Gratulerer med dagen
Gratulerer med kvinnedagen! I den anledning har jeg oppdatert min liste over kvinner som har engasjert og inspirert meg. Den tidligere listen, fra forrige bloggen, finnes her.
Karen Platou – første kvinne valgt inn på Stortinget, i 1921 fra partiet Høire. Kanskje illustrerende for Høyre at det var svært delte meninger om allmenn stemmerett for kvinner (tidligere var det knyttet til inntekt og formue), men både første møtende representant, Anna Rogstad, og første faste representant var fra partiet. Karen Platou har ikke en egen side på Wikipedia en gang. En skam.
Gertrude Himmelfarb – amerikansk historiker av den mer konservative sorten. Har skrevet en rekke bøker om Victoriatiden, og fremholdes av blant andre Gordon Brown som en viktig inspirasjonskilde.
Dr. Condoleezza Rice – Den afroamerikanske befolkningen har to idelogiske gudfedre, Booker T. Washington og W. E. B. Dubois, sistnevnte radikal pan-afrikanist, førstnevnte mer konservativ. Washingtons fokus på hardt arbeid og dyder har vært viktig for Rice, oppvokst i rasistiske Alabama, men siden med karriere som Stanford universitetet og Secretary of State.
Margareth Thatcher – For mange på venstresiden er Thatcher anti-feminist, en slags brutal betongkvinne uten følelser. Men Jernladyen startet en ny politisk æra, det kan ingen ta fra henne.
Hannah Arendt – Arendt er en fascinerende tenker, vanskelig å sette i bås, men alltid verdt å lese.
Mary Wollstonecraft – Personlig lener jeg meg mot Edmund Burke, men Wollstonecrafts oppgjør med konservatismens far i A Vindication of the Rights of Men er likefullt elegant og engasjerende. En pioner i likestillingsarbeidet.
Astrid Nøklebye Heiberg – Norges første kvinnelige professor innen psykiatri, tidligere statsråd og President i norske og internasjonale Røde Kors. Ingen har oppsummert konservatismen bedre enn henne:
”Vi må kjempe for at det beste i menneskenaturen skal tas vare på; nemlig den naturlige viljen til å gjøre noe godt for seg og sine, bygge en bedre fremtid for familien sin og gi barna en god start og gode muligheter i livet. Dette er den personlige velferden. Den er beskyttelsen mot klientsamfunnet. Den representerer verdier som vi skal ta vare på: verdier som frihet og ansvar, innsats og overskudd, omsorg og nestekjærlighet. Personlig innsats og overskudd underminerer ikke samfunnet, det styrker samfunnet. Når enkeltmennesker holdes tilbake, holdes samfunnet tilbake. Vi kan bare bygge et selvstendig og ansvarsfullt samfunn med selvstendige og ansvarsfulle mennesker.”
Ayaan Hirsi Ali – Liberal feminist, samfunnsdebattant og kritiker av det autoritære islam. Se for øvrig mitt intervju med henne for Minerva.
Kristin Clemet – ”Vår måte å se og organisere samfunnet på har fremelsket en ny ”alles kamp mot alle”. Alle kjemper om en plass på de offentlige budsjetter. Derfor får nå mesteparten av den voksne befolkning sine inntekter fortsatt av staten; enten det er statsansatte, kommuneansatte, bønder, lærere, forskere, fiskere, sosialhjelpsmottagere, arbeidsløse eller heltidspolitikere. Vi er blitt avhengige av staten – og klienter av politikken. Vi har utviklet et lommepengesamfunn, der selvhjulpenhet ser ut til å ha blitt velferdsstatens verste fiende.”
Vil forby kors i skolen
Fremskrittspartiet i Oslo har levert et privat lovforslag om å forby alle religiøse symboler i Oslo-skolen, også kors. Forslaget er ærlig nok. Frp ønsker å ha bort religiøse symboler i skolen, og de vil likebehandle alle religioner. Bort med hijab, bort med turban, bort med kristne kors eller t-skjorter med kristne motiver. Men hvor gjennomtenkt er det? En ting er de prinsipielle sidene ved saken. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn et angrep på religionsfriheten. For mange er det å gå med et synlig kors rundt halsen et viktig symbol på hvem de er, på deres tro og identitet. En annen ting er de praktiske følgene. Hvordan skal dette håndheves? Hvor skal grensen gå? Hva med synlige utgaver av Bibelen? Eller ytringsfriheten til partier og grupperinger? Skal det være lov for kristne ungdomsgrupper å ha møter og rekruttere på skolene?
Jeg synes forslaget er misforstått også fordi Norge har plass til det religiøse på våre felles arenaer. Skolen skal ikke forkynne, og alle som vil bør kunne få fritak fra for eksempel gudstjenester før jul; men like fullt har Norge en annen tradisjon enn det ultrasekulære Frankrike som Frp i Oslo har hentet inspirasjon fra. Det er naturlig at den kristne kulturarven har en plass også i skolen, så får hver enkelt selv avgjøre hvorvidt han eller hun vil tro.
Ta avstand 2
Jeg fikk mange henvendelser fra folk som mente det var urimelig å be vanlige muslimer ta avstand fra radikal islamisme etter at jeg skrev om dette. Mitt argument var enkelt: når noen uttaler seg i din religions navn, er det naturlig at de som er uenige tar til motmæle.
Uten sammenligning med radikal islamisme overhodet, men Christian Tybring-Gjedde kommer i dag med uttalelser som jeg ikke håper er representative for Frp. Å sammenligne hijaben med hettene til morderne og rasehaterne i Ku Klux Klan er å gå lang, langt over streken. Det er sårende, krenkende og på ingen måte et nyttig bidrag i kampen mot undertrykkelse. Jeg vet at mange Frpere gremmer seg over slike uttalelser. Det burde de gi klar beskjed om. Det er viktig å ha en åpen debatt om religionenes plass i samfunnet, om religiøse symboler og om islam, men hvis vi skal ha en sivilisert og moderat debatt må det gjelde alle. Jeg ser frem til at noen i Frp gir også Christian Tybring-Gjedde beskjed om det.
Klassekampen: Illiberal globalisering
Trykket i Klassekampen 02.03.10
“Bliss it was in that dawn to be alive,
But to be young was very heaven.” William Wordsworth
”Åpningsscenen: Verden er ti år gammel.”
Slik åpner Thomas Friedman sin bok Lexusen og Oliventreet fra 1999. Friedman er utenrikspolitisk kommentator i New York Times, og setningen er hentet fra en annonse finanskonsernet Merrill Lynch satte inn i de største amerikanske avisene i 1998:
”Verden er ti år gammel. Den ble født i det Muren falt i 1989. (…) Spredningen av frie markeder verden over gjør at flere mennesker kan virkeliggjøre ambisjonene sine. Og teknologi, riktig anvendt, har kraft til å viske ut ikke bare geografiske grenser, men også grenser mellom mennesker.”
Det er en perfekt oppsummering av 90-tallets liberale utviklingsoptimisme som i dag, etter 11. september, finanskrise og klimakrise, virker som et klassisk eksempel på menneskelig overmot, en moderne variant av den franske revolusjonens Jacobinere. Men overmotet kan forstås. Ti år tidligere var verden delt mellom det kommunistiske Øst og det demokratiske Vest. Da Berlinmuren falt, gikk det ikke mange år før hele den marxistiske bevegelsen fulgte etter. Det var en ny begynnelse.
Globaliseringens tidsalder, som den ble kalt av Thomas Friedman, var drevet frem av teknologiske, kulturelle, økonomiske og sikkerhetspolitiske endringer. Den liberale utviklingsoptimismen bygger på tre bestemte antagelser, eller dogmer om man vil:
For det første at fremskritt ikke bare er mulig, men nærmest en naturlig utvikling. For det andre at mennesket selv driver historien fremover. For det tredje at det finnes en naturlig harmoni mellom folk av ulike kulturer som vil komme til syne hvis bare stengte grenser, gamle tradisjoner og kunstige skiller blir ryddet til side. Den liberale utviklingsoptimismen kan oppsummeres med Frédéric Bastiat “hvis ikke varer krysser grensene, vil soldater gjøre det”.
Liberal globalisering
Den økonomiske globaliseringen og den politiske liberaliseringen hang intimt sammen, i hvert fall i teorien. Det har alltid vært en sterk sammenheng mellom økonomisk velstand og demokrati, og på 90-tallet ble sammenhengen tydelig. Færre stater gikk til krig mot hverandre, flere levde i fred. Færre mennesker ble tvunget til å leve i absolutt fattigdom, flere fikk mer. Færre var underlagt diktatorisk styre og makthavernes vilkårlighet, flere fikk stemme i demokratiske valg og stille makthaverne til ansvar.
Den amerikanske organisasjonen Freedom House utarbeider de mest brukte indekser på global frihet. Fra murens fall og frem til 2001, gjorde frie land et byks på indeksen, fra 36 prosent til 44 prosent av verdens land. Den samme indeksen kan også gi en indikasjon på at utviklingen mot demokrati går saktere. I dag er tallet 46, og flere land som var ”delvis fri” for ti år siden, er i dag ”ikke fri”, i følge Freedom House.
Slutt på drømmene
Angrepet på World Trade Center kan stå som et symbolsk vendepunkt. Tårnene var, i følge Minoru Yamasaki, sjefsarkitekten til World Trade Center, en hyllest til globaliseirngen:
”Verdenshandel betyr verdensfred. World Trade Center i New York hadde et større formål enn å tilby lokaler. WTC er et levende symbol på menneskets engasjement for freden… WTC representerer troen på menneskelighet, individets verdighet, vår tro på samarbeid mellom mennesker, og gjennom samarbeidet, muligheten til å oppnå storhet.”
Men selv om terrorangrepet satte en støkk i de globale markedene, fikk den økonomiske globaliseringen raskt vind i seilene igjen. Heller ikke finanskriseårene 2008-09, hvor den internasjonale handelen falt mer enn noen gang siden 1930-tallet, ser ut til å ha gitt en overgang til proteksjonisme eller stengte grenser. Selv om verdensøkonomiens motor harker, er det relativt få som roper på stengte grenser eller mindre handel.
Mer interessant er det å se på forholdet mellom økonomisk globalisering og demokratisk liberalisering.
Hvis Francis Fukuyama og hans end of history-tese dominerte 90-tallet, har 2000-tallet tilhørt en annen amerikansk akademiker. Samuel P. Huntingtons bok The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order er basert på en artikkel fra 1993 og ble utgitt i 1997, men det var først etter 2001 at Huntington virkelig ble et stort navn. Der Fukuyama er idealist, er Huntington realist; der Fukuyama er optimist er Huntington pessimist; der Fukuyama øyner et håp for en ny og fredeligere verden, ser Huntington nye farer fordi menneskets natur er uforanderlig. Huntington kritiserer de liberale for å glemme at mennesket også har behov for trygghet, stolthet og sikkerhet, for identitet og nasjon. Han avviser også selve ideen om fremskritt, og siterer den dypt pessimistiske tenkeren Oswald Spengler: “vi må erstatte det tomme påfunnet om en lineær historie med dramaet om flere mektige kulturer”.
En annen kritiker av den liberale utviklingsoptimismen er amerikanske Robert Kagan som har skrevet bøkene Makten og Paradiset og The End of Dreams and the Return of History. Han kaller det siste tiåret for en kollektiv ”oppvåkning til virkeligheten”, og går til frontalangrep på kjernen i den liberale utviklingsoptimismen. Det er vrøvl at handel skaper fred, hevder Kagan, og viser med dårlig skjult skadefryd til at England og Tyskland hadde utstrakt handel både før 1. og 2. verdenskrig.
Autoritær kapitalisme
Men det mest interessante skjer ikke i amerikansk akademia, men ute i den virkelige verden. Det har i dag blitt en etablert sannhet at det politiske og økonomiske tyngdepunktet gradvis forflyttes bort fra Europa og USA, og over til særlig Kina. Landet har opplevd en eventyrlig økonomisk suksess (dog ikke uten omkostninger) og er i ferd med å bruke sin nyvunne status for å kreve plass også på den politiske verdensscenen. ”You’re not going to like what comes after America”, sier Leonard Cohen. På tross av at landet også har et synderegister, har USA de siste 60 årene vært verdens fremste eksponent for liberale verdier, demokrati og menneskerettigheter. Kina har intet slik ethos. Landet viser dessuten at økonomisk liberalisering og politisk liberalisering slett ikke går hånd i hånd. Partiet står fortsatt sterkt, og lite tyder på at Kina innfører en liberal rettsstat, enn si folkestyre, de nærmeste årene.
På denne måten har Kina blitt et ideologisk alternativ til USA, et autoritært styre som det ikke hefter den manglende økonomiske fremgangen ved som det gjorde med kommunistlandene. Det er avgjørende! Man må ikke lenger velge mellom to pakker, den ene med økonomisk velstand og demokrati, den andre med lav vekst og autoritært styre. Den autoritære kapitalismen er ikke ny (tenk Pinochet), men har tidligere blitt oppfattet som en overgangsfase på vei mot demokratiet. Ei så lenger. Som Russlands utenriksminister Sergei Lavrov sier: “For første gang på mange år er det virkelig konkurranse på idémarkedet (…) Vesten er i ferd med å miste sitt monopol på globaliseringen”.
Realistisk internasjonalisme
Globalisering er ikke en naturlov, den kan stoppes. Det burde holde å minne om den store globaliseringsperioden fra 1870-årene og utover som kollapset i den første verdenskrigs terror. Globaliseringen er like fullt vanskelig å stanse, ikke minst fordi den også drives frem av teknologiske endringer utenfor politisk kontroll. Men globalisering er ikke lenger ensbetydende med liberal globalisering, økt handel betyr ikke nødvendigvis økt forståelse eller mindre konflikt, økonomisk åpenhet betyr ikke nødvendigvis politisk åpenhet og demokratiske reformer.
Hvis globaliseringen og de liberale ideene skiller lag, kan det bety at verden blir mer uttrygg. Eller det kan være at verden ikke har endret seg, at det snarere er vi som igjen har forstått hvordan den egentlig henger sammen. Stormakter har alltid først og fremst vært drevet av ønsket om å fremme egne interesser, hevder Robert Kagan, hardbarket utenrikspolitisk realist.
Det er verdt å advare mot både en naiv liberalisme og en for sterk realisme. Liberalismen risikerer å overse de faktiske konflikter og motsetninger som eksisterer, og lulle seg inn i en utopisk tro på at harmonien naturlig vil blomstre dersom kunstige grenser fjernes. Realismen risikerer å bli en selvoppfyllende profeti. Jo mer nasjonalstater adopterer realismens syn på interessemotsetninger og konflikt, jo større vil konfliktene potensielt kunne bli. C. J. Hambro pekte på konflikten i sin tale ”Angst mellom folkene” fra 1934: ”I alle nationers liv idag er det angst som er ledemotivet. Man ruster av frygt, man ruster militært og økonomisk, financielt og industrielt. Den dype mistillid til andre, den sterke følelse av usikkerhet har i de sidste år ført de politiske avgjørelser længer og længer bort fra det som hvert enkelt menneske privat erkjender som fornuftig og rationelt.”
For Hambro var det et avgjørende poeng at særlig små nasjoner var avhengige av internasjonalt samarbeid for å tøyle makten til de store. Med andre ord mente han en realpolitisk vurdering av verdenspolitikken ga liberal internasjonalisme som svar. For egen regning tror jeg vi med fordel kan føye til et visdomsord fra Theodore Roosevelt som mente man måtte ”speak softly and carry a big stick”.
Artikkelen er en omarbeidet utgave av en artikkel som kommer på trykk i Minerva 01-10 som er i salg første uken i mars.
Forutinntatt?
Harald Eia får kritikk for å være forutinntatt i sitt program Hjernevask. Det er en merkelig kritikk. Det er de færreste dokumentarprogrammer som er helt uten slagside. Ta for eksempel en titt på NRKs svært gode serie Rødt, hvitt og skrått om homobevegelsen i Norge. Den har åpenbart en homovennlig agenda. Åndenes makt på TV-Norge har også en klar slagside: serien vil så gjerne tro på overnaturlige fenomener. Den fantastiske serien Is it Real? på National Geographic har motsatt utgangspunkt. Her skal påstander om overnaturlige hendelser under lupen…og det overnaturlige taper alltid. Selvfølgelig har Eias program en slagside, men det gjør vel ikke verken programmet eller poengene mindre relevante?
Det er merkelig at så mange på venstresiden reagerer på dette. Jeg mistenker at det har skjedd en endring. Kulturradikalerne på 20- og 30 tallet var levende opptatt av vitenskapelige forklaringer, enten fra psykoanalysen eller biologien. Også sosialdemokratiske storheter som Karl Evang var, på godt og vondt, opptatt av arvens rolle. De politiske implikasjonene av at biologi har betydning er ikke nødvendigvis høyreliberalisme eller konservativ politikk. Som jeg skrev nylig i E24 er dette først og fremst et ideologisk spørsmål.
En ny valgreform
Ola Borten Moe, Senterpartiet, er inne på noe vesentlig i sin artikkel i Minerva. Massepartienes tid er over (for denne gang). Politikken har blitt profesjonalisert, på godt og vondt. Men folks engasjement er jo ikke borte, det er bare færre som ønsker å være medlem av ett politisk parti:
“Partiene sitter for alle praktiske formål med monopol på hele det politiske maktsystemet. Det er partiene som utformer program og bestemmer hvem som skal nomineres, og siden hvem som skal bekle ulike stillinger og posisjoner. Velgerne gis ved fylkestings- og stortingsvalg ikke reell mulighet til å påvirke hvem som skal representere dem, bare hvilket parti de mener er best skikket.
Det kunne rettferdiggjøres i større grad før enn nå, rett og slett fordi partiene hadde flere medlemmer. De var, i hvert fall til dels, brede folkebevegelser. Mitt parti, Senterpartiet, hadde knapt 50 000 medlemmer da jeg meldte meg inn for omtrent 20 år siden. I dag har vi i underkant av 20 000. Vi ser den samme tendensen hos de aller fleste partier. Fra å være brede bevegelser der politikk ble utformet og premissene for samfunnsdebatten lagt, har partiene utviklet seg i retning av kampanjeorganisasjoner hvor stadig flere premisser legges av den sentrale partiledelsen.”
Republikanernes Dr. Doogie
Jeg skal anmelde boken Defining Conservatism av 14-år gamle Jonathan Krohn for Klassekampen. Krohn, den konservative bevegelsens nye boy wonder, og en slags politikkens Dr. Doogie, forsøker å definere hva konservatisme er. Jeg skal ikke røpe hva anmeldelsen vil inneholde, men kan avsløre såpass at boken inneholder lite som faktisk kan kalles konservativt. Men han er god på talerstolen, det skal Dr. Doogie ha.
I boken spør han blant annet om USA “kan overleve” fire år til med Obama. Det skremmende er at retorikken til denne 14-åringen både er symptomatisk for, men samtidig mer sivilisertert enn, retorikken til store deler av den “konservative” bevegelsen i USA. Der i gården er President Obama en radikaler, sosialist, ja til og med marxist. USA er på vei mot tyranniet, sier talkshow-verten Glenn Beck. Ja vel ja.
Lik lønn for likt arbeid
Preben Z. Møller har startet en interessant debatt i Aftenposten. Det har blitt en etablert sannhet at vi ikke har lik lønn for likt arbeid her i landet. Møller skriver, i sin sedvanlig provoserende stil:
“Norge har ikke lønnsforskjeller, men et kjønnssegregert arbeidsmarked. Kvinner tjener mindre fordi de velger bort utdannelser som fører til høytlønnede jobber og lederansvar. De velger trygghet og jobber som beskytter privatlivet, uten forventninger om innbakt overtid, resultatansvar eller annet skjult arbeid. Sykepleieryrket er et godt eksempel. Man stempler inn og ut, sparken får man aldri. Menn velger jobb og utdannelse etter lønn, møter press og risiko, og får en «smartphone» slik at de kan sjekke e-post og tenke på jobb døgnet rundt.
Dette har vi visst i over ti år. Først ved forsker T. Pettersen, så G. Høgsnes, deretter likelønnskommisjonen. Når Lysbakken kjemper for «likelønn», lurer han oss.”
Audun Lysbakken har svart på innlegget.
Det er ikke slik at kvinner, alt annet likt (altså jobb, utdannelse, arbeidstid etc.), tjener mindre enn menn. Men det er slik at de tradisjonelle kvinneyrkene har lavere lønn enn de tradisjonelle mannsyrkene. For eksempel tjener en ingeniør i det offentlige stort sett mer enn en spesialsykepleier i det offentlige, selv om de har omtrent like lang utdannelse. Rent økonomisk skyldes det helt sikkert delvis at ingeniørene har en høy “alternativverdi” i det private markedet, mens det finnes svært få private sykehus eller eldrehjem. Jeg har skrevet om det kjønnsdelte samfunnet hos E24.
Hva betyr dette? Først og fremst at politikerne må være ærlige. For selv om ikke likelønn er poenget, kan vi ha en politikk som gjør det lønnsomt å være utdannet som ansatt i offentlig sektor. Vi kommer til å trenge flere mennesker innenfor pleie og omsorg i årene som kommer, men vi kan ikke satse på kvantitet alene. Hvis offentlig sektor ønsker godt utdannede medarbeidere, er det slett ikke urimelig at det også må gjenspeiles i lønnsnivået. Men da må vi være så ærlige å si at vi betaler for kompetanse, ikke likelønn.
Nyt det
Danske Weekendavisen har skrevet god kvalitetsjournalistikk om islam, det flerkulturelle samfunnet og Vesten i mange år. Denne uken intervjuer de den nederlandsk-persiske forfatteren Kader Abdolah:
“Islam er som en krukke fylt med vin (…) den tar form etter den beholder den blir helt på. Selvfølgelig skal dere være med på å forme den danske utgaven av islam. Jeg forstår at dere er redde og føler dere utrygge, det gjør man når det kommer noe eller noen fremmede. Men husk også å nyte det. Hver generasjon har sin utfordring, og vår er at Europa er i ferd med å forandre seg på grunn av det store antallet muslimer.”, sier den ikke-troende forfatteren som nylig oversatte Koranen til nederlandsk.
Det er godt sagt, selv om det kanskje kan være vanskelig å “nyte” en debatt som blir stadig mer giftig og polarisert.
Massiv motstand
Mange av kommentarene under bloggposten min i går, både her og hos Minerva, hevdet at Mohyeldeen Mohammads hatske uttalelser var representative for alle muslimer eller for “ekte” islam (paradoksalt nok det samme argumentet som Mohammad selv fremmer). Selv etter at fordømmelsene strømmet inn fortsatte kommentarene. Men gårsdagen viste tydelig at motstanden mot uttalelsene er sterke, også blant muslimer. Se Klassekampen, VG eller Dagbladet. Men noen har bestemt seg for at muslimer per se er terrorister eller motstandere av islam. Jeg har også blogget om dette tidligere med utgangspunkt i den iranske opposisjonsbevegelsen som slett ikke består av ateister eller kristne.
Jeg vil anbefale Nils August Andersens artikkel hos Minerva, og den påfølgende debatten som er svært interessant. Andresen forsøker også å presisere hva som er skillet mellom legitim kritikk og demonisering av muslimer:
Demonisering:
- Behandler islam som en helt unik trussel (mot “vestlige verdier”, ytringsfriheten, demokratiet e.l.) – dvs. vesensforskjellig fra alle trusler. Det vil si at man for eksempel betrakter det helt annerledes når en muslim ønsker en blasfemiparagraf enn når en protestant eller katolikk ønsker det. Den katolske kirken i USA har lagt press på, og stoppet, South Park fra å gjøre narr av jomfru Maria. KrF i Norge har lenge støttet en blasfemiparagraf ganske aktivt. Jo – det finnes selvsagt grunner til å bli ekstra på vakt i kjølvannet av voldelige opptøyer og trusler etter Muhammed-karikaturene: Men det demoniserende synet vil ikke åpne for muligheten for at en norsk muslim, som aldri har truet med vold, aldri har støttet ekstremisme, kan ønske en blasfemiparagraf uten å være en del av den samme trusselen som de voldelige radikale. (La meg understreke: Jeg er mot enhver form for blasfemiparagraf, og også mot rasismeparagrafen i den variant vi har den nå (jeg mener det nødvendige vernet for utsatte grupper går ved paragrafen som gjør oppfordring til vold ulovlig). Og jeg mener at karikaturer av Muhammed bør kunne publiseres, at det av og til er riktig (som da jeg tok avgjørelsen om at Minerva skulle publisere dem etter angrepet på Westergaard), at slike karikaturer kan være god og legitim religionskritikk, og at slike karikaturer også kan være morsom satire, f.eks. mot terrorisme.)
Tilsvarende vil den demoniserende ha en tendens til ikke å bekymre seg for slike trusler før det er muslimer som utgjør den: Man ville for eksempel ikke være skeptisk til turbaner i militæret, men når det blir snakk om hijab i militæret, ville man være mot. Man ville ikke bekymre seg vesentlig for norsk/kristen homsehets eller norsk motstand mot å gi homofile rettigheter, før muslimer ble en del av bildet. Man ville være tilbøyelig til å si kvinner som kler seg “løsaktig” i stor grad kan skylde seg selv for voldtekter – inntil muslimer mener det samme o.l. Dette er selvsagt forenklinger, og selvsagt er ikke alle så hyklerske, men noe ligger her.
- Islamkampens altomfattende karakter: Alle spørsmål blir dratt mot å handle om islam. Jeg skrev nylig en artikkel om at Kina truer land som møter Dalai Lama med sanksjoner. Kommentarer i den tråden ville det dra det mot at jeg dermed undervurderte trusselen fra europeiske muslimer, som ødelegger demokratiet vårt. 1,5 milliarder kinesere, med atomvåpen, verdens nest største økonomi, et autoritært styre, og sterkt manglende ytringsfrihet er ingen match for en som har sitt fiendebilde alltid klart og present i form av norskpakistanere.
- En manglende vilje til å ta muslimers oppfatning av sin tro på alvor. Den demoniserende mener typisk at islam objektivt står for f.eks. jødehat, ekteskap med niåringer, dødsstraff for homofili o.l. – om muslimer ytrer at de ikke mener noe av dette, vil den demoniserende ikke glede seg over dette, men i stedet fortelle muslimen at vedkommende tar feil, at islam faktisk står for noe annet. Den demoniserende vil dermed ofte tolke Koranen på omtrent samme måte som radikale ekstremister, og, kan det virke som, ha som en slags forventning at muslimer i Norge egentlig mener det samme, men taktisk ikke sier det, og typisk referere taquyya e.l. Igjen: Det finnes jødehat blant en del norske muslimer, og det finnes også muslimer som uttaler seg taktisk. Det er den generelle forventningen, avvisningen av andre muligheter, mangelen på en rimelig kontekstuell tolkning av alminnelige norkse muslimer, som for meg blir demonisering.
- Demonisering vil ikke nyansere trusselbildet: Halalkjøtt, bruk av hijab, terror – alt har en tendens til å bli like farlig, ref. FrPs snikislamiseringsliste. Dette minner litt om det klimaet som muliggjorde McCarthyismen i USA – hvor enhver sympati med sosialisme kunne gi påskudd til kommunisme- og forræderianklager.
- Den demoniserende vil avvise å reflektere over seg selv/det norske samfunn e.l., for å vurdere om aspekter ved islam kunne minne om aspekter ved vårt eget samfunn, og vil kategorisk avvise dialog og lignende. Alt slikt vil bli sett som tegn på svakhet: For ingen innrømmelser kan gjøres, ingen kompromisser kan finnes med en fiende som er absolutt ond.
- Den altomfattende og udelelige trusselen islam utgjør for den demoniserende grunner til tiltak som ellers ville være uakseptable, som å forby minareter. Den demoniserende dyrker konflikten: Det er vanskelig å skimte et reelt ønske om at integreringen skal lykkes, at Norge skal bli et vellykket samfunn der la oss si ti prosent av befolkningen er muslimer, utdannet og i jobb, bekjennende demokratiske verdier, men med en tydelig muslimsk identitet. En god muslim er for den demoniserende om ikke en død muslim, så i hvert fall en ateist.
Kritikk:
- Kritikk er normalt mer spesifikk: “Disse muslimene mener dette, som vi finner farlig/kritikkverdig/bekymringsfullt.”
- Den kritiserende er mer opptatt av trusler mot konkrete norske lover/ordninger etc., enn av abstrakt “islamisering”.
- Den kritiserende er mer opptatt av konkret asylpolitikk enn av abstrakte forestillinger om at “muslimene tar over Europa”.
- Den kritiserende, om han så er for å stanse tilstrømning av utlendinger til Norge, ønsker at integreringen skal lykkes.
Det er selvsagt ikke svart-hvitt dette. Jeg har ingen problemer med at folk gjør ulike problemer, og dermed vil mene at noe av det jeg setter i demoniseringskategorien er alminnelig kritikk. Til syvende og sist handler det vel mer om en følelse: En måte å snakke på, en følelse overfor muslimer, som får noe manisk, ensporet over seg, og som antyder at man er villig til å bruke svært sterke virkemidler for å få bukt med “problemet”.