debatten var knapt for en flau bris å regne.

I sommer, derimot, har problemstillingen spilt hovedrollen i Dagbladets debattsider. I løpet av få år har oppgjøret med venstresidens dominans i samfunnsdebatten gått fra å være et pip fra sidelinjen til å bli et fenomen.

Les kronikken i Dagbladet.

Del på Facebook | Del på Twitter

3 Kommentarer

08.07.09

Du ser ut til å definere venstrekonsensus som en blanding av ”kulturradikalisme, systemtro, reguleringsiver og en særegen form for verdiliberalisme”. Med dette som utgangspunkt har jeg to innvendinger til kronikken din, siden den ser ut til å hvile på nevnte forståelse:

For det første kan jeg ikke helt tro at du mener spørsmål knyttet de fire sentrale saksfeltene du mener danner venstrekonsesusen virkelig er spesielt preget av konsensus på venstresiden. Debatten på venstresiden går i høye bølger om både kulturpolitikk, systemets oppbygging og virkemåte, grad av og former for regulering, og ikke minst verdibegrepet og dets innhold. Dette er det vanskelig å helt tro at du ikke kan ha fått med deg. Hijab i Politiet, ytringsfrihet, rettssikkerhet og personvern, moderniseringen av offentlig sektor (herunder NAV-reformen) og fildeling er bare noen nøkkelord der ordskiftet på venstresiden i perioder har vært rimelig intenst. Kvaliteten på disse diskusjonene kan man selvsagt mene mangt om, og du er sikkert ikke alene om å oppleve de som litt flate iblant. Men det betyr jo ikke at meningsforskjellene ikke er til stede.

For det andre opplever jeg at du har en varierende forståelse av begrepet ”venstresiden” gjennom hele kronikken din. Noen ganger utgjøres venstresiden tilsynelatende av alt fra Magnus Marsdal til Jens Stoltenberg. Andre ganger er det det som best kan beskrives som kretsen rundt Manifest du synes å referere til. Problemet er at du ukritisk ser ut til å sause disse to forståelsene av venstresiden sammen i kronikken din, og da går det selvsagt galt. Du kan ikke få i både pose og sekk. Det går nok an å hevde at enkelte miljøer på venstresiden i Norge som konsensuspregede. Men å samtidig si at Magnus Marsdal og Jens Stoltenberg står for de samme standpunktene og tilhører samme side i samfunnsdebatten – slik jeg opplever at du indirekte gjør – blir helt åpenbart feil.

torbjorn

10.07.09

Jeg er enig i at min bruk av begrepet er noe upresist. Stort sett pleier jeg å bruke den radikale venstresiden fordi Ap som parti rommer et så enormt spekter (bare tenk på privatiseringene til Stoltenberg I). Jeg bruker vel begrepet mer for å beskrive visse standpunkter enn som en partipolitisk betegnelse. Men et av hovedpoengene i kronikken er jo også at venstresidens vitalitet og diskusjon har gjort at de kan dominere debatten. Heldigvis er høyresiden like vital – og uenig.

Magnus Marsdal og Stoltenberg er i to forskjellige gallakser. Stoltenberg er på min planet, tross alt. Hvor Marsdal befinner seg er jeg usikker på, men det er langt, langt utenfor det som historisk har vært den normale bredden i norsk politikk (AKP var alltid et nisjefenomen).

Sondre R.

13.07.09

Venstresiden har kanskje latt retorikken gått på tomgang. Men som du påpeker: den har fornyet seg i handling. Høyresiden har, inntil nå, verken fornyet seg i handling eller ord siden 80-tallet.

Heritage foundation har en bred årlig rangering på hvor fri ulike lands økonomi er. Her rangeres alt fra hvor beskyttet privat eiendomsrett er, til korrupsjon, skatt og statens størrelse. Det er en god trendindikator, eksemplifisert ved Danmarks marsj oppover hvert eneste år mens Anders Fogh Rasmussen har vært statsminister på tross av skattefrysen.

Paradokset som tegner seg når man ser på Norge er imidlertid ikke bare at Norge har steget på rangeringen under Stoltenberg 1 og Brundtland. Problemet er at vi sank under Bondevik 1 og 2, men har steget ganske kraftig under Stoltenberg 2.

http://www.heritage.org/Index/Country/Norway

Det er viktig å ha idékamp. Men når det kommer til stykket er det reformer som former samfunnet. Noe Danmarks nye sentrum, som i mange øyemål ligger til høyre for Høyre, er et godt eksempel på.

Så hva er det i høyresiden som skaper denne frykten for reformer? Vel, kanskje er bredden du applauderer, nettopp det som skaper handlingslammelse i regjeringskontorene. Kanskje er selvjustis innad i partiene et hinder for at mørkeblå reformkrefter kan stige i gradene. Eller kanskje vi bare har hatt feil statsminister.

Jeg tar i hvertfall meg selv i å spørre om Solberg 1 virkelig vil være blåere enn Stoltenberg 3. Men nå skal jeg ut å drive valgkamp for Høyre, i håp om at høyrefløyen i partiet igjen vil stige frem og drive i gjennom reformene for fremtiden.

Har du en mening?