Abonner via RSS eller E-post

Sommerpause

Publisert den 02.07.2014 i Blogg

Det blir en sommerpause på bloggen frem til 4. august. God sommer!

Legg igjen din kommentar »

Privatskoler og privatskoler

Publisert den 19.06.2014 i Blogg

Det går en debatt om private skoler for tiden etter nyheten om kronprinsparets skolevalg. Det gir en anledning til å understreke noe som ofte glemmes i debatten om privatskoler. Det finnes nemlig (grovt sett) tre typer skoler i Norge:

Den offentlige skolen. Her går de aller, aller fleste barna. I Norge går f.eks. rundt 98 prosent av barna i barneskolen i den offentlige skolen.

Privatskoler med offentlig støtte. Det er disse skolene som ofte kalles friskoler, og det er her mesteparten av den politiske debatten går. Disse skolene må etter dagens lov være enten pedagogiske eller religiøse alternativer, eller toppidrettsgymnas eller internasjonale skoler, for å kvalifisere seg til statsstøtte. I tillegg må de oppfylle en rekke andre krav til kvalitet og til et «jamngodt» pensum. De kan heller ikke lage undervisningsopplegg som bryter med grunnleggende verdier i samfunnet vårt, som likeverd. Ei heller drive urimelig diskriminering ved inntak, f.eks. ikke ta inn elever med handikapp. Disse skolene får 85% av kostnadene per elev dekket av det offentlige, og de har ikke lov til å kreve mer i egenbetaling enn de resterende 15%. Disse skolene kan heller ikke utbetale utbytte til eierne sine. Det er strengt forbudt. Hvorfor får de statsstøtte? Jo, en viktig grunn er nettopp at foreldrebetalingen ikke skal bli for høy. En typisk foreldrebetaling i f.eks. Montessoriskoler eller Steinerskoler er mellom 9000-15000 kroner i året. Flere av disse skolene har også gradert betaling etter foreldrenes inntekt.

Privatskoler uten offentlig støtte. Det er svært få slike skoler, men de driver altså helt uten offentlig støtte. Det betyr også at de har færre krav enn det friskolene har. Slike skoler har eksistert i mange tiår, og det er veldig bred politisk enighet om at det skal være lov. Med andre ord ønsker ingen partier (så vidt jeg vet) å forby disse skolene. Ulempen ved dem er selvfølgelig at kostnaden ved å gå der er svært høy.

Jeg er positiv til at folk har rett til å velge skole for sine barn. Samtidig er den viktigste jobben vår å ruste opp den offentlige skolen. Det er også et mål, mener jeg, at flest mulig private skoler skal være friskoler slik at de får offentlig støtte. Nettopp fordi foreldrebetalingen da blir mye, mye lavere.

 

 

 

1 kommentar »

Ferie for alle

Publisert den 17.06.2014 i Blogg

Alle fortjener et ferieminne, men de beste minnene er ikke alltid de som koster mest.

Å kaste seg på sykkelen, renne ned bakken og så stupe rett ut i vannet fra stupetårnet på Olavsberget. Kanskje ha småpenger nok til en liten saftis etterpå. Å ta Dikkon ut til øyene, ligge og sole seg og titte på jentene bak solbrillene. Å sitte i baksetet på en bil mens Europas byer flyr forbi, litt småkvalm av humpingen, men samtidig glad. Å bli med en kamerat på hytta på Helle utenfor Kragerø, fiske og tøffe rundt i et bedagelig tempo. Jeg har så mange gode sommerminner. Ikke alle har det slik.

Selv var jeg bilferiebarn. Mine foreldre pakket den gamle Ford Escorten og la i vei nedover mot Europa. Vi kjørte noen timer, stoppet for å se en landsby eller bade litt, og kjørte så videre. På kveldene spiste vi litt, og så satt vi på rommet med innkjøpt cola light på boks og snacks. En av bestekameratene mine hadde hytte. Jeg var så misunnelig. Vi hadde verken hytte på fjellet eller ved sjøen, ei heller båt. En annen av kameratene mine hadde campingvogn på Åmlistranda. Jeg var om mulig enda mer misunnelig hver gang han kunne fortelle om lange somre med andre barn, fotballspilling, krabbefiske og lyse sommerkvelder. Jeg satt i baksetet med søsteren min. Samtidig vet jeg at noen av kameratene mine var misunnelige på meg. I stedet for hytteferie i Telemark eller campingvogn skulle de gjerne kjørt rundt i Europa med foreldrene sine.

Denne uken har vi igjen diskutert barn og sommerferie. Det er ikke alle som har råd til dyre ferier, og kanskje særlig dersom standarden for en vellykket ferie er to uker i Italia, kjempehytte i Kragerø eller tur til Thailand, kan det føles ekstra sårt for mange. Noen barn vender tilbake på høsten og føler ikke at de har et ferieminne å fortelle om. En blogger ble sitert i avisen på at det var sunt for barn å ikke få alt de ønsket. Jeg er enig i det, men denne diskusjonen dreier seg jo ikke om barn som ikke får en ekstra brus på ferieturen til Italia, men om de barna som kanskje ikke får noen ferieminner i det hele tatt. Barn blir ikke bortskjemte av å få et ferieminne, for å si det forsiktig.

Samtidig inkluderer jeg mine egne sommeropplevelser fra barndommen for å illustrere et poeng. Det er ikke alltid slik at de beste ferieminnene behøver å være de dyreste. Ei heller at de voksnes definisjon på en flott ferie alltid er den samme som barnas. Jeg hadde det selvfølgelig flott på ferie i baksetet, men minnene fra varme sommerdager på Olavsberget, bare en kort sykkeltur unna, sitter like sterkt i. Det var selvfølgelig gøy å fortelle venner om besøk i Tyskland, men det var faktisk en lang periode hvor jeg virkelig ønsket at mamma og pappa kunne leie en campingplass på Åmlistranda i stedet.

Når vi diskuterer barn som ikke får ferieminner må vi huske at det ikke nødvendigvis dreier seg om å sende alle på ferie i utlandet, men om å gi alle en sjanse til å få et godt minne.

Hva kan vi gjøre?

For det første må vi voksne være bevisste. Bloggeren jeg omtalte tidligere har faktisk ett poeng, nemlig at barn må få høre at ting ikke alltid kan vurderes ut fra sin pris. Vi må være gode eksempler slik at ikke de dyreste feriene blir den eneste standarden for en god ferie i skolegården.

For det andre: Alle barn bør få et ferieminne. Noe ansvar kan vi ta selv, gjennom å invitere med barn som trenger det på en hyggelig fisketur eller en helg på hytta (for de som har det). Men vi må også styrke de mange fantastiske tilbudene som frivillige arrangerer rundt om i hele Norge. Røde Kors har for eksempel et tilbud som heter Ferie for alle. Jeg besøkte det i fjor og møtte glade barn og avslappede foreldre i landlige omgivelser. Det er ikke en ekstravagant ferieuke Røde Kors tilbyr, men for barna er det flust av aktiviteter i vann og på land, og for mange foreldre er det et kjærkomment avbrekk fra hverdagen selv om lommeboken er slunken.

Dette innlegget har også stått på trykk i Varden.

Legg igjen din kommentar »

Verden av i går

Publisert den 10.06.2014 i Blogg

Jeg har brukt pinsehelgen til å lese om igjen Stefan Zweigs bok Verden av i går (Die Welt von Gestern).

Samtidig som Pikety-debatten raser og mange advarer mot ulikheter på samme nivå som rundt forrige århundreskifte — da klassesamfunnet var høyst levende og arbeiderbevegelsens vekst virkelig skjøt fart — har den østerrikske forfatteren Stefan Zweig fått en renessanse. New York Times skriver at forfatteren «rises again». Nyoversettelsen av hans tidligere nevnte memoarbok er utstyrt med en blurb fra Karl Ove Knausgård, som man kanskje kan anta har kommet til Zweig via dikteren Rilke, en av hans favoritter. Samtidig kommer det nye biografier om Zweig, en glemt mann i årene etter Den annen verdenskrig.

Verden av i går er en erindringsbok. Det er en bok om kunsten og samtiden, om Østerrike-Ungarn og det kosmopolitiske fellesskapet som gikk på tvers av alle landegrenser i årene før Den første verdenskrig. Det er en nostalgisk bok, men samtidig gir den gjenklang i vår egen tid. I Norge har vi knapt markert begynnelsen på Den første verdenskrig, men The Great War (som de kaller den i Storbritannia) var virkelig et farvel med det gamle Europa og starten på det nye. Men hva dette nye skulle bli, var fortsatt uvisst da Zweig og hans nye, unge hustru begikk selvmord i Brasil i 1942.

Selvmordet fremstår som litt av en gåte i utgangspunktet. Zweig var jøde og hadde flyttet/flyktet fra tyskokkuperte Østerrike. Samtidig var hans personlige ofre små sammenlignet med mange andre. Han må forlate sitt hjem, blir fratatt sitt statsborgerskap og sitt land, men han opplever ingen av de personlige ydmykelsene de jødene som ble igjen måtte oppleve. Han måtte forlate sin gamle verden, men det måtte også forfattere som Thomas Mann og forskere som Einstein og millioner av andre.

Gjennom Verden av i går forstår vi hvorfor Zweig ikke så noen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Hans tap kan virke trivielle relativt sett — en samling dyrebare manuskripter, et hus i Salzburg, passet — men det han egentlig mister er noe annet: Hele hans verden går under. Zweig levde ikke bare i det gamle Europa, han var det gamle Europa. Dets undergang er også hans undergang.

 

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Og til slutt, berre litt persille

Publisert den 10.06.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Jeg ønsker å slå et slag for Ingrid Espelid Hovig.

A walk in the black forest» kan for meg vanskelig bli noe annet enn vignetten til fjernsynskjøkkenet. At de muntre jazzrytmene varsler om at nå skal Ingrid Espelid Hovig i gang med å vise hvordan hun lager sunn, norsk mat igjen, er nærmest indoktrinert i meg.

Da Ingrid Espelid Hovig fylte 90 år denne uken, ble hun hedret av både regjeringen og en rekke andre. Avisene skrev om henne, styresmaktene holdt lunsj for henne, bedrifter, rikssynsere og folk flest gratulerte og roste henne på sosiale medier. Og det med rette. Hun fikk ros for sin formidlingsevne, for å ha lært generasjoner å lage hverdagskost så vel som festmat, for å lære oss å spise sunt. Hun var, og hun er hele Norges matmor.

Jeg var ikke gamle gutten da jeg begynte å se på Fjernsynskjøkkenet med mamma, og av og til pappa. I hvert fall hvis Espelid Hovig skulle i gang med å lage ribbe ble han ropt inn i stua og foran tv. Min oppmerksomhet mot Fjernsynskjøkkenet kan selvsagt ha noe å gjøre med at vi kun hadde én kanal. Men jeg tror også det hadde noe med formidlingsevnen til Espelid Hovig å gjøre. Jeg følte nesten vi hadde en hemmelighet sammen, hun og vi i stua, når hun betrodde «så har me juksa litt».

At jeg jevnlig så på Fjernsynskjøkkenet hadde selvsagt også noe med temaet å gjøre: Mat. Mat er nødvendig. Mat er kultur. Mat er sosialt. Mat er tradisjoner. Mat er noe vi alle har et forhold til. Og på sitt vis fikk Espelid Hovig matlaging til også å virke både enkelt og morsomt. Av og til virket det som hun var i ferd med å få latterkrampe da hun tilsatte maten «littegranne salt». Og i det samme viste at slike målebegrep er relative.

Det er lenge siden det var én fjernsynskokk her til lands. Nær daglig er det mulig å se kjendiser, med ulike bokstaver i alfabetet foran statusen sin, kokkelere på tv. 4 stjerners middag, MasterChef og Hellstrøm inviterer, for å nevne et lite knippe.

Mat og ernæring er det mange kjendiser som er opptatt av. Og noen trekker tanker om mat og kosthold enda lenger enn til å være næring, kos og tradisjoner. I forrige uke arrangerte Gunhild Stordalen konferansen EAT, som skal få oss til å ha et «bærekraftig kosthold». Til konferansen var det invitert 400 ledere fra 28 land og tre kongehus for å diskutere utfordringer og muligheter ved å se på mat, helse og naturens ressurser under ett. Globalt. Min egen regjering har utnevnt kjøpmann Stein Erik Hagen til å lede en arbeidsgruppe som skal bidra til sunnere kosthold. Hagen har slanket seg 17 kilo, og fetet opp kontoen med blant annet Rimi-butikkene.

Vi kaster mer mat, men samtidig blir vi tjukkere. Nordmenns kroppsvekt har økt de siste tyve årene, min egen inkludert. Kostholdssykdommer øker og vi spiser for mye fett og sukker. Noen røyker også! På tross av en langvarig innsats for å gjøre livet surere for røykerne.

Vel og bra med helsesatsinger, ja, viktig er det. Men et perspektiv er i ferd med å dø. Den liberale filosofen John Stuart Mill skrev i sin klassiker On Liberty at frihet også innebærer retten til å bestemme over sin egen kropp. I et moderne velferdssamfunn kan selvfølgelig en slik frihet bli til kostnader på statsbudsjettet, men likefullt er det liberale prinsippet sentralt. Selv bevæpnet med all verdens gode formål må det være noen grenser for overstyring og regulering av den enkeltes helse.

Ikke noe galt om verken EAT eller Hagen, men jeg holder fortsatt en knapp på hele Norges matmor, den liberale venstredamen Ingrid Espelid Hovig. Hun snakket ikke bare om sunnhet og kosthold, men viste det frem med entusiasme og glede. Uten moralisering, bare med en liten kvast persille.

 

Legg igjen din kommentar »

Høyblokka — bindeleddet

Publisert den 26.05.2014 i Artikler, Blogg

Høyblokka blir stående. Både økonomer og kritikere av moderne arkitektur vil bli misfornøyde.

Som så mange andre, har jeg mine meninger om arkitektur og byplanlegging. Jeg har ingen faglig bakgrunn for mine meninger, men litt kan man jo tillate seg selv om man ikke er ekspert, men bare skal bo med byggene. Jeg er ikke blant de mest konservative eller klassisk orienterte, men også skeptisk til svært mye samtidsarkitektur, særlig fordi bymiljøene rundt sjelden får det livet man forestiller seg (eller seg på tegningene).

Høyblokka er hjertet i regjeringskvartalet. Det er noe verdig med bygget i all sin høye renskårenhet, men samtidig har funksjonalismen/modernismen aldri vært den stilen som har appellert mest til folk utenfor arkitektmiljøene. Hvorfor bør da Høyblokka bli? Det er både lite økonomisk, og et bygg svært mange mener er lite pent.

Jeg har i hovedsak lent meg på en begrunnelse, og unnlatt å vurdere byggets kvaliteter eller manglende sådanne: Høyblokka vil bli bindeleddet mellom det som var og det som kommer. Et nytt regjeringskvartal må ta med seg noe av det som ble angrepet. Høyblokka er symbolet på statsadministrasjonen. Å rive den ville være å forsøke å kutte båndene til fortiden.

Benytter for øvrig anledningen til å anbefale En sort bok om arkitektur. Artig og interessant!

 

1 kommentar »

Morgenbladet: Shalom, Israel

Publisert den 19.05.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Shalom, Israel

Israel er et av de få landene vi ennå kan være for eller mot.

Da Shimon Peres sist søndag steg opp for å tale til forsamlingen i synagogen i Oslo, gikk det et historiens sus i lokalet. Ikke fordi det var første israelske statsbesøk noensinne, ikke fordi vi i år feirer en grunnlov som også inneholdt vår skammelige jødeparagraf, men på grunn av Peres selv.

Den nitti år gamle presidenten legemliggjør Israels historie. Dets ekstatiske øyeblikk, dype og mørke daler, kriser og håp. Fra Israels opprettelse i 1948, krigen mot og utdrivelsen av palestinerne (al-Nakba – katastrofen – som palestinerne kaller det, ble markert denne uken), kampene mot de arabiske nabolandene, seirene, undertrykkelsen, intifadaene, bombetruslene og fredshåpet som ble tent og så slukket med en kule – Shimon Peres var der.

Han ble hilst som tidligere fredsprisvinner, en som vekker minner om Oslo-prosessen. Men han ble også møtt av demonstrasjoner. I spissen for en av dem sto AUF-leder Eskil Pedersen. Det er en historisk ironi at den unge sosialdemokraten protesterer mot den gamle sosialdemokratiske kjempen som hadde David Ben-Gurion som sin mentor.

Det er paradoksalt, for utenfor den kristne grasroten har vel Israel knapt hatt en bedre venn i Norge enn Arbeiderpartiet. De beundret de jødiske sosialistenes kamp for å bygge en bedre verden midt i ørkenlandskapet. Vennskapet var sterkt.

I dag er det i beste fall lunkent. Den siste varmen ble kanskje brukt nettopp på avtalen i Oslo. Israels arbeiderparti er for lengst blitt en skygge av seg selv. Deres siste høydepunkt var da freden syntes oppnåelig, men da det håpet ble slukket, snudde folket seg mot høyrepartiet og erke­fienden Likud. Shimon Peres var der. Og ble værende.

Også for demonstrantene var det Israel mer enn Peres de demonstrerte mot. Hvorfor skulle de ellers samle seg mot en av de mennene som faktisk har talt fredens sak, og kommet så nær å oppnå den? En fredsdue har Peres aldri vært, men det er en luksus nesten ingen unner seg i et land som Israel.

Hvorfor vekker Israel så sterke følelser? Det er et av få land vi kan være for eller mot, et land man kan legge sine verdier i enten i positiv eller negativ forstand. Det er ikke mange slike land igjen etter Sovjetunionen og apartheidtidens Sør-Afrika. Jeg kommer bare på USA i samme kategori.

Vi kan være kritiske til regimer, som Putins i Russland, men det gir liten mening å være mot Russland. På samme måte gir det liten mening å være for Japan, Brasil eller Kamerun annet enn i fotball-VM. Israel kan man være for. Fordi Gud mener det, fordi de er som oss, fordi de har et demokrati eller fordi de er en spydspiss for vesten i Midtøsten.

Eller mot. Fordi landet er et brohode for imperialisme, fordi det er jødisk, fordi det er en undertrykker eller fordi det er en spydspiss for vesten i Midtøsten. Mot, slik man er mot en ide eller et parti. Det kan være gode eller dårlige grunner, det er ikke poenget her.

Jeg har lenge irritert meg over dette, en snusfornuftig irritasjon over av vi ikke kan diskutere nøkternt uten de sterke følelsene. Men da jeg så den nittiårige kroppen til Peres gå sakte opp mot talerstolen i Oslos synagoge, og tenkte på hans historie, jødenes historie og Israels historie, da forsto jeg at det kanskje aldri blir mulig.

Slik vi aldri vil kunne snakke om Jerusalem bare som en by. Det er israelernes velsignelse og tragedie, og den syntes jeg å se også i Shimon Peres.

Legg igjen din kommentar »

Heia Kongen

Publisert den 05.05.2014 i Blogg

Det er sunt, rett og rimelig at vi diskuterer styreformen vår her i landet. Det er heller ingen overraskelse av det finnes republikanere i alle partier, også i Høyre og Fremskrittspartiet, som DN i dag «avslører». Per Sandbergs uttalelser om kronprinsparet får stå for hans egen regning. Det grunnleggende argumentet hans mot monarkiet derimot, det er verdt å diskutere. En stats leder må være valgt, sier Sandberg.

Nils August Andresen og undertegnede tok i en kronikk for halvannet år siden opp nettopp denne typen argument til debatt: Et prinsipielt forsvar for monarkiet.

Legg igjen din kommentar »

Klassekampen: Orwells England

Publisert den 28.04.2014 i Artikler, Blogg

Lørdag hadde jeg en lengre kronikk om George Orwell i Klassekampen. Den er dessverre ikke på nett. Dette er den litt lengre og uredigerte versjonen.

Orwells England

Det er ikke det at George Orwell ikke var sosialist. Han var bare så mye, mye mer.        

Av Torbjørn Røe Isaksen

”Endelig tror jeg på sosialismen, noe jeg aldri gjorde før”, skrev i George Orwell under den spanske borgerkrigen i juni 1937. Orwell tilhørte venstresiden, men hans bøker og essays appellerer langt bredere fordi hans ideologiske tilfang er langt bredere. Her finnes dype innsikter som, av mangel på bedre uttrykk, må kunne kalles både liberale og konservative.

Eric Blair døde i 1950. Under pseudonymet George Orwell produserte han et forfatterskap som med jevne mellomrom fremheves som et av de fremste innen det engelske språkområdet. Det er forståelig at Mimir Kristjansson i Bokmagasinet 12. april vil fremheve at Orwell den antitotalitære faktisk var sosialist. Problemet er at han ender med en mer blodfattig og blekere forfatter enn virkelighetens Orwell. Kristjanssons artikkel blir paradoksalt nok en hyllest som gjør objektet mindre interessant enn han egentlig var. Det er som å hevde at det som gjør avdøde Christopher Hitchens leseverdig er at han forble på venstresiden.

Anti-totalitær

Kristjansson deltar i en kamp som mange andre har tatt del i. Det er absurd – i det minste pussig all den tid mannen har vært død i over femti år — å hevde at Orwell i dag ville støttet de neokonservative eller bekjent seg til liberalismen. Like galt blir det å se bort fra Orwells politiske holdninger. Han var på venstresiden, inntil det siste. Særlig i den økonomiske politikken var han på 30-tallet radikal, og han var overbevist om at fascismen bare kunne bekjempes gjennom sosialisme. Men Orwell var så mye, mye mer, og nettopp i dette er det hans brede appell ligger. Venstresiden bør så absolutt lese ham, Gud vet at Orwell er langt mer innsiktsfull enn mange andre på den kanten. Men ”ta ham tilbake”? Nei, ikke søren. Orwell tilhører oss alle.

Leseren får tilgi at denne artikkelen ikke viser frem George Orwell i hele sin imponerende velde. Jeg har konsentrert meg om å balansere inntrykket, og å peke på noen temaer i Orwells forfatterskap som Kristjansson har sett bort ifra eller oversett.

Mange har gjort et stort poeng av at Orwell før han dro til Spania, kalte seg en ”tory anarchist”, en motsigelse all den tid toryisme står for tradisjon, kirke, og nedarvede normer, mens anarkisme snarere står for det motsatte. Orwell ble radikalisert av borgerkrigen i Spania som samtidig bekreftet hans skepsis til sovjetkommunismen. Kristjansson bruker dette som utgangspunkt for å male Orwell som en anti-totalitær tenker som mener problemet ikke er ”revolusjonens ideer, men at de blir revidert (…)” slik at selv den grunnleggende likheten mellom dyrene på Animal Farm til blir forlatt. At Orwell gjennom hele livet stod på en grunnmur av frihet og likhet, er riktig, men å redusere ham til en slags revolusjonær puritaner som først og fremst anklaget Stalin for å ”svikte saka” er lite overbevisende. Da har man også gått glipp av noe av hovedpoenget i boken: Problemet er ikke at Snøball (Troskij) taper maktkampen mot Napoleon (Stalin), men at revolusjonens dynamikk leder til at de mest hensynsløse får makten.

Flere Orwell

Det er én Eric Blair, men finnes det én George Orwell? Som forfatter er han mest kjent for romanene 1984 og nevnte Animal Farm, men det er i essayene og bokanmeldelsene at Orwell virkelig kommer til sin rett. Og det er her vi finner kjernen i hans tankegang, og essensen i hans utvikling. Orwell tenker nemlig – også over egne standpunkter. Han er revet av tvil og tvisyn, han finner storhet i det han er kritisk til og nedrighet hos dem han egentlig burde føle seg knyttet til. Noen ganger virker han å mislike dem som kritiserer det han selv er kritisk til, men på galt grunnlag, mer enn det kritikkverdige selv. Han er ofte ambivalent, men uten å miste sin brodd.

Samtidig, på tross av alt dette, går det noen røde tråder gjennom hans forfatterskap:

Orwell er engelsk. Veldig engelsk.  Han kaller sitt hjemland ”det mest klassepregede landet under solen (…) et land av snobberi og privilegier som styres av de gamle og tåpelige” (s. 303). Men så, i neste setning, antitesen: ”Men i hver beregning av det [landet] må man ta høyde for dets følelsesmessige enhet, tendensen i nær alle innbyggere til å føle seg like og handle sammen i øyeblikk med dyp krise”. Den som lurer på hvordan et lands kultur og nasjonale karakteristikker kan beskrives, kan lese Orwells beskrivelse av England i essayet ”The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius” hvor han kommer nærmere å beskrive dette enn all verdens sosiologer og statistikere til sammen kunne klart.

Det er liten tvil om at Den annen verdenskrig forandret Orwell. Etter den spanske borgerkrigen hadde han blitt aktiv i et lite, radikalt arbeiderparti og slåss for fredssaken under parolen at kapitalisme og imperialisme ikke var annerledes enn borgerskapets fascisme på kontinentet. Så melder han seg ut av partiet, og starter noe som ikke kan kalles annet enn en kampanje mot den radikale venstreintelligentsiaen og pasifismen. Slik minner han kanskje om andre revolusjonære, som vår egen Nordahl Grieg, som under krigen oppdaget at jo, proletariatet hadde et fedreland. I ”My Country, Right og Left” forteller han hvordan han har en drøm dagen før Sovjetunionen og Tyskland undertegner en ikke-angrepspakt, og gjennom drømmen forstår han at han er ” a patriot at heart”. Krigen vekket patriotismen hos mange, men hos Orwell er det ikke en plutselig omvendelse. Det er fundament som ligger der hele tiden. Selv i sin bitende nekrolog over poeten og forfatteren Rudyard Kipling, som han kaller både vulgær og anklager (med rette!) for å ukritisk hylle den engelske imperialismen, avslutter han med et visst vemod med et ønske om å komme med en slags hyllest til ”historiefortelleren som var så viktig for meg i min barndom”.

Hva er det Orwell finner i den engelske patriotismen? Hva er det de venstreintellektuelle radikalerne ikke har forstått, ikke vil forstå? Det illustreres godt av tre artikler. Foruten den nevnte ”My Country, Right or Left”, en bokanmeldelse av Malcolm Muggeridges (for øvrig en venstreintellektuell som senere ble en ivrig anti-kommunist og konverterte til kristendommen) The Thirties, og en bitende artikkel om H.G. Wells, ”Wells, Hitler and the World state”.  I førstnevnte skriver Orwell om hvordan han fortsatt føler det som en form for blasfemi å ikke reise seg under God save the King: ”That is childish, of course, but I would sooner have had that kind of upbringing than be like the left-wing intellectuals who are so “englightened” that they cannot understand the most ordinary emotions.” Han sammenligner den kommunistiske kampgløden med nettopp patriotismen. I sin kritikk av Wells er han enda mer bitende: ”What has kept England on its feet during the past year?” Svaret er primært ”the atavistic emotion of patriotism”, som ”the last twenty years the main object of English left-wing intellectuals has been to break this feeling down, and if they had succeeded, we might be watching the SS men patrolling the London streets at this moment.” Som han skriver i ”My Country”: «It is all very well to be «advanced» and «enlightened», to snigger at Colonel Blimp and proclaim your emancipation from all traditional loyalties, but a time comes when the sand of the desert is sodden red and what have I done for thee, England, my England? As I was brought up in this tradition myself I can recognize it under strange disguises, and also sympathize with it, for even at its stupidest and most sentimental it is a comelier thing than the shallow self-righteousness of the leftwing intelligentsia.»

Selv om dette sitatet også har en viss ambivalens, bruken av begrepet ”what have I done for thee, England, my England” avslører noe av tvisynet som når han ikke reiser seg under kongesangen. Like fullt er budskapet utvetydig. Det kan kanskje sammenlignes med den indiske kommentatoren Khuswant Singh som stadig beskrev hjemlandet som et møkkaland (a dung heep), men understreket at ”det er mitt møkkaland”.

Ingenting av dette gjør Orwell til en konservativ, selv om jeg vil argumentere for at det er en konservativ innsikt. Han blir ikke mindre sosialistisk, men mer noe annet. Det han reagerer på med de venstreintellektuelle, igjen og igjen, er ikke deres likhetsidealer, men deres blodfattige menneskesyn, deres flukt fra virkeligheten og inn i teoriens verden. De venstreintellektuelles kliniske, rasjonalistiske, velplanlagte, organiserte, teknokratiske og naive menneskesyn hvor det bare er plass til fornuft og veloverveide antagelser, og hvor frykt, ære, troskap og patriotisme er borte. Ikke bare følelser de ikke kan forstå, men som de forakter og aktivt motarbeider. Det er ikke, som i Kristjanssons essay, en parentes eller vag antydning når hesten Molly ikke får bære sløyfe eller andre menneskelige pyntegjenstander. Det er etter min mening Orwells pièce de résistance. Jeg forstår at ikke alle er enige, men å ignorere denne delen av Orwell gjør ham til en pappfigur. Bare slik kan man forstå hvorfor Orwell hevder at den unge kommunisten som døde i Spania var ”public school to the core” (privatskole helt inn i kjernen).

Heller ikke dette er en kritikk av sosialismen som sådan, like lite som kritikken av det totalitære er det. Men det er en kritikk av en type sosialisme og en type menneskesyn. Med et forslitt uttrykk fra vår egen tid, kan vi kanskje si at Orwell kritiserte den overdrevne politiske korrektheten.

Dagens venstreside bør lese George Orwell, slik også høyresiden, upolitiske, apolitiske, kristne og hedninger bør gjøre det. Fordi Orwell peker på noen sentrale svakheter ved den radikale sosialismen, ikke bare i dens totalitære utgave, men også i dens menneskevennlige, milde utgave. Allikevel er dette bare en liten del av gleden ved å lese ham. Språket, spissformuleringene, undringene og de spisse konklusjonene, ambivalensen og aktivismen, og – ikke minst – den type innsikten i hva som driver mennesket, i de følelser og krefter som alltid hviler under overflaten.

Orwell stod nok til venstre, men han tilhører ingen. Som de fleste store tenkere, vrir han seg unna akkurat når du tror du har ham.

Alle sitater er hentet fra George Orwells samlede essays fra Everyman’s Library Classics & Contemporary Classics.

Legg igjen din kommentar »

Den skotske opplysningen

Publisert den 25.04.2014 i Blogg

NRK har samlet en rekke svært gode historiske dokumentarer på sine hjemmesider. Her er dokumentarer om det norske Stortinget, den kronglete veien til grunnlov i 1814 — i skyggen av Napoleonskrigene i Europa, og om de åndelige strømningene i Europa fra slutten av 1700-tallet. Blant opplysningsfilosofene er det franskmannen Diderot som dras frem. Diderot var en radikal samfunnskritiker, i opposisjon til datidens eneveldige monarki og den katolske kirkens makt. Det er ofte nettopp franskmennene som dras frem når opplysningstidens filosofer diskuteres. En mindre kjent strømning er opplysningen som på samme tid foregikk i Storbritannia, særlig i Skotland.

Den skotske opplysningen var, som den franske, fundert på en tro på fornuften, men unngikk samtidig (etter min mening) noen av den radikale franske opplysningens fallgruber. Kanskje ikke helt rettferdig har den franske opplysningen ofte blitt koblet til den franske revolusjonen, og en tanke om at samfunnet måtte bygges på nytt av basert på fornuften. Den engelske og skotske opplysningen er mer moderat, trolig er en viktig årsak at de politiske forholdene i Storbritannia var annerledes enn i Frankrike. I sistnevnte land rådet det absolutte monarki, i Storbritannia hadde man siden Den ærerike revolusjonen i 1688 hatt et konstitusjonelt monarki og et (til datiden) sterkt parlament.

Konklusjonen?

Se dokumentarene  på NRK! De er stort sett fabelaktige. Men hvis du er interessert, les om den skotske opplysningen også (pluss noen engelskmenn og irer). Her finner du spennende tenkere som Adam Smith, Adam Fergusson, David Hume og Edmund Burke — mange av de virkelig store navnene i liberalistisk og konservativ idétradisjon.

 

Legg igjen din kommentar »