Loungin’ (Who do you love?) – eller hvorfor H gjør det godt på målingene
Who do you love? Are you for sure? - LL Cool J
De fleste med en viss politisk interesse har fått med seg at Høyre har økt kraftig på målingene den siste tiden. På flere målinger er partiet nå størst i landet. Jeg har tidligere skrevet om hvorfor gode målinger må tas med den ytterste sinnsro. Jeg har også skrevet om behovet for å gå bak tallene for å finne ut hva som egentlig skjer. Det er en forskjell på om AP-velgere flest er desillusjonerte og går til sofaen, og om de strømmer over til Høyre. Sannheten om målingene for tiden er trolig litt av begge deler: Regjeringens velgere er misfornøyde og trekker støtten tilbake, noen går over til Høyre, som særlig en del sentrumsvelgere ser som et ansvarlig alternativ til sosialdemokratiet, samtidig er Høyres velgere heltente og partiet har høy lojalitet (dvs. mange som sier de vil stemme Høyre en gang til).
Hvorfor skjer det? Er det fordi Høyre “sitter stille i båten” eller lounger (som ungdommen sier) mens de rødgrønne krangler for åpen mikrofon? Misnøye med de rødgrønne spiller selvfølgelig en rolle, men forklarer ikke hvorfor Høyres sympatisører strømmer til eller hvorfor det er Høyre som får økningen i oppslutning i stedet for andre partier. Her er noen korte forklaringer jeg tror spiller en rolle (det er selvfølgelig kvalifisert synsing – slik norske kommentatorer driver med). Her er 5 punkter i uprioritert rekkefølge:
1. Høyre har gjort noen viktige endringer. La meg bare nevne noen: språkbruken har endret seg (mer prat om løsninger og egen politikk), vi snakker mer om våre brede løsninger enn de snevre (friskoler er viktig, men gjelder svært få; den offentlige skolen er absolutt mest avgjørende), stortingsgruppen er fornyet, mer aggressiv og har representanter fra alle fylker, og mediearbeidet er pusset opp.
2. Høyre er igjen blitt “referanseparti”, det partiet andre må forholde seg til. Det skjedde gradvis i løpet av valgkampen, Erna Solberg trådte etterhvert frem som en tydelig statsministerkandidat. Det er også verdt å huske på at Høyre har et historisk tillegg sammenlignet med andre partier. Høyre sees på som noe traust, men samtidig ansvarlig og styringsdyktig. Velgerne ser for seg Høyre i regjeringsposisjon, det virker naturlig, så å si. Med Høyres vekst blir partiet igjen sentrum på borgerlig side, det partiet andre må forholde seg til og som setter standarden for opposisjonens politikk.
3. Høyre har blitt langt mer synlig. I dag er det Høyres politikere som blir invitert i debatter med regjeringen, ikke de andre opposisjonspartiene. Det skyldes delvis at økende oppslutning gjør partiet mer interessant for mediene.
4. Høyres samarbeidsbudskap har i stor grad vunnet frem. Flere velgere innser at dersom det skal bli ny regjering i 2013 forutsetter det et sterkt Høyre.
5. Regjeringen sliter både med idetørke og venstreideologiske skylapper. En del velgere er nok skuffet over at de rødgrønne ikke går langt nok, at de ikke har store reformer planlagt for sin andre periode. Mange av målene fra Soria Moria I har til og med blitt vannet ut, som målet om antall lærere per elev. Det illustrerer at når venstresiden går tom for penger så går de også tom for ideer. Samtidig sliter regjeringen også med det stikk motsatte, og det har ikke blitt kommentert i samme grad: flere velgere føler at regjeringen går for langt til venstre, at de blir for venstreideologiske i stedet for å løse virkelige problemer for vanlige mennesker. Her finnes mange av velgerne som i dag er hos Høyre. I forrige periode startet regjeringen sin konsekvente politikk for å skvise private supplementer, men det var mange små steg som ble gjennomført uten stor bravur. Nå trer bildet tydelig frem: angrepet på de private barnehagene, skvisingen av private som vil bidra til å bygge omsorgsbolig, innkjøpspolitikken som skviser private i helsevesenet (fra laboratorier til sykehus) osv. Dette skaper misnøye i store grupper, kanskje særlig i en del utdanningsgrupper som normalt vil ligge i skjæringspunktet mellom H og AP. Bakgrunnstall (som jeg dessverre ikke kan lenke til) tyder også på at velgerne blir mer opptatt av hvordan pengene i offentlig sektor brukes, altså mer klare for systemreform.
Så et siste poeng: Erna Solberg. Flere målinger viser at hun er blitt en av Norges mest respekterte politikere. Som Aftenposten sa det: en naturlig statsministerkandidat i 2013.
Makta
Fra en velger: “Det er masse ulv her også, men det er Makta vi er mest redde for.”
Frykt Makta.
Jeg har alltid hatt en ambivalent forhold til Makta. Det skyldes ikke at jeg selv ble Makta for ett år siden (selv om jeg ikke kan utelukke at det har en innvirkning, det ligger faktisk en innsikt i venstresidens gamle maksime om at “hvor du sitter avgjøre hvor du står), snarere en dragning mot både det liberale og det konservative, eller mot både autoritet og frihet om du vil.
Autoritet er avgjørende for et sivilisert samfunn. Vi må, for å si det enkelt, respektere noen grunnleggende verdier og institusjoner for at samkvem med andre mennesker skal være mulig. Samtidig er Makta også farlig, den kan misbrukes. Det er en innsikt liberale tenkere har hatt, fra John Locke via Edmund Burke til F. A. Hayek. Derfor må makten være delt og kontrollert.
Denne ambivalensen kan få merkelige utslag (dere får tilgi den subjektive tonen i det neste poenget). Jeg har for eksempel stor tillitt til politiet, og har en tendens til å stole på at de gjør jobben sin på en skikkelig måte, uten unødig maktbruk. På den annen side er jeg skeptisk til radikal økning i politifullmakter, for eksempel gjennom datalagringsdirektivet.
Det er to posisjoner som rent logisk kan være vanskelige å forene, samtidig lever ethvert liberalt demokrati i dette spenningsfeltet mellom Makta som nødvendighet og Makta som potensiell trussel.
Blåmandag: Religion og skatt
- Vi har ikke et religiøst forhold til formuesskatten, sa den nå skjeggete næringsminister Trond Giske nylig. Uttalelsen overrasket meg.
Formuesskatten har liksom vært Den Store Skillelinjen mellom de som vil ødelegge velferdsstaten og de som vil beskytte den, mellom de som vil gi mer til dem som har mest fra før og de som vil «ha mer til fellesskapet». Det er få ting som kan fyre en sosialdemokrat opp som å beskylde høyresiden for å stappe penger ned i lommene på en Stein Erik Hagen, Olav Thon eller Kjell Inge Røkke. Eller, nei, forresten. Stryk den siste. Røkke er jo Arbeiderpartiets huskapitalist, en kar de liker og respekterer selv om han er like rik som de andre, og slett ikke mindre prangende i sitt forbruk (snarere tvert imot).
Les hele spalten hos Dagsavisen.
Aftenposten: Å svøpe seg i flagget
En litt lengre versjon av dagens innlegg i Tanta .
Det er et paradoks at Christian Tybring Gjedde og Kent Andersen bruker Disneyland som bilde i sin kronikk 26.08. Det magiske kongedømmet er selve symbolet på amerikansk kultur, nasjonen bygget på drømmen om et bedre liv for ”the huddled masses yearning to breathe free”. Som George W. Bush sa i sin første innsettelsestale: ”Vi forenes av idealer som flytter oss forbi våre bakgrunner (…) Og hver innvandrer som omfavner disse idealene gjør landet vårt mer, ikke mindre, amerikansk.” Slik taler en president i verdens eneste supermakt, det flerkulturelle USA, et land Tybring Gjedde ved flere anledninger har uttrykt beundring for.
Norge er ikke USA, og verken kan eller bør bli det. Vi har, som kronikkforfatterne påpeker, vår egen kultur og historie. Problemet med kronikken er da heller ikke forsøket på å problematisere hva som kan skje dersom et samfunn går inn i kulturell paralyse. Problemet er ensidigheten, den aggressive språkbruken, den sort-hvite analysen og det skjeve virkelighetsbildet. Finnes det problemer med innvandring? Ja. Finnes det mørkemenn? Ja. Finnes det dem som tviholder på middelalderskikker og mest av alt frykter infisering fra vestlig kultur? Ja. Men det er bare en liten del av bildet. Det er heller ikke galt å beskrive Eli Hagen som Carl Ivars elskerinne. Det er bare uredelig hvis man ikke samtidig nevner at hun er hans kone.
Tybring Gjedde og Andersen beskriver norsk kultur gjennom en serie stikkord. Det er felles land, kongehus, språk, kulturarven og så videre. Denne arven er viktig. Så viktig at vi, i motsetning til kronikkforfatternes parti, er villige til å bruke offentlige midler på å bevare og videreutvikle den. Men hva slags kultur er det egentlig som beskrives? Det er kultur som abstraksjon, et idealisert og konstruert bilde av Norge slik det visstnok en gang var, et bilde som har lite med virkeligheten å gjøre. Kulturer er sjelden enhetlige. De har brytninger og motsetninger. Kulturer kan ikke oppbevares på Norgesglass, de kan ikke isoleres og konserveres, da vil de forvitre, få åndenød og siden dø. Kulturer er organiske, i stadig utvikling. Så også i Norge. Jeg har alltid vært skeptisk til begrepet ”multikulturell” fordi det impliserer at alle kulturuttrykk i landet er like relevante for vår virkelighet, like sentrale i norsk hverdag og historie. Det stemmer ikke. Hardingfela er viktigere i norsk historie enn sitaren. Men det betyr ikke at norsk kultur er eller bør være lukket. Det som skjer er ikke at norsk kultur dør, men at den videreutvikles gjennom møter med det nye, slik det har skjedd til alle tider. Og det foregår innenfor en norsk og vestlig kontekst: enten det er norske muslimer som forsøker å formulere hvordan deres tro kan kombineres med liberalt demokrati, norskspråklig hip hop som beskriver en hverdag som var ukjent for noen tiår siden, nytolkninger av Ibsen eller film som vil formidle dilemmaene for dem som lever med doble identiteter. Ingenting av dette har erstattet klassikerne. Vi leser og spiller Ibsen som aldri før, Hamsun diskuteres og feires, nasjonalhøvdingen Bjørnson og Geirr Tveit likeså.
Tybring Gjedde og Andersen etterlyser målene og planene for samfunnsutviklingen; men bare syke og ufrie samfunn styres etter slikt. Sunne, liberale, frie samfunn har ikke til hensikt å ankomme en havn, men å holde båten flytende og gradvis justere kursen hvis skipet går i feil retning.
Betyr det at alt er idyll, at vi naivt skal åpne slusene og si velkommen til alle i verden som vil inn? Enn si sette strek over hele kulturarven vår, late som om den ikke finnes og innføre pervertert, men misforstått toleranse for alt og alle? Nei. Men det betyr at vi trenger en dose realisme, moderasjon og sunn fornuft. Utfordringer og snarlig undergang er ikke det samme. Det kan være viktig realisme i en diskusjon om hvordan vi sikrer integrering, gir alle en tilhørighet til det norske fellesskapet og bekjemper uakseptable holdninger og verdier. Det er ikke realisme å hevde at norsk kultur står for fall. Det er moderat å ta utgangspunkt i virkeligheten slik den er, i at nordmenn er nordmenn selv om de har en annen hudfarge. De blir ikke borte, verken de som kom på 70-tallet eller deres barn og barnebarn. Det er ikke moderat å beskrive landet vårt som på kanten av stupet. Det er sunn fornuft å innse at innvandringen til Norge må kontrolleres, at politikken må strammes inn, og at for høy innvandring over for lang tid kan skape problemer. Det er ikke sunn fornuft i et ideal som kun kan realiseres dersom Norge hermetisk lukker seg for omverden.
Moderate, realistiske og fornuftige politikere ser problemene og utfordringene, tar debattene, veier fordeler og ulemper, men gjennomfører politikk med besluttsomhet og kraft. Samtidig forsøker de også å samle og vise hva vi har felles, ikke bare hva som skiller oss. De innser at både kulturer og tradisjoner endrer seg gradvis med tiden, og at det er nødvendig for at de skal bestå. Ambisjonen er å forene det beste av det nye med det bevaringsverdige gamle.
Jeg tror på både kongehuset, kulturarven, tradisjonene, 17. mai og den norske valutaen; på det lille, kalde landet i nord som har vokst seg godt og rikt ved å dra ut i verden og bringe det beste tilbake og gjøre det til en del av norsk virkelighet. Jeg svøper meg gjerne i det norske flagget. Det er noe annet enn å binde det for øynene.
Flerkulturelt samfunn?
Stod opp kvart over fem i morges for å fly fra Mosjøen. Godt plassert på et hotellrom på Gardermoen nå. Høyres gruppekonferanse. Kunne egentlig tenkt meg å blogge om dagens innlegg i Tanta. Det flerkulturelle helvete. Men jeg har et par andre ting som må gjøres unna (skriver på innledninger til en antologi om konservatisme som forhåpentligvis kommer tidlig neste år, akkurat nå jobber jeg med Roger Scruton). En kommentar er det allikevel tid til: alle synes å anta at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn, men er det virkelig slik? Jeg tenker ikke på det faktum at Norge i all tid har hatt kulturelle minoriteter innenfor grensene; forsøker heller ikke å underslå at vi har fått et langt større innslag av andre kulturer de siste tiårene; men gjør virkelig det at vi blir flerkulturelle? Det impliserer at i dagens Norge eksisterer flere kulturer side om side som like viktige, like fremtredende. Men det underslår et vesentlig faktum. Vi har kulturelle minoriteter, men norsk majoritetskultur (definisjonen og forståelsen av hva det er får vente til en annen gang) er fortsatt totalt dominerende. Ikke bare det; hva er det en somalier, vietnameser, palestiner, chilener og amerikaner i Norge har til felles? Jo, at de bor i Norge og forholder seg til norsk kultur. Å inkludere nye minoriteter i norsk kultur er nøkkelen til integrering. Det betyr også at kulturen må videreutvikles, ikke lagres på norgesglass.
Patetisk Politisk kvarter
Jeg håper Jonas Gahr Støre får en fin burdag med familie og venner, men når han er i studio i Norges fremste politiske program forventer jeg noe annet enn kosespørsmål og løs småprat. Dagens sending var rett og slett patetisk.
Norges utenriksminister er populær. Det er på mange måter fortjent. Like fullt er han en av Norges mektigste menn, en av de fremste i landets regjering. Ikke bare har han ansvar for utenrikspolitikken, inkludert bistandssektoren, fokus eller manglende fokus på menneskerettigheter og en krig i Afghanistan hvor norske menn og kvinner gir livet for Konge og fedreland; han er også delansvarlig for hele regjeringens politikk, fra master til sykehus.
Da er det ikke bare patetisk, men et journalistisk lavmål, å bruke tiden med en av Norges mektigste menn i studio først og fremst til spørsmål som “Hvor er du om ti år?” og “Er du intellektuell?” Bursdag eller ei. Det minner aller mest om Hallo i Ukens parodispalte, Hallo i Weekenden.
Dessverre er dette en slags trend fra pressens side, en gjentagelse av Gro-syndromet. Men der Gro skremte vannet av journalistene, kan Gahr Støre sjarmere og briljere. Pressens jobb er allikevel å konfrontere, ikke med bursdagskos, men med et kritisk blikk på virkeligheten.
Se for øvrig min Minerva-samtale med Jonas Gahr Støre, Doktor Dialog.
Nei til tiggerforbud
OBS: Jeg har nå fått beskjed om at Michael mener seg feilsitert og misforstått av NRK. Jeg lar allikevel innlegget stå siden forslaget fremmes av andre med jevne mellomrom. Forslaget dreier seg om organisert tigging:
1) Jeg baserer meg på forslaget fra Oslo bystyre: At pågående eller truende eller organisert tigging skal forbys. Og at det skapes en hjemmel for å forby dette enten direkte, eller ved at det gis hjemmelsgrunnlag for bystyrene/kommunestyrene å utforme et slikt forbud i lokale politivedtekter. Forslaget fra Oslo bystyre er avvist av justisdepartementet.
2) Straffesanksjon for brudd på utvisningsvedtaket, ved ny ulovlig innreise. I dag er dette uten strafferettslig konsekvens. Noen tror feilaktig at det opprinnelige utvisningsvedtaket er tilstrekkelig. Det betyr ny utvisning uten sanksjon i tillegg.
3) Min kilde er nå det gjelder det siste er i første rekke Kåre Stølen som kan fortelle at 52,5% av alle arrestasjoner er knyttet til innreisekriminalitet (Oslo Politidistrikt)
Dette er et forslag jeg har langt større sans for.
Opprinnelig blogg:
Min gode partikollega Michael Tetzschner vil i følge NRK fremme et lovforslag som gjør det forbudt å tigge. Det er en svært dårlig ide.
Vi må ha regler mot aggressiv tigging, og de må håndheves. Det er også greit å bekymre seg over at tiggerne, både norske og utenlandske, blir stadig mer fremtredende i bybildet. To argumenter taler allikevel kraftig mot et slikt forbud.
Det første argumentet er prinsipielt. Det å be andre mennesker om penger til sitt eget livsopphold er om ikke verdens eldste “yrke”, så i hvert fall en av verdens eldste aktiviteter. Alle samfunn til alle tider har hatt mennesker som ikke har klart å skaffe livsopphold. Selv i dagens rike Norge finnes det folk som trenger ekstra penger for å klare seg. Ja, de kan få bolig, penger til mat og til og med avrusning (etter X antall måneder i kø). Det er ingen grunn til å legge skjul på at de fleste norske tiggere ber om penger til rus. Men det må de ha rett til. De spør. Jeg velger selv om jeg vil gi eller ikke (personlig gir jeg til tiggere og synes det er greit). Et byrom må være for alle. Da må det også være rom for dem som spør andre om penger. Jeg tør ikke si at et samfunns raushet måles etter hvordan det behandler sine tiggere, men jeg synes det sier noe om vår virkelighetsoppfatning. Jeg er, for å si det forsiktig, skeptisk til tanken om at hvis sosiale problemer er ute av syne så er de også ute av sinn.
Det andre argumentet er praktisk. Politiet bør bruke tid på å vise bort aggressive tiggere. Det er ikke bare greit, men nødvendig. Men skal virkelig politiet bruke ressurser på å kjeppjage enhver som står på gatehjørnet med koppen sin, det være seg en norsk rusmisbruker eller en rumener med kunstig skjelving i beina? Har de ikke en viktigere jobb å gjøre?
Tigging kan være sjenerende. Det kan skremme turistene. Det kan være ubehagelig å bli minnet om at ikke alle har det like godt som oss. Men grenser for politikk betyr også grenser for hvor mye politikerne skal redigere gatebildet for å fjerne det ubehagelige.
Toalettforvirret? Stem rødt!
Socialdemokratene i Sverige sliter med oppslutningen, særlig i Stockholm. Nå dæljer de til med et forslag skreddsydd for transpersoner: kjønnsnøytrale toaletter. Så slipper man å velge mellom herre- og kvinnerommet. Det spørs om Stockholms genetisk-kvinnelige befolkning er like begeistret for forslaget. Etter flere århundrer har man fortsatt ikke lært menn at toalettsetet skal slås opp før bruk og ned etter.
Ikke gjør som Dagfinn sier
Nyhetsmeldingene fra NTB er stort sett nokså tørre og saklige, men i dag har telegrambyrået slått til med en vittig nyhetssak:
“KrF gir regjeringen kjeft for å ha fulgt KrFs råd
Kristelig Folkeparti ba i fjor regjeringen om
å forby økonomisk utbytte for private
barnehager. Nå får regjeringen kjeft av
partiet for å ha fulgt rådet. KrFs nestleder
Dagrun Eriksen (bildet) sa til Klassekampen
22. januar i fjor at regjeringen må ta styring
over utbyttefesten i de private barnehagene.
Nå, halvannet år senere, er situasjonen
den at regjeringen har fulgt Eriksens
råd om begrensninger for uttak av utbytte.
Leder for KrFs kvinneorganisasjon, Ellen
Solheim, liker ikke at regjeringen fulgte KrFs
råd. – Vi mener reglene i dag gjør at svært
få tar utbytte. Vi mener det blir helt feil å
endre spillereglene når spillet er i gang.
Uten private barnehager vil en ikke ha
oppnådd full barnehagedekning. Det er
ganske skandaløst at regjeringen
gjør det som de gjør, sier Solheim
til Vårt Land. Eriksen bekrefter at
hun mener det samme som i fjor.”
(NTB)
KrF svarer for øvrig på kritikken her.
Å regulere utbyttene fra barnehager er en dårlig ide. Systemet blir trolig byråkratisk, men samtidig lett å omgå. Men aller viktigst: det er ingenting prinsipielt galt med å ta ut utbytte fra barnehagedrift så lenge tilbudet til barna er godt. Politikere bør ikke forsøke å skape millimeter-rettferdighet. At vi har barnehager er bra. At prisen er så lav at også de med dårlig råd har mulighet til å bruke dem, er bra. Politikernes jobb burde være å sørge for at tilbudet holder kvalitativt godt nivå, at også de med lav inntekt får mulighet til å bruke det og at barna har det bra — og følge opp at tilbyderne leverer det de skal. Hvor mye penger som går til eierne etter at alt dette er oppfylt, er ingen viktig politisk oppgave å bry seg med.
Radikale Cameron
The Economist er kjent for sin tørrvittige, britiske humor. Av og til får den utfolde seg fritt på forsiden. En klassiker er forsiden med Nord Koreas lille sol:
Denne uken har David Cameron fått hanekam (husk at punken ble født i UK) og overskriften “Radical Britain”.
Den britiske koalisjonsregjeringen har sittet 100 dager ved makten. I følge The Economist er den i ferd med å bli en av de mest “radikale” og modige i hele Vesten. Det skyldes kombinasjonen av to ting:
- De massive kuttene som er foreslått, en nødvendig snuoperasjon etter år med Labours pund-til-alle-og-alt-politikk.
- Et ideologisk program som gradvis er i ferd med å manifestere seg. Cameron gikk til valg på visjonen om The Great Society, men fikk kritikk for at konseptet var for løst og ullent; men siden har det blitt fylt med innhold, blant annet gjennom omfattende planer for desentralisering.
Det mest imponerende av alt er at regjeringen er svært populær, ja, faktisk mer populær enn noen annen regjering de siste 30 årene med unntak av Tony Blairs første. Om det vil holde seg, er en helt annen sak. Kuttene i offentlig sektor er massive, og selv om befolkningen i stor grad forstår behovet for nedskjæringer, har de enda ikke fått merke effektene. Et mer pessimistisk syn på regjeringens muligheter finner vi hos amerikanske FrumForum:
“As long as politicians, conservative or not, owe their political success to people they have to reward they will use public resources to do that. The probability that a professional politician like Cameron, who made a lot of intellectual concessions in order to get elected and then had to accept compromise with a left-wing third party in order to form his cabinet, will force massive cuts that will make a lot of people unhappy is not very high.”
Artikkelen er publisert i går. Men budsjettkuttene fra Camerons regjering er allerede varslet. Og regjeringen har flertall i Underhuset. Spørsmålet er ikke om kuttene kommer, det gjør de, men om regjeringen virkelig har forankret beslutning, fått folket med seg så å si. Det er fullt mulig å kutte i utgiftene, men ikke uten at folk forstår hvorfor. Folk må vite at etter regnværet så vil solen igjen komme frem.