Rødgrønn midlertidighet
Retorikken som brukes om midlertidige ansettelser er ofte heftig. Jeg er enig i at hovedregelen i Norge bør være faste ansettelser for faste oppgaver som skal løses. Samtidig kan midlertidige ansettelser være viktig fordi det gjør terskelen inn i arbeidslivet litt lavere. Det vil kanskje overraske noen at også de rødgrønne er enige i dette. I hvert fall støtter de dagens lovverk hvor det i paragraf 14-9 står klart og tydelig at deltakere i arbeidsmarkedstiltak kan være midlertidig ansatt, men det forutsetter at tiltaket er i regi av eller i samarbeid med Arbeids- og velferdsetaten. Man kan jo lure på om ikke også andre tiltak som hadde til formål å få folk inn i arbeid burde være inkludert, selv om det er frivillige organisasjoner eller private aktører som står bak.
I statsbudsjettet foreslår faktisk regjeringen en ny ordning som også bygger på midlertidig ansettelse, nemlig arbeidsavklaringspenger som lønnstilskudd. Det er en svært god ide som Høyre har luftet tidligere. Regjeringen beskriver det slik, min utheving:
”Regjeringen vil iverksette et forsøk med tilskudd til arbeidsgivere som ansetter personer med nedsatt arbeidsevne. Målgruppen for tiltaket er mottakere av arbeidsavklaringspenger. Unge skal prioriteres … Tiltaksdeltakerne skal kunne jobbe hel- eller deltid i inntil tre år og vil være midlertidig ansatt i denne perioden. Lønnen vil som regel være høyere enn nivået på arbeidsavklaringspenger, slik at tiltaksdeltakerne kommer bedre ut økonomisk ved å delta i forsøket. Arbeidsgiver får dekket deler av lønnskostnadene. Tiltaket skal utformes innenfor en kostnadsnøytral ramme. Reduksjonen i utgiftene til arbeidsavklaringspenger skal dels gå til tilskudd til arbeidsgiver, dels til oppfølging av arbeidsgiver og tiltaksdeltaker. Forsøket starter opp i 2013 og vil gå over fem år. Det legges opp til 300 deltakere det første året og en øvre ramme på 500 deltakere.”
Med andre ord er regjeringen enig i at midlertidige ansettelser kan være et godt virkemiddel for å få flere inn i arbeidslivet. Det høres ikke alltid slik ut når de angriper Høyre.
Det brutaliserende og kortsiktige næringslivet
Jeg måtte nesten gni meg i øynene da jeg leste et svarinnlegg fra NTL Nav i Dagbladet i dag. Maken til venstreretorikk, svartmaling av næringslivet og bombastiske påstander uten dekning er det lenge siden jeg har sett. Det virker som om NTL Nav driver politisk kampanje fra langt, langt ute på venstresiden. La meg gi noen eksempler fra innlegget med kommentarer. Uthevingene er mine:
«NTL NAV mener det er en klar sammenheng mellom arbeidsgiveres kortsiktige profittbehov og slitasjen på arbeidsstokken. Mindre arbeidspress, tryggere arbeidsforhold og bedre tilrettelegging ville ført til at flere kunne blitt i jobben fram til normal pensjonsalder. Derfor må et brutalisert arbeidsliv som ikke tar vare på sine ansatte ta ansvar for at mange mennesker faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet.»
Én ting er nå språkbruken — «arbeidsgivernes kortsiktige profittbehov» høres ut som det er hentet fra et studiehefte fra 70-tallet. Men like viktig er at påstanden om et brutalisert arbeidsliv er svært dårlig dokumentert. Snarere tyder det meste på at norsk arbeidsliv blir bedre og bedre. Vi jobber mindre, har mer ferie, trives på jobben, har godt forhold til sjefen og det blir færre ulykker. Nivået på HMS er kraftig forbedret. Regjeringens arbeidslivsmelding sier dette i klartekst:
«Meldinga legg fram omfattande dokumentasjon om arbeidsforholda og arbeidsmiljøtilstanden i norsk arbeidsliv. Tilstandsbeskrivinga i del II i medlinga viser at dei aller fleste arbeider under gode og forsvarlege arbeidsforhold i Noreg. Ni av ti yrkesaktive seier at dei er tilfredse med jobben. Dei fleste har fast arbeidskontrakt og kjenner seg trygge for jobben. Arbeidstakarane rapporterer at arbeidstida er godt tilpassa familielivet og sosiale plikter, og dei fleste opplever at dei i høg grad kan påverke sin eigen arbeidskvardag. Noreg er blant dei landa der flest sysselsette seier at dei har høve til betalt fagleg utvikling. Ein mindre del av arbeidstakarane er utsette for negative arbeidsmiljøbelastningar i dag enn for 20 år sidan.»
NTL kan også se på YS arbeidslivsbarometer som viser det samme. Eller de kan sjekke tallene i denne utmerkede Civita-rapporten om temaet. Det er altså slett ikke hold i påstanden om at norsk arbeidsliv generelt er blitt verre, enn si «brutalisert», de siste tiårene. Hvorfor fortsetter da NTL å komme med påstanden?
Noe av nøkkelen kan nok ligge i hvem som da har skylden, og det går klart frem flere steder i innlegget. Mest tydelig her:
«John G. Bernander mener NTL NAV viser liten forståelse for hvordan arbeidsmarkedet fungerer. Noe rett har han i dette. Vi har ingen forståelse for at næringslivets eneste mål er kortsiktig maksimalisering av kapitaleiernes profitt.»
Det er så man nesten ikke tror sine egne øyne. Næringslivets eneste mål er kortsiktig maksimalisering av kapitaleiernes profitt!? Jeg forventer slike utsagn fra de mest radikale i SV eller fra kommunistene i Rødt, men kan virkelig en presumtivt seriøs fagforening holde seg med slik retorikk, enn si en slik virkelighetsforståelse? Det blir ikke bedre av at et problemområde etter NAV-reformen har vært kontakten mellom Nav og næringslivet. Men i følge NTL er det næringslivets kortsiktige jakt på profitt som gjør folk syke…ikke rart samarbeidsklimaet ikke blir det beste.
Det nærmer seg parodien når det senere står at: «Vi i NAV må spille på lag med den enkelte og arbeidsgiverne må være med på laget.» Ja vel, så de brutaliserende, profittmaksimerende og kortsiktige arbeidsgiverne må være med på laget? Det er fristende å spørre hvorfor de skulle ønske det når NTL åpenbart mener de bare ødelegger og brutaliserer norsk arbeidsliv.
NTL skriver også: «Vi aksepterer ikke den retorikken høyresiden i politikken bruker, som individualiserer ansvaret for at mennesker faller utenfor arbeidslivet.» Snarere tvert i mot. I både foredrag og innlegg understreker jeg hvordan veksten i utenforskapet drives av tunge samfunnstrender: En skole som svikter, endringer i næringsstruktur, at det lønner seg for lite å jobbe, mangelen på krav og aktivitet i systemet osv. osv. Det finnes også folk som har vondt i viljen, men det er ingen hovedforklaring. Men løsningen er individuell. Og da må vi også stille klare krav.
I mitt forrige svarinnlegg til NTL stusset jeg over retorikken, men forsøkte å bruke mesteparten av tiden til å snakke om Høyres politikk. Jeg trodde kanskje den venstrevridde tonen var en glipp. Nå forstår jeg at noen i NTL driver politikk, og ståstedet synes å være langt til venstre.
NTL spør hva Høyre vil gjøre for et inkluderende arbeidsliv. La meg nevne noen punkter:
- Vi vil sikre at det lønner seg å arbeide og gjøre det lettere å kombinere arbeid og trygd.
- Vi vil styrke Navs kontakt med arbeidslivet.
- Vi har gjennom flere budsjetter satset kraftig på mer støtte til arbeidstrening i arbeidslivet, blant annet lønnstilskudd.
- Vi har gjentatte ganger foreslått en stor satsing på lese- og skriveopplæring for Nav-brukere fordi mange rett og slett mangler basisferdigheter.
…for å nevne noe. Men en forutsetning for det er faktisk at Nav har god kontakt med arbeidsgiverne. Da er det et mildt sagt dårlig utgangspunkt å karikere dem som kortsiktige utbyttere som ikke tenker på annet enn profitt.
HOMOverskrifter
Mediene elsker overskrifter med sex, fyll eller fanteri. Men bedre enn alt dette er homofili. HOMOkamp i KrF er knall! VG flesker til etter at HOMObama kom ut av skapet som tilhenger av ekteskap for HOMOfile. Det spesielle med overskriften er selvfølgelig at den er totalt blottet for mening. Men HOMOfristelsen ble vel for stor…
Liv og ikke-liv
Noen synes abortdiskusjonen er enkel. Enten fordi livet starter ved unnfangelsen eller fordi abort er uproblematisk. Jeg husker en uttalelse fra Rød Ungdom for noen år siden som sa at kvinner ikke burde føle større skyld for en abort enn når de klipper håret. At kvinner ikke skal føle skyld er et nobelt mål, å sammenligne en abort med å klippe håret er grusomt. For uansett hvordan man vrir og vender på det, dreier abort seg om et liv som blir borte. Det kan være et potensielt menneske, et halvferdig menneske, noe som kan bli et menneske — men det er uansett spiren til et menneske. En abort avbryter det som kunne blitt et rikt og lykkelig liv.
Det etiske minefeltet blir enda tydeligere i saker som den NRK omtalte i dag, og som Vårt Land meldte om tidligere denne uken. To grenser nærmer seg hverandre og i noen tilfeller krysses de: Den ene er grensen for senabort, den andre er grensen for når legene vil forsøke å redde et for tidlig født foster. Når grensene krysses blir problemene skrikende. I det ene tilfellet sier vi som samfunn at en abort er greit, i det andre tilfellet gjør vi alt i vår makt for å redde et liv.
Jeg mener det ikke finnes noe realitisk alternativ til selvbestemt abort i en periode. Erfaringene med et totalforbud er mørke og trolig vil ikke aborttallene gå ned heller. Men vi trenger en helt grunnleggende debatt om det skjæringspunktet som oppstår når samfunnets syn på liv møter samfunnets syn på når noe ikke er et liv. Det er uendelig vanskelig, men helt nødvendig. Livsnødvendig.
Skattetrollet
En helt utmerket illustrasjon av hvorfor formueskatten er skadelig og dum. Fra Bipper-gründer Silje Vallestad sin Facebookside:
Hjelp – jeg er rik! Visste det ikke selv, men staten Norge har akkurat opplyst meg om det, og med formue følger #formueskatt….
Hadde vært supert dersom jeg var av samme oppfatning som staten. Å tilby dem å sjekke konto, lønnslipp og banklån hjalp ikke, for formuen min ligger visst i eierskapet i Bipper.
Bipper… Jeg er stolt over å ha startet et selskap som vokser. Over å ha sikret investorer i både tøffe og bedre tider. Over å ha utviklet verdens beste trygghetsprodukter for mobil som nå skal ut på verdensmarkedet. Jeg kunne ha gitt opp underveis (kan love dere at det har vært mange tøffe tak!), men jeg gjorde ikke det. Jeg kjempet på, tok opp private lån og investerte i Bipper når det røynet på som verst. Av den grunn sitter jeg fortsatt på en hyggelig eierandel idag.
Drøyt 40% av Bipper eier jeg, og ved forrige eksterne emisjon ble vi verdsatt til ca 80 MNOK. Ikke verst, vil mange si. Jeg har vært en «flink» gründer, men det skal visst straffe seg å være flink. Da kommer skattetrollet og tar deg!
Misforstå meg rett – jeg er ikke mot skatt. Skatten min betaler jeg med glede rett og slett fordi vi har en fantastisk god velferdsstat! Men å skatte av en potensiell formue som per idag kun viser seg på et papir har jeg vanskelig for å godta.
Jeg har investert alt i Bipper – både av tid og fri kapital. Jeg tar ut moderat lønn (og gikk lenge uten lønn), og har ikke noen fet økonomi (tre barn og førstegangs boligeier i 2006…. Trenger ikke si mer!). Utbytte tas ikke ut (for et selskap som Bipper eksisterer ikke det. Alt som kommer inn investeres i videre drift og vekst). Bipper har fortsatt røde tall. Det er helt normalt for et selskap som vårt der innovasjonen kommer først, og veksten etterpå.
Men formue har jeg! Hva formueskatten min blir vet jeg ikke sikkert enda, men er ganske sikker på at den bikker et par hundre tusen. Et par hundre tusen som må ut av lommen cash etter at vanlig inntektskatt er betalt. Hvor i alle dager skal jeg få tak i de pengene?
Det er fire muligheter:
- Ta opp privat lån? Men er det strengt tatt mulig med den lånebelastningen vi allerede har? – Øke lønnen? Men det går jo ikke! Den må opp MYE for å dekke inn 200.000 netto – og det kan man ikke gjøre i et gründerselskap – Ta ut utbytte? Hvor skal vi ta utbyttet fra???? – Selge aksjer….
Å selge aksjene mine er den eneste muligheten jeg har for å dekke formueskatten min. Jeg må selge meg ned i selskapet jeg bygger for å kunne dekke den potensielle formuen jeg har vært med å skape. Hvilken helt på trynet bakvendt tankegang er dette av politikerne?
Jeg betaler gjerne skatt av en realisert formue, men av en potensiell formue????
Jeg blir forbannet over denne formueskatten. I min naivitet trodde jeg at formueskatt kun ble pålagt de som har formue, og jeg har også selv irritert meg over rikingenes sutring over formueskatten (som om det er synd på dem liksom….). Men nå har pipen fått en annen låt, for i år skjønte jeg hva formueskatt var….
Formueskatten er ødeleggende for verdiskapningen i Norge. For bedriftseiere som meg betyr formueskatten økonomisk ruin fordi man ikke kan benytte seg av virkemidler som økt lønn eller utbytte. For andre selskaper betyr det faktum at eierne er nødt til å øke lønnen eller ta ut betydelig utbytte at mindre penger investeres i innovasjon og vekst.
Formueskatten berører ikke bare eierne negativt (og potensielt sett økonomisk ruinerende), men den berører også arbeiderne i bedriftene fordi det er mindre kapital til å ansette flere eller investere i vekst.
Jeg føler på et enormt behov for å kjefte på Jens! Min historie er ikke særegen. Det er mange som meg. Mange bedriftseiere som kommer i økonomiske vansker på grunn av formueskatten eller som ikke kan vokse fordi de må ta ut penger privat i stedet for å reinvestere i vekst. Det blir ikke akkurat enklere å konkurrere internasjonalt da….
Må man virkelig flagge ut? Må man virkelig anbefale andre gründere å ikke starte opp i Norge? Nå – ja, men håper ikke at dette vedvarer….
Homoekteskap
Hvem skulle trodd at KrFs programfremlegg skulle være så fylt av spennende politiske godbiter? Ikke bare går partiet inn for å diskutere sykelønnen, men i følge diverse medier vil partiet også foreslå å utrede borgerlig vigsel.
Med det siste har KrF kanskje tatt konsekvensen av sin etterhvert bastante motstand mot statskirken. KrF godtar at ekteskapet også har en sekulær side, det er en samlivspakt mellom to personer og storsamfunnet, for de som foretrekker å holde Vår Herre utenfor. I en slik sfære vil religiøse argumenter være av mindre betydning. Som Habermas (trur eg) påpekte, er rene religiøse argumenter ikke gyldige i en sekulær debatt — men det betyr ikke at de religiøse standpunkter automatisk er gale.
Det KrF åpner for er at staten kan ha sin definisjon av ekteskapet som er videre enn den de enkelte trossamfunn kan ha. Jeg synes det virker rimelig.
Noen presiseringer om arbeidsliv
Man styrer sine egne sitater og sine egne forslag, men man styrer ikke desken i en avis. Aller minst styrer man etterlatt inntrykk. For eksempel skriver Kristin Clemet på sin blogg at jeg «(…) avviser kutt i sykelønnen, vil stramme inn reglene for midlertidige ansettelser, går inn for allmenngjøring av tariffavtaler, skal kjempe mot «sosial dumping» med den samme retorikken og forståelsen av arbeidsmarkedets virkemåte som vi hører fra venstresiden – og opprettholde et høyt fradrag for fagforeningskontingent.»
Mye av dette er feil eller upresist. Derfor er det viktig å komme med noen oppklaringer etter gårsdagens oppslag i Aftenposten. Se også svarene mine i nettmøte hos Aftenposten. Jeg kunne godt vist til sitatene i saken og hva jeg faktisk sier, men tar like gjerne en kort oppklaringsrunder.
- Jeg leder et utvalg som går gjennom Høyres arbeidslivspolitikk. Vårt utgangspunkt er at vi skal levere konkrete, moderate forslag til endringer og oppmykninger av arbeidsmiljøloven. Vi leverer forslag til programkomiteen. Politikken vedtas på landsmøtet.
FEIL OM SKATTEKUTT
- Aftenposten hadde av en eller annen grunn skrevet «Avlyser skattekutt» på forsiden. Det har jeg aldri sagt og heller aldri ment. Jeg mener skatteletter er viktig både prinsipielt og praktisk. Det handler om maktfordeling, kontroll over eget liv, at det skal lønne seg å jobbe og om arbeidsplasser.
OPPMYKNINGER
Utvalget jeg leder kommer til å foreslå moderate oppmykninger av arbeidsmiljølovens bestemmelser. Vi kommer bla. til å foreslå oppmykninger av arbeidstidsreglene, mer lokal kontroll, enklere prosesser for å få alternativ turnus mm. Men på en del områder går ikke våre oppmykninger like langt som reformene som ble gjennomført under Bondevk II. Vi ønsker å forene trygghet og fleksibilitet og tror mange av forslagene vil glede både arbeidstakere og arbeidsgivere. Vi kommer til å foreslå moderate endringer som både er gjennomførbare og som jeg tror vil bli stående.
SYKELØNN
Jeg har ikke avvist en debatt om sykelønn. Jeg forsøkte rett og slett å konstatere hva som er Høyres politikk i dag, og den politikken inkluderer ikke reduksjoner av sykelønnen.
MIDLERTIDIGE ANSETTELSER
Noen har åpenbart trodd på Arbeiderpartiets retorikk og latt seg forlede til å tro at Høyre ikke har ment at faste ansettelser skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det er feil. Høyre har hele tiden, også da vi sist satt i regjering, presisert at faste ansettelser skal være hovedregelen. Når Kristin Clemet skriver at vi foreslår å «vil stramme inn reglene for midlertidige ansettelser» så mangler en viktig presisering: Sammenlignet med reglene vi foreslo under Bondevik II. Men vi foreslår ikke å stramme inn reglene sammenlignet med i dag! For eksempel er det i dagens lovverk slik at staten har større anledning til å ansette midlertidig enn private. Det er helt urimelig.
ALLMENNGJØRING
Jeg er uenig med Clemet i at sosial dumping er et problem bare venstresiden burde bekymre seg over. Jeg synes ikke det er greit at noen jobber for 45 kroner timen. Høyre har vært og er kritiske til en del av tiltakene regjeringen har foreslått, blant annet fordi de risikerer å skape for mye byråkrati for små- og mellomstore bedrifter. Men Høyre har også stemt for 19 av 24 tiltak regjeringen har lagt frem. Jeg har sagt at det er lite trolig at Høyre vil reversere allmenngjøringen på de områder hvor det i dag gjelder. Men vi står fortsatt på prinsippet om organisasjonsfrihet og at lønnsdannelse primært skal skje gjennom forhandlinger mellom partene, ikke ved lov.
FAGFORENINGSFRADRAGET
Jeg forstår skepsisen til et eget fradrag for medlemmer av bestemte organisasjoner, særlig når noen av disse organisasjonene også gir penger direkte til politiske partier. Jeg har også større sans for svenskenes modell med et jobbfradrag til alle. Men Høyre har aldri så lenge jeg kan huske, foreslått å fjerne fradraget helt. Vi reduserer fradraget tilbake til sammen nivå som under Stoltenberg I i våre alternative budsjetter. Jeg synes det er helt naturlig at Høyre tar en grunnleggende diskusjon om fradraget. En spennende mulighet er å utvide fradraget til å gjelde flere organisasjoner enn bare arbeidstakerorganisasjoner.
Hovedpoengene står like fullt fast: Jeg mener Høyre må være tydelige på at et organisert arbeidsliv er et gode, vi må bekjempe myten venstresiden sprer om at fagorganiserte ikke kan stemme Høyre og vi må finne den riktige balansen mellom trygghet og fleksibilitet. Det innebærer også at vi må lytte til innspillene vi får fra arbeidstakernes organisasjoner.
Høyre og arbeidslivet
«Arbeiderpartiets statsråd, Anne Grete Strøm Eriksen, sa nylig at arbeidsmiljøloven er «hellig».
Det er et dårlig utgangspunkt for et moderne arbeidsliv.»
Aftenposten har i dag en større sak om et arbeidslivsutvalg som jeg har ledet. Noen vil kanskje stusse og lure på om dette er den samme personen som skrev Høyre om! Er det nå venstre om i stedet?
Mitt hovedpoeng er enkelt: Et moderne arbeidsliv forener trygghet for den enkelte arbeidstaker med den helt nødvendige fleksibilitet. Arbeiderpartiets statsråd, Anne Grete Strøm Eriksen, sa nylig at arbeidsmiljøloven er «hellig». Det er et dårlig utgangspunkt for et moderne arbeidsliv. Vi må nemlig gradvis endre lovverket for å møte de utfordringene vi står overfor. Det er minst fire store trekk som påvirker norsk arbeidsliv:
1. Verdensøkonomien er i ulage. Norge har foreløpig klart seg bedre enn mange andre, men utfordringene vil påvirke også oss. Land som opplever sviktende vekst vil satse sterkt på å bedre sin konkurransekraft, noe som igjen vil påvirke oss. Samtidig vet vi at Norge har et høyt kostnadsnivå. Derfor er vi avhengige av å jobbe smartere og mer effektivt for å sikre arbeidsplassene. Derfor er det viktig at arbeidslivet har den nødvendige fleksibilitet til å gjøre raske omstillinger, bedre konkurranseevnen og sikre norske arbeidsplasser.
2. Eldrebølgen gir flere eldre og pleietrengende noe som igjen vil øke ressursbehovet i offentlig sektor. Både av hensyn til de eldre og av hensynet til arbeidsplasser i privat sektor, krever dette løftet ikke bare flere ressurser, men større fleksibilitet både for arbeidstaker og arbeidsgiver når det gjelder å ta i bruk arbeidskraften – menneskene – best mulig.
3. Hverdagen for norske familier har endret seg de siste tiårene. Det skyldes blant annet at langt flere kvinner er kommet i jobb, at samlivsformene endres og at nye næringer og nye arbeidsplasser har andre behov enn de tradisjonelle industriarbeidsplassene. Fleksibilitet er et gode for mange arbeidstakere fordi det gir større mulighet til å kombinere arbeid og fritid på en god måte, og dermed kunne ivareta både familieliv og arbeid.
4. Respekt for loven er grunnleggende, og omfattende brudd på arbeidsmiljøloven er dokumentert i både offentlige og private virksomheter. Norsk lov skal selvfølgelig følges, men samtidig kan det store antallet lovbrudd både i offentlig og privat sektor indikere at loven ikke er godt nok tilpasset virkelighetens verden.
Det utvalget jeg har ledet mener disse endringene krever en avbalansering mellom trygghet og fleksibilitet. Vi skal ikke gå til den ene eller den andre ytterlighet.
Disse utfordringene så Arbeiderpartiet for 15 år siden, men ikke i dag. I 2001 sa daværende arbeidsminister Jørgen Kosmo til Dagens Næringsliv: ”Våre behov og muligheter når vi er 20 og 65 år, er ulike. Vi ønsker å se på muligheter for å se arbeidslivsløpet mer under ett. Vi ønsker større grad av fleksibilitet, både for arbeidstagere og arbeidsgivere” og ”Bestemmelsen om maksimalt 300 timer overtid i året sier også noe om hvor mye man kan ta ut per uke og måned. Det er et spørsmål om dette er litt for firkantet. Vi må for eksempel se på om det skal bli anledning til å jobbe mer overtid et år, for så å jobbe mindre et annet.” Det er ganske godt sagt, synes jeg.
Utvalget foreslår å sikre grunnplankene i norsk arbeidsliv, herunder en arbeidsmiljølov som gir de ansatte beskyttelse. Samtidig foreslår vi forsiktige oppmykninger som skal gi mer fleksibilitet. Rapporten vil komme om circa en måneds tid.
Ligg unna 1. mai
Egentlig har jeg alltid likt 1. mai. Det er noe spesielt med en hel dag viet politikk. Før, i Porsgrunn, pleide jeg å sykle ned for å se 1. mai-talene foran Folkets Hus. Jeg så på toget hvor alle fra arbeiderforeningene på Herøya til Porsgrunns lille, men fargerike anarkistmiljø var representert.
For noen år siden sluttet jeg å dra til byen for å se på toget. For mange i toget kjente meg igjen og det ble litt slitsomt. Det var også et par år hvor jeg deltok i samme type aksjoner som FpU arrangerte i Rogaland. Et år gikk Telemark Unge Høyre etter 1. mai toget med feiekoster og parolen «noen må rydde opp etter sosialistene». Det ble bråk.
I ettertid skammer jeg meg over de aksjonene. Jeg fortalte om det til LO Aktuelt for en tid tilbake:
«1. mai for «et halvt liv siden»: Arbeidere, representanter for fagbevegelsen og Arbeiderpartiet feirer dagen i Porsgrunn. Midt i toget, eller var det i veikanten?, står representanter for Unge Høyre. De deltar ikke i feiringen. De markerer sin motstand mot det tradisjonelle. Blant dem: Torbjørn Røe Isaksen.
– Jeg burde selvfølgelig ha skjønt det – visst det – allerede da: At 1. mai er en viktig dag for mange. Arbeidere som i 30 år har tatt fram dressen nettopp på denne dagen for å gå i tog. De burde sluppet å ha sånne som oss i toget. Jeg skammer meg veldig over det nå, sånn i ettertid.»
Jeg er dypt uenig i mange av parolene fra 1. mai. Det tror jeg mange arbeidstakere er også. Jeg synes fortsatt ikke noe om at venstresiden later som om de er de enste som representerer lønnsmottakere i Norge (Høyre har høyere oppslutning blant LO-medlemmer enn både SV og Rødt til sammen akkurat nå, mange stemmer Frp og KrF har svært mange såkalte arbeidervelgere). Men 1. mai er en viktig dag for mange. Mange av representantene for Porsgrunns arbeiderforeninger har i flere tiår tatt på seg findressen for å feire dagen. De fortjente — og fortjener — bedre enn at historieløse ungdommer skal ødelegge dagen deres med provokasjoner som ikke har noen hensikt.
FpU har aksjoner 1. mai. Det er mulig Unge Høyre har det også noen steder. Det bør de slutte med. Det er 364 andre dager i året hvor de kan gå gjennom gatene.
Lovgivere og ombudsmenn
Dagbladet har de siste månedene stått for en rekke avsløringer om norske politikere. Denne helgen brakte de en ny: Stortingsrepresentant, nå statsråd, Inga Marte Thorkildsen, blandet seg inn i en politietterforskning.
Det er selvfølgelig åpenbart at stortingspolitikere må respektere at domstolene og påtalemakten er uavhengige, selv om det kan være frustrerende. Det er også et problem hvis man kan få fordeler fordi man har tilgang til en politiker. På den annen side har stortingspolitikerne også en annen rolle ved siden av å være lovgiver. Den er ikke formell, men allikevel viktig. Vi er, i en forstand, også ombudsmenn for velgerne. Vi får hver eneste dag henvendelser fra mennesker som er frustrerte over sitt møte med systemet, ganske mange med rette.
Personlig understreker jeg alltid at jeg ikke kan gripe inn i enkeltsaker, og alt som lukter av innblanding i saksbehandling holder jeg meg langt unna. Men vi har noen muligheter. For eksempel er det mulig å løfte frem enkeltsaker indirekte gjennom å stille spørsmål til statsråden. Jeg har selv opplevd at et brev jeg sendte til en statsråd bidro til å endre praksis på et felt.
Saken Dagbladet har avslørt viser den spenningen som er i systemet mellom hensynet til enkeltmennesker og hensynet til systemet.