Abonner via RSS eller E-post

Du eier ikke din egen død

Publisert den 15.10.2014 i Blogg

Mathilde Tybring-Gjedde skriver svært klokt og godt om aktiv dødshjelp i dagens Aftenposten.

Legg igjen din kommentar »

Et land uten radikale ukesaviser!?

Publisert den 14.10.2014 i Blogg

Forleden var jeg igjen med i Gutta på tinget på P3 sammen med kollega Snorre Valen. Da snakket vi om hvorfor jeg er blitt så veldig mye kjedeligere etter at jeg ble statsråd. Det er ikke fordi jeg er blitt far. Det er fordi jeg nå har et klart ansvarsområde, og innblanding i andre statsråders portefølje ses på som dårlig latin. Ergo er det vanskeligere for meg å kommentere generelle, politiske saker. Fordi de stort sett alltid er koblet til en annen statsråds ansvarsområde.

Detaljene i diskusjonen om pressestøtte skal jeg altså ikke begi meg inn på. Men argumentasjonen til noen av aktørene stusser jeg litt over. All respekt for redaktør Dag Herbjørnsrud som har gjort en formidabel innsats for å redde det gamle SV-organet Ny Tid. Nå skal støtten kanskje legges om igjen, og Ny Tid frykter dårligere tider. De har allerede fått kuttet støtten sin fra 3 millioner til 2,3 millioner. Men argumentasjonen er litt pussig, for Herbjørnsrud knytter støtten direkte til at avisen er en radikal ukesavis. Som han sier til Klassekampen:

«Hvis Ny Tid går inn, vil det ikke være noen radikale ukeaviser igjen som får offentlig støtte»

Det reiser jo det åpenbare spørsmålet: Hvor mange konservative ukesaviser har vi i Norge? Hvor mange liberale ukesaviser har vi? Hvor mange liberalistiske ukesaviser har vi? Vi har miljøer som Minerva som får svært lite i offentlig støtte, og selvfølgelig noen partiaviser for medlemmene (jeg vet at Minerva ikke er en ukesavis, men lell).

Hvis hensikten med dagens pressestøtte var å opprettholde et politisk mangfold, er den da riktig lagt opp? Hvis hensikten er å sementere en etablert avisstruktur, og favorisere dem som allerede får, da treffer den kanskje blink.

PS: Jeg mener det er veldig bra at f.eks. Minerva klarer seg uten støtte.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Radikal islamisme for fem år siden

Publisert den 06.10.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen finnes her.

Fem år er kort og lenge siden

Å lese avisdebatten om radikal islamisme fra fem år siden er som å gå inn i en annen tid, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

«Radikal islam er ikke et problem i Norge i dag», sa Støre for bare fem år siden.

Den 29. februar 1948 gikk Einar Gerhardsen på talerstolen på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Bakteppet var at Sovjetunionens marionetter hadde tatt makten i Tsjekkoslovakia to dager tidligere. Utenrikspolitikk var blitt innenrikspolitikk, og Gerhardsens håndfaste oppgjør med NKP og kommunismen befestet Norges vei inn i Nato og den brede arbeiderbevegelsens faste front mot totalitære krefter. I dag har vi igjen en situasjon hvor trusselen utenfra gir gjenklang i miljøer her hjemme. Rundt femti nordmenn har reist til Midtøsten som fremmedkrigere, ifølge PST, som antar at mørketallene er store.

Historiske analogier skal man bruke med varsomhet, og det er store og vesentlige forskjeller på trusselen fra radikal islamisme og trusselen fra den totalitære kommunismen – selv om de begge har og hadde sine heiagjenger her hjemme. Som jeg har skrevet om på baksiden tidligere (i november 2010), var Sovjet en geopolitisk trussel med atomvåpen og et klart, globalt ideologisk budskap. Den største faren fra de radikale islamistene er terroraksjoner og destabilisering av eksisterende stater, som Irak og Pakistan. Men at også de radikale islamistene har et klart, ideologisk budskap med globalt nedslagsfelt, er blitt klart for alle som vil se.

Det er ikke nytt. Derfor er det slående å se på debatten om radikal islamisme for bare fem korte år siden. I mars 2009 gikk Arbeiderpartiets daværende partisekretær, Martin Kolberg, ut med en kraftig advarsel i avisene: Radikal islam hører ikke hjemme i Norge på noen som helst måte, og det vil vi bekjempe, sa han, ifølge NRK (12.03.09). I dag er det en ukontroversiell uttalelse, etter fremmedkrigerne, Syria, IS, Profetens Ummah og den store markeringen mot radikalisme i sentrum av Oslo. Men i 2009 var dette forsidestoff som skapte uro i Norges største parti.

Påtroppende stortingskandidat Jonas Gahr Støre tok indirekte avstand fra Kolbergs uttalelser. «All retorikk som kobler muslimer med fare, vold og terror må vi slå ned på, vi må ikke stigmatisere folk ut fra hvilken religion mennesket har», sa Støre til NRK (12.08.09). Han ville heller snakke om «det nye vi» og at alle nordmenn tilhører en eller annen minoritet. «Radikal islam er ikke et problem i Norge i dag», sa Støre for bare fem år siden. Det var og er oppsiktsvekkende. Da var radikale, ekstreme islamister for lengst i PSTs søkelys.

Fra politisk kommentarhold var det ingen tvil om hva dette betød. På en meningsmåling hadde Fremskrittspartiets oppslutning økt, mens Arbeiderpartiet hadde laber oppslutning. Kyrre Nakkim, NRKs sjefkommentator, mente at Kolbergs utspill var taktisk begrunnet: «Vi kan ikke lese Kolberg på annen måte enn at Arbeiderpartiet forsøker å spise seg inn på den politikken Frp vokser på.»

Det var med andre ord ingen annen grunn til å advare mot ekstremistisk islamisme enn at Kolberg trodde Arbeiderpartiet kunne tjene noen skarve prosentpoeng i det kommende valget. Men kanskje – bare kanskje – advarte Kolberg mot ekstremistiske og udemokratiske krefter fordi han, som Einar Gerhardsen med kommunistene, så hva trusselen faktisk besto i.

Da som nå var det mørkere krefter som gjerne ville generalisere og utnytte kampen mot islamismen i sin kamp mot alle muslimer. Det kompliserte bildet. I dag tror vi ikke lenger at vi må lukke øynene for truslene av hensyn til det store flertallet av muslimer.

«Vi skal kjempe mot kommunistene med demokratiske midler og åndelige våpen», sa Gerhardsen, «I en tid som denne hviler det et stort ansvar på alle politiske partier og deres tillitsmenn, på alle organisasjoner og på pressen. Hvis en noen gang skulle ha rett til å stille krav om saklighet og anstendighet i den offentlige debatt, så burde det være i en tid som den vi nå gjennomlever.» Det var godt sagt av tillitsmannen.

 

Legg igjen din kommentar »

Ny uføretrygd

Publisert den 06.10.2014 i Blogg

Flere medier varsler i dag at det kommer en ny uføretrygd fra 2015. Dette er strengt tatt ingen nyhet. Den nye uførepensjonen ble vedtatt av Stortinget i 2011, og det var et bredt flertall bestående av de rødgrønne partiene, sentrum og Høyre som stemte for. Riktignok hadde for eksempel SV egentlig et annet standpunkt, men som regjeringsdeltager måtte de godta kompromisset som Arbeiderpartiet var sterk tilhenger av.

Hensikten med den nye uførereformen er enkel selv om materien er komplisert: Det skal bli enklere å gå fra trygd til arbeid eller kombinere trygd og arbeid. I dag skattes uføretrygd og arbeidsinntekt ulikt. Det gjør at mange får svært høy skatt når de jobber ved siden av trygden. Dessuten er det en maksgrense for hvor mye man kan jobbe, noe som igjen holder tilbake dem som kunne jobbet mer.

NAV har for øvrig en informativ side om den nye uføretrygden.

 

Legg igjen din kommentar »

Kjære elev

Publisert den 30.09.2014 i Blogg

Kjære elev,

Det skjer noe fint og viktig hver gang du går inn i klasserommet. Hver gang du former en bokstav i boken din. Hver gang du skjønner løsningen på det vanskelige mattestykket. Og hver gang engelsk-glosene som virket umulige å huske, sitter.

Det er deg vi politikere tenker på når vi prioriterer hva vi skal gjøre med skolen. Vi vil at du skal få med deg kunnskapen du trenger for å få jobb. Finne et yrke der du får bruke det du er god på. Tjene dine egne penger. Skaffe deg et sted å bo. Få familie, om du ønsker det. Bidra til samfunnet, og etter hvert være med på å ruste neste generasjon for framtiden.

Jeg kaller dette en god sirkel. Jeg vil at alle barn skal lære enda mer i skolen. Fordi det gir muligheter for videre utdanning. En jobb. Et godt liv.

Som kunnskapsminister vil jeg prioritere det viktigste i skolen. Det som betyr aller mest for at du skal lære mer de årene du går der.

Det er derfor vi har laget Lærerløftet. Vi skal bruke ganske mye penger, mange milliarder kroner, til videreutdanning de neste årene. De lærerne i norsk, matematikk og engelsk som ikke har faglig fordypning i faget sitt, skal få det.  Fordi trygge lærere i disse viktige fagene gjør deg mer trygg. Du forstår bedre. Kan strekke deg lengre. Og få bedre resultater.

Det er du som skal løftes. Fra en god skole og videre i ditt liv.

Kjære elev, det er mulighetene dine vi tenker på når vi gjør dette. Jeg håper du vil gripe dem.

Hilsen

Torbjørn R. I.

første skoledag

Her er jeg full av forventning på vei til min første skoledag. Hvitt var veldig moderne på den tiden, også i sandalene.

3 kommentarer »

Hva motiverer elevene?

Publisert den 23.09.2014 i Blogg

Randomiserte (tilfeldige), kontrollerte studier kalles ofte gullstandarden for eksperimenter. Tenk deg at du vil sjekke hva som motiverer elevene, for eksempel. Du kan teste et opplegg på en gruppe elever og så måle motivasjonen deres etterpå. Men hvordan vet du at akkurat ditt opplegg økte motivasjonen? Og hvordan vet du at ikke elevene du plukket ut var veldig motiverte fra før?

Løsningen er nettopp randomiserte, kontrollerte studier.

En helt ny svensk studie forsøker å finne ut hvordan elevenes innsats på en test påvirkes av hvordan testresultatet blir vurdert og belønnet. Eksperimentet omfatter drøye 1000 6.-klassinger i Sverige. Alle elevene tok samme test, men elevene ble tilfeldig fordelt på ulike grupper som fikk ulik informasjon om hvordan testen ville bli vurdert og belønnet.  En kontrollgruppe fikk ingen informasjon på forhånd.

To hovedprinsipper for vurdering ble brukt:

• Kriteriebasert: karakter eller symbolsk premie gis avhenging av antall rette svar (kun den enkeltes egeninnsats / dyktighet som teller)) • Normbasert: karakter eller symbolsk premie gis basert på rangering av elevene (konkurranse mellom elevene)

Eksperimentet viser at ulike grupper av elever responderer ulikt på ulike vurderingsformer:

• Flinke elever øker innsatsen på testen når vurderingen er normbasert, dvs når det er konkurranse, mens de svakeste elevene reduserer sin  innsats.

• Gutter øker bare innsatsen når testen er normbasert, og mest når det brukes karakterer.

• Jenter øker også innsatsen når testen er normbasert, men de øker innsatsen mest når belønningen er premie. I motsetning til guttene øker de også innsatsen ved kriteriebasert vurdering.

• Gjennomsnittlig effekt av alle de ulike tiltakene er 1/3 – ½ standardavvik, dvs. ganske stor effekt.

Du kan lese rapporten om eksperimentet her.

 

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Det personlige er politisk

Publisert den 03.09.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver jevnlig på baksiden av Morgenbladet.

Det personlige er politisk. Ja, fordi du insisterer på å blande deg.

Fafo-festen er blant de større begivenhetene i hovedstadens hagefestkalender, et slags Øyafestivalen for akademikere, politikere, embedsverk og andre tilliggende herligheter som pressen. Amandaprisen i Haugesund har sine røde løpere hvor filmkjendisene kan vise seg frem. På Fafo er det wraps, øl og diskret hvisking «se, der er Odd Karsten Tveit» og «oi, nå har [fyll inn navn] tatt en for mye» etc. På nettopp denne festen ble jeg stående i samtale med en journalist.

I løpet av de siste månedene har jeg flere ganger fått spørsmål om hvor mye pappaperm jeg skal ta ut. Å ta ut pappaperm er åpenbart ikke først og fremst et valg jeg tar sammen med min kone, med tanke på hva som passer best for oss, og hva som er best for vårt barn. Pappaperm er som å kjøpe en ny bukse på ungdomsskolen. Det er en identitetsmarkør. Å ikke ta ut pappaperm er like håpløst som da jeg som 13-åring insisterte på at Cubus’ billigmerke Bossilini var like bra som Levis’. Sosialt selvmord. Bortsett fra i deler av finansbransjen, skal vi tro Dagens Næringsliv i sommer. Der er det å ikke ta ut pappapermen like stilig som dyre, sveitsiske klokker.

Mange spør altså om pappapermen, og de aller fleste følger opp og lurer på hvorfor jeg skal ta ut permisjon når jeg vitterlig har sagt at jeg ikke er tilhenger av en egen fedrekvote, men mener familiene skal få bestemme selv. Oversatt til deres språk har jeg sagt at pappaperm er for pyser og kvinner, jeg skal på jobb. Det er litt pussig.

Jeg er alt i alt en nokså liberal mann, og selv om mine personlige oppfatninger kan ligge litt på den konservative siden, er det sjelden mer konservativt enn at det kan oppfattes som et mildt eksotisk innslag i den urbane og utdannede middelklassen. Som en spanjol i bunad. Jeg synes likestilling er bra, vil at homofile skal få gifte seg og er bekymret for skadelige kjønnsrollemønstre som gir unge jenter (og gutter) et skjevt syn på hva de kan bli. Jeg tror til og med jeg er feminist, selv om jeg ler av Radioresepsjonen. For mange er det derfor noe som skurrer. Listen over skurr kan gjøres enda lengre:

Jeg synes Segway ser kjempeteit ut, men er for å tillate Segway.

Jeg avskyr pengespill og blir litt irritert på kona når hun spiller Lotto, allikevel er jeg for å tillate pokerturneringer.

Jeg skulle gjerne sett flere jenter som velger guttedominerte yrker og omvendt. Flere menn i barnehagen og flere kvinner på byggeplassene. Allikevel er jeg svært skeptisk til kjønnskvotering.

Jeg likte godt både Rosemarie Køhn og Gunnar Stålsett som biskoper, allikevel mener jeg Kirken burde fått bestemme selv hvorvidt de skulle ha dem.

Og jeg mener pappaperm er både bra og viktig, men synes det skal være lov å dele den med mor for de som ønsker det.

For mange er dette en oppvisning i politisk maktesløshet. For meg handler det om skillet mellom det private og det politiske. Ja, resultatet av de mange små og store valg folk gjør i hverdagen blir til mønstre som er tydelige sett fra oven. Men for den enkelte som velger der og da, føles det neppe som et politisk valg å bli barnehagelærer fremfor ingeniør. «Jo, men», vil man innvende, disse valgene tas jo ikke i et vakuum. Det er en grunn til at folk og familier velger som de gjør. Selvfølgelig! Det frie individ som velger helt uten kontekst, er en illusjon. Men når Leif først har valgt å bli rørlegger i stedet for frisør, føles neppe valget mindre reelt bare fordi det er tradisjonelt.

Politikken er ikke maktesløs, og vi kan gjøre ganske mye. Men politikken bør gjøre mindre enn den i ytterste konsekvens kan. Fordi noen valg skal få være private. For eksempel synes jeg altfor fulle folk er usjarmerende. Men hvorvidt man vil drikke enda flere øl etter midnatt på Fafo-festen må være opp til den enkelte. Helt til baren stenger, da. Det finnes tross alt en grense.

Legg igjen din kommentar »

Skatteforvirring

Publisert den 26.08.2014 i Blogg

Det er en interessant debatt hva slags skattesystem som er det optimale for et samfunn. Et skattesystem som gir flest mulig oppmuntringer til å skape verdier, og — dersom man ønsker — samtidig har en omfordelingseffekt eller er rettferdig, som noen vil si. Det går en slags debatt om dette for tiden i kjølvannet av både Piketty-boken og DNs runde om formueskatten. Nå er det ingen partier som går for det de fleste økonomer vil hevde er mest fornuftig, nemlig å veksle inn skatt på kapital som kan investeres i f.eks. arbeidsplasser (dumt) med skatt på bolig og eiendom (smart, i følge økonomer). Arbeiderpartiet, som ved flere korsveier har problematisert formueskatten, tar heller ikke den logiske konsekvensen av at de mener formueskatt er skadelig samtidig som de ikke ønsker å gi slipp på inntektene. Det er også grunnen til den forvirringen som er rundt APs skattepolitikk for tiden. Ingen vet nemlig om AP ønsker å gjeninnføre f.eks. arveavgiften eller øke formueskatten dersom regjeringen senker den.

 

Legg igjen din kommentar »

NRK Ytring: Muligheter for alle unge

Publisert den 19.08.2014 i Artikler, Blogg

Denne kronikken til NRK Ytring er skrevet med utgangspunkt i ideer jeg drøftet i boken Den onde sirkelen.

Muligheter for alle unge

Den mest interessante kontrasten i Norge er mellom paret i jobb som har råd til rekkehus og ferie med familien, og familien på fem hvor foreldrene går på stønad. Mye av norsk politisk debatt handler om hvordan vi skal bøte på konsekvenser og avhjelpe problemer som er oppstått. Det illustreres godt i debatten om forskjeller som har gått i sommer, i kjølvannet av den franske økonomen Thomas Pikettys bok.

Venstresiden ser at forskjellene har økt noe de siste tiårene – også under deres styre – og mener at vi må skattelegge hardere for å få mindre forskjeller. Men den mest interessante kontrasten i Norge er ikke mellom dem helt på toppen og vanlige folk, men mellom vanlige folk og dem som har falt utenfor.

Det er kontrasten mellom paret i jobb som har rekkehus og råd til ferie med familien og familien på fem hvor foreldrene går på stønad. Den norske drømmen handler ikke om å bli rik, men om å få en Toyota, rekkehusleilighet og en trygg jobb. Denne drømmen er uoppnåelig for dem som havner i det jeg har kalt den onde sirkelen. Vi bør med andre ord være mest interessert i å hjelpe dem som faller utenfor, snarere enn å forhindre at bedrifter går bra og at noen tjener godt.

I fjor sommer ga jeg ut boken Den onde sirkelen, som var et forsøk på å beskrive hvilke utviklingstrekk som fører til utenforskap, og skissere noen løsninger for hva vi kan gjøre. Den onde sirkelen er en spissformulering av det norske velferdssamfunnets skyggesider.

Kort forklart er den onde sirkelen slik:
•Norsk skole lykkes ikke med å utjevne sosiale forskjeller – faktisk ser vi at de sosiale forskjellene øker gjennom årene på skolen. Tre av ti elever fullfører ikke videregående opplæring. Et hovedproblem i skolen er at urovekkende mange går ut uten grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter. Foreldrene deres har ofte lavere utdanning, det er flere gutter enn jenter og innvandrere er overrepresentert.
•De som ikke har fullført videregående utdanning finner vi oftere igjen blant arbeidsledige og trygdede. Velferdssystemet vårt gir ikke alle unge en ny sjanse.
•Det har vært en sterk økning i antallet som får en psykisk lidelse de siste tiårene. Mange av disse er ungdom.
•Sosialhjelp og trygd går i arv. At utenforskapet går i arv, gjør at man går rundt og rundt i den onde sirkelen..

Utenforskap eller nyfattigdom i dagens Norge kan med andre ord ikke isoleres til dårlig økonomi alene – for å sitere landsmoderen, alt henger sammen med alt. I Norge på 2000-tallet er dårlig økonomi ofte et symptom på, snarere enn en årsak til, utenforskap.

Velferdssystemet vårt gir ikke alle unge en ny sjanse. Torbjørn Røe Isaksen Denne beskrivelsen viser at utenforskapet ikke kan bekjempes gjennom økte utbetalinger av for eksempel trygd eller sosialhjelp. For å hjelpe denne gruppen med å bryte ut av den onde sirkelen må vi gå mer grunnleggende til verks – og vi må starte tidlig.

Barnehagen er en viktig arena for å gi en god start i livet, og gode barnehager kan utgjøre en viktig forskjell i et barns liv. Det gjelder spesielt for de barna som kommer fra ressurssvake hjem, eller de fra familier der man ikke snakker norsk hjemme.

Men det er en forutsetning at vi har gode barnehager med nok barnehagelærere, som legger et godt grunnlag for læring. Vi har mange gode barnehager her i landet, men kvalitetsforskjellene mellom dem er store. Særlig viktig er det at alle barn skal kunne norsk når de begynner på skolen, også barn som ikke er født i Norge.

Når det gjelder skolegang ser vi at svært mange unge særlig sliter med matematikkfaget, og svake resultater i matematikk øker betydelig faren for at du faller ut av videregående skole. Vi vet også at voksne med lese- og skrivevansker er overrepresentert både i Nav-statistikken og i fengslene.

Satsing på grunnleggende ferdigheter i skolen, på lesing, skriving, regning, er dermed ikke bare viktig for norsk økonomi, det er også god sosialpolitikk. En av nøklene er lærernes kompetanse, og et viktig bidrag er det videreutdanningsløftet som regjeringen er i ferd med å gjennomføre.

Vi lærer gjennom hele livet, også etter vi går ut av skolen. Arbeidslivet er en viktig læringsarena, og læringen stopper ikke, men skyter gjerne ny fart når man går fra skolebenken og inn i arbeidslivet. Det er bra, men det viser hvordan de unge, som faller ut av skolen og sliter med å komme inn i arbeidslivet, kan bli hengende stadig lenger etter. Vi må bli flinkere til å koble skolen, og særlig yrkesfagene, tettere til arbeidslivet. Hvis det kan bidra til å hindre frafall er det igjen god sosialpolitikk

Den onde sirkelen er en spissformulering av hvilke utfordringer vi har i velferdssystemet vårt. Den dårlige nyheten er at sirkelen hver eneste dag suger nye mennesker inn. Den gode nyheten er at sirkelen kan brytes. Tidligere generasjoner brøt ut av sine onde sirkler, og vi kan bryte ut av vår. Det er ikke enkelt, og det vil ta tid, men det er mulig. Fullt mulig.

1 kommentar »

Morgenbladet: Om Fellesskap

Publisert den 12.08.2014 i Artikler, Blogg

Den som ikke trenger bystaten er enten et dyr eller en Gud, skriver Aristoteles i Politikken. Helt uten sammenligning (!) så skriver jeg om høyresiden og fellesskap i ukens Morgenbladet.
POLITISK TENKNING Vi trenger fellesskap. Det er ikke et politisk program; det er en konstatering. Vi er ikke, som den engelske filosofen Roger Scruton har formulert det, «citizens of nowhere». Vi er familiemedlemmer, kirkegjengere, speidere, fotballspillere, Røde Kors-medlemmer, naboer, lokalpatrioter og borgere av Norge.
Frihet og individualisme er viktige bestanddeler i høyresidens ideologi, men det er ikke hele arsenalet. Norsk politikk deles ofte inn etter en kunstig motsetning mellom fellesskap og egoisme – det ene til venstre, det andre til høyre – og litt for ofte lar høyresiden det skje. Etter tiår med kamp om de økonomiske kommandohøydene vant liberalismen den økonomiske kampen, men mer frihet og individualisme er ikke universalresepter.
Markedsøkonomien seiret; det er ikke dermed sagt at den er problemfri. Den tyske økonomen og kristendemokraten Wilhelm von Röpke mente økonomien er avhengig av de etiske reservene som finnes utenfor markedet. Markedet må korrigeres av verdier som nestekjærlighet, omtanke og ærlighet. Debatter om grådighetskultur, usunne forskjeller eller materialisme kan ikke besvares med laissez-faire. Når vi snakker om grenser for politikk, må vi også ha en oppfatning av hva som skal finnes på den andre siden av grensestolpene.
I Danmark bruker de begrepet sammenhengskraft om det som gjør en samling individer til et fellesskap. Både den kulturelle individualiseringen, svekkelsen av de tradisjonelle religiøse institusjonene og økt migrasjon og immigrasjon gjør spørsmålet om vår sammenhengskraft brennende aktuelt.
Selv i velutviklede velferdsstater er det grupper som faller utenfor samfunnet. Velferdsstaten kan gi økonomisk støtte, utdannelse eller kvalifisering, men velferdsstaten kan aldri svare på alle menneskelige behov. Til det trengs fellesskapene.
Deltagelse og vedlikeholdelse av demokratiet forutsetter engasjement og deltagelse som høyst sannsynlig bare vedlikeholdes gjennom en levende borgerånd.
Startstedet for borgerlig tankesett er individet, tenker de fleste. Det er i og for seg riktig. Enhver menneskevennlig ideologi må ha den enkeltes ukrenkelige egenverdi som utgangspunkt. Men det neste steget er avgjørende: Individet er ikke født i et sosialt vakuum. Hun er født inn i en sammenheng, inn i et fellesskap.
Dagens høyreside består, grovt sett, av to idéhistoriske strømninger som ble ført sammen av kampen mot sosialismen. Liberalismen var (og er?) en radikal ideologi som ville frigjøre mennesket fra samfunnets bindinger, det være seg ufornuftens åk eller tyngende reguleringer. Liberalister som Richard Cobden, Jeremy Bentham og Thomas Paine kjempet mot adel, kirke og kongehus, og for åndsfrihet og frihandel. Mens de konservative forsvarte det bestående samfunn, ikke nødvendigvis nøyaktig slik det var, men det idéhistorikeren Russell Kirk har kalt «de permanente ting». I begge leire fantes radikale og konservative strømninger – flere av dem åpenbare blindveier – men svært forenklet ser liberalismen individet som suverent, mens konservative tenkere betoner at den enkelte bare kan forstås som en del av en større sammenheng. I denne sammenhengen ligger også det sikreste forsvaret for individets verdighet og frihet.
I bøker som den russisk-amerikanske filosofen Ayn Rands We the living eller George Orwells 1984 er det den totalitære kollektivismen som knuser individet. Bare gjennom å gjenreise individet kan totalitarismen knuses. Det var et viktig ideologisk kamprop mot de totalitære bevegelsene under den kalde krigen, og er fortsatt aktuelt i dag. Men, som ikke minst George Orwell forstod, er ikke kamp for individet det samme som sosial atomisme. Og kritikken av kollektivisme kan lett bli en kritikk av alle fellesskap. Sentrale tenkere for høyresiden (merk: ikke nødvendigvis på høyresiden) ser ikke fellesskapet som en trussel, men som et bolverk mot det autoritære. De dyrker ikke, men frykter en radikal individualisme.
For Hegel er det gjennom den etablerte rettsstaten at det universelle og individuelle forenes, og enkeltmennesket er ikke fullt ut realisert før hun kan finne seg selv igjen i samfunnets normer og konvensjoner. Selv økonomen og filosofen Friedrich A. Hayek, ofte ansett som en av nyliberalismens yppersteprester, legger avgjørende vekt på det han kaller skillet mellom sann og falsk individualisme. Den falske individualismen er rasjonalistisk fundert og mener den enkeltes fornuft er den eneste målestokk på riktig og galt. Den fjerner dermed enkeltmennesket fra det lager av visdom og kunnskap som ligger i institusjoner, normer og verdier.
Franskmannen Alexis de Tocqueville frykter den autoritære majoriteten mer enn noe annet, men mener at dens beste fødselshjelper er individualismen. Individualisme er å trekke seg tilbake fra samfunnets felles arenaer og inn i sin egen lille sfære; det er å bli et privat menneske i ordets strengeste betydning. En slik individualisme vil utslette det Tocqueville kaller les corps intermédiaires, de mellomliggende fellesskapene som står mellom staten og individet og som hverken styres av markedets profittlogikk eller av statens lover. Totalitære stater angriper ikke bare individer, men religiøse samfunn, frivillige organisasjoner, familier som institusjon og frie fagbevegelser.
Det går en rød tråd fra Aristoteles zoon politikon – samfunnsvesenet – til Tocqueville. Den samme betoningen av fellesskapet finner vi hos konservatismens grunnlegger, Edmund Burke, som beskriver «the little platoon we belong to in society». Hos ham har skepsisen til individualismen også en erkjennelsesteoretisk side. Vi er bekymret «for å sette hvert enkelt menneske til å leve på sitt eget forråd av fornuft», skriver Burke, for «individet er svakt, men arten er sterk». Å ta del i fellesskapet er ikke et valg, men en nødvendighet. Den etiske implikasjonen av Burkes syn er et moralsk ansvar som strekker seg videre også til kommende generasjoner.
Ideologiske kart endrer ikke terrenget. Fellesskap blir ikke borte om de ikke får plass i teorien. Men dårlig teori kan gi dårlig politikk, dårlige analyser og dårligere resultater i alt fra velferdspolitikken til byplanlegging.
Venstresiden ynder å fremstille det ideologiske skillet som et mellom fellesskap og egoisme, men retorikken er ofte et kodeord for en større offentlig sektor snarere enn et gjennomtenkt syn på hva fellesskap er. Det er nok en grunn til at høyresiden bør ta debatten. Hva er fellesskap? Finnes det ett stort eller mange små fellesskap? Hvilken rolle har staten i fellesskapet? Høyresiden har en rik idéhistorisk arv å høste fra.
Ideen om det uavhengige individet har noe vakkert med seg, men enda vakrere er tanken om borgeren. Individet hører ikke til noe sted, borgeren er medlem av et samfunn, av et fellesskap, med det ansvar og de forpliktelser som hører til.

Legg igjen din kommentar »