Buet av fagbevegelsen
Klassekampens spalte På Teppet har en morsom, liten sak i dag:
“Egen erfaring. Høyres Torbjørn Røe Isaksen prøver seg i bilaget med en sjarmoffensiv mot
fagbevegelsen, noe Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen mener å gjennomskue.
– Jeg lurer veldig på hvordan han skal unngå kamp mot fagbevegelsen, sier hun.
Etter at Trettebergstuen ble pepet ut av tusenvis av streikende arbeidere for sin
støtte til vikarbyrådirektivet, må dette regnes som en ekspertuttalelse.”
True dat, som de sier, true dat.
Norge 2030
Høyre har lansert sitt programopplegg og i stedet for å snakke om 2013 har programkomiteen hevet blikket mot 2030. Du kan lese om opplegget og delta i debatten her.
Ekstremisme i klasserommet
I Norge bekjemper vi ikke ekstremister. Vi inviterer dem til å holde foredrag i klasserommene.
Det er kanskje ikke helt presist, men spissformuleringen inneholder en sannhet. Denne ukens runde om Aisha Shezadi viser at svært mange mennesker fortsatt skiller mellom islamsk radikal ekstremisme og annen radikal ekstremisme. Hvorfor det? (OPPDATERING: Etter noen runder meg meg selv og på twitter, har jeg kommet til at første setning er litt for drøy, selv om jeg skriver at det er en spissformulering. Poenget er jo nettopp at vi ikke ville invitert andre vi oppfatter som ekstreme til å holde tilsvarende foredrag, selv om de bare skulle snakke om respekt for sitt personlige valg).
Har den niqab-kledde 20-åringen rett til å ytre seg? Ja, selvfølgelig. Hun har ytringsfrihet som alle oss andre, og det inkluderer friheten til å snakke mot det liberale demokratiet som sikrer henne nettopp ytringsfriheten. Som hun sier til VG: “I teorien, dersom det er en islamsk stat, så vil det ikke være behov eller plass for demokrati, fordi staten vil uansett styres med sharia.” Det er som et ekko av shia-undertrykkerne i Iran (som hun for øvrig sannsynligvis avfeier som vantro). Problemet er selvfølgelig det samme som hos andre autoritære svermere: Veien til det shariastyrte paradis på jord kan bare gå via massiv og grov undertrykkelse — en undertrykkelse som for øvrig ligger innebakt også i hennes versjon av sharia-paradiset, fritt for demokratiske strukturer som det er.
Når den unge radikaleren reiser rundt på norske skoler snakker hun bare om niqab, ikke om sine andre politiske meninger. Greit nok, men ville vi lagt den samme standard til grunn for andre med kontroversielle meninger (uten sammenligning for øvrig). Ville vi sendt Fjordmann rundt på norske skoler? Eller hva med statsviteren som hevdet det var en sammenheng mellom 22. juli og Guds vrede?
I et leserinnlegg i Aftenposten beskrives den unge radikaleren som “en modig person”: “Jeg syns hun er en modig person. Hun tør ikke bare å hevde sine kontroversielle meninger i et samfunn som ikke ønsker henne velkommen. Hun fortsetter også å stå for dem når alle ber henne holde kjeft. Og hun fordømmer ikke dem hun er uenig med. I motsetning til hvordan de møter henne. Det står det respekt av, selv om vi er aldri så uenige.” Det står også: “En fri og åpen dialog innebærer å takle at holdninger vi ikke liker også får plass i det offentlige rom. Å møte hverandre er den eneste måten vi kan diskutere med hverandre på. Skal vi være uenige med noen, må vi kjenne dem. Skal vi fordømme dem, må vi kjenne dem enda litt bedre. Og skal vi forsøke å få dem til å skifte mening, må vi kjenne dem best.”
Innleggsforfatteren hevder at våre barn vil vokse opp med kvinner som går med niqab. Én ting er at niqab er svært lite utbredt, en annen ting er at dette ikke er gitt utvikling, men et utviklingstrekk vi bør bekjempe.
Ville norske venstresideaktivister møtt andre ekstremister på samme måte? Ville de invitert fascister inn i klasserommene for å snakke om bruken av brune skjorter fordi det ga “bedre dialog”? Neppe, og nettopp det er slående. En del mennesker vil fortsatt ikke innse at ekstrem, radikal islamisme må møtes på samme måte som tidligere antidemokratiske bevegelser.
Vi bør lytte til Usman Rana som sier muslimer må drive åndelig krig mot ekstremismen. Eller til professor Kjell Lars Berge som er klar og tydelig.
Se for øvrig Liberaleren som mener det motsatte av meg.
Orwell, Hitler og Bhatti
På fredag demonstrerte et titalls radikale fundamentalister foran Stortinget. Det var patetisk. Spåkbruken deres var hatefull. De erklærer en slags ideologisk krig mot det samfunnet som sikrer dem retten til å demonstrere og ytre seg. Slike krefter må bekjempes. Men de må også forstås. Ikke i betydningen at vi skal nærme oss dem, forsvare hva de tror på eller rettferdiggjøre fundamentalismen, men forstås i den betydning at man bør kjenne sin fiende.
Et bidrag er George Orwells essay om Wells, Hitler and the World State:
The people who say that Hitler is Antichrist, or alternatively, the Holy Ghost, are nearer an understanding of the truth than the intellectuals who for ten dreadful years have kept it up that he is merely a figure out of comic opera, not worth taking seriously.
Sveriges nye arbeiderparti
I Stockholm i dag. Vi skal møte politikere fra Alliansen for å snakke om deres reformer innen velferdsfeltet. Moderaterna gikk til valg på et klart budskap om at det skulle lønne seg å jobbe, og i en frekk politisk manøver begynte de å kalle seg “Sveriges nye arbeiderparti”. Sosialdemokratene ble stående igjen som forsvarerne av for gode trygdeordninger som mange arbeidstakere oppfattet som svært urimelige. Den borgerlige regjeringen ble også gjenvalgt, trolig i stor grad fordi de har håndtert den økonomiske uroen svært godt. I tillegg har flere av skattelettelsene — som jobbfradraget — vært populært.
Det skader vel heller ikke at sossarne sliter i kraftig motvind.
Vi skal for øvrig også møte svenske LO for å høre hvordan de vurderer reformene og hvordan de ser på fagbevegelsens stilling under en borgerlig regjering.
Om Raja og skadedyr
PSTs trusselvurdering i går bekreftet at radikal, militant islamisme er den største terrortrusselen mot Norge. PST advarte mot et lite, men voksende miljø av radikale i Norge. La meg bare slå fast det åpenbare: Slike miljøer må bekjempes. Ikke med dialog, men med storstilt ideologisk, politisk og politimessig mobilisering. Men denne bloggposten handler om noe litt annet.
Abid Raja sier i en kommentar at “disse skadedyrene må ikke få operere i frihet”. Det er en språkbruk jeg mener vi må reagere på. Trolig er Raja opprørt og har ikke helt tenkt over ordene sine, men det bør han gjøre ved neste korsvei. Å stemple mennesker som “skadedyr” bør gi ubehag av to viktige grunner.
For det første vekker det svært ubehagelige historiske assosiasjoner. Det tredje riket stemplet jevnlig jødene som skadedyr og fremstilte dem som rotter. Før folkemordet i Rwanda ble tutsier stemplet som kakerlakker.
For det andre, som historien viser oss, har denne stemplingen stort sett hatt et svært klart formål: Den vil dehumanisere andre mennesker. Frata dem menneskeligheten. Det er potensielt farlig nettopp fordi en kjerne i både kristendommen og humanismen er at ethvert menneske har en ukrenkelig egenverdi som ikke noe flertall kan ta bort. Det er en av årsakene til at vi for eksempel ikke bruker tortur , uansett hvor horribel ugjerningen har vært.
Et siste poeng. Vi bruker ofte begrepet umenneskelig om noe som er så hinsides våre normer for hva som er godt, at det nærmest er ufattelig. Det kan ofte være fristende å stemple onde mennesker eller mennesker som begår onde handlinger, som skadedyr eller monstre. Men vi bør være varsomme. Ikke av hensyn til gjerningsmennene, men av hensyn til oss selv. En av de vanskelige realitetene vi faktisk må konfrontere er at mennesker kan være ubeskrivelig onde og grusomme. Det ligger som et potensiale i menneskets natur. Språket vårt kan ikke endre det faktum.
Som sagt tror jeg Raja rett og slett ikke har tenkt seg om. Det bør han — og vi — gjøre. Også når vi konfronteres med ugjerninger, terror eller ondskap.
PS: For øvrig synes jeg det er veldig bra at Raja, en oppegående og tøff muslimsk mann, er klar og tydelig i fordømmelsen av ekstremisme.
Kremt…kommunismen…
Klassekampens redaktør, Bjørgulv Braanen, skriver i en leder i dag om EØS-avtalen. Braanen kaller EU “det mest offensive, samfunnsomstyrtende prosjektet Europa har opplevd siden Det tredje riket gikk under i 1945.” Det er svært store utfordringer med EØS-avtalen, og man må gjerne være motstander av EU-medlemsskap. Men å kalle EU det mest samfunnsomstyrtende prosjektet Europa har opplevd siden Hitler, det er en overdrivelse, for å si det forsiktig. Det er verdt å minne Braanen om at 1945 ble avløst av Den kalde krigen og kommunismens ekspansasjon. Det var et offensivt prosjekt. Nokså nedbrytende var det også.
Stakkars kemneren!
Sammen med noen av mine medrepresentanter har jeg levert et forslag på Stortinget om blant annet å gjennomgå ordningen med særnamsmenn. Høyre er opptatt av årsakene til fattigdom og gjeldsproblemer er én av dem. Derfor forslaget. Nettavisen har laget sak om forslaget. STAKKARS KEMNEREN er alt jeg kan si…
Å bli kvestet er å bli alvorlig skadet, gjerne i en ulykke. Hvilket blodtørstig parti vil foreslå at hardt arbeidende tjenestemenn skal skades og lemlestes? Der røyk stemmene fra kemnerstanden, for å si det slik.
Please get out of the new one if you can’t lend your hand
Come gather ’round people
Wherever you roam
And admit that the waters
Around you have grown
And accept it that soon
You’ll be drenched to the bone
If your time to you
Is worth savin’
Then you better start swimmin’
Or you’ll sink like a stone
For the times they are a-changin’.
I dag anmelder Aftenposten den nye platen til gangsta-rapperen Rick Ross (for øvrig en anbefaling hvis du liker superpompøs og tung hip hop), Rich Forever. Platen er gratis tilgjengelig blant annet her. Helt lovlig. Det er ikke første gang en artist gir ut en plate gratis — Prince, Radiohead m.fl. har forsøkt det tidligere. Som anmelderen skriver: CDen fases ut, bransjen må finne nye måter å tjene penger på. Løsningen er gratis eller svært billig musikk som øker artistens profilering.
Som Unge Høyre leder var jeg sterkt kritisk til det nye regelverket for å bekjempe ulovlig nedlasting av musikk, blant annet fordi loven ikke bare skulle ta bakmennene, men kriminalisere den enkelte nedlaster. Jeg mener selvfølgelig ikke det er greit å stjele musikk. Artister skal ha betalt. Men jeg er grunnleggende skeptisk når en bransje forsøker å bruke politiske reguleringer for å hindre en utvikling som ubønnhørlig vil fortsette. Platebransjens var håpløst reaksjonær og tilbakeskuende, og jaget sannsynligvis mange unge over til ulovlig nedlasting rett og slett fordi bransjen tviholdt på det som var. Sjelden har vel det konservative slagordet “forandre for å bevare” vært mer aktuelt. Et skrekkeksempel er den såkalte kopisperren som platebransjen trodde skulle få bukt med fildeling. Jeg har minst en plate med kopisperre, Jane’s Addictions passe gode comebackplate Strays fra 2003. Konsekvensen? Jeg hører sjelden på platen FORDI JEG IKKE LENGER GÅR MED DISCMAN!
Det er en deprimerende typisk historie. Da Store Norske Leksikon ikke fikk statsstøtte, kom det ramaskrik. Jeg var uenig. Leksikonets nettversjon var nærmest ubrukelig. De hadde ikke en gang lenker videre til relaterte saker. Nå har Store Norske tatt konsekvensen og tilpasset seg. Den nye utgaven på nett er langt, langt bedre — og skal utvikles videre.
Det er ganske utrolig at platebransjen brukte så mange år på å forstå hva som var i ferd med å skje. Den norske utfordreren til Spotify, Wimp, kom ikke på markedet før 2009. Da var allerede hundretusener av unge menneskers forbruksmønster lagt.
En gang i tiden brukte jeg flere tusen kroner i halvåret på CDer. I dag er jeg en gammel hund som har lært nye triks. Som de fleste andre middelklassemenn med musikkinteresse, har jeg kjøpt platespiller. Det blir et par LPer en gang i blant, særlig musikk som egner seg for intens lytting eller som bakgrunsmusikk. Jeg kjøper klassisk musikk på CD (Wagner og Mahler krever stor lyd), pluss et par artister som jeg har fulgt gjennom mange år. Men det kan godt være at Watch The Throne var den siste hip hop-CDen jeg noen gang vil kjøpe. Er det litt vemodig? Selvfølgelig. Jeg har også en stor eske med kassetter som jeg neppe vil høre på igjen, og jeg savner spenningen ved å vente på en TV-serie hver uke i stedet for å se den på DVD (…som forøvrig også vil måtte bøte med livet innen ikke så alt for mange år). Samtidig hører jeg mer ny musikk enn noen gang.
Det blir vanskelig og utfordrende for platebransjen å tjene like mye penger som tidligere. Det kommer også andre utfordringer. Salget av klassisk musikk stuper, men publikumstallene på konserter holder seg rimelig bra. Det kan tenkes at alternative inntjeningsmetoder vil bety økt kommersialisering av musikken, for eksempel ved at flere artister knytter seg til kommersielle produkter som de også promoterer i musikken sin. Cristal, ya’ll. Selv om nettet gjør at ny musikk kan spres raskere, kan ikke nye artister regne med den samme oppbakkingen som i dag fra etablerte selskaper. Det kan i høyeste grad tenkes at publikum må betale mer for å oppleve konserter og festivaler. Kulturpolitikken må legges om.
Men musikken blir ikke borte, og den som ikke innser at flommen kommer, vil drukne.
LO-Flåthen og Eier-Flåthen
Roar Flåthen, LO-leder, møt Roar Flåthen, eier av A-pressen.
Tv2 selges til danske Egmont som helt fra starten har vært inne på eiersiden. Det er sannsynligvis helt uproblematisk. Ikke fordi det automatisk er ønskelig med utenlandske eiere (gode eiere er viktigst, men det er også fint om de er norske), men fordi Egmont trolig er en god og langsiktig eier. Allikevel er det ikke merkelig at Trond Giske reagerer. Noen på venstresiden er alltid kritiske når en bedrift får utenlandske eiere. Den samme venstresiden raser vanligvis mot kapitalistene for å være grådige, men når vi mangler kapitalmiljøer i Norge så raser de også.
For eksempel ble LO-leder Roar Flåthen rasende da det ble kjent at Orkla ville selge REC. Det fikk Roar Flåthen “til å stemple Orklas hovedeider Stein Erik Hagen som en «kynisk kapitalist»”, i følge E24. Så langt er alt som vanlig.
MEN så dukker Roar Flåthen, eier av A-pressen opp, og han har helt andre standarder for hva som er bra og dårlig. Ikke bare mener han det er helt uproblematisk at Egmont tar over, han presterer i Aftenposten å si:
“Både Giske og statsministeren har tidligere sagt at dette ikke er noe regjeringen vil blande seg opp i. Jeg er overrasket over det sterke engasjementet og argumentene Giske har brukt i sluttfasen da løpet var kjørt.” [min utheving]
Ikke bare er Eier-Flåthen for et salg — det er kanskje forståelig — men han blir irritert når Giske tillater seg å bruke sosialdemokratiske paradeord som “arvesølvet ut av landet” om salget. Jeg er helt enig med Flåthen i at eierskapspolitikken til tider er kaotisk og uforståelig, og i det store og det hele bør Staten være klar på at de ikke vil blande seg inn. Men forskjellene mellom LO-Flåthen og Eier-Flåthen er påfallende. Det blir ikke like lett for LO-Flåthen å kjefte neste gang en norsk bedrift selges til utlandet.