Abonner via RSS eller E-post

8. mars

Publisert den 06.03.2015 i Blogg

Det nærmer seg kvinnedagen, og dermed det årlige oppgjøret om hvem som egentlig er feminister og hvilke paroler man kan ha i toget. Min partikollega Mathilde Tybring-Gjedde skriver godt om sin side av saken i Dagbladet.

Hun får svar fra AUF.

Legg igjen din kommentar »

Aftenposten: Heia Norge!

Publisert den 23.02.2015 i Artikler, Blogg

Kronikk fra Aftenposten.

Heia Norge!

Jeg er ikke sosialdemokrat, men jeg er like norsk allikevel.

  
Pressemannen og politikeren Herman Smitt Ingebretsen skrev engang:

«Vi ble boende lengst nord i verden. Mellom oss og isen er der ingen. Men vi odlet dette landet. Vi dyrket dets jord, og der den tok slutt pløyet vi opp havet.»

Det er et fantastisk og vakkert sitat. Ikke en presis historisk beskrivelse av Norge, men et forsøk på å beskrive landets ånd, om man kan si det slik. Det er historien om et folk i det karrige nord som gradvis, sakte og sikkert bygget opp det landet vi har i dag.

Hvem bygget landet?

Det var arbeidere og bønder som sto opp om morgenen, gründere, småsparere og bedriftseiere som skapte arbeidsplasser. Og det var politikere også, selvfølgelig. Staten har bidratt til å bygge landet, men staten har ikke bygget landet alene.

Notodden og Rjukan i Telemark er to av det moderne Norges vugger. Det var her fossekraften ble temmet for å gi kraft til det norske industrieventyret. Forretningsmannen (og Høyre-politikeren) Sam Eyde hadde allerede på slutten av 1800-tallet sikret seg kraftrettigheter i Telemark, men først da han møtte fysikeren Kristian Birkeland i 1903 falt alle brikkene på plass og eventyret om Norsk Hydro kunne starte.

Da som nå, trengte Birkeland tre ting for å starte eventyret. En idé, den fikk han av Birkeland. Ressurser og arbeidskraft, det siste fikk han blant annet fra bygdene i Telemark. Og kapital. Han reiste noe kapital i Norge, men mesteparten fra utlandet, særlig Sverige og Tyskland. Solgte Eyde Norge? Nei, han var med å bygge landet.

Privat handelsflåte

Vår ære og vår makt het fjernsynsserien om den norske handelsflåten, symbolet på nasjonen Norge. Handelsflåten var ikke statlig eid. Vår ære og vår makt var privat, bygget av blod, svette og kapital. Vi er et land med så mye kyst at vi aldri har hatt noe annet valg enn å være åpne mot verden. Myten om nisseluelandet Norge som bare ser innover har aldri vært riktig. Handelsflåten er fortsatt et symbol på Norge, men det er også mange av våre nye selskaper, delprivatiserte som de er.

På tross av problemer – korrupsjonsanklager eller oljesand – er disse selskapene en liten bit av Norge i utlandet.

Det er delprivatiserte Telenor som bygger mobilnett i noen av verdens fattige land og delprivatiserte Statoil som leverer energi til alle verdenshjørner. Eyde og Birkelands gamle Hydro, eventyret som startet i Telemarks bygder, er i dag delt opp, og Yara leverer kunstgjødsel som gir bønder bedre avling, verden mer mat. Selskapet eies litt av staten, men aller mest av private.

Mange av selskapene som i dag representerer en liten del av Norge i det store utland, startet ikke med det som utgangspunkt. Telenor ble bygget på det gamle Televerket. Statoils første kasse skal visstnok ha vært en liten eske på direktørens kontor. Selskapet var ikke engang på børs, og først under Jens Stoltenbergs første regjering kom også private eiere inn.

Gradvis endring

Endringene som – for eksempel – gjorde Televerket om til Telenor, kom gradvis. Norge har hatt politikere, både fra høyre og venstre, som har forstått at omstilling er nødvendig for å sikre den grunnleggende tryggheten. Slik Høyres liberaliseringer på 80-tallet var nødvendig for at ikke den norske modellen skulle gå i stå, var pensjonsreformen på 2000-tallet nødvendig for å sikre bærekraften i velferdssystemet vårt.

I tiår har tittelen «Europas syke mann» gått på rundgang blant de europeiske stormaktene. Storbritannia hadde tittelen, likeså Tyskland. I dag tilhører tittelen Frankrike. Hvorfor? Fordi landet ikke har gjennomført nødvendige reformer. De har forsøkt å tviholde på modellen sin, mens verden rundt har endret seg. Man behøver ikke å være enig i enhver reform eller enhver endring, men gradvis reform har vært en viktig del av norsk suksess. Endring for trygghet er norsk!

«De blåblå gjør Norge unorsk», skrev en aviskommentator. Rødgrønne politikere har kastet seg på. Endringer i arbeidsmiljøloven er unorske, skattelette til bedriftene (som bidrar til norsk eierskap!) er unorsk og Regjeringen vil «selge ut Norge bit for bit».

Slagordet «Nei til salg av Norge» er ikke nytt, men ble blant annet brukt av det såkalte Bergensutvalget i 1962. Utvalgets annonser, hvor «Nei til salg av Norge» inngikk, ble avvist av ja-avisene Bergens Tidende og Arbeiderbladet fordi de ble sett på som for grove, med blant annet formuleringer som «til dem som ennå er våre landsmenn».

I 1970–1972 var det bare én organisasjon som brukte slagordet. Det var AKMED – Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid, opprettet av det som senere ble AKP (m-l).

Hvorfor brukte aldri Folkebevegelsen mot EF slagordet «Nei til salg av Norge», til tross for at det altså var godt kjent? Arne Haugestad, Folkebevegelsens daglige leder, forklarte det slik: «Jeg hadde en personlig aversjon mot slagordet (…) Det var å påstå at ja-siden var landsforrædere. Det var å gå for langt.»

Norge er mer enn bare bedriftene våre. Vi er skiturer, 17. mai, Ibsen, brunost og binderser, og mye mer. Men bedriftene våre er en del av historien. Både de private bedriftene, og de bedriftene som helt eller delvis eies av staten. Det er derfor forståelig at debatten om eierskap ikke bare handler om hvorvidt staten skal eie 35 eller 32 prosent på Oslo Børs, men også om hva slags land vi er.

Bygge et bedre samfunn

«I stedet for å bygge landet vil de selge landet», sa Jonas Gahr Støre i VG 24. januar. Uttalelsen er spekulativ, men Støre har rett i at dette handler om å bygge. Det handler om hvordan vi kan bygge trygge arbeidsplasser og et fremtidsrettet næringsliv. Det handler om hvordan vi kan bygge et bedre samfunn.

Vi har aldri før gjort det uten privat næringsliv og sterke, private eiere. Akkurat dét virker det som om noen nå har glemt.

Historien om Norge skrives av oss alle, den tilhører ikke ett parti.

Legg igjen din kommentar »

En murersønns bekjennelser

Publisert den 19.02.2015 i Blogg

«Når jeg har blitt spurt av advokatsønner, legedøtre og diverse, om hva mine foreldre driver med, så kjenner jeg det knyter seg litt i magen.

– Min far er murer, svarer jeg kanskje kort. Hvor oppfølgingsspørsmålet ofte er: – Eier han bedriften selv da?

– Nei. Han bare jobber der. Han er kun murer..»

En veldig god kronikk som jeg av en eller annen grunn ikke har lest før nå.

1 kommentar »

Du skal holde hviledagen hellig*

Publisert den 18.02.2015 i Blogg

Gudmund Hernes avlegger meg en visitt på baksiden av Morgenbladet. Hernes’ dom er denne: «Isaksen, med sans for dilemmaene, utgjør stakkar, avvikeren i Ernas regjering.» Man kan si mye om Professor Hernes tid som politiker, mens spesielt preget av sansen for dilemmaer var den ikke. Det er heller ikke innlegget hans. Et dilemma er ikke, som Hernes synes å tro, at man ser argumentene mot et standpunkt. Det rene dilemma er valget mellom to onder. I dagligtalen bruker ofte dilemma om to valgalternativer som begge har klare svakheter. Hernes er opptatt av søndagsstengte butikker, og viser til Moselovene (konservativt om noe, som han kommenterer). Og Vår Herre sier helt riktig i Annen Mosebok, kap. 31, vers 15: 15 I seks dager kan det gjøres arbeid, men den sjuende dagen skal være sabbat, en hellig hviledag for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal dø. Og dette er den ene siden av dilemmaet. Søndagsåpne butikker kan, som noen argumenterer for, også være et signal om at søndag ikke lenger er en spesiell dag. Det er etter min mening et godt argument dersom man mener signalet i seg selv er avgjørende. Hvorvidt folk vil endre sine vaner dramatisk, er jeg mer tvilende til. På den annen side: Det er et stykke fra Moselovene til dagens lovgivning. Reglene for søndagsåpning er hullete som en sveitserost. Det er lov å holde åpent butikker under 100m2 (Brustadbua). Med andre ord er det greit å handle, så lenge det skjer i trange lokaler. Typiske turistkommuner får lov til å bestemme selv, mens for eksempel Oslo — en av våre største turistkommuner — ikke får det. Vi vet også at hagesentre får holde åpent. Loven har dessuten gjort småkjøpmenn i hele landet til lovbrytere, blant annet fordi det er forbudt å hente varer til kundene fra den større butikken, en praksis som er svært utbredt, for å si det forsiktig. Det er med andre ord slik at hviledagen skal holdes hellig, bortsett fra i små butikker, typiske turistkommuner, hagesentre etc. Det viser vel først og fremst at det er forskjell på guders lover og menneskers lover. Debatten om søndagsåpne butikker har da også stort sett gått langs andre linjer enn helligdagsfreden. Da Arbeiderpartiet for noen år siden åpnet for søndagsåpne butikker, var det hensynet til de ansatte som var avgjørende. Søndagen vil neppe bli som en onsdag selv om butikkene får holde åpent. I mange land har butikkene mulighet til å holde åpent. Søndagsfølelsen er der allikevel.

*Bortsett fra:
1.utsalgssteder som i det vesentlige selger kiosk- eller dagligvarer, og som har en samlet salgsflate som ikke overstiger 100 kvm,
2.utsalgssteder som alene eller i kombinasjon med varer som nevnt i nr 1, i det vesentlige selger bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift av eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter, og som har en samlet salgsflate som ikke overstiger 150 kvm,
3.utsalgssteder på campingplasser i campingsesongen,
4.utsalgssteder på områder som etter vedtak av fylkesmannen regnes som typiske turiststeder, se fjerde ledd,
5.salg fra serveringssted,
6.salg ved auksjon,
7.salg av utstilte gjenstander fra kunstgallerier o.l.,
8.salg fra utstillinger eller varemesser,
9.utsalgssteder som i det vesentlige selger blomster, planter og andre hageartikler,
10.utsalgssteder som i det vesentlige selger lokale husflids- og souvenirvarer.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Politisk (u)korrekt

Publisert den 06.02.2015 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Her er de ti minst politisk korrekte ideene man kan ha i Norge.

Det var PK-erne som ga oss kjøttfrie onsdager i kantinen, økologisk landbruk, kulturrelativisme, kjønnskvotering, alternativ historieskriving, 80 prosent av innleggene på Twitter og selvfølgelig: dialog, dialog, dialogue!

Det hele startet vel som et oppgjør med det hvite, heteronormative, kristne, patriarkalske og hierarkiske samfunnssystemet, ledet av en selverklært progressiv minoritet. Men så ble PK-erne majoriteten, i hvert fall i det som litt enkelt kalles skravleklassen. Det er fortsatt en morsom test i disse kretser å spørre om hvor mange som faktisk kjenner en ekte Frp-er. Enn si har tatt på vedkommende. Uten å løfte ham.

Her er en liste over de virkelig opposisjonelle tankene, de ti minst politisk korrekte ideene man kan ha i Norge, helt subjektivt vurdert og sortert, med bare to forbehold: Jeg har utelukket noen radikale ytterpunkter. Og det må være mulig å formulere en relativt koherent intellektuell begrunnelse for standpunktet. Rent føleri kvalifiserer ikke, uansett hvor politisk ukorrekt det er.

10. Norge først. Nei til utenlandsk tigging, mindre i bistand, strengere innvandringspolitikk. Pakken er blitt mindre politisk ukorrekt med årene, men kommer fortsatt på listen.

9. Greed is good. Som hos Gordon Gekko i filmen Wall Street.

8. All kultur er like mye verdt. Vanskelig. Det motsatte – å hevde at noen kulturuttrykk er bedre enn andre – kunne også forsvart en plass på listen. Men her gjør det gamle dannelsesborgerskapet felles sak med PK-erne.

7. Industrialisér landbruket! Til helsike med kortreist mat og jord til bord. Kjærlighet for ferdigpizza, industrikylling og taco med E-stoffer og masse salt.

6. 100% PK. Listens sjokk, men ingen liker fanatikere. Alle skal se litt reality, ta en Syden-tur, spise grandis eller sent en lørdagskveld innrømme at Per Sandberg kanskje sa noe lurt her forleden.

5. Kjønnsforskjeller er naturlig. Kjønn er en av de store PK-debattene. «Født sånn eller blitt sånn» er ikke skillelinjen, men forsøk å påstå at naturlige kjønnsforskjeller også bør føre til forskjellige kjønnsroller i samfunnet. Som at mor bør være mer hjemme. Aiaiai!

4. Olje- og gassindustrien ruler! Du vil sponse oss sier du? Nei takk. Jeg vil ikke ha penger fra dere om de ikke først er vasket rene via statskassen.

3. Nei til abort. Å ville røre ved kvinnens rett til å velge, nærmest garanterer deg sosial paria-status. Forslag om innskrenkning skaper bare ekstremt dårlig stemning.

2. Radikal desentralisering. La oss flytte Universitetet i Oslo til Karasjok, Nationaltheatret til Molde og få 200 nye kommuner. Urbanisme er PK. Og miljøvennlig.

1. Kristen konservatisme. Også islamsk konservatisme er lite PK, men de kristne konservative står i en særstilling. Kristen tro er greit så lenge din Gud vil ha et forsterket klimaforlik, høy bistand og en avslappet folkekirke (du trenger ikke å folde hendene for å be). Hvis Han mener homofili er synd, sex tilhører ekteskapet og abort er galt, er det bare Knut Olav Åmås som kan redde deg.

Boblere: Treningshat, seksuell avholdenhet, danseband, støttemedlemskap i document.no, å være Jon Hustad, nynorsk-nasjonalisme, privatisering av NRK og sterk heteronormativitet.

Legg igjen din kommentar »

Aftenposten: Fem ting jeg har lært som kunnskapsminister

Publisert den 02.02.2015 i Artikler, Blogg

Kronikk i Aftenposten med noen refleksjoner rundt skolepolitikken.

Fem ting jeg har lært som kunnskapsminister
Grunnmuren i norsk skole er sterk. Men vi har noen store utfordringer. Den største er at elevene lærer for lite.
Man blir ikke statsråd for å lære, men det er ikke til å unngå at man gjør seg noen refleksjoner etter femten måneder som ansvarlig for kunnskapsfeltet.

Det dreier seg om 15 måneder hvor vi har satt i gang et stort løft for videreutdanning, varslet en ny masterutdanning for lærere, satt i gang en strukturreform i høyere utdanning og gått gjennom en lærerstreik, for å nevne noe.

Her er fem refleksjoner jeg har gjort meg om norsk skole.

Skole og fotball

Skolen er som det norske landslaget i fotball. Alle har en mening om det, og det er ikke forbeholdt eksperter. Alle har vi enten barn eller barnebarn i skolen, eller vi har gått der selv.
Skolen er kanskje også den institusjonen i samfunnet som i størst grad speiler de verdiene vi ønsker å bygge på.

Ideen om den norske skolen er en av de vakreste vi har, tuftet på tanken om at du skal få utnytte dine evner og talenter uavhengig av hvor du eller dine foreldre kommer fra, hva slags økonomi du har og hvor mange bøker du har i bokhyllen.

Grunnmuren i den norske skolen er sterk. Utdanningen er tilgjengelig for alle, de fleste elevene trives og over hele landet arbeider det engasjerte og dyktige lærere. Men vi har noen utfordringer vi ikke kan lukke øynene for.

Struktur og kultur

Vi har hatt flere store skolereformer de siste 20 årene. Først Gudmund Hernes’ Reform 94 og Reform 97, og siden Kristin Clemet og Bondevik II-regjeringens Kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet er fortsatt grunnmuren i norsk skolepolitikk.

Alle skolene i Norge lever under det samme kunnskapsregimet med de samme rammene og de samme satsingene. Vi vet at Oslo-skolens elever gjør det bedre enn de fleste andre i landet, også når vi tar bort effekten av for eksempel foreldrenes lange utdannelse. Tilsvarende har elevene i Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane tilnærmet lik sosioøkonomisk bakgrunn, men elevene i Sogn og Fjordane presterer vesentlig bedre.

Den norske likhetsskolen er med andre ord en forskjellsskole, hvor barn ikke får de samme mulighetene uansett hvor de bor i landet.

Og tallene tyder på at forskjellene ikke kan forklares med hvor mye penger som brukes. Det handler trolig om hvordan kommunen er som skoleeier, om lærerkorpset, om skoleledelse – og, kanskje, om kultur. Det sies at kultur spiser struktur til frokost, og organisasjonsendringer er i hvert fall ikke nok til å heve kvaliteten i norsk skole ytterligere. Vi må bygge en kvalitetskultur i hver enkelt kommune, på hver enkelt lærerutdanningsinstitusjon og på hver enkelt skole.

Da må skoleeierne – kommunene og fylkene – gjøre jobben sin.

Må forsvares mot gode intensjoner

Nettopp fordi skolen er vår felles arena, er den også sårbar for byrden av de gode intensjoner. Skolen blir ikke bare sett på som et sted å lære, men som en forberedelse til livet, og som en verdiformidler.

Dermed blir skolen lett en slagmark for ideologiske kamper – som kampen om selve pedagogikken som raste på 70-tallet, eller språkstriden som preget Norge i hele det forrige århundret.

Et aktuelt eksempel er kritikken fra deler av miljøbevegelsen som hevder at olje- og gassnæringen får bruke skolen som rekrutteringskanal. Ja, det gjør de, og det kalles lærlingeordningen.

Enkeltpersoner og organisasjoner som har et mål de ønsker å kjempe for, vil gjerne bruke skolen. De har de beste intensjoner, men summen kan lett bli en fragmentert skole hvor fagene og kunnskapen får mindre plass. Kunnskapsskolen – og lærernes arbeidshverdag – krever at noen er i stand til å si nei, også til gode tiltak.

Sakte maler tidens kvern

”Hvordan kunne det gå så ille med norske lærere – og med norsk skole?”, spør skoleforskerne Sverre Tveit og Vidar Grøtta i en kronikk i Aftenposten. Og de gir selv svaret: ”Den viktigste forklaringen (men ikke eneste, min merknad) finner vi i myndighetenes favorisering av en svak allmennlærerutdanning i etterkrigstiden. Denne var betydelig kortere, mindre krevende og mindre faglig spesialisert enn den akademiske (…) Læreren som fagperson har måttet vike for kontaktlærerens rolle, bestemte pedagogiske idealer og det distriktspolitiske hensynet til små og fådelte skoler. ”

Norsk skoledebatt handler ofte om det umiddelbare, men norsk skole preges også av politiske beslutninger fra flere årtier tilbake.

Som hvordan lærerutdanningen var skrudd sammen, hvilke krav man stilte for å komme inn og hvilke forventninger man hadde til elevenes læring. Det er mye som må gjøres på kort sikt, men vi må også investere i en sterkere grunnmur.

Det er derfor vi skal gjøre lærerutdanningen om til en femårig masterutdanning, og bygge opp et system som gir lærerne faglig påfyll gjennom hele karrièren. Det er mulig.

Lærer ikke nok

Mye er bra i norsk skole, mye er bra i landet vårt generelt.

Men utfordringen gjenstår: For mange elever lærer ikke nok.

For mange elever lærer ikke å lese og skrive skikkelig, eller har matematikkferdigheter på kritisk lavt nivå. For mange blir skoletrøtte tidlig, og for mange dropper ut av videregående opplæring. Kunnskapsløftet ga oss et godt grunnlag, men vi er på langt nær ferdige.

Det er mulig å endre skolen. Den canadiske delstaten Ontario har på ti år løftet skolen og elevene, og fått kunnskapsnivået opp og frafallet ned. Det er mulig hvis vi har en konsekvent og systematisk kunnskapspolitikk.

 

1 kommentar »

Frihet for Loke

Publisert den 20.01.2015 i Blogg

I en artikkel i Nordens desidert beste avis, Weekendavisen (dessverre ikke på nett), skrives det om den danske høyresidens reaksjoner etter terrorangrepet i Paris. Det er bekymringsfull lesning. Fra flere miljøer kommer det krav om at islamistiske ekstremister må miste sine borgerrettigheter, og at vi nærmest må innføre krigens rettsregler. Det er viktig å understreke at dette ikke kommer fra offisielt partihold, med unntak av fra Dansk Folkeparti, og debatten har tydeligvis vært heftig. Blant annet har tidligere Cepos-jurist Jacob Mchangama tatt kraftig til motmæle.

Et av innleggene som fremheves er skrevet av presten og debattøren Kathrine Lilleør. Hun skriver blant annet:

«Din og min fjende. Fjenden findes ikke kun i Syrien. Fjenden findes også i Paris. Og her.

Konsekvens: ”Frihed for Loke såvel som for Thor”, gælder kun i gode tider. Når Loke fører krig, må hans frihedsrettigheder nødvendigvis indskrænkes. Ekstremistiske muslimer bør herefter ikke kunne forvente, at de demokratiske frihedsrettigheder gælder i ligeså udstrakt grad for dem, som den har været gældende hidtil.

Frihed for Loke gælder kun i fredstid.»

Det er en forskjell på krig og fred, men det betyr ikke at rettsstatens prosedyrer og borgernes grunnleggende rettigheter kan oppheves etter eget forgodtbefinnende. Selvfølgelig skal vi ta opp kampen mot ekstremister, og innenfor rettsstatens rammer skal politiet overvåke og følge miljøene nøye, men i det øyeblikket vi begynner å innskrenke borgernes rettigheter i fredstid har vi begynt på en farlig vei. Selv om disse borgerne er ekstremister.

 

 

Legg igjen din kommentar »

To anbefalte innlegg

Publisert den 15.01.2015 i Artikler, Blogg

To innlegg denne morgenen. Det første mest fordi jeg er enig med Roy Jacobsen og jeg liker ham som forfatter. Han fanger også opp den uklarheten som preget sosialdemokratiske svar de første dagene. Klippet hos VG.

Men dagens desidert mest interessante innlegg til frokost er Bjørn Stærk i Aftenposten. Med et enkelt, men uhyre effektivt grep setter han terroraksjonen i Paris inn i sin rette kontekst: Ikke som en kamp mot ytringer eller et innlegg i debatten om ytringsfrihetens grenser, men som en del av en global, radikal og ekstrem islamistisk terrorkampanje — en kampanje som mange muslimer blir ofre for hver eneste dag.

Legg igjen din kommentar »

VG: Hverdagen etter Charlie

Publisert den 14.01.2015 i Artikler, Blogg

Jeg har skrevet en kronikk i VG sammen med Kjell Ingolf Ropstad, KrF, Abid Q. Raja, Venstre og
Solveig Horne, Frp.

Kan ytringsfriheten brukes til å krenke? Ja. Kan ytringsfriheten brukes til å såre? Ja. Kan vi – med hånden på hjertet – si at enhver ytring er verdifull og bidrar til å fremme en opplyst og demokratisk samtale? Nei.

Vi kan heller ikke sikre at ytringsfriheten aldri benyttes uanstendig eller at ytringene aldri rammer de svake blant oss. Ingen slik garanti kan gis. Men det vi kan si er dette:

Ytringsfriheten er et fundament for maktkritikk. Den gir muligheten til å avsløre makten og stille autoriteter til ansvar, enten de er verdslige eller religiøse.

Min sannhet kan være din løgn

Ytringsfriheten er ikke fri for omkostninger. Den krever noe av oss som borgere og samfunn. En offentlig debatt kan bli polarisert og bitter. Noens autoriteter kan være andres helligdommer. Min sannhet kan være din løgn. Ytringsfriheten krever en aksept – ikke for innholdet i en hver ytring, for da blir den demokratiske debatten meningsløs – men aksept for retten til å ytre.

I kjølvannet av de barbariske angrepene mot de ansatte ved Charlie Hebdo ser vi også at ytringsfriheten krever noe mer enn en aksept. Den krever at vi alltid forsvarer retten til å kritisere, og, ja, krenke, selv om hver av oss isolert sett kan finne ytringen usmakelig.

Vår ytringsfrihet hviler på at vi innser at provokasjonene har en verdi og må forsvares – ikke bare aksepteres – når grunnleggende verdispørsmål settes på spissen.

Ansvar, anstendighet og verdien av redigerte debattflater er det ingen som bestrider. Ei heller at normal høflighet er en ledesnor også i samfunnsdebatten. Det vi diskuterer er, spissformulert, ikke om en norsk publikasjon skal åpne alle sluser og sette hva som helst på trykk når som helst. Den slags standpunkt er en stråmann. Men angrepene i Paris setter selve det grunnleggende prinsippet på spissen: Er det en rett å kunne krenke? Er det en rett å latterliggjøre det som for andre er hellig?

Svaret er ja. Punktum.

Uforpliktende Støre

Det finnes en tid for nyansene, det grå mellom svart og hvitt. Men nå er det tid for klare ja og klare nei. Nyanser er viktig, men når myndighetene skal nyansere er dett lett å gå seg vill.

Jonas Gahr Støre vil forsvare ytringsfriheten, men han vil ikke forsvare blasfemi helt konkret. Det er mulig resonnementet står seg intellektuelt, men det blir lett mindre forpliktende å forsvare en abstrakt rett snarere enn dens konkrete uttrykk.

Tilsvarende så vi i 2006. Den rødgrønne regjeringen var opptatt av å få frem at staten ikke var ansvarlig for trykkingen av Jyllandspostens karikaturer. Ansvaret lå hos en liten kristen avis, Magazinet. Etterlatt inntrykk ble kanskje at Norge som stat ikke var ansvarlig, men også at én publikasjon og én redaktør måtte bære byrden alene. Ingen ville være solidarisk ansvarlige – heller ikke myndighetene hvis viktigste jobb er å sikre nettopp ytringsfriheten for alle aktører i Kongeriket.

Som politikere må vi forstå vår rolle. Vi deltar stadig i debatter om hvorvidt en ytring er god eller dårlig, og noen ganger om en ytring er smakfull, uanstendig eller upassende. Men vi er også myndighetspersoner, og når våre grunnleggende verdier angripes er det vår jobb å slå ring om selve retten til å ytre.

Redaksjonen i Charlie Hebdo er nådeløs i sin maktkritikk. Gjennom hele sin historie har de utfordret etablerte ideer innenfor politikk, finans og religion – inkludert islam. Ytringsfrihetens grenser tillater å krenke. Det betyr likevel ikke at det er noe mål å krenke mest mulig til enhver tid, men noen ganger er det nødvendig.

Øverlands nyttige maktkritikk

Da Arnulf Øverland holdt sitt berømte foredrag – «Kristendommen – den tiende landeplage» i 1931 – ga det sterke reaksjoner. Øverland ble anklaget for blasfemi og brudd på straffeloven. Etter selv å ha ført saken i rettsvesenet ble han frikjent. Budskapet var innenfor ytringsfrihetens grenser. I historiens etterpåklokskap var Øverlands maktkritikk nyttig for den norske kirkebevegelsen til tross for at mange opplevede ytringen som krenkende.

Religionsfrihet er en fundamental rettighet i et liberalt demokrati. Likeledes er religionskritikk en fundamental del av ytringsfriheten. Når tegnere karikerer Profeten vil mange muslimer oppleve å bli krenket og såret. Det eneste svaret er likevel å forsvare ytringsfriheten. Det verste svaret er vold, terror og ekstremisme.

Våre reaksjoner etter terrorangrepet på Charlie Hebdo vil være med å avgjøre hvor grensene for ytringsfriheten vil gå i fremtiden. Alle som uttrykker seg krenkende må ha et bevisst forhold til en slik uttrykksform, men vi vil alltid forsvare retten til å utøve religionskritikk. Slik kan vi bevare ytringsfriheten i dagens form.

Legg igjen din kommentar »

Plikt til å krenke?

Publisert den 13.01.2015 i Blogg

Etter angrepene i Paris er vi alle Charlie, så lyder omkvedet. Men hva innebærer egentlig det? En aksept for satire? En aksept for satire i Frankrike, som jo har en lang og stolt tradisjon for den slags (som det hele tiden understrekes)? Et moralsk pålegg om å krenke og såre hverandre så mye som mulig?

Jeg kommer til problemstillingen med to anekdoter fra mitt eget liv.

Da jeg var liten leste jeg bladet Pyton. Noen husker det kanskje. Det var der Frode Øverli, blant svært mange andre, fikk publisert noen av sine første streker.

Jeg kommer fra en kristen familie, og har selv vært aktiv i kristent ungdomsarbeid. Pyton var, hva skal vi si, relativt lite kristelig. Det dreide seg ikke bare om underbuksehumor (som min far, ungdomsskolelæreren, omtalte det som), men om til dels grov og spottende satire. Jeg husker spesielt en historie hvor en ung kvinne hadde sex med en mann. Det avsluttende bilde var av stallen i Betlehem på selve julekvelden, og den samme kvinnen som åpenbart fortalte mannen sin en skrøne om en engel, graviditet som følge av Guds vilje, at hun var jomfru etc. Pyton gjorde narr av en av de mest sentrale og vakreste tankene i kristendommen, nemlig at Gud ble menneske. Poenget var verken særlig intelligent eller veldig morsomt. Det syntes jeg heller ikke da.

Som redaktør og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Minerva måtte jeg hele tiden ta avgjørelser om hva som skulle trykkes og ikke trykkes. Jeg var, og er, svært skeptisk til bruk av banning og skjellsord i tekstene. Ikke fordi jeg blir spesielt støtt av å se det ikke-medisinske navnet på det kvinnelige kjønnsorganet på trykk, men fordi jeg oppfattet det som vulgært og unødvendig. Jeg ville at Minerva heller skulle være litt snerpete enn frivolt.

Retten til å krenke innebærer ingen plikt til å krenke. Snarere tvert i mot. Ytringsfrihet — som all frihet — innebærer at man må stå til ansvar for sine egne handlinger, med den forpliktelse til å reflektere som følger med. Ytringsfriheten som demokratisk rettighet hviler på en individuell rett, men støttes samtidig opp av den demokratiske demokratiske infrastrukturen, herunder redigerte medier og normal anstendighet. Dette er mitt utgangspunkt til hverdags, for å si det slik. Jeg forstår rent kognitivt verdien av å f.eks. kritisere religioner fordi de representerer makt, men har følelsesmessig aldri følt noen glede i å tråkke på det som av andre oppfattes som hellig.

Men dette er ikke hverdagen. Tolv mennesker er myrdet.

Det er en tid for alt, står det i Bibelen. Dette er tiden for å stå opp for den grunnleggende retten til å krenke, og i disse dager innebærer det også et aktivt forsvar for ytringer vi ellers kunne funnet usmakelige eller unødvendige. I møte med krefter som myrder tolv mennesker på grunn av en tegning, holder det ikke med slapp toleranse, det er ikke tilstrekkelig simpelthen å godta retten til å trykke. Vi må aktivt forsvare den, ikke abstrakt, men de faktiske, konkrete ytringene som kostet tolv mennesker livet.

 

 

 

 

2 kommentarer »