Morgenbladet: Innvandrerne tar jobbene våre
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.
Innvandrerne tar jobbene våre
Asylsøkere og flyktninger lønner seg ikke. Men det er jo heller ikke poenget. .
Denne uken hevdet Nordeas sjefanalytiker Erik Bruce at mange ungdommer ikke får jobb ved siden av studiene fordi svensker og andre innvandrere har tatt dem. Absolutt ingenting galt om Nordeas analytiker, men det er interessant hvordan innvandringsdebatten stadig flytter seg. «De tar jobbene våre og de tar damene våre», på 1980- og 90-tallet var det primalskriket til alle som startet setninger med «jeg er ikke rasist, men…». Politikere fra de fleste partier overgikk hverandre i å beskrive hvor feil resonnementet var. «Hvem skulle kjørt trikkene om ikke vi hadde hatt innvandrere?» som en ordfører formulerte det. Det var en fin tanke: Det er bra for norsk økonomi at flere kommer til landet. Problemet er bare at det trolig ikke stemmer.
Vi må sortere debattene. For å forenkle, kan vi dele gruppen vi kaller innvandrere i to: asylsøkere og flyktninger, og arbeidsinnvandrere. På et overordnet nivå vil selvfølgelig hver eneste ny person i Norge bidra til økt bruttonasjonalprodukt, men det er ikke dermed sagt at velstanden for hver og en av oss øker. Kaken blir større, men det blir også flere å dele den på. Den snille tanken om at asylsøkere og flyktninger generelt bidrar positivt til norsk økonomi, er nesten helt sikkert gal. Det kommer mange flinke folk til Norge som asylsøkere, men generelt vil en gruppe hvor nesten samtlige har dårlige norskkunnskaper og hvorav svært mange har lav utdannelse og ekstra behov for oppfølging fra det offentlige, neppe være en vitamininnsprøytning for norsk økonomi.
Hvorvidt arbeidsinnvandringen lønner seg, er det vanskeligere å svare på, mener mange økonomer. Hvis de som kommer produserer mindre, men forbruker mer av offentlige tjenester enn den gjennomsnittlige nordmann, vil regnestykket trolig gå i minus. Arbeidsinnvandrere som derimot er i Norge i sine beste år, er lite syk og jobber hardt for så å reise hjem, vil kanskje gi pluss. Arbeidsinnvandring kan også bidra til å lette presset i økonomien ved å holde inflasjonen nede, men samtidig bidrar arbeidsinnvandrere selvfølgelig også til økt press, for eksempel i boligmarkedet.
Vi må kort sagt skille de to debattene.
Det er mulig noen hardbarkede idealister vil holde fast på forestillingen om at all innvandring lønner seg økonomisk, men de fleste som bruker sin sunne fornuft, forstår at slik er det ikke. Vi tar imot flyktninger og asylsøkere, ikke av økonomiske, men av humanitære grunner. Fordi Norge, som et rikt land i verden, har et moralsk ansvar for mennesker som flykter fra krig eller forfølgelse i hjemlandet. Det tilsier ikke i seg selv en svært liberal politikk – selv er jeg tilhenger av en streng asylpolitikk – men det tilsier at vi fortsatt bør være åpne for asylsøkere og flyktninger som har behov for beskyttelse. EØS-avtalen bør vi beholde, men generell arbeidsinnvandring fra utenfor EØS-området er jeg mot, med unntak av eksperter og yrkesgrupper vi virkelig trenger.
Det er kanskje innvandringstilhengernes feil at vi har fått en debatt om økonomi, fordi så mange var opptatt av å vise at innvandring lønnet seg. Sannheten er at det handler om prinsipper, ikke penger. Jo ærligere vi kan være på det, jo bedre blir debatten. Da kan vi kanskje også tillate oss noen refleksjoner over de prinsipielle sidene ved å regne ut hva bestemte grupper i samfunnet koster. Slik informasjon må frem, men ikke uten den nødvendige ettertanke.
Det er nemlig ikke vanskelig å finne ulønnsomme grupper i Norge: mennesker med funksjonshemminger eller Downs syndrom, rusmisbrukere, uføretrygdede, barnevernsbarn, skoletapere etc. Mange av disse gruppene kan også identifiseres tydelig og tidlig, men hvilken konsekvens bør vi trekke av det? Selve spørsmålet oppfattes med rette som ubehagelig.
Så vil mange hevde med rette at vi jo kan styre innvandringspolitikken, vi kan bestemme hvor mange som kommer til landet, mens vi ikke kan bestemme hvor mange som fødes med funksjonshemminger. Det er riktig, men samtidig må det minnes om at vi ikke kan omgjøre politikken fra ti, tyve eller tredve år siden. Når noen debattanter gjør et stort nummer av at også barn av innvandrere kan bli like ulønnsomme som deres foreldre, blir det vanskelig å fastholde skillet mellom de som er her og de som kanskje kan komme hit. De som har fast opphold i Norge og deres barn og barnebarn, blir ikke borte. De er norske. Det bør oppfattes som like ubehagelig å stille spørsmålet: «Barn av innvandrere lønner seg ikke, hva er konsekvensen?», som å stille spørsmålet: «Funksjonshemmede lønner seg ikke, hva er konsekvensen?» .
På tide med et nytt takk til kapitalismen
Etter finanskrisen har kapitalismen vært i hardt vær. Det er delvis fortjent, delvis ufortjent. Ufortjent fordi deler av den amerikanske finanskrisen skyldtes feilslått politisk styring, og fordi det er stor forskjell på kapitalistiske systemer fra land til land. Delvis fortjent fordi gale markedsincentiver — og ren grådighet — ligger innbakt i kapitalismen som en konstant fare.
Siden kommunismen falt har det egentlig ikke vært noe alternativ til kapitalismen. Det har kanskje gjort at vi glemmer å tenke over hvilke utrolige resultater markedsøkonomien er i stand til å frembringe.
The Economist hadde forrige uke en bredt anlagt artikkel om en av våre største problemer både moralsk og økonomisk: den enorme fattigdommen mange i verden lever i. Men andelen som lever i fattigdom synker dramatisk. I 1990 levde 43 prosent av befolkningen i utviklingsland i ekstrem fattigdom. I 2000 var denne andelen sunket til en tredjedel av innbyggerne. I 2010 var andelen nede i 21 prosent (den ekstreme fattigdomsgrensen ble i perioden justert opp fra en dollar til 1,25 dollar om dagen). Den globale fattigdommen ble halvert på tyve år.
Det er også svært interessant å lese analysen av hva som får fattigdommen ned. Økonomisk likhet i et land er viktig, mener The Economist, men økonomisk vekst er mye viktigere:
Poverty rates started to collapse towards the end of the 20th century largely because developing-country growth accelerated, from an average annual rate of 4.3% in 1960-2000 to 6% in 2000-10. Around two-thirds of poverty reduction within a country comes from growth. Greater equality also helps, contributing the other third. A 1% increase in incomes in the most unequal countries produces a mere 0.6% reduction in poverty; in the most equal countries, it yields a 4.3% cut.
Tidsskriftet avslutter med en hyllest til den til tider utskjellte kapitalismen. Målrettede sosiale programmer hjelper og bør støttes, men, skriver The Economist:
«the biggest poverty-reduction measure of all is liberalising markets to let poor people get richer. That means freeing trade between countries (Africa is still cruelly punished by tariffs) and within them (China’s real great leap forward occurred because it allowed private business to grow).»
Fredsprisen til Wikilekker
Rettssaken mot den amerikanske soldaten Bradley Manning er snart i gang. Manning lekket en enorm mengde hemmelige dokumenter til Wikileaks. De lekkede dokumentene har gitt et innblikk i den diplomatiske korrespondansen til supermakten USA, og blir hevdet å ha inspirert bla. den arabiske våren med sine indiskrete avsløringer om diktaturene. De avslørte også hvordan USA bla. trente irakiske enheter som senere ble koblet til tortur.
Men slike hemmelige dokumenter setter også liv i fare ved å avsløre USAs kilder og agenter.
En rekke personer på venstresiden mener Manning er en helt. Erling Borgen mener til og med Manning fortjener Nobelprisen. Derfor er det interessant at Amnesty forløpig avviser å gi Manning status som samvittighetsfange. Organisasjonen skal overvåke rettssaken, men i dagens Klassekampen (ikke på nett) siteres Gerhard Folkvord i Amnesty Norge:
«Amnesty mener derimot at USAs myndigheter kan ha sitt på det reine når de ønsker å låse vekk Bradley
Manning på livstid. Organisasjonen vil ikke gi soldaten status som samvittighetsfange.
– Staten har rett til å begrense informasjon og ytringsfrihet i tilfeller hvor det setter personers liv eller nasjonen i fare. Hvis du lekker
informasjon vitende om at dette utgjør en sikkerhetstrussel for ditt land, kan du straffeforfølges, sier Folkvord.»
De som roper opp om at Manning bør få fredsprisen bør kanskje tenke seg om en gang til.
Arbeidsledighet og sysselsettingsgrad
Arbeidsledigheten i Norge er lav sammenlignet med de fleste land i Europa. Det er regioner i Europa som har like lav ledighet som oss, men få land. Allikevel er det grunn til bekymring for at færre deltar i arbeidslivet enn tidligere. Hvordan henger det sammen?
Dette er oversikten over den norske arbeidsledigheten. Den har vært oppadgående de siste 18 månedene, og antallet har nå passert 100 000. I prosent ser utviklingen slik ut:
Den totale ledigheten er altså vokst fra 3 til 3,6 pst. Utviklingen har vært spesielt markert i den yngre aldergruppen (16-24 år), der ledigheten i samme periode har steget fra 7,4 til 9,6 pst.
Disse tallene er fra Arbeidskraftsundersøkelsen som teller de som selv oppgir at de er ledige. Men arbeidsledighetstallene forteller bare deler av historien fordi mange som ikke er i jobb ikke er definert som arbeidsledige. De som faller ut av arbeidslivet og mottar uføretrygd eller arbeidsavklaringspenger vil for øvrig ikke fanges opp i arbeidsledighetstallene. Like interessant er derfor sysselsettingsraten for befolkningen mellom 15 og 74 år, som er den bredeste indikatoren på arbeidsmarkedet. Utviklingen siden 1.1.2006 er som følger:
Andelen sysselsatte var i 1. kvartal 2013 på 68,3 prosent ifølge Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU). Den har aldri vært så lav på noe tidspunkt under Stoltenbergs regjeringstid, og sysselsettingen har vist en kontinuerlig negativ trend siden oppgangsperioden Stoltenberg II tok over etter Bondevik II var over i 2008.
Sammenlikningen med tall før 1.1.2006 er ikke helt enkel på grunn av en omlegging av AKU fra og med 2006.
Lenke til AKU-tallene her.
Mysteriet om den norske modellen
Hvorfor sluttet vi å snakke om den nordiske modellen og begynte å snakke om den norske? Gjør hele verden det, eller er det bare oss her i Norge?
Et uvitenskapelig google-søk på The Norwegian Model og The Nordic Model illustrerer kanskje et poeng:
The Nordic Model
The Norwegian Model
Kan det være at det som før het den nordiske modellen ble omdøpt til den norske modellen av politiske hensyn?
VG mente åpenbart at den viktigste nyheten fra Fremskrittspartiets landsmøte var Siv Jensens bruk av begrepet den norske modellen. Personlig syntes jeg ikke det var så vanskelig å forstå hva Jensen mente da hun sa at «da står den norske modellen i veien for det norske folk». Hun mente at systemene kan stå i veien for folk, at systemene kan bli store og enkeltmennesket veldig lite. Om det var et godt retorisk grep å fyre løs på akkurat den norske modellen, er jeg mer usikker på.
Men Siv Jensen kan ha et poeng når hun sier at AP har forsøkt å kuppe begrepet. I utgangspunktet var det nemlig vanlig å snakke om enten ideologiske modeller (sosialdemokratisk, konservativ, liberalistisk) eller geografiske modeller som den kontinentale, den anglosaksiske og den nordiske modellen. Den nordiske modellen var kjennetegnet av bla. trepartssamarbeid, universelle velferdsordninger, det som ofte kalles flexicurity og relativt konsensusorienterte politiske systemer. De nordiske landene har også hatt åpne økonomier, politisk stabilitet, stor handel med utlandet mm.
I det store og det hele har selve modellen vært et fellesprosjekt i de nordiske landene, selv om det selvfølgelig har vært politiske forskjeller og uenigheter. «- Hverken Høyre, Arbeiderpartiet eller Venstre ville fått patent på velferdsstaten», sa Stein Kuhnle, professor ved Universitetet i Bergen, på et Civita-frokostmøte om den norske modellen. For å ett eksempel: Barnetrygden er en universell ordning til alle foreldre. Tradisjonelt var Arbeiderpartiet ikke bare skeptisk til ordningen, men også tilhengere av behovsprøving for å unngå at ordningen også skulle gå til de rike. Høyre markerte seg som klar motstander av behovsprøvingen og tilhenger av en universell ordning.
Jeg er ikke bombesikker, men mitt klare inntrykk er at den norske modellen er et relativt nytt begrep. Et søk på A-tekst (nyhetsarkiv) viser nesten ingen treff for den norske modellen før 2005. Et høyst uvitenskapelig søk på google bekrefter inntrykket. The Norwegian model får forskjellige treff, blant annet en artikkel om norske modeller. The Nordic model er derimot klart definert og har sågar sin egen henvisning på Wikipedia.
En teori er at den nordiske modellen fungerte fint som begrep så lenge sosialdemokratene styrte. Men så fikk både Danmark og Norge borgerlige regjeringer i 2001. Den danske regjeringen var til og med frekk nok til å bli gjenvalgt. Sverige fulgte etter med borgerlig regjering i 2006, også denne ble gjenvalgt. Da ble den nordiske modellen et litt vanskeligere begrep å bruke i politisk retorikk. For det kunne jo implisere at også høyrepartier ønsket velferd, fleksible sikkerhetsnett, arbeid for alle og samarbeid mellom partene i arbeidslivet. Og vips, så var begrepet den norske modellen født.
Jeg er ikke helt sikker på at det var slik det skjedde, men indisiene peker i den retning selv om flere undersøkelser trengs før vi feller den endelige dom.
Morgenbladet: Politikk og nihilisme
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.
Politikk og nihilisme
De er visstnok sinte på storsamfunnet. Derfor tenner de på bilen til sin fattige nabo.
Det har vært opptøyer i Stockholms forsteder før. I 2010 ble det herjet i Rinkeby og Tensta, blant annet brant Rinkeby-akademiet ned til grunnen. Akademiet var distriktets stolthet og samlet mengder av ungdom som ønsket seg et bedre liv og en bedre utdannelse, skriver kommentator Eva Cooper i Minerva. Hun bodde da i området. I fjor brøt igjen opptøyer ut i Tensta. Denne gangen ble svømmehallen og skoler vandalisert. Som alltid gikk det også hardt ut over parkerte biler og butikkvinduer.
Av de mange paradoksene slike opptøyer fører med seg, er intet større enn dette at herjingens største ofre alltid er de som selv bor i området. Naboene. Og ironisk nok rammer det nettopp symbolene på en bedre fremtid hardest: Et akademi, en skole, butikkene til de som har turt å satse, bilene til de som har spart en slant og fått råd til slikt. Da de hvite rasistene i sørstatene i USA startet sine lynsjekampanjer for å terrorisere den svarte befolkningen til lydighet, gikk det i overraskende stor grad ut over svarte som hadde utdannelse eller eiendom. Noen av ofrene var studenter som var hjemme i sørstatene i pausene mellom universitetssemestrene. De hvite mobbene ville ramme de vellykkede svarte, de som hadde forsøkt å heve seg opp. Uten at de ønsker det, og (må vi håpe) uten å tenke over det, rammer opptøyene i forsteder som Husby på noe av den samme måten.
Det vil alltid være mange og kompliserte årsaker til slike opptøyer. Noen av årsakene er relativt åpenbare og gjentas derfor hyppig. Som at forsteder som Husby har høy arbeidsledighet, og at det er dokumentert tilfeller av rasistisk språkbruk i det svenske politiet, selv om vi ikke kjenner omfanget. Denne kombinasjonen av økonomiske problemer og en følelse av sosial marginalisering kan være en oppskrift på sosial uro, også i Sverige som er et av verdens beste land å bo i.
Men det er noe som mangler i de forklaringene som bare lener seg på økonomi og strukturell rasisme. Det er ikke det individuelle ansvaret, selv om det er en selvfølge at enhver har ansvar for sine egne handlinger – uansett hvor mye strukturene kan tynge. Men en individualisering av opptøyene blir smått absurd. 100 enkeltindivider bestemmer seg ikke helt tilfeldig og helt plutselig for å ramponere nabolaget sitt. 80 prosent i Husby har minoritetsbakgrunn, men de er svenske. Mange mener at innvandringspolitikken er irrelevant for situasjonen som har oppstått. Sverige har et av Europas mest liberale innvandringsregimer. Jeg tviler på om de har en integreringspolitikk som matcher. En for liberal innvandringspolitikk kan ikke forklare opptøyene, men det er en forklaring på hvordan nabolag som Husby har oppstått. At mennesker blir presset inn i bomaskiner fra den «sosiale» boligbyggingens gullalder er intet godt vitnesbyrd om storsamfunnet, men like viktig er at det lille samfunnet svikter. Normer hviler ikke bare i den enkelte, men opprettholdes og bekreftes av det sivile samfunns mange organisasjoner og institusjoner, eller av nabokjerringa. Hvis disse institusjonene er borte – eller aldri har eksistert – mangler også fellesskapet et fundament.
En siste forklaring må også med, selv om den bare kan supplere de andre. Etter gateopptøyer, hærverk og steinkasting i Oslo sentrum i 2009 ble en av demonstrantene intervjuet av NRK. «Jeg var med for å skape kaos, egentlig (…) Fordi vi plutselig fikk mulighet til å gjøre det vi ville, selvfølgelig møter jeg opp da. Og litt for å støtte Palestina», sa han. Han var overhodet ikke bekymret for hverken eiendommen de ødela eller at folk kunne komme til skade: «Det er jo ikke mine butikker som blir ødelagt. Folk velger selv hva de gjør (…) Folk må passe på seg selv.» Slike uttalelser er ikke politikk, ikke et opprør mot storsamfunnet, men minner mer om nihilisme, en søken etter spenning og ødeleggelse for dets egen skyld. «Folk må passe på seg selv» er en pervertering av en ekstremindividualistisk filosofi hvor den eneste lov som gjelder er «har du lyst, har du lov». Det er ikke forklaringen med stor F, men det er kanskje en del av forklaringen. Det er deprimerende nok.
Dagens Næringsliv: AP setter rettsprinsipper på spill
Arbeiderpartiet vil innføre en ny lov som jurister mener kan stride mot Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Blant instansene som advarer er Justisdepartementet. Kanskje er det derfor høringsfristen var så kort?
Kollektiv søksmålsrett betyr at fagforeningen i en bedrift kan saksøke en bedrift for ulovlig innleie også uten at den involverte arbeidstaker selv ønsker å være part i saken. Det reiser svært alvorlige prinsipielle problemstillinger som Arbeiderpartiet har behandlet skjødesløst. Et nesten samlet juridisk miljø advarer mot forslaget som forsøkes presset gjennom med kort høringsfrist og minst mulig støy. Men forslaget fortjener både grundig ettertanke og debatt.
Behovet for et så radikalt tiltak er ikke dokumentert. Det skyldes det enkle faktum at EUs vikarbyrådirektivet, og tiltakspakken som også ble vedtatt i den forbindelse, ikke har virket i mer enn tre måneder. Tre måneder. Ja, noen av tiltakene er ikke en gang trådt i kraft. Allikevel hevder Arbeiderpartiet at et nytt, svært radikalt tiltak er nødvendig for å sikre at ”reglene om innleie blir etterlevd i større utstrekning enn i dag.” Uten at de dokumenterer påstanden. Det er desto mer oppsiktsvekkende fordi forslaget om kollektiv søksmålsrett bryter med flere helt grunnleggende rettsprinsipper. Fremst blant disse er at den enkelte selv har rett til å være part i egen sak. Dette har vakt svært sterke reaksjoner flere av de ledende juridiske miljøene i Norge. Justis- og beredskapsdepartementet advarer mot loven, likeså advokatfirmaet Hjort som departementet leide inn for å vurdere forslaget. Advokatforeningen er soleklare:
«Lovforslaget strider (…) mot grunnleggende sivilprosessuelle prinsipper om kontradiksjon, disposisjons- og forhandlingsprinsippet og alminnelige regler om søksmålsinteresse og rettskraft. Lovfesting av en slik søksmålsadgang for fagforeninger utfordrer etter Advokatforeningens syn kravene til rettferdig rettergang som følger av EMK art. 6 og tvisteloven § 1-1, herunder retten til å bli hørt og føre bevis og motbevis i egen sak.» [min utheving]
Politisk inngripen og regulering er av og til nødvendig for å løse konkrete problemer, men det er tre punkter ethvert politisk forslag sjekkes opp mot før det gjennomføres:
For det første at problemet som skal adresseres er konkret, reelt og dokumentert.
For det andre at reguleringen er målrettet for å løse problemet.
For det tredje bør kravene på de to første punktene være høyere dess mer radikalt forslaget til inngripen er.
Forslaget om kollektiv søksmålsrett feiler på alle disse tre punktene.
Selv om norsk arbeidsliv i hovedsak er svært bra (ni av ti nordmenn trives på jobben) så finnes det lommer hvor useriøse aktører finner plass og opererer med lønns- og arbeidsvilkår vi ikke kan akseptere. Det er godt dokumentert. Derfor har Høyre også godtatt til dels svært inngripende tiltak for å bekjempe useriøse arbeidsgivere, og mener nye tiltak også må vurderes. Vi har godtatt allmenngjøring av tariffvilkårene på noen områder, etter grundig dokumentasjon, selv om det bryter med prinsippet om fri lønnsdannelse som har vært viktig for partene. For renholdsbransjen har vi stemt for både en registreringsordning for alle firmaer og obligatoriske ID-kort. Det var godt dokumentert at situasjonen i bransjen gjorde tiltak nødvendige.
De andre problemene med forslaget er mindre enn det mulige bruddet på EMK, men ett er verdt å nevne. Lovverket er viktig, men partene i arbeidslivet har helt siden Hovedavtalen ble innført skapt en samarbeidskultur til beste for norske arbeidsplasser og velferd. Det har gjort at konfliktnivået i norsk arbeidsliv er relativt lavt. På de aller fleste arbeidsplasser rundt om i landet finner man frem til gode og fleksible løsninger på de utfordringene som oppstår. På toppnivå reflekteres denne samarbeidskulturen i trepartssamarbeidet. En utvikling hvor flere og flere konflikter dras inn for rettsapparatet kan risikere å skade denne samarbeidskulturen, og åpne dørene hvor en «amerikanisering» av norsk arbeidsliv hvor dialog og felles løsninger erstattes av møter mellom partenes advokater – en utvikling også Advokatforeningen advarer mot.
For bare få år siden ble forslaget om kollektiv søksmålsrett sett på med stor skepsis i Arbeiderpartiet. Nå har AP snudd og fått dårlig tid. Bare fire måneder før et valg setter de viktige rettsprinsipper til side uten nærmere debatt.
Kronikken stod på trykk i Dagens Næringsliv 11.05.13
SUs nye integreringskrav
Det var en interessant sak i Klassekampen i går. Sosialistisk Ungdom tar til orde for strengere krav i integreringspolitikken, herunder:
* Samfunnstest for alle som vil bli norske statsborgere.
* Forbud mot hijab og andre religiøse symboler i politi og rettsvesen.
* Forbud mot kjønnsdelt undervisning i skolen.
* Gjennomgang av dagens velferdsordninger med vridning fra passive kontantoverføringer til krav om aktivisering i arbeidslivet.
Jeg er i utgangspunktet enig i alle punktene, muligens med unntak av punkt tre. Jeg er ikke tilhenger av kjønnsdelt undervisning i skolen, men er usikker på om et nasjonalt forbud er riktig. Det siste punktet — at det skal lønne seg å jobbe — er ekstra viktig. Mange nyankomne innvandrere havner i trygdefella. Det har ikke SV vært så opptatt av tidligere.
Klassekampen kaller det forutsigbart nok for en høyrevridning. Mulig det. Det begynner å bli noen år siden SU var marxister og ønsket revolusjon i Norge. Den gang var Audun Lysbakken den ledende ideologen. Men vridningen til SU kan like gjerne illustrere at debatten om integrering har flyttet seg fra å være en velkoreografert dans rundt de som misliker innvandring per se, og alle som kalte dem rasister. Debatten er i dag langt bedre! Rett og slett fordi ingen lenger underslår at vi har problemer knyttet til integreringen og innvandringen, samtidig er det stadig vanskeligere å se bort fra at disse problemene ikke blir borte fordi menneskene faktisk er i Norge og er norske.
Kvinner med muslimsk bakgrunn diskuterer for og imot bruken av hijab. SVs integreringsminister Audun Lysbakken sier klart ifra om at like rettigheter for menn og kvinner, og toleranse for homofile, er verdier som gjelder overalt i Norge, det er ikke en kamp som stopper ved inngangen til Grønland. Arbeiderpartiets Martin Kolberg advarer mot radikal islamisme. Samfunnsdebattanten Muhammed Usman Rana skriver om hvordan en liberal rettsstat er en forutsetning for konservative muslimer som vil praktisere sin tro. Den rødgrønne regjeringens Brochmann-utvalg snakker ærlig og rett frem om utfordringene ved sosial marginalisering og trygde-utenforskap i deler av minoritetsbefolkningen. Aslak Nore skriver om Ekstremistan. Abid Raja spissformulerer utfordringene i Groruddalen. Den norske innvandrings- og integreringsdebatten ligner stadig mer på Norge, den er blitt tverrpolitisk og flerkulturell!
Da er det faktisk et positivt tilskudd at SU også vil debattere løsninger, ikke bare kalle andre for rasister fra skyttergraven.
Morgenbladet: Romfolket
Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.
Romfolket
Ved å gjøre spørsmålet om romfolket til en rent moralsk debatt unngår man å svare på de praktiske og faktiske spørsmålene. .
Ære være kommentatorene Marie Simonsen i Dagbladet og Hege Ulstein i Dagsavisen! Jeg mener det. Når den siste meningsmålingen i Klassekampen (29. april) viser at 60 prosent ønsker et forbud mot tigging, og bare 31 prosent er motstandere, er det viktig med stemmer mot strømmen. Det er heller ingen tvil om at debatten om romfolket har vært skremmende. Nettkommentarer om at «romfolket er som små barn. De driter på seg, roter og har null kontroll eller selvinnsikt!» eller sammenligninger mellom romfolk og brunsnegler, vil gi alle anstendige mennesker frysninger. Situasjonen med romfolket «setter våre verdier på prøve. Men alle de vakre honnørordene etter 22. juli synes å ha visnet sammen med rosene», skriver Marie Simonsen (27. april) og rører ved følelsene som ble vekket etter Norges største tragedie i moderne tid. Det retoriske piskeslaget svir desto mer fordi mange politikere fra det partiet som ble rammet 22. juli, slett ikke ønsker en mykere politikk. Hege Ulstein mener politikerne deltar i en konkurranse om «hvem som er tøffest i trynet». Det handler om anstendighet, skriver hun (13. april). Debatten om romfolket omtales som en moralsk kamp. Hvilke løsninger man er tilhenger av, gjøres om til et spørsmål om godt eller dårlig sinnelag, ja en kamp om hele det norske folks sjel. Men ved å gjøre debatten til et spørsmål om moral gjør Simonsen og Ulstein det på sett og vis enklere for seg selv. Én løsning er rettferdig, den andre er urettferdig. Én løsning er varm, den andre er kald. Dermed unngår de å ta stilling til de mange praktiske spørsmålene romfolkets tilstedeværelse reiser – og til hva som blir konsekvensene av deres egne forslag om en mykere linje.
Det kan være noe i det når Simonsen skriver at romfolket «utfordrer oss med sin annerledeshet», og at debatten avslører noe om hvordan vi tenker om «svakhet, om etnisitet, om folk som faller utenfor». Men det blir noe abstrakt og teoretisk over å dyrke denne innfallsvinkelen alene. For romfolkets tilstedeværelse handler også om hvordan vi håndterer EØS-innvandring til rike Norge. Ikke bare for romfolket, men for alle.
Det stemmer at romfolket er fattige, det stemmer at de har vært forfulgt og det stemmer at de fortsatt opplever diskriminering i mange land i Europa. Men de kommer ikke til Norge som flyktninger eller asylsøkere. Romfolket er i Norge fordi EØS-avtalen åpner for fri arbeidsinnvandring. Alle borgere i EØS-området har rett til å oppholde seg i Norge i tre måneder, så kan de oppholde seg her i ytterligere tre måneder dersom de får jobb. I denne perioden har de selv ansvar for livsopphold og bolig. Reglene er like for alle. Hver eneste dag kommer EØS-borgere til Norge for å søke jobb, mange av dem fattige etter vår standard. Hver eneste dag drar trolig mange av dem tilbake til hjemlandet, noen med mindre penger enn da de kom etter å ha betalt for mat og bolig. Når Simonsen skriver at «romfolk sier de vil ha arbeid, men får ikke jobb», er ikke det noe unikt for dem. Vi har ikke noe eget system for å skaffe arbeid til EØS-borgere i Norge, hverken fattige eller rike. Romfolket tigger. Det er lov foreløpig. De lager leirer på offentlig sted. Det er ikke lov. Også de som mener romfolkets tilstedeværelse i Norge først og fremst er et moralsk spørsmål må svare på følgende dilemma: Hvis vi lager fasiliteter for romfolket – toaletter, dusjer, overnattingssteder – vil det være å lage en offentlig finansiert infrastruktur for EØS-borgere som kommer til landet for å tigge. Løsningen vil i beste fall være midlertidig, for det vil trolig føre til at enda flere kommer i neste omgang. Situasjonen for noen vil bli bedre, men selve det grunnleggende problemet blir større. Ingen har meg bekjent foreslått at alle EØS-borgere skal få sosiale rettigheter som sosialhjelp, medisinsk behandling og bolig i Norge.
«Noen måneder som tigger i et rikt paradis er en rasjonell måte å løse akutte, økonomiske problemer på», skriver Hege Ulstein. Jeg er enig. Men det er ikke fornuftig fra norsk side å legge til rette for innvandring av tiggere. Jeg er ikke overbevist om at det er spesielt medmenneskelig heller. PS: Undertegnede stemte mot et tiggerforbud på Høyres landsmøte i fjor og mener fortsatt det er et riktig standpunkt.
Hva er egentlig abortdebatten i Høyre?
Høyres landsmøte skal i helgen diskutere abort. Men Høyre er tilhenger av selvbestemt abort, så hva er det egentlig som skal diskuteres?
Det blir en stor diskusjon på Høyres landsmøte om abortlovens paragraf 2c som sier at abort kan innvilges dersom «det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet». Slike alvorlige sykdommer er blant annet Downs syndrom. Programkomiteens flertall har foreslått å fjerne den delen av paragrafen som gjør alvorlig sykdom til et selvstendig abortkriterium, men samtidig sikre at tilstander som ikke er forenelig med liv fortsatt skal være selvstendig abortkriterium. De etiske argumentene for en slik endring presenteres blant annet her. I dagens Aftenposten går komitemedlem Gunnar Gundersen ut og sier han angrer på at han ikke tok dissens. Fordi, som Gundersen sier: «For meg er det viktigste argumentet at om man velger å ta abort eller ikke i en slik situasjon er et så sentralt og personlig valg at ingen andre en kvinnen, i samråd med familien og sine nærmeste, kan ta det.»
Jeg mener det er behov for en liten opprydding, for det min gode kollega Gundersen her skisserer er et system som er svært annerledes enn i dag.
Dagens abortlov har nemlig to viktige elementer:
1. Fri og selvbestemt abort frem til 12. uke av svangerskapet. Det er det ingen uenighet om i Høyre.
2. Etter 12. uke er det derimot ikke kvinnens valg alene, men en abortnemnd som avgjør. Dette har det vært relativt bred enighet om siden abortloven kom i 1975. Abortnemndene skal, som det står i loven, legge «vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.». Men etter 12. uke er det altså ikke slik at systemet, som Gundersen beskriver, kun legger valget til den enkelte kvinne i samråd med familien og sine nærmeste.
Kvinnens samlede livssituasjon og hennes egen vurdering skal tillegges vesentlig vekt — altså skal det bety svært mye — men loven formulerer fem kriterier som den kan innvilges abort med utgangspunkt i:
«Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje når
a) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse. Det skal tas hensyn til om hun har disposisjon for sykdom;
b) svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig livssituasjon;
c) det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet;
d) hun ble gravid under forhold som nevnt i straffeloven §§ 197-199, eller svangerskapet er et resultat av omstendigheter som omtalt i straffeloven §§ 192-196 og § 199; eller
e) hun er alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad.»
Særlig er kriterium b svært bredt, og vil i sammenheng med den svært sterke vekten som legges på kvinnens egen vurdering, bety at det neppe blir en reell innstramming i antallet aborter.
Det Høyres programkomite har foreslått er altså at paragraf 2C ikke alene skal gi automatisk innvilget abort. Hvorfor? Jo, som man raskt ser, er 2C det eneste kriteriet som ikke peker på kvinnens situasjon, men på egenskaper ved fosteret selv. For å ta et litt spissformulert forsøk på å illustrere hva selvstendig abortkriterium innebærer: Hvis man kommer til abortnemnden og sier «jeg ønsker abort utelukkende fordi jeg skal føde en jente, mens jeg egentlig ønsker meg en gutt», så vil svaret bli nei. Fosterets kjønn er ikke et kriterium for innvilgelse av abort etter 12. uke. //Oppdatering: Flere har påpekt at det er forvirrende å bringe inn kjønn i denne sammenhengen. Jeg mener ikke å sammenligne kjønnsselektiv abort og abort pga. f.eks. Downs som sådan. Jeg ville illustrere en type abort basert på egenskaper ved fosteret som vi ikke godtar. For øvrig er det verdt å merke seg at mange som har barn med f.eks. Downs også reagerer negativt på det de føler er en stempling av deres barn som syke.//
Jeg mener ikke med dette å påstå at det ikke er reell uenighet om denne saken, men debatten har av og til gitt inntrykk av at abortloven i dag gir fri og selvbestemt abort helt opp til maksgrensen. Det er altså ikke riktig.