Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: All things must pass

Publisert den 25.11.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet.

Alt er forgjengelig

Mono no aware. Japanerne har et vidunderlig uttrykk. Hver vår blomstrer kirsebærtrærne og japanerne samler seg for å feire. De vakre hvit-rosa blomstene står bare i noen få, stakkarslige uker. Så er det hele forbi. Mono no aware er vissheten om alle tings forgjengelighet, og den melankolien man føler ved selve det at skjønnhet blomstrer og så visner hen. Det fyller oss både med en glede over at vi får overvære det vakre mens det finnes, men samtidig med vemod over at det ikke vil vare. Mono no aware.

All things must pass, het det, litt mer likefremt, hos George Harrison.

Jeg tenkte på det nylig da jeg leste at Oslo kinos program ikke lenger vil være å finne i Aftenposten. Jeg hadde ikke lagt merke til det selv. For lenge siden begynte jeg å sjekke kinoprogrammet og bestille billetter på en app. Allikevel ble jeg litt vemodig. Det var nok et steg på veien mot en verden som jeg vet kommer, men som jeg ikke er helt sikker på om jeg vil like så godt.

Jeg vet at de neste årene vil bli en uendelig rekke nyheter av samme art. Slik hattemoten for herrer og jukeboksen ble borte, slik vil snart den siste videokiosken bli lagt ned, den siste bli CD-en solgt og – kanskje – den siste papiravisen bli lest.

Åh! Papiravisene! Jeg kan skumme mine nyheter på mobiltelefonen, bla i utgaver på Ipaden, men det jeg liker med papiravisene er noe mer enn innholdet. Jeg liker den lille turen ut på trappen for å hente dem om morgenen. Jeg liker å sortere bilagene på lørdag til akkurat den rekkefølgen jeg vil lese dem i (Lørdagsbilaget til DN og Klassekampens litteraturbilag til slutt). Jeg liker å vaske vekk trykksverten fra fingrene etterpå.

Tilsynelatende er det små, uviktige vaner og rutiner, men livet består av slike. Og når de samles og forsterkes – når vi alle sammen har de samme vanene og rutinene – utgjør det intrikate og kompliserte mønstre som vever de tradisjonene som binder et samfunn sammen.

Nostalgi som automatisk respons-stimuli på minner fra tidligere tider er dypt menneskelig. DeLillos har gjort en karriere på slike minner (og før var det faktisk morsomt med sne). Det er isen som forbindes med sol og sommer, sangen som forbindes med den første kjærligheten eller den gamle stadion med sitt verdenskjente brøl. Men er det noe mer i dette enn privat nostalgi – litt vemodig, men verden går videre?

Oslos tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen kommenterte i Aftenposten at bortfallet av de trykte kinoannonsene også representerer bortfallet av en felles erfaring: «Når annonsebildet i landets hovedstad plutselig lar kinohusene med filmkulturen bli borte vekk – så svekkes fellesrommet for oss i byen, i alle aldre og sosial sammenheng.»

Mon det. For i all denne endringen, i alt som blir borte, ligger det også en forbløffende kontinuitet. Kinomatografen ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet. Over hundre år senere – etter radioen, fjernsynet, dataspillene, Internett og Internett 2.0 – lever den fortsatt. Mennesker samler seg en helt vanlig tirsdag, i en hvilken som helst by i landet, for å sitte i mørket og se film sammen.

Jo, det handler om bildene og lydkvaliteten, men også om å oppleve noe sammen. Om å ta med venner eller snike en hånd inn i en annen hånd, om latter, gisp eller skrik som runger i salen. Og dette behovet for å gjøre noe sammen har overlevd hjemmekino og surroundlyd i stuen, og vil overleve også kinoannonsens bortfall i Aftenposten. Kontinuitet.

«Men are we and must weep when even the shade of that which once was great is swept away», skrev den engelske poeten William Wordsworth etter at Napoleon hadde knust de siste rester av den venetianske republikken. Den hadde eksistert i tusen år. Alt er forgjengelig. Men vi behøver ikke å felle tårer før vi må.

Legg igjen din kommentar »

Pussig

Publisert den 31.10.2014 i Blogg

Slik så jeg ut før:

tri

Slik ser jeg ut nå:

6765377941_567b8f4017_m

(sånn circa da, bildet er et par år gammelt).

Jeg er 36 år gammel. Kommer fra Porsgrunn i Telemark. Jeg er statsråd. Og enda viktigere: Jeg er MANN.

Ingen har noen gang rangert antrekket mitt på en fest, ingen har noen gang spurt meg om hvem som kjøper inn klærne mine eller om jeg har egen stylist, det er mulig noen har kommentert utseendet mitt, men ingen har skrevet om det i avisen. Ingen har hyllet meg for min stil, eller litt pirrende skrevet at jeg er «hemmelighetsfull» fordi jeg åpenbart synes at saken er kjempeteit. Hvis noen en dag skulle gitt ut en bok om meg (hey, det kan skje), vil neppe utseendet mitt spille en sentral rolle.

Det er litt pussig det der…

Eller kan det være at menn og kvinner i offentligheten systematisk forskjellsbehandles? Og det i — la oss si det i kor — «i et av verdens rikeste land.

Kanskje er det ikke så pussig. Kanskje er det en god grunn til å være feminist.

 

10 kommentarer »

Torbjørns time

Publisert den 31.10.2014 i Blogg

I dag har jeg hatt Torbjørns time på Marienlyst skole. Ingen fare, jeg har ikke innført et nytt fag i skolen. Men det er litt nytt likevel.

For i dag gikk jeg ekstra raskt gjennom skolegården, der barn i Halloween-kostymer løpte rundt. Jeg skulle ikke snakke med dem.

Rektor Knut Erik Brændvang tok meg med opp i andre etasje. Jeg fikk hilse på én og én lærer. Jeg fikk fortelle om Lærerløftet — på lag for kunnskapsskolen, som vi presenterte for noen uker siden.

Regjeringen vil at norske elever skal lære mer. Derfor vil vi løfte kvaliteten på lærerutdanningen. Vi fortsetter vår historiske satsing på videreutdanning av lærere. Vi vil at flere dyktige lærere skal fortsette å undervise, og at det skal bli mulig å stige i gradene som lærer.

Lærerløftet er en plan. Det er nå arbeidet starter for alle som er på lag for kunnskapsskolen. Derfor vil jeg besøke en rekke skoler fremover, og snakke med lærerne i Torbjørns time. Jeg tar med penn og notatblokk. Jeg vil høre om hverdagen i klasserommet. Om øyeblikkene dere opplever. Utfordringene dere står oppe i.

Jeg vil snakke mer med lærerne i tiden fremover. Alle spørsmål er lov i Torbjørns time. Sammen skal vi utvikle norsk skole og gi barna våre muligheter.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: En liten grå mann

Publisert den 31.10.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet.

– Jeg er i tvende sinn

 

Det sitter en liten, grå mann på skulderen min og spør om jeg ser på universitetene som underbruk av staten.

På innerlommen har jeg en liten notatbok. I den noterer jeg ideer, tanker, morsomme sitater og bra steder jeg har spist. Jeg noterer også ideer til artikler jeg vil skrive. Det siste året har listen vokst. Tiden – jeg forbanner dens elv! – strekker ikke til.

En av artiklene skal bli en guidet rundtur i min egen tvil. Den skal hete: «Er det mulig å være universitetskonservativ i 2014?»

Når forsvant det gamle universitetet?

Jeg vet ikke, men en av dets gamle kjemper, avdøde professor Asbjørn Aarnes, mente i samtaleboken Ut av fatning at det første støtet kom med 68’ernes kamp mot alle gamle autoriteter. De rev ned det som var, men visste ikke helt hva som skulle settes inn i stedet. Dét banet veien for markedstenkning, målstyring og hele NPM-fandenskapen som nå rir Norge som en mare, skal vi tro de samme 68’erne.

Men så mektige var neppe 68’erne. I mellomtiden skjedde det også noe annet. Universitetene gikk fra å være et privilegium for de få til en mulighet for de mange. Masseuniversitetet ble født. Universitetet som ikke bare skulle gi utdannelse og dannelse, men også utdanne til arbeidslivet; som ikke bare tiltrakk seg ungdom med akademiske ambisjoner, men også alle andre. Spørsmålet til humanister som teknologer ble nå: Det er fint med universitetsutdannelse, men hvordan er dette relevant for arbeidslivet?

Gir det mening å være universitetskonservativ i 2014? Jeg er i tvende sinn, og debatten om ansatt eller valgt rektor – omtalt i Morgenbladet i forrige uke – er et utmerket eksempel. Behovet for en slagkraftig ledelse tilsier at rektor ansettes for sine ferdigheter, snarere enn velges på et universitetspolitisk program. Det tilsier at man skiller klart mellom den administrative ledelsen og styret. Mange stiller med rette spørsmål ved hvorfor universitetene skal holde seg med en helt særegen ledelsesmodell.

Jeg tenker ofte slik. Vi bør ansette rektorer. Alle sammen. Men så sitter det en liten, grå mann på min høyre skulder. Han har tweedjakke, røker pipe og har dyp innsikt i vår klassiske arv. Han hvisker: «Men universitetene, da. Universitetene! De er ikke et underbruk av staten, ikke utdanningsfabrikker. Universitetene er autonome institusjoner som skal fremme både kunnskap og dannelse, som skal være korrektiver også til staten og markedet. Skal vi virkelig bryte med en århundrelang tradisjon for at universitetet selv velger sine ledere?»

Det han sier har en sterk følelsesmessig appell til meg. Samtidig er det en grunn til at den lille, grå mannen går i tweed og røker pipe. Han hører liksom ikke helt til i vår tid. Jeg er ikke sikker på om han har fått med seg fremveksten av masseuniversitetene. Jeg er ikke sikker på at han forstår hvilke kompliserte og store organisasjoner moderne utdanningsinstitusjoner er blitt. Jeg tror ikke han har tatt høyde for at universitetene må ut av sin sfære for å forholde seg til de store utfordringene i vår tid, ikke minst må de samarbeide med næringslivet. Jeg er vel heller ikke helt sikker på om han har sett på valgdeltagelsen ved universitetene våre, eller vurdert hva som faktisk ville skjedd om en student ble valgt til rektor ved Norges største læringsinstitusjon. Ingen av disse punktene tilsier at ledelsen må være ansatt, men de sier noe om at universitetenes utfordringer endrer seg. Spørsmålet er om gårsdagens ledelsesmodell er tilpasset fremtidens utfordringer. Jeg er som sagt i tvende sinn, men en dag vil jeg få tid til å skrive den artikkelen.

Legg igjen din kommentar »

Du eier ikke din egen død

Publisert den 15.10.2014 i Blogg

Mathilde Tybring-Gjedde skriver svært klokt og godt om aktiv dødshjelp i dagens Aftenposten.

Legg igjen din kommentar »

Et land uten radikale ukesaviser!?

Publisert den 14.10.2014 i Blogg

Forleden var jeg igjen med i Gutta på tinget på P3 sammen med kollega Snorre Valen. Da snakket vi om hvorfor jeg er blitt så veldig mye kjedeligere etter at jeg ble statsråd. Det er ikke fordi jeg er blitt far. Det er fordi jeg nå har et klart ansvarsområde, og innblanding i andre statsråders portefølje ses på som dårlig latin. Ergo er det vanskeligere for meg å kommentere generelle, politiske saker. Fordi de stort sett alltid er koblet til en annen statsråds ansvarsområde.

Detaljene i diskusjonen om pressestøtte skal jeg altså ikke begi meg inn på. Men argumentasjonen til noen av aktørene stusser jeg litt over. All respekt for redaktør Dag Herbjørnsrud som har gjort en formidabel innsats for å redde det gamle SV-organet Ny Tid. Nå skal støtten kanskje legges om igjen, og Ny Tid frykter dårligere tider. De har allerede fått kuttet støtten sin fra 3 millioner til 2,3 millioner. Men argumentasjonen er litt pussig, for Herbjørnsrud knytter støtten direkte til at avisen er en radikal ukesavis. Som han sier til Klassekampen:

«Hvis Ny Tid går inn, vil det ikke være noen radikale ukeaviser igjen som får offentlig støtte»

Det reiser jo det åpenbare spørsmålet: Hvor mange konservative ukesaviser har vi i Norge? Hvor mange liberale ukesaviser har vi? Hvor mange liberalistiske ukesaviser har vi? Vi har miljøer som Minerva som får svært lite i offentlig støtte, og selvfølgelig noen partiaviser for medlemmene (jeg vet at Minerva ikke er en ukesavis, men lell).

Hvis hensikten med dagens pressestøtte var å opprettholde et politisk mangfold, er den da riktig lagt opp? Hvis hensikten er å sementere en etablert avisstruktur, og favorisere dem som allerede får, da treffer den kanskje blink.

PS: Jeg mener det er veldig bra at f.eks. Minerva klarer seg uten støtte.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Radikal islamisme for fem år siden

Publisert den 06.10.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet. Originalen finnes her.

Fem år er kort og lenge siden

Å lese avisdebatten om radikal islamisme fra fem år siden er som å gå inn i en annen tid, skriver Torbjørn Røe Isaksen.

«Radikal islam er ikke et problem i Norge i dag», sa Støre for bare fem år siden.

Den 29. februar 1948 gikk Einar Gerhardsen på talerstolen på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Bakteppet var at Sovjetunionens marionetter hadde tatt makten i Tsjekkoslovakia to dager tidligere. Utenrikspolitikk var blitt innenrikspolitikk, og Gerhardsens håndfaste oppgjør med NKP og kommunismen befestet Norges vei inn i Nato og den brede arbeiderbevegelsens faste front mot totalitære krefter. I dag har vi igjen en situasjon hvor trusselen utenfra gir gjenklang i miljøer her hjemme. Rundt femti nordmenn har reist til Midtøsten som fremmedkrigere, ifølge PST, som antar at mørketallene er store.

Historiske analogier skal man bruke med varsomhet, og det er store og vesentlige forskjeller på trusselen fra radikal islamisme og trusselen fra den totalitære kommunismen – selv om de begge har og hadde sine heiagjenger her hjemme. Som jeg har skrevet om på baksiden tidligere (i november 2010), var Sovjet en geopolitisk trussel med atomvåpen og et klart, globalt ideologisk budskap. Den største faren fra de radikale islamistene er terroraksjoner og destabilisering av eksisterende stater, som Irak og Pakistan. Men at også de radikale islamistene har et klart, ideologisk budskap med globalt nedslagsfelt, er blitt klart for alle som vil se.

Det er ikke nytt. Derfor er det slående å se på debatten om radikal islamisme for bare fem korte år siden. I mars 2009 gikk Arbeiderpartiets daværende partisekretær, Martin Kolberg, ut med en kraftig advarsel i avisene: Radikal islam hører ikke hjemme i Norge på noen som helst måte, og det vil vi bekjempe, sa han, ifølge NRK (12.03.09). I dag er det en ukontroversiell uttalelse, etter fremmedkrigerne, Syria, IS, Profetens Ummah og den store markeringen mot radikalisme i sentrum av Oslo. Men i 2009 var dette forsidestoff som skapte uro i Norges største parti.

Påtroppende stortingskandidat Jonas Gahr Støre tok indirekte avstand fra Kolbergs uttalelser. «All retorikk som kobler muslimer med fare, vold og terror må vi slå ned på, vi må ikke stigmatisere folk ut fra hvilken religion mennesket har», sa Støre til NRK (12.08.09). Han ville heller snakke om «det nye vi» og at alle nordmenn tilhører en eller annen minoritet. «Radikal islam er ikke et problem i Norge i dag», sa Støre for bare fem år siden. Det var og er oppsiktsvekkende. Da var radikale, ekstreme islamister for lengst i PSTs søkelys.

Fra politisk kommentarhold var det ingen tvil om hva dette betød. På en meningsmåling hadde Fremskrittspartiets oppslutning økt, mens Arbeiderpartiet hadde laber oppslutning. Kyrre Nakkim, NRKs sjefkommentator, mente at Kolbergs utspill var taktisk begrunnet: «Vi kan ikke lese Kolberg på annen måte enn at Arbeiderpartiet forsøker å spise seg inn på den politikken Frp vokser på.»

Det var med andre ord ingen annen grunn til å advare mot ekstremistisk islamisme enn at Kolberg trodde Arbeiderpartiet kunne tjene noen skarve prosentpoeng i det kommende valget. Men kanskje – bare kanskje – advarte Kolberg mot ekstremistiske og udemokratiske krefter fordi han, som Einar Gerhardsen med kommunistene, så hva trusselen faktisk besto i.

Da som nå var det mørkere krefter som gjerne ville generalisere og utnytte kampen mot islamismen i sin kamp mot alle muslimer. Det kompliserte bildet. I dag tror vi ikke lenger at vi må lukke øynene for truslene av hensyn til det store flertallet av muslimer.

«Vi skal kjempe mot kommunistene med demokratiske midler og åndelige våpen», sa Gerhardsen, «I en tid som denne hviler det et stort ansvar på alle politiske partier og deres tillitsmenn, på alle organisasjoner og på pressen. Hvis en noen gang skulle ha rett til å stille krav om saklighet og anstendighet i den offentlige debatt, så burde det være i en tid som den vi nå gjennomlever.» Det var godt sagt av tillitsmannen.

 

Legg igjen din kommentar »

Ny uføretrygd

Publisert den 06.10.2014 i Blogg

Flere medier varsler i dag at det kommer en ny uføretrygd fra 2015. Dette er strengt tatt ingen nyhet. Den nye uførepensjonen ble vedtatt av Stortinget i 2011, og det var et bredt flertall bestående av de rødgrønne partiene, sentrum og Høyre som stemte for. Riktignok hadde for eksempel SV egentlig et annet standpunkt, men som regjeringsdeltager måtte de godta kompromisset som Arbeiderpartiet var sterk tilhenger av.

Hensikten med den nye uførereformen er enkel selv om materien er komplisert: Det skal bli enklere å gå fra trygd til arbeid eller kombinere trygd og arbeid. I dag skattes uføretrygd og arbeidsinntekt ulikt. Det gjør at mange får svært høy skatt når de jobber ved siden av trygden. Dessuten er det en maksgrense for hvor mye man kan jobbe, noe som igjen holder tilbake dem som kunne jobbet mer.

NAV har for øvrig en informativ side om den nye uføretrygden.

 

Legg igjen din kommentar »

Kjære elev

Publisert den 30.09.2014 i Blogg

Kjære elev,

Det skjer noe fint og viktig hver gang du går inn i klasserommet. Hver gang du former en bokstav i boken din. Hver gang du skjønner løsningen på det vanskelige mattestykket. Og hver gang engelsk-glosene som virket umulige å huske, sitter.

Det er deg vi politikere tenker på når vi prioriterer hva vi skal gjøre med skolen. Vi vil at du skal få med deg kunnskapen du trenger for å få jobb. Finne et yrke der du får bruke det du er god på. Tjene dine egne penger. Skaffe deg et sted å bo. Få familie, om du ønsker det. Bidra til samfunnet, og etter hvert være med på å ruste neste generasjon for framtiden.

Jeg kaller dette en god sirkel. Jeg vil at alle barn skal lære enda mer i skolen. Fordi det gir muligheter for videre utdanning. En jobb. Et godt liv.

Som kunnskapsminister vil jeg prioritere det viktigste i skolen. Det som betyr aller mest for at du skal lære mer de årene du går der.

Det er derfor vi har laget Lærerløftet. Vi skal bruke ganske mye penger, mange milliarder kroner, til videreutdanning de neste årene. De lærerne i norsk, matematikk og engelsk som ikke har faglig fordypning i faget sitt, skal få det.  Fordi trygge lærere i disse viktige fagene gjør deg mer trygg. Du forstår bedre. Kan strekke deg lengre. Og få bedre resultater.

Det er du som skal løftes. Fra en god skole og videre i ditt liv.

Kjære elev, det er mulighetene dine vi tenker på når vi gjør dette. Jeg håper du vil gripe dem.

Hilsen

Torbjørn R. I.

første skoledag

Her er jeg full av forventning på vei til min første skoledag. Hvitt var veldig moderne på den tiden, også i sandalene.

3 kommentarer »

Hva motiverer elevene?

Publisert den 23.09.2014 i Blogg

Randomiserte (tilfeldige), kontrollerte studier kalles ofte gullstandarden for eksperimenter. Tenk deg at du vil sjekke hva som motiverer elevene, for eksempel. Du kan teste et opplegg på en gruppe elever og så måle motivasjonen deres etterpå. Men hvordan vet du at akkurat ditt opplegg økte motivasjonen? Og hvordan vet du at ikke elevene du plukket ut var veldig motiverte fra før?

Løsningen er nettopp randomiserte, kontrollerte studier.

En helt ny svensk studie forsøker å finne ut hvordan elevenes innsats på en test påvirkes av hvordan testresultatet blir vurdert og belønnet. Eksperimentet omfatter drøye 1000 6.-klassinger i Sverige. Alle elevene tok samme test, men elevene ble tilfeldig fordelt på ulike grupper som fikk ulik informasjon om hvordan testen ville bli vurdert og belønnet.  En kontrollgruppe fikk ingen informasjon på forhånd.

To hovedprinsipper for vurdering ble brukt:

• Kriteriebasert: karakter eller symbolsk premie gis avhenging av antall rette svar (kun den enkeltes egeninnsats / dyktighet som teller)) • Normbasert: karakter eller symbolsk premie gis basert på rangering av elevene (konkurranse mellom elevene)

Eksperimentet viser at ulike grupper av elever responderer ulikt på ulike vurderingsformer:

• Flinke elever øker innsatsen på testen når vurderingen er normbasert, dvs når det er konkurranse, mens de svakeste elevene reduserer sin  innsats.

• Gutter øker bare innsatsen når testen er normbasert, og mest når det brukes karakterer.

• Jenter øker også innsatsen når testen er normbasert, men de øker innsatsen mest når belønningen er premie. I motsetning til guttene øker de også innsatsen ved kriteriebasert vurdering.

• Gjennomsnittlig effekt av alle de ulike tiltakene er 1/3 – ½ standardavvik, dvs. ganske stor effekt.

Du kan lese rapporten om eksperimentet her.

 

Legg igjen din kommentar »