Abonner via RSS eller E-post

Poker skal finde sted

Publisert den 10.04.2014 i Blogg

 I dag er Per Sandberg på det norske pokermesterskapet i Dublin, hvor de spillende må søke tilflukt fra norske reguleringer.

Jeg har en politisk hang-up, en sak jeg har kjempet for lenge, men ikke fått gjennomslag for i partiet. Det er poker. Nærmere bestemt pokerturneringer med pengepremier, som i dag er ulovlig.

Jeg har spilt poker kanskje to ganger i livet, og husker ikke gang reglene. Generelt hater jeg gambling, og jeg tilbrakte en gang tre dager i Las Vegas uten å prøve annet enn hamburgerne og et par enarmede banditter. Jeg liker verken Lotto eller noen av de mange spillnettsidene (utenlandske) som popper opp, på tross av norske reguleringer. Mao.: Det handler lite om meg selv og mine egne preferanser. Jeg forstår bare ikke hvorfor organisert poker, med moderat pengeinnsats, skal være forbudt.

Det startet allerede da jeg var leder i Unge Høyre, og jeg ble styrket i mitt syn av politiaksjoner som denne. Jeg er ingen laissez-faire-liberalist som sier fri gambling for alle penga, kjør på og slipp fri alt; men jeg klarer bare ikke å forstå hvorfor organiserte pokerturneringer skal være forbudt. Fordi det er knyttet til kriminalitet? Ja, i hvert fall når det er forbudt. Fordi folk blir avhengige? Kanskje noen, men det er vel neppe de organiserte turneringene som er verst, eller poker som spill. Fordi poker bare handler om flaks, altså er ren gambling? Vel, jeg sier som Mike McDermott i filmen Rounders:

Why do you think the same five guys make it to the final table of the World Series of Poker EVERY YEAR? What, are they the luckiest guys in Las Vegas?

 

1 kommentar »

Straff som straff

Publisert den 03.04.2014 i Blogg

AUF-leder Eskil Pedersen sier noe interessant i dagens Aftenposten (ikke på nett foreløpig). Han snakker om drapsmannen fra 22. juli og straffen han soner, og så blir han spurt om hvorvidt morderen bør rehabiliteres og vende tilbake til samfunnet. Straff må også være straff, sier Pedersen. Altså, straffen må bygge på noe mer enn bare rehabilitering og samfunnets behov for beskyttelse.

Dette prinsippet, som av og til kalles retribusjonsprinsippet, ble godt beskrevet i en artikkel i Minerva mange år før 22. juli.

Straff som straff står i kontrast til ideologien som har preget norsk straffepolitikk.

«De aller forferdeligste handlinger er de minst egnede til å bli møtt med straff. Forholdet mellom det redselsfulle som er skjedd, og svaret i form av straff av gjerningspersonene, kan aldri bli riktig. Og det blir galere og galere jo verre handlingene har vært», skrev Nils Christie i Aftenposten 13.02.07

Jurist Morten Kinander tar opp problemstillingen i artikkelen «Vi har glemt hvorfor vi straffer» og siterer der Johs Andenæs: «I nordisk strafferettsvitenskap spiller gjengjeldelsesteorier ingen praktisk rolle.»

Vi ser dette i Forskrift om gjennomføring av særreaksjonen forvaring § 2, hvor det står: «Gjennomføring av forvaring skal ivareta samfunnets behov for sikkerhet mot ny alvorlig kriminalitet fra den forvaringsdømtes side. Innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer skal den forvaringsdømte gis mulighet for å endre sin adferd og tilpasse seg et liv i frihet.»

Enda tydeligere ble det formulert da Justisdepartementet i 2004 presenterte endringer i straffeloven for Stortinget (min utheving):

«[…] hensynet til rettferdighet og humanitet taler mot å påføre mennesker et onde uten at det har noen nytteverdi for samfunnet. Departementet legger til grunn at straffens formål etter dette må være å styre atferd i fremtiden, og herigjennom å bidra til et samfunn og en sameksistens som en ut fra gjeldende verdiprioriteringer anser som ønskelig.»

Prinsipielt er det vanskelig å argumentere seg bort fra at en slik grunninnstilling også må innebære at dersom gjerningsmannen har endret sin adferd og gjentagelsesfaren er borte, er det heller ingen grunn til å holde vedkommende bak lås og slå, uansett hvor uhyrlige handlingene har vært.

Det motsatte perspektivet – gjengjeldelsesteori eller retributivisme – har vært regnet som gammeldags, uvitenskapelig, populistisk og lettvint. Men det er ikke enklere å ta som utgangspunkt at en straff også er en måte å plassere moralsk ansvar på, at en gal handling får konsekvenser som bare kan begrunnes med handlingens krenkelse av andre mennesker, ikke av hensyn til eksterne faktorer. Som Kinander skriver, handler det om å ta en person «på alvor ved å si at han fortjener sin straff».

I rettssaken mot Anders Behring Breivik 22. juli møtte kanskje prevensjonsteorien sin yttergrense. I dommen berørte Wenche Elizabeth Arntzen nettopp kjernepunktet ansvar. (min utheving):

«I forarbeidene til den nye straffeloven av 2005 står det riktig nok at gjengjeldelse ikke kan være straffens formål […] Retten mener likevel at de subjektive vilkårene for straff, som knytter ansvar til skyld og skyldevne, viser at strafferetten ikke utelukkende bygger på nyttehensyn som prevensjon og renovasjon. Lovgivers utgangspunkt om at ‘alle skal kunne stilles til ansvar for sine handlinger’ […] synes å bygge på en bredere tilnærming til straffens formål.»

Et slikt resonnement betyr selvfølgelig ikke i seg selv at det bør være anledning til å idømme livstidsstraff, men det åpner for en annen og bredere debatt enn vi har hatt til nå. For hittil har norsk strafferett hatt allmennprevensjonen som sitt sentrale utgangspunkt. Og som Arntzen så klart viser: Den holder ikke for de verste forbrytelsene.

(denne bloggen er basert på en kommentar jeg skrev i Morgenbladet om temaet)

1 kommentar »

Morgenbladet: Skikkelig gammel

Publisert den 24.03.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan leses her.

Skikkelig gammel
Alt med måte. Også opprør.

Den yngre generasjonen er mer konservativ enn sine foreldre, hevder forfatter og feminist Marta Breen i boken Født feminist.

Jeg har lenge ment det samme. Breen beskriver en foreldregenerasjon som ignorerte tidsklemma, arrangerte politiske møter, deltok, kjempet og skilte seg. Dagens yngre generasjon er mer konservative, romantiske og positive til kjernefamilien.

Selv om den store vekkelsen hjemsøkte vårt land på 1970-tallet, lot det store flertallet seg aldri frelse. Folk flest er nesten alltid mer konservative enn radikalerne. De fleste røyket aldri hasj i Slottsparken, eller hyllet Mao, gikk i tog mot atomvåpen eller (for den saks skyld) så Sex Pistols spille på Pingvin Club i Oslo.

De gikk på jobben, laget middag, giftet seg – og skilte seg av og til – passet barna og bakte en kake i ny og ne. Folk flest var aldri på Woodstock eller Kalvøya. Men det er ofte mindretallet som definerer en generasjon, de som fanger den såkalte tidsånden: Den tapte generasjon i mellomkrigstiden, beatkulturen, sekstiåtterne, punkerne, jappene eller nevermind …

Tidsånden. Begrepet er inspirert av Hegel, men brukes av og til synonymt med trender og fads, som engelskmennene sier. Da mister man lett det store bildet.

Ja, det er brudd, men det er også kontinuitet. Slekt følger slekters gang. De store institusjonene forblir, de endres – i noen tilfeller blir de forsøkt ramponert – men de er sterkere enn de mest pessimistiske kulturkritikerne tror. Og mer robuste enn de fleste kulturradikale tror.

Hvis generasjonen på 30 pluss er mer konservativ enn sine foreldre, og ungdomsgenerasjonen er streitere enn på lenge (alkoholkonsumet går ned, de vil ha gode karakterer og gode jobber) kan man selvfølgelig akke seg over ytterpunktene: De som bare vil bake cupcakes, pleie kroppen og la seg forsørge av andre. De er som ml-erne: ytterpunkter.

Alt i alt er det godt nytt at yngre er mer konservative: at de ikke skiller seg over en lav sko, men forsøker å etablere solide familieliv, at de er opptatt av å få en jobb, ikke bare av å realisere seg selv, at de ikke snur ryggen til enhver tradisjon og institusjon av refleks. At de er mindre mottagelige for utopiske drømmerier. At de er mer jordnære, rett og slett. Det er ikke en trussel mot de gode tingene som er oppnådd, men en korreksjon av ikonoklastiske, kramperadikale, gjør-som-du-vil-uten-konsekvenser-verdier.

Velkommen hjem, sier jeg.

Min eneste bekymring kunne vært at en streitere generasjon vil være mindre kreativ, mindre kunstnerisk utfordrende. For samfunnet trenger sine opprørere, sin rock‘n‘roll.

Men slik det aristokratiske England hadde sin Lord Byron, 1950-tallet sine beatpoeter, 1960-tallet sin rock og 1990-tallet sin hip hop, slik vil rebellene fortsette å komme, men i passende doser.

Slik bør det også være. Alt med måte. Også opprør. Tross alt er det ikke «better to burn out than to fade away» for de fleste av oss, vi vil ikke «fuck the police», men ha dem til å etterforske innbruddet på hytta, og når «staten&kapitalet (…) sitter i samma båt» kaller vi det Den norske modellen.

«I hope I die before I get old» ble liksom kampropet for min foreldregenerasjons tidsånd. Jeg håper jeg blir skikkelig gammel.

 

Legg igjen din kommentar »

Udannet uten utdannelse?

Publisert den 20.03.2014 i Blogg

Klassekampen har i dag en vittig og ikke rent lite polemisk sak om den nye tenketanken Agenda. Det viser seg at tenketanken krever høyere utdannelse i sine stillingsannonser, og dermed ville sentrale LO og Ap-topper som Gerd Kristiansen, Tor Arne Solbakken, Raymond Johansen og Dag Terje Andersen ikke være kvalifisert til en jobb der. Det er åpenbart en morsom sak, og ingen kan vel være i tvil om at en Raymond Johansen ville vært mer enn kvalifisert til å jobbe i Agenda. Det finnes mange som ham, både tale- og skriveføre mennesker med stor kapasitet, høy intelligens og god politisk innsikt. Men uten høyere utdannelse. Det er kanskje færre av de arbeiderintellektuelle i dag enn i arbeiderbevegelsens barndom, da utdanning i høyere grad ble avgjort av hvilket samfunnslag man kom fra, men det betyr ikke at de ikke finnes.

Samtidig stusser jeg litt ved resonnementet til f.eks. Leif Sande i Norsk Industri. «Det er ikke utdannelsen som er viktig, men hva som er inne i hodet til folk, sier den tidligere bilmekanikeren.» Han har jo åpenbart rett i det. Men ville han sagt det samme om en bilmekaniker? En snekker eller en rørlegger? At det ikke har noe å si om man har fagbrev, det avgjørende er hva man kan? Trolig ikke, og med god grunn. Fagbevegelsen har med rett slåss nettopp for at flest mulig skal få formalisere sin kompetanse, og ikke minst for at noen yrkestitler ikke skal kunne kastes runde og brukes av hvem som helst.

Det er selvfølgelig en avgjørende forskjell på å være snekker og akademiker, enn si ansatt i en tenketank. Men like mye som en snekker kan være god til å skrive om politikk, kan jo en akademiker være god til å snekre.

Det skjuler seg kanskje en uenighet her om hva Agenda skal være. Men HVIS (og jeg sier HVIS) Agenda skal være en akademisk anlagt tenketank, nært knyttet til universitetsmiljøene (i stedet for f.eks. en praktisk rettet, mer politisk jordnær tenketank med tette bånd til de problemstillingene fagbevegelsen er opptatt av), er det da unaturlig at de søker etter nettopp akademikere? Poenget mitt er enkelt: Akkurat som det å være snekker er et yrke og en utdannelse, er akademiker (i sine forskjellige varianter det) det. Å være akademiker er ikke bare å kunne skrive, eller en som leser mye. En akademiker skal ha lært seg noen bestemte ferdigheter, fått med seg noen analyseverktøy etc.

Jeg er enig med Sande i at det er lett å stirre seg blind på høyere utdannelse, og mange bedrifter burde kanskje være mer opptatt av erfaring og praksis. Men det er viktig at ikke dette poenget trekkes så langt at det virker som om høyere utdannelse ikke egentlig gir noen ferdigheter eller noe verdi. Det er nemlig en fordom på lik linje med dem som mener håndverkere ikke kan engasjere seg i intellektuelle debatter.

 

Legg igjen din kommentar »

Demokrati med pistol mot hodet?

Publisert den 17.03.2014 i Blogg

Ikke overraskende var det et overveldende flertall for at Krim skulle bli en del av Russland. Jan Arild Snoen har i Minerva noen interessante lenker. Det har nemlig blitt tatt opp målinger i området før.

Han skriver:

I mai 2013 tok International Republican Institute opp en meningsmåling på Krim, sammen med Gallup, med 1500 respondenter. Denne viser generelt positive holdninger til Russland, men på direkte spørsmål om Krims status (s. 17) svarer 53 prosent at Krim bør ha autonomi innenfor Ukraina, som i dag, mens bare 23 prosent vil slutte seg til Russland. Dette er ned fra 33 prosent i oktober 2011.

En måling for Razumkov Center i desember 2013 viste at 56 prosent av innbyggerne på Krim verken vil ha uavhengighet eller slutte seg til Russland.

En meningsmåling om sammenslåing av Ukraina og Russland har vært tatt opp jevnlig av Kyiv International Institute of Sociology de siste årene. Den viser heller en fallende oppslutning om dette i Ukraina. I den siste, som ble tatt opp fra 8.-18. februar, var det bare 12 prosent i Ukraina samlet som ønsket union, og 26 prosent i øst. Blant russisktalende var det 32 prosent. På Krim var det 41 prosent. Spørsmålet var vel og merke at hele Ukraina skulle forenes med Russland. Det ble ikke spurt eksplisitt om Krim. Antall respondenter lokalt blir lite når denne målingen brytes ned.

 

Legg igjen din kommentar »

Feminist revisited

Publisert den 08.03.2014 i Blogg

Denne bloggposten fra i fjor er fortsatt gyldig, delvis. Jeg er ikke mindre konservativ, men mer overbevist om at jeg faktisk er feminist. Hvis jeg får en datter, vil jeg ikke at hun skal vokse opp i en verden hvor hun bare kan få rosa bodyer med hjerteknuser på. Hun må gjerne elske rosa, gjerne velge tradisjonelt, men hun må også få velge svart som sin favorittfarge og fysiker som yrke..

For øvrig har jeg de siste dagene fått bekreftet de store kjønnsforskjellene i norsk skole, men det må jeg skrive om en annen dag.

Bloggposten som ble skrevet i fjor:

Jeg er en 34 år gammel mann i verdens mest likestilte land. Jeg er gift med en moderne kvinne som jobber i butikk og tenker selv. Jeg er for like rettigheter for menn og kvinner, men har tradisjonelt aldri tenkt på meg selv som feminist. Jeg tror det er i ferd med å endre seg.

Det skyldes delvis at feminismebegrepet (heldigvis!) er i ferd med å utvides. På samme måte som man kan være opptatt av menneskerettigheter både til høyre og venstre, kan man være feminist både til høyre og venstre. Men det skyldes også at jeg ikke tror på myten om at feminister må være sure, tverre eller, for den saks skyld, venstrevridde (ingen sammenheng for øvrig). Eller kvinner. Hjemme hos mine foreldre, begge lærere, ble husarbeidet delt likt. Pappa laget maten og, om noe, var han kanskje enda flittigere med husvasken enn mamma. For meg fremstod det som naturlig, men med årene har jeg forstått at jeg også synes det er slik det bør være.

Det er ikke vanskelig å finne områder hvor jeg er uenig med mange feminister, særlig hva gjelder virkemidler. Som konservativ er jeg ofte skeptisk til politisk regulering, også når de bygger på gode intensjoner. Jeg er ingen tilhenger av radikal kvotering, jeg mener familiene må ha rett til å velge «reaksjonært» og jeg mener ikke at forskjeller mellom kjønnene er et et problem i seg selv (i den grad noen mener det). Men jeg mener det finnes systematiske forskjeller mellom kjønnene som er et problem.

Jeg mener det er et problem at kvinnelige politikerefortsatt synes å bli vurdert annerledes enn mannlige politikere — og da i forlengelsen: Kvinner blir vurdert annerledes enn menn fordi de er kvinner.

Jeg er for fri fordeling av foreldrepermisjonen, men jeg mener det er problem hvis en arbeidsplass mener en mann «jo kan la være å være hjemme» bare fordi han er mann.

Spiseforstyrrelser er en av de vanligste dødsårsakene blant unge.  At noen kaster klærne i en avis er ikke noe problem i seg selv, men jeg klarer ikke å fri meg helt fra tanken om at unge jenter fortjener et bredt spekter av forbilder, også de som har en forskerfrakk på, for eksempel.  (Jeg har også skrevet om dette ifm. NRKs program Trekant).

I flere land foregår det i praksis en krig mot kvinnerfordi flere jentebarn aldri får sjansen til å bli født. Fordi de er jenter. Og selv i verdens mest likestilte land mener over 30 prosent av menn at kvinner harlitt av skylden for en voldtekt dersom de flørtet på forhånd.

Og, om ikke alt dette var nok, er Malala en selvstendig grunn til å kalle seg feminist.

Er jeg feminist? Mange vil nok si nei. Jeg har for mange meninger som mange, særlig på venstresiden, ikke vil mene at passer inn. Men hvis det å være feminist ikke bare er å være tilhenger av like rettigheter, men å se at det finnes systematiske forskjeller og systematiske problemer som har sitt opphav i kjønn, ja, da kommer jeg i hvert fall ganske nær.  Jeg er feminist jeg, hvis dere vil ha meg.

2 kommentarer »

E. A. Blair

Publisert den 03.03.2014 i Blogg

Eric Arthur Blair, bedre kjent under forfatternavnet George Orwell, er mest kjent for sin dystopiske 1984 (en bra bok, men Brave New World er en bedre og mer treffende dystopi for vår tid) og satiren Animal Farm. Men det virkelige gullet i Orwells forfatterskap ligger i essayene og bokanmeldelsene hans. Les erindringen om å skyte en elefant, eller essayet The Lion and the Unicorn: Socialism and the English Genius hvor han i først del — England my England — kommer nærmere å beskrive hva et folks lynne og karakter egentlig består i, enn all verdens sosiologer og statistikere.

Sistnevnte essay viser også hvorfor Orwell forblir en interessant forfatter. Han er sammensatt. Tidlig i livet kaller han seg en Tory anarchist, en tilsynelatende motsetning siden toryisme stod for tradisjon, kontinuitet, høykirkelighet, forsvaret for den landlige adel og klassesamfunnets lagdeling, mens anarkisme både stod og står for det stikk motsatte. Men Orwell går forbi denne motsetningen, eller, han kommer aldri til den nye syntesen, men lever og skriver i spenningsfeltet mellom tradisjonene i det England han vokste opp i, og forakten for imperiet og hans sterke individualistiske impuls. Orwell var engelsk patriot, men også sosialist. Han kjempet mot Franco i Spania, men mener tradisjon, ære og patriotisme er viktigere drivkrefter enn venstresidens rasjonalister forstår (se hans fantastiske anmeldelse av en bok av H.G. Wells). Han misliker sterkt det engelske klassesamfunnet og kan være bitende mot overklassen, samtidig mener han den engelske overklassen er immun mot fascismen. Et typisk sitat fra hans penn:

«It is all very well to be «advanced» and «enlightened», to snigger at Colonel Blimp and proclaim your emancipation from all traditional loyalties, but a time comes when the sand of the desert is sodden red and what have I done for thee, England, my England? As I was brought up in this tradition myself I can recognize it under strange disguises, and also sympathize with it, for even at its stupidest and most sentimental it is a comelier thing than the shallow self-righteousness of the leftwing intelligentsia.»

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Skatteøkning på svensk

Publisert den 28.02.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen kan leses her.

Skatteøkning på svensk
Den svenske høyresiden vil ikke gå til valg på skattelette. Mister de sjelen sin?

I denne verden er det ingenting som er sikkert bortsett fra døden og skatter, skrev den amerikanske grunnlovsfaderen Benjamin Franklin til en fransk kontakt. Det er en maksime deler av høyresiden har gjort sitt beste for å slå hull på. Døden kan vanskelig overvinnes, men skattene skal gå en vei: ned.

Skattelette er svaret. Hva var spørsmålet? Den mest prinsippfaste av den amerikanske høyresiden har dratt prinsippet til sin ytterlighet (og hevder de gjør det i grunnlovsfedrenes ånd). Skandinaviskættede Grover Norquist, beryktet leder av Americans for Tax Reform, har uttalt at den føderale regjeringen må være så liten at den kan druknes i badekaret. Blub, blub, blub – der ligger sentralmakten.

Filosofen og minimalstatsliberalisten Robert Nozick har i sin klassiker Anarki, stat og utopia (1974) et resonnement hvor han i logiske steg viser hvordan beskatning er det samme som slaveri. Han ber leseren se for seg en person som jobber litt ekstra for å kjøpe en kinobillett og en person som velger å bruke tiden på noe annet, for eksempel se på solnedgangen. Hva er forskjellen, spør Nozick, på å ta den ene mannens fritid og å ta den andre mannens penger eller kinobillett?

Resonnementet er ved første øyekast imponerende, men slett ikke overbevisende. Ikke mange er like radikale som Nozick; like fullt bidro han til å styrke de prinsipielle argumentene for skattelette. I samme tiår som ovennevte bok kom ut, ble skattelette igjen sentralt i økonomiske kretser.

Denne uken ble det sluppet en aldri så liten bombe i svensk politisk debatt. Som i etterkrigstiden, da velordnede, sosialdemokratiske folkhem-Sverige var modellen for den demokratiske venstresiden over hele verden, slik har sentrum-høyreregjeringen blitt fulgt med stor interesse de siste åtte årene. Britiske politikere har for eksempel vært svært interessert i svenskenes politikk.

Gjennom flere år har Alliancen – som regjeringskoalisjonen kaller seg – senket skattene. De har innført et jobbfradrag som har gitt en sykepleier omtrent en månedslønn i skattelette, et ROT-fradrag for tjenester i hjemmet og lempet på næringslivsskattene. Nå er det slutt. I en kronikk skriver statsminister Fredrik Reinfeldt og finansminister Anders Borg at de ikke vil foreslå skattelette de neste to årene. Snarere kan det være aktuelt å tette skattehull og øke avgifter på varer som tobakk og alkohol.

Å være et høyreparti er å gå til valg på skatteletter, hvis ikke mister man sjelen sin, mener kritikerne. Jeg er uenig.

Før jeg blir beskyldt for venstreavvik og må gjøre bot foran en innkalt jury av næringslivsledere og ideologiske liberalister, la meg understreke at jeg er for lavere skatter. Skattenivået i Norge er for høyt. Jeg mener vi bør senke skatter som styrker Norges langsiktige vekstkraft, og gi lettelser i personbeskatningen.

Det er et økonomisk spørsmål, men også et prinsipielt. Hvis skatten stadig øker, og offentlig sektor stadig vokser, gir det mindre rom for familier, enkeltmennesker og bedrifter til å ta ansvar for å løse problemer på egen hånd. Men det er ikke et poeng som kan forfølges in absurdum. Det er ikke slik at skatten alltid må ned, uansett politisk situasjon, ei heller slik at skatten aldri kan gå opp.

At skattenivået er for høyt nå betyr jo ikke at det aldri kan bli lavt nok. For helhetlige høyrepartier er ikke skattenivået i seg selv den eneste målestokken på suksess. Det er bare ett av mange mål. Ordning og reda i økonomien (som svenskene sier), orden og stabilitet gjennom et sterkt politi og forsvar, en ansvarlig politikk som ikke pantlåner fremtidige generasjoners verdier – alt dette er sentrale verdier for høyrepartier, verdier som ikke under enhver omstendighet lar seg forene med stadig lavere skatter.

Forskning, utdannelse for alle, et helsevesen som fungerer, ivaretagelse av vår felles kulturarv, det må også prioriteres.

Etter åtte år med skattelette vil det svenske sentrum-høyre nå bygge opp statens reserver slik at de har penger å bruke når det igjen kommer regnværsdager. I Norge har vi et godt stykke igjen. Det kommer, som den britiske politikeren Edmund Burke sa, an på omstendighetene, for disse «avgjør hvorvidt enhver sivil eller politisk plan er gunstig eller giftig for menneskeheten.»

Legg igjen din kommentar »

Så slem, så innmari slem

Publisert den 20.02.2014 i Blogg

I dag tidlig hørte jeg på Kate Bush-spillelisten min, med blant andre Wuthering Heights, den umiddelbart gjenkjennelige sangen fra debutplaten til Bush. Jeg burde sikkert skrevet om et eller annet viktig som har med skole eller forskning eller barnehage å gjøre, men i stedet har jeg lyst til å reklamere litt for en klassiker. Nemlig Wuthering Heights — the book (som den ikke heter, men kunne hett siden jeg tror flere kjenner Kate Bush’ sang enn boken den bygger på). Wuthering Heights ble skrevet av Emily Bronte (klarer ikke å få de forb…aska tødlene over e), en av de tre Bronte-søstrene som alle døde unge. En bror, som med årene har fått en viss egen posisjon, døde også svært ung.

I sommer besøkte jeg Bronte-søstrenes hjem i det nordlige England, og nettopp de tåkefulle og fuktige høydedragene spiller en stor rolle i romanen Wuthering Heights. Jeg hadde, som de fleste andre, hørt Kate Bush’ sang lenge før jeg leste romanen. Jeg trodde Wuthering Heights var en kjærlighetshistorie, og det er den også. Men den er mørk, og Heathcliff…han er slem, så slem. Faktisk er han en så mørk karakter at jeg knapt kunne tro det da jeg leste romanen.

Det slo meg akkurat nå at min blogg plutselig høres ut som om den er skrevet av en 14-åring. So be it. Nå må landet styres.

4 kommentarer »

Lys og mørke i politikken

Publisert den 13.02.2014 i Blogg

Mannen som «så ut som den amerikanske presidenten i en canadisk TV-film», som David Letterman sa det, var også en av de stiveste kandidatene gjennom tidene. Romney fremstod robottaktig, med lite varme, som villig til å si og gjøre alt for å bli president, og som priviligert og uten kontakt med grasrota. Det er derfor dokumentaren Mitt Romney, som nå ligger på Netflix, er så fabelaktig. Ikke fordi den forteller noe helt nytt, ikke fordi den er spennende (resultatet kjenner vi jo), ikke fordi det som vises frem er så overraskende — her er ingen kjeftig eller banning, bare litt frustrasjon; ingen skandaler, ingen skjemmende fotos fra bak scenen; men rett og slett et portrett av mennesket Mitt Romney og hans familie. Og det viser seg at Mitt Romney er en svært likanes kar, men mer enn det. Som kandidat virket han til tider uinspirert, for opptatt av å si de riktige tingene, mens i filmen ser man en person som åpenbart er dypt bekymret for USAs utvikling, og som gløder når han snakker om små entreprenører og mellomstore bedrifter. Det er ikke forsidenyheter, men det er faktisk svært sjelden vi får se slike uredigerte innblikk av menneskene i en amerikansk valgkamp, og deres nærmeste familie. Kontrasten mellom den velpolerte og striglede familien vi ser i kampanjen, og den ekte varmen man føler i filmen er slående. Jeg tok meg selv i å tenke at Romney kanskje kunne vunnet valget om disse bildene av ham og familien hadde blitt brukt i stedet for de velpolerte reklamesnuttene og fotoene (noe også familien var inne på under kampanjen).

Mitt Romney viser altså frem den menneskelige siden bak den politiske fasaden. Den andre filmen om amerikansk politikk jeg vil anbefale, gjør også det, på en måte. Men mennesket Lee Atwater trer aldri riktig frem i historien om The Boogeyman. Lee Atwater var kampanjerådgiver i det republikanske parti, og en av de mest skamløse i sin bransje. Han var blant annet mannen bak kampanjen som senket Michael Dukakis, hvorav den mest famøse var og er reklamen om Willy Horton.

At Atwater spilte på rasefordommer anerkjennes i filmen også av hans nærmeste rådgivere. Atwater-filmen er gefundenes fressen for alle som er interessert i politikk. Det kan her, som i Star Wars, være lett å la seg forføre av den mørke siden, men filmen er egentlig en tragedie. Se den.
 

Legg igjen din kommentar »