Abonner via RSS eller E-post

Dagens Næringsliv: Foreldet mediepolitikk

Publisert den 23.07.2009 i Artikler

Norsk mediepolitikk er totalt foreldet. Fra Dagens Næringsliv 22.07.09 (ikke på nett).

Hvordan opprettholde NRK-lisensen når flere og flere ser fjernsyn på nett? Hvordan skal den kritiske journalistikken overleve når etablerte mediehus skjelver og nye medier mangler ressurser? Kan staten i det hele tatt kontrollere innholdet i mediene når gamle, praktiske argumenter for rasjonering av frekvenser faller bort?

Da NRK skviset ut de private kreftene og etablerte seg som monopolist hadde det både praktiske og politisk-ideologiske begrunnelser. De praktiske utfordringene var at utbyggingen av radionett til hele landet krevde massive investeringer samtidig som frekvensene var begrenset. Den ideologiske begrunnelsen var folkeopplysningen. Folket skulle opplæres og veiledes og den borgerlige finkulturen skulle gjøres tilgjengelig for de brede masser.

Dagens medierevolusjon – med krise i de etablerte mediehusene, sviktende økonomi og fremveksten av nettet som en ”ny” arena – er i ferd med å pulverisere gårsdagens mediepolitikk. La meg ta noen eksempler.

Teknologikonvergens er det viktigste ordet i mediedebatten. Enkelt forklart betyr det sammenfall, for eksempel at seerne ser programmene sine på nettet i stedet for via fjernsynet. Det skaper i seg selv en rekke utfordringer. Hvordan kan man opprettholde en lisensfinansiert allmennkringkaster dersom brukerne i stadig større grad ser programmene på nett eller via ipod? Begrunnelsen for radiokonsesjonsordningen har hele tiden vært at det er en begrenset mengde frekvenser til utdeling (og et begrenset marked…). Men vi kan ha ubegrenset med digitale radiokanaler. På samme måte truer nettbruken, særlig blant yngre, de etablerte avishusene. Det blir trangere tider rent økonomisk og dermed færre midler til undersøkende dybdejournalistikk, samtidig som nettavisene ikke kaster av seg nok til å finansiere dyptpløyende nyhetsproduksjon. Disse og flere andre utviklingstrekk er som en rambukk mot dagens mediepolitiske regime. Før eller siden kommer porten til å falle.

Når de praktiske argumentene for medieregulering blir borte, dukker selvfølgelig spørsmålet opp: Blir dermed de politisk-ideologiske argumentene borte? Hvis det blir praktisk svært vanskelig for staten å regulere innholdet i mediene gjennom for eksempel krav om barnetilbud og minoritetsprogrammer, betyr det at staten må gi slipp på alle tanker om innholdsstyring og tilrettelegging? Etter min mening bør det offentlige fortsatt ta et delansvar for at den offentlige samtalen fungerer, og i et stadig mer mangfoldig samfunn er det viktig med noen felles institusjoner og verdier som binder oss sammen. Men det betyr samtidig at mediepolitikken må endres, sannsynligvis ganske radikalt. Her er tre skisser til endringer. De står alle for min egen regning.

- Dagens pressestøtte er i ferd med å utspille sin rolle. Ikke bare risikerer den å fryse fast en etablert pressestruktur og på den måten hindre nye aktører i å komme til, men den er direkte siktet inn mot å opprettholde papiraviser som har stadig dårligere økonomi. Et skrekkeksempel er Dagsavisen som gjennom år har overlevd utelukkende på grunn av pressestøtten. Samtidig er det en potensiell utfordring at de nye mediekanalene mangler ressurser til å produsere dyptpløyende, gravende journalistikk. Flere og flere av bidragsyterne i media er også frilansere. En ny mediestøtte kan innrettes som en støtteordning direkte til journalistiske prosjekter, et slags offentlig Fritt Ord. Da kan kostnadskrevende journalistikk også drives utenfor de etablerte mediehusene. Å legge om pressestøtten til også å inkludere nettaviser, slik noen har foreslått, er en dårlig ide som bare vil skade dynamikken i markedet.

- Ordningen med radiokonsesjoner er snart foreldet, dessuten er det prinsipielt betenkelig at staten overprøver den redaksjonelle friheten med innholdskrav. Snarere bør staten ha rene, klare finansieringsordninger også for kulturstøtte i mediene. For hvordan kan man forsvare innholdskrav for digitalradio som ikke er avhengig av frekvens? Mediepolitikken må tenke nytt. Snarere enn å pålegge mediene et bestemt innhold av for eksempel norsk musikk, må tiltak som vil fremme bestemte mål finansieres som ordinære kulturtiltak over statsbudsjettet. Kanskje må staten først og fremst konsentrere seg om å finansiere et rammeverk? For eksempel sikre distribusjonskanaler og nettsider hvor ny, norsk musikk er tilgjengelig (ala dagens Urørt på Petre).

- NRK kan bestå som allmennkringkaster. Etter min mening vil behovet for en stor, tung medieaktør av denne typen øke hvis resten av markedet blir mer kommersielt og inntjeningsmulighetene færre. Samtidig er lisensordningen under press fordi færre og færre vil se programmer på fjernsyn. Å innføre lisens på ipoder og PC-skjermer er en dårlig ide. Snarere må NRK på sikt finansieres som er ordinært kulturtiltak over statsbudsjettet.

Vi er inne i en medierevolusjon. Den kan neppe møtes med gårsdagens mediepolitikk. Vi bør ta med lærdommen fra nedlastingsdebatten: Dersom politikken kommer haltende etter utviklingen er det ofte allerede for sent.

Del på Facebook | Del på Twitter

Har du en mening?