Abonner via RSS eller E-post

Liberal statstvang

Publisert den 13.03.2009 i Blogg, Utvalgte poster

Vi bør frykte mennesker med gode intensjoner og makt til å gjennomføre dem.

At Norges Kommunistiske Partis avis Friheten er elendig kan jeg skrive under på. Eller, la meg korrigere den påstanden en smule: Som menighetsblad fyller den helt sikkert et behov, på samme måte som Fremskrittspartiets avis Fremskritt eller Høyres blad Muligheter, men som journalistisk produkt betraktet er det et makkverk av propaganda, infantile angrep (på for eksempel Klassekampens småborgerlighet) og ”analyser” hvis mangel på interessante poeng bare overgås av mangelen på virkelighetsorientering. Jeg kunne uten problemer fortsatt tiraden gjennom hele denne spalten, men det er neppe spesielt interessant for noen.

For uansett hvor dårlig jeg mener Friheten er som avis, er det bekymringsverdig at den nå mister statsstøtten etter en runde i kulturrådet. Ikke fordi rådets ekspertpanel har lagt skjønn til grunn, det må man av og til gjøre. Ikke fordi staten automatisk bør støtte enhver publikasjon, det bør den ikke. Men fordi på tross av alle forsikringer om det motsatte fra de ansvarlige, er mistanken tilstede om at Friheten og andre aviser får mindre velvilje enn andre på grunn av deres politiske innhold. Det er ikke merkelig at anklagene kommer for de siste årene har vi sett en rekke eksempler på det som vanskelig kan kalles noe annet enn autoritær liberalisme, en vilje til å bruke det offentliges makt og penger for å presse frem standpunkter og verdier som det offisielle Norge kan være bekjent av. Politikere har foreslått å frata en menighet på Nesodden og Frelsesarmeens Ungdom statsstøtte på grunn av deres holdning til homofile. Islamsk Råd ble truet med det samme da flere av deres medlemmer ikke kunne ta klart avstand fra dødsstraff mot homofile i muslimske land. Nå kan det finnes mange gode grunner til å frata organisasjoner statsstøtte, for eksempel er det svært betenkelig at Islamsk Råd har en posisjon hvor de nærmest fremstår som offisielle talsmenn for alle muslimer i Norge, også for de mange som ikke deler deres standpunkter. Men å true en organisasjon med bortfall av støtte er noe annet. Det er et dårlig skjult angrep på prinsippet om organisasjonsfrihet og ytringsfrihet.

Dødsstraff for homofile er forkastelig. Diskriminering av homofile likeså. Det er hårreisende å foreslå væpnet revolusjon i Norge, eller at nordmenn med en annen hudfarge skal kastes ut av landet. Allikevel må jeg være med på å finansiere organisasjoner som mener dette. Jeg liker dem ikke, men alternativet (hvis man først skal ha offentlig støtte) er en statlig finansiert meningstvang som ligger farlig nær autoritær politikk. Kjernen i det liberale demokratiet er ikke at vi vil beskytte og støtte alle dem vi er enige med, men at også de som kommer med gale og forferdelige ytringer har et rettsvern. Derfor bør også flest mulig støtteordninger deles ut etter objektive, etterprøvbare kriterier, og færrest mulig organisasjoner få ekstraordinære bevilgninger over budsjettet. Men enn så lenge har vi en myriade av små og store ordninger, og da må makthaverne gå varsomt frem. De må simpelthen skille mellom sine roller som opinionsdannere og myndighetsutøvere. Som opinionsdannere er det politikeres fordømte plikt å slåss for sine prinsipper og ideer. Som representanter for statsmakten er politikernes viktigste rolle å forvalte de juridiske grensene som ytringsfriheten skal få råde innenfor. Hvis rollene blandes blir den frie debatten fattigere, og i verste fall erstattet av en statlig orkestrert dialog hvor pressmiddelet til enhver tid er at den som mener noe uakseptabelt kan bli straffet økonomisk. Men kjernen i ethvert konsistent forsvar for ytringsfriheten ligger erkjennelsen av at ytringsfriheten har en større verdi enn summen av de ytringene som til enhver tid kommer frem.

Det nærmer seg en absurditet, men det er absurditeten som ligger til grunn for alle liberale demokratier: Et liberalt samfunn kan per definisjon ikke tvinge alle sine innbyggere til å bli liberale.

Del på Facebook | Del på Twitter

5 Kommentarer

11.06.09

Det beste hadde vært å fjerne støtten til så vel trykksaker som til organisasjoner. Det får være måte på hva staten skal involvere seg i.
Støtten til trykksaker er ekstra absurd i en tid da så mange bruker av tiden sin til å uttrykke seg skriftlig på nett (blogger, for eksempel). Hvorfor i himmelens navn skal Friheten-folket få statlige midler for å tømme sine forvridde sinn ut over papir, mens hundrevis av bloggere faktisk bidrar til en bedre samfunnsdebatt uten å få en eneste krone av Tornd Giske?
Støtte til religiøse og andre organisasjoner – don’t get me started.

11.06.09

«Dødsstraff for homofile er forkastelig. Diskriminering av homofile likeså. Det er hårreisende å foreslå væpnet revolusjon i Norge, eller at nordmenn med en annen hudfarge skal kastes ut av landet.»

Nei og nei, fredelige mennesker skal ikke betale for voldelige synspunkter. De skal tolerere det (altså ikke forby ), MEN DE SKAL PÅ INGEN MÅTE FINANSIERE DET.

Sondre R

14.06.09

Det er et reellt argument når Torbjørn sier «når vi først har pressestøtte», Olve. Pressestøtten fungerer konkurransevridende og kan gjerne sammenlignes med at staten gav utvalgte bedrifter i en bransje skattefrihet – de ville fort utkonkurrert de andre.

I avisenes verden betyr dette i praksis at staten subsidierer visse meninger. Om ikke mild propaganda, er i hvertfall denne typen insentiver neppe et slag for fri meningsytring i pressen.

[…] Morgenbladet for en tid tilbake skrev jeg om liberal statstvang – politikere som vil tvinge organisasjoner til å mene det samme som dem ved å true med å trekke […]

[…] Morgenbladet for en tid tilbake skrev jeg om liberal statstvang – politikere som vil tvinge organisasjoner til å mene det samme som dem ved å true med å trekke […]

Har du en mening?