Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Hva skal vi leve av i fremtiden?

Publisert den 24.03.2015 i Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Vi kan begynne med å se på hva vi lever av i dag.

Norske Skogs store fabrikkanlegg i Skogn i Nord-Trøndelag ser avskrekkende, men vakkert ut fra avstand. Det ryker fra fabrikkpipene slik det har gjort siden 1962. Det var ikke dette vi skulle «leve av i fremtiden». Og mange steder gjør man heller ikke det. Ikke langt unna i samme fylke, i Meråker kommune, forsvant smelteverket i 2006, og i årene etterpå flyttet hundrevis av innbyggere ut.

Høydepunktet for sysselsetting i industrien ble nådd i 1974, med 387 000 ansatte. Siden den gang har sysselsettingen i den tradisjonelle fastlandsindustrien på steder som Grenland (mitt hjemsted), Odda, Mo i Rana og Sauda sunket jevnt og trutt. På 2000-tallet utgjorde for første gang på over 100 år de sysselsatte i industrien under 10 prosent av den totale arbeidsstyrken. Solnedgang, altså. Den ubønnhørlige marsjen mot den siste stengte fabrikkport.

Jeg vil tippe at det mest stilte spørsmålet i offentligheten de siste to tiårene har vært «hva skal vi leve av i fremtiden?» Etter hvert som industriarbeidsplasser forsvant, ble betegnelsen «industrisamfunnet» erstattet av sin nye, kule fetter: «kunnskapssamfunnet». Industrisamfunnet gikk i arbeidsdress, slips når det var høytid, og var trofast, lavmælt og hardtarbeidende. Kunnskapssamfunnet blåser i konvensjoner, lever i nettverk og jobber med et eller annet kreativt.

Hva skal vi leve av i fremtiden? Vi vet ikke, sies det. Internett, sosiale medier, Ipader var det få som forutså. Det er noe i dette. Absolutt. Men historien om norsk industris solnedgang, om kunnskapssamfunnet hvor vi alle lever av noe kreativt, går glipp av et helt vesentlig poeng.

Politisk har jeg svært lite til felles med tidligere Rødt-leder Aslak Sira Myhre. Svært lite. Han er radikal, jeg er konservativ. Han er til venstre, jeg er til høyre. De siste årene har vi deltatt på en del av de samme konferansene. Noen ganger har han holdt sitt innlegg først, andre ganger jeg. Flere ganger har det slått meg at det er noe felles i det vi sier. Onde tunger vil kanskje kalle det en viss industriromantikk.

Jeg minner om at industrireisingen i Norge også var avhengig av kapital, noen ganger også fra utlandet. Sira Myhre understreker arbeiderbevegelsens rolle. Men vi snakker om noe av det samme. Mer enn noe annet er det som forener en følelse av at spørsmålet «hva skal vi leve av i fremtiden», bare belyser én side av saken. I fremtiden skal vi nemlig også leve av veldig mye av det samme som vi gjør nå.

Vi skal leve av fisken i havet, av kraften fra å temme fossefallene, av energiproduksjon, av skog og av mineraler. Ikke alene, men av det også. Det er hva som har irritert meg i så mange år når vi noen snakker om kunnskapssamfunnet, helt abstrakt og løsrevet fra sin sammenheng. Som om kunnskapssamfunnet bare var det nye. Som om skipsverftene som bygger båter, de maritime næringene eller industrien som har omstilt seg og omstilt seg og omstilt seg enda litt til, ikke har noe med kunnskap å gjøre.

Et minst like sentralt spørsmål som «hva skal vi leve av i fremtiden» er «hvordan skal vi leve av det i fremtiden»?

Vi lever av kunnskap som er omsatt til nye produkter, enklere prosesser, bedre logistikk eller ny teknologi. Hvordan skal vi klare det? Vi kan kanskje hente litt inspirasjon fra den næringen som har klamret seg fast gjennom fire tiår med solnedgang. For selv om mange arbeidsplasser har blitt lagt ned – og flere kanskje vil gå samme vei – ryker det fortsatt fra fabrikkpipene.

1 kommentar »

Også lærere trenger faglig påfyll

Publisert den 12.03.2015 i Blogg

Siden jeg selv begynte på skolen har det skjedd en revolusjon i norske klasserom når det gjelder teknologi og nye undervisningsformer. Men noe viktig består, og det er læreren. Det hjelper ikke hvor mange PCer, iPader eller Smart-tavler vi får. Noen må faktisk formidle kunnskapen.

Videreutdanning har vært en kampsak for norske lærere i mange år, og det med rette. For yrkesgrupper som leger og sykepleiere er det en selvfølge å få faglig påfyll underveis i karrieren.  Det samme burde i høyeste grad gjelde den yrkesgruppen som utdanner barna våre. At lærerne ikke har fått gode nok muligheter til å få faglig påfyll tidligere må vi politikere ta ansvaret for. Men nå gjør vi noe med det.

Sammen med lærernes egne fagforeninger og KS er regjeringen i full gang med det største videreutdanningsløftet for norske lærere noensinne. Ikke fordi lærerne er for dårlige, tvert imot. Vi satser på de vi har tro på, og vi har tro på lærerne.

15. mars er søknadsfristen for lærere som ønsker å ta videreutdanning neste skoleår. Jeg håper mange norske lærere vil benytte de gode sjansene i årets opptak. Aldri før har det vært så mange studieplasser å søke på. Over 5000 lærere kan få plass på et videreutdanningstilbud fra høsten, og det er 172 forskjellige studietilbud å søke på.

Når lærerne har sendt inn sine søknader er det opp til kommuner og fylkeskommuner å godkjenne disse. Det stoler jeg på at engasjerte og fremtidsrettede skoleeiere gjør. For bare gjennom å satse på lærerne, kan vi satse vi på elevene i fremtidens skole og fremtidens kunnskapssamfunn.

I fjor kom det inn over 7000 søknader fra lærere som ønsket videreutdanning, og jeg håper på ny rekord i år. Så alle lærere – løp og søk hvis dere ikke allerede har gjort det!

Du kan lese mer her.

 

Legg igjen din kommentar »

Når folk flest får velge

Publisert den 10.03.2015 i Blogg

Et av temaene hver kvinnedag er skjønnhetstyranniet, altså de uoppnåelige idealene som særlig unge kvinner konfronteres med.

Skjønnhetsidealene skapes neppe av markedet (Venus av Milo kom før den moderne kapitalismen), men opprettholdes selvfølgelig av markedet. Derfor er det lett å tenke at det er folk flest som holder liv i skjønnhetsidealene. Mon det.

Det slo meg i dag da jeg leste om England på 58 som er eldste deltager i The Voice. Nå vet jeg ikke hvor langt hun kommer, men basert på tidligere erfaringer fra talentkonkurranser er det slett ikke umulig å vinne en konkurranse selv om man ikke ser ut som et idol. Som Kurt, Paul og Susan gjorde.

Nå skal man selvfølgelig ta lister over «verdens mest sexy» med en klype salt, og (jada) de er også rene vurderinger av utseendet, men det er allikevel interessant at det ikke er tynne supermodeller som når opp når folk skal bestemme, men for eksempel Jennifer Lopez. Hun er selvfølgelig slående vakker, men også en kvinne med former.

På de norske listene — som jeg ikke har turt å lenke til fordi det var så mange frekke bilder (og jeg så selvfølgelig bort med en gang bildene ble for frekke) — er det også vanlige, naturlige norske kvinner og menn som dominerer.

Dette er ikke en sosiologisk studie, men det er en interessant observasjon. Tror jeg.

 

Legg igjen din kommentar »

Til en datter (i anledning 8. mars)

Publisert den 07.03.2015 i Blogg

Til en datter…

I morgen er det den internasjonale kvinnedagen. En dag vil du kanskje lure på hvorfor vi markerer den dagen her i det vi kaller «et av verdens mest likestilte land». Du vil kanskje vokse opp i et samfunn hvor du føler at kjønnet ditt bare er en del av den du er, og ikke definerer alt du er. Kvinnedagen handler om at noen gikk foran slik at det ble mulig.

Men det er ikke bare en dag for nostalgi.

Jeg vet ikke om du er født sånn eller blitt sånn. Sannsynligvis er det en kombinasjon, men det har egentlig ikke noe å si. Om du er født sånn eller blitt sånn: du skal få være den du er.

Hvis du vil gå i rosa, og blir opptatt av sminke og mote og design – vær så god. Og hvis du vil gå i svart, blir opptatt av metall eller bil eller eksplosjoner skal det være like greit.

Kle deg for anledningen, og ikke la noen dømme deg etter utseendet. Ingen skal fortelle deg at du – siden du er jente – må være søt, yndig eller tilbaketrukket. Det er fint å være opptatt av hvordan man ser ut, men utseendet ditt definerer deg ikke. Du behøver ikke å være pyntet eller sexy for å innfri andres forventninger, verken venninner eller gutters. Du bestemmer selv. Husk at de vakre menneskene på plakater eller i blader er pappfigurer, ikke idealer.

Sett deg mål og jobb hardt. Du skal ikke bare forvente, du skal kreve!, at hvis du jobber like godt som en mann, så skal du også belønnes like mye. Ikke la noen fortelle deg at noen yrker ikke passer for en jente. Eller at noen valg er gammeldagse og reaksjonære – fordi du er jente.

En dag får du kanskje en familie og barn. Jeg håper folk vil spørre deg om du får nok tid til familien, og du skal forvente at de også spør din ektefelle om det samme.

Sett grenser. For deg selv og for andre. Du bestemmer hvor langt du vil gå når du blir stor. Det er ikke prippent. Det er ditt liv, din kropp.

Vis empati og engasjement, for vi lever i en urettferdig verden. Det er ingenting i lovverket som tilsier at dine muligheter blir mindre enn en gutts, ingenting som rettferdiggjør at rammene for ditt liv blir trangere. Men fortsatt er det slik at kvinner bedømmes etter en annen standard enn menn. I vårt eget land er kvinner mer utsatt for vold i hjemmet, for spiseforstyrrelser og for trakassering. Noen låses inne, blir presset inn i ekteskap mot sin vilje eller lemlestet fordi menn vil holde kontrollen over dem.

Det aborteres langt flere jentefostre enn guttefostre i mange land, fordi jenter anses som mindre verdt. Noen blir straffet, ikke fordi de selv har gjort noe galt, men fordi de har blitt voldtatt eller utsatt for overgrep.

Du skal få velge helt selv hva du engasjerer deg i og hvordan. Du kan bli radikal, konservativ eller liberal – eller litt av alt eller ingen av delene. Men husk en ting: Du behøver ikke å være radikal for å se at du skal ha de samme mulighetene som en gutt.

Gratulerer med kvinnedagen.

Hilsen en pappa

7 kommentarer »

8. mars

Publisert den 06.03.2015 i Blogg

Det nærmer seg kvinnedagen, og dermed det årlige oppgjøret om hvem som egentlig er feminister og hvilke paroler man kan ha i toget. Min partikollega Mathilde Tybring-Gjedde skriver godt om sin side av saken i Dagbladet.

Hun får svar fra AUF.

Legg igjen din kommentar »

Aftenposten: Heia Norge!

Publisert den 23.02.2015 i Artikler, Blogg

Kronikk fra Aftenposten.

Heia Norge!

Jeg er ikke sosialdemokrat, men jeg er like norsk allikevel.

  
Pressemannen og politikeren Herman Smitt Ingebretsen skrev engang:

«Vi ble boende lengst nord i verden. Mellom oss og isen er der ingen. Men vi odlet dette landet. Vi dyrket dets jord, og der den tok slutt pløyet vi opp havet.»

Det er et fantastisk og vakkert sitat. Ikke en presis historisk beskrivelse av Norge, men et forsøk på å beskrive landets ånd, om man kan si det slik. Det er historien om et folk i det karrige nord som gradvis, sakte og sikkert bygget opp det landet vi har i dag.

Hvem bygget landet?

Det var arbeidere og bønder som sto opp om morgenen, gründere, småsparere og bedriftseiere som skapte arbeidsplasser. Og det var politikere også, selvfølgelig. Staten har bidratt til å bygge landet, men staten har ikke bygget landet alene.

Notodden og Rjukan i Telemark er to av det moderne Norges vugger. Det var her fossekraften ble temmet for å gi kraft til det norske industrieventyret. Forretningsmannen (og Høyre-politikeren) Sam Eyde hadde allerede på slutten av 1800-tallet sikret seg kraftrettigheter i Telemark, men først da han møtte fysikeren Kristian Birkeland i 1903 falt alle brikkene på plass og eventyret om Norsk Hydro kunne starte.

Da som nå, trengte Birkeland tre ting for å starte eventyret. En idé, den fikk han av Birkeland. Ressurser og arbeidskraft, det siste fikk han blant annet fra bygdene i Telemark. Og kapital. Han reiste noe kapital i Norge, men mesteparten fra utlandet, særlig Sverige og Tyskland. Solgte Eyde Norge? Nei, han var med å bygge landet.

Privat handelsflåte

Vår ære og vår makt het fjernsynsserien om den norske handelsflåten, symbolet på nasjonen Norge. Handelsflåten var ikke statlig eid. Vår ære og vår makt var privat, bygget av blod, svette og kapital. Vi er et land med så mye kyst at vi aldri har hatt noe annet valg enn å være åpne mot verden. Myten om nisseluelandet Norge som bare ser innover har aldri vært riktig. Handelsflåten er fortsatt et symbol på Norge, men det er også mange av våre nye selskaper, delprivatiserte som de er.

På tross av problemer – korrupsjonsanklager eller oljesand – er disse selskapene en liten bit av Norge i utlandet.

Det er delprivatiserte Telenor som bygger mobilnett i noen av verdens fattige land og delprivatiserte Statoil som leverer energi til alle verdenshjørner. Eyde og Birkelands gamle Hydro, eventyret som startet i Telemarks bygder, er i dag delt opp, og Yara leverer kunstgjødsel som gir bønder bedre avling, verden mer mat. Selskapet eies litt av staten, men aller mest av private.

Mange av selskapene som i dag representerer en liten del av Norge i det store utland, startet ikke med det som utgangspunkt. Telenor ble bygget på det gamle Televerket. Statoils første kasse skal visstnok ha vært en liten eske på direktørens kontor. Selskapet var ikke engang på børs, og først under Jens Stoltenbergs første regjering kom også private eiere inn.

Gradvis endring

Endringene som – for eksempel – gjorde Televerket om til Telenor, kom gradvis. Norge har hatt politikere, både fra høyre og venstre, som har forstått at omstilling er nødvendig for å sikre den grunnleggende tryggheten. Slik Høyres liberaliseringer på 80-tallet var nødvendig for at ikke den norske modellen skulle gå i stå, var pensjonsreformen på 2000-tallet nødvendig for å sikre bærekraften i velferdssystemet vårt.

I tiår har tittelen «Europas syke mann» gått på rundgang blant de europeiske stormaktene. Storbritannia hadde tittelen, likeså Tyskland. I dag tilhører tittelen Frankrike. Hvorfor? Fordi landet ikke har gjennomført nødvendige reformer. De har forsøkt å tviholde på modellen sin, mens verden rundt har endret seg. Man behøver ikke å være enig i enhver reform eller enhver endring, men gradvis reform har vært en viktig del av norsk suksess. Endring for trygghet er norsk!

«De blåblå gjør Norge unorsk», skrev en aviskommentator. Rødgrønne politikere har kastet seg på. Endringer i arbeidsmiljøloven er unorske, skattelette til bedriftene (som bidrar til norsk eierskap!) er unorsk og Regjeringen vil «selge ut Norge bit for bit».

Slagordet «Nei til salg av Norge» er ikke nytt, men ble blant annet brukt av det såkalte Bergensutvalget i 1962. Utvalgets annonser, hvor «Nei til salg av Norge» inngikk, ble avvist av ja-avisene Bergens Tidende og Arbeiderbladet fordi de ble sett på som for grove, med blant annet formuleringer som «til dem som ennå er våre landsmenn».

I 1970–1972 var det bare én organisasjon som brukte slagordet. Det var AKMED – Arbeiderkomiteen mot EEC og Dyrtid, opprettet av det som senere ble AKP (m-l).

Hvorfor brukte aldri Folkebevegelsen mot EF slagordet «Nei til salg av Norge», til tross for at det altså var godt kjent? Arne Haugestad, Folkebevegelsens daglige leder, forklarte det slik: «Jeg hadde en personlig aversjon mot slagordet (…) Det var å påstå at ja-siden var landsforrædere. Det var å gå for langt.»

Norge er mer enn bare bedriftene våre. Vi er skiturer, 17. mai, Ibsen, brunost og binderser, og mye mer. Men bedriftene våre er en del av historien. Både de private bedriftene, og de bedriftene som helt eller delvis eies av staten. Det er derfor forståelig at debatten om eierskap ikke bare handler om hvorvidt staten skal eie 35 eller 32 prosent på Oslo Børs, men også om hva slags land vi er.

Bygge et bedre samfunn

«I stedet for å bygge landet vil de selge landet», sa Jonas Gahr Støre i VG 24. januar. Uttalelsen er spekulativ, men Støre har rett i at dette handler om å bygge. Det handler om hvordan vi kan bygge trygge arbeidsplasser og et fremtidsrettet næringsliv. Det handler om hvordan vi kan bygge et bedre samfunn.

Vi har aldri før gjort det uten privat næringsliv og sterke, private eiere. Akkurat dét virker det som om noen nå har glemt.

Historien om Norge skrives av oss alle, den tilhører ikke ett parti.

Legg igjen din kommentar »

En murersønns bekjennelser

Publisert den 19.02.2015 i Blogg

«Når jeg har blitt spurt av advokatsønner, legedøtre og diverse, om hva mine foreldre driver med, så kjenner jeg det knyter seg litt i magen.

– Min far er murer, svarer jeg kanskje kort. Hvor oppfølgingsspørsmålet ofte er: – Eier han bedriften selv da?

– Nei. Han bare jobber der. Han er kun murer..»

En veldig god kronikk som jeg av en eller annen grunn ikke har lest før nå.

1 kommentar »

Du skal holde hviledagen hellig*

Publisert den 18.02.2015 i Blogg

Gudmund Hernes avlegger meg en visitt på baksiden av Morgenbladet. Hernes’ dom er denne: «Isaksen, med sans for dilemmaene, utgjør stakkar, avvikeren i Ernas regjering.» Man kan si mye om Professor Hernes tid som politiker, mens spesielt preget av sansen for dilemmaer var den ikke. Det er heller ikke innlegget hans. Et dilemma er ikke, som Hernes synes å tro, at man ser argumentene mot et standpunkt. Det rene dilemma er valget mellom to onder. I dagligtalen bruker ofte dilemma om to valgalternativer som begge har klare svakheter. Hernes er opptatt av søndagsstengte butikker, og viser til Moselovene (konservativt om noe, som han kommenterer). Og Vår Herre sier helt riktig i Annen Mosebok, kap. 31, vers 15: 15 I seks dager kan det gjøres arbeid, men den sjuende dagen skal være sabbat, en hellig hviledag for Herren. Hver den som gjør noe arbeid på sabbatsdagen, skal dø. Og dette er den ene siden av dilemmaet. Søndagsåpne butikker kan, som noen argumenterer for, også være et signal om at søndag ikke lenger er en spesiell dag. Det er etter min mening et godt argument dersom man mener signalet i seg selv er avgjørende. Hvorvidt folk vil endre sine vaner dramatisk, er jeg mer tvilende til. På den annen side: Det er et stykke fra Moselovene til dagens lovgivning. Reglene for søndagsåpning er hullete som en sveitserost. Det er lov å holde åpent butikker under 100m2 (Brustadbua). Med andre ord er det greit å handle, så lenge det skjer i trange lokaler. Typiske turistkommuner får lov til å bestemme selv, mens for eksempel Oslo — en av våre største turistkommuner — ikke får det. Vi vet også at hagesentre får holde åpent. Loven har dessuten gjort småkjøpmenn i hele landet til lovbrytere, blant annet fordi det er forbudt å hente varer til kundene fra den større butikken, en praksis som er svært utbredt, for å si det forsiktig. Det er med andre ord slik at hviledagen skal holdes hellig, bortsett fra i små butikker, typiske turistkommuner, hagesentre etc. Det viser vel først og fremst at det er forskjell på guders lover og menneskers lover. Debatten om søndagsåpne butikker har da også stort sett gått langs andre linjer enn helligdagsfreden. Da Arbeiderpartiet for noen år siden åpnet for søndagsåpne butikker, var det hensynet til de ansatte som var avgjørende. Søndagen vil neppe bli som en onsdag selv om butikkene får holde åpent. I mange land har butikkene mulighet til å holde åpent. Søndagsfølelsen er der allikevel.

*Bortsett fra:
1.utsalgssteder som i det vesentlige selger kiosk- eller dagligvarer, og som har en samlet salgsflate som ikke overstiger 100 kvm,
2.utsalgssteder som alene eller i kombinasjon med varer som nevnt i nr 1, i det vesentlige selger bensin, olje og andre varer som er nødvendig for drift av eller vedlikehold av motorkjøretøyer og motorbåter, og som har en samlet salgsflate som ikke overstiger 150 kvm,
3.utsalgssteder på campingplasser i campingsesongen,
4.utsalgssteder på områder som etter vedtak av fylkesmannen regnes som typiske turiststeder, se fjerde ledd,
5.salg fra serveringssted,
6.salg ved auksjon,
7.salg av utstilte gjenstander fra kunstgallerier o.l.,
8.salg fra utstillinger eller varemesser,
9.utsalgssteder som i det vesentlige selger blomster, planter og andre hageartikler,
10.utsalgssteder som i det vesentlige selger lokale husflids- og souvenirvarer.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Politisk (u)korrekt

Publisert den 06.02.2015 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Her er de ti minst politisk korrekte ideene man kan ha i Norge.

Det var PK-erne som ga oss kjøttfrie onsdager i kantinen, økologisk landbruk, kulturrelativisme, kjønnskvotering, alternativ historieskriving, 80 prosent av innleggene på Twitter og selvfølgelig: dialog, dialog, dialogue!

Det hele startet vel som et oppgjør med det hvite, heteronormative, kristne, patriarkalske og hierarkiske samfunnssystemet, ledet av en selverklært progressiv minoritet. Men så ble PK-erne majoriteten, i hvert fall i det som litt enkelt kalles skravleklassen. Det er fortsatt en morsom test i disse kretser å spørre om hvor mange som faktisk kjenner en ekte Frp-er. Enn si har tatt på vedkommende. Uten å løfte ham.

Her er en liste over de virkelig opposisjonelle tankene, de ti minst politisk korrekte ideene man kan ha i Norge, helt subjektivt vurdert og sortert, med bare to forbehold: Jeg har utelukket noen radikale ytterpunkter. Og det må være mulig å formulere en relativt koherent intellektuell begrunnelse for standpunktet. Rent føleri kvalifiserer ikke, uansett hvor politisk ukorrekt det er.

10. Norge først. Nei til utenlandsk tigging, mindre i bistand, strengere innvandringspolitikk. Pakken er blitt mindre politisk ukorrekt med årene, men kommer fortsatt på listen.

9. Greed is good. Som hos Gordon Gekko i filmen Wall Street.

8. All kultur er like mye verdt. Vanskelig. Det motsatte – å hevde at noen kulturuttrykk er bedre enn andre – kunne også forsvart en plass på listen. Men her gjør det gamle dannelsesborgerskapet felles sak med PK-erne.

7. Industrialisér landbruket! Til helsike med kortreist mat og jord til bord. Kjærlighet for ferdigpizza, industrikylling og taco med E-stoffer og masse salt.

6. 100% PK. Listens sjokk, men ingen liker fanatikere. Alle skal se litt reality, ta en Syden-tur, spise grandis eller sent en lørdagskveld innrømme at Per Sandberg kanskje sa noe lurt her forleden.

5. Kjønnsforskjeller er naturlig. Kjønn er en av de store PK-debattene. «Født sånn eller blitt sånn» er ikke skillelinjen, men forsøk å påstå at naturlige kjønnsforskjeller også bør føre til forskjellige kjønnsroller i samfunnet. Som at mor bør være mer hjemme. Aiaiai!

4. Olje- og gassindustrien ruler! Du vil sponse oss sier du? Nei takk. Jeg vil ikke ha penger fra dere om de ikke først er vasket rene via statskassen.

3. Nei til abort. Å ville røre ved kvinnens rett til å velge, nærmest garanterer deg sosial paria-status. Forslag om innskrenkning skaper bare ekstremt dårlig stemning.

2. Radikal desentralisering. La oss flytte Universitetet i Oslo til Karasjok, Nationaltheatret til Molde og få 200 nye kommuner. Urbanisme er PK. Og miljøvennlig.

1. Kristen konservatisme. Også islamsk konservatisme er lite PK, men de kristne konservative står i en særstilling. Kristen tro er greit så lenge din Gud vil ha et forsterket klimaforlik, høy bistand og en avslappet folkekirke (du trenger ikke å folde hendene for å be). Hvis Han mener homofili er synd, sex tilhører ekteskapet og abort er galt, er det bare Knut Olav Åmås som kan redde deg.

Boblere: Treningshat, seksuell avholdenhet, danseband, støttemedlemskap i document.no, å være Jon Hustad, nynorsk-nasjonalisme, privatisering av NRK og sterk heteronormativitet.

Legg igjen din kommentar »

Aftenposten: Fem ting jeg har lært som kunnskapsminister

Publisert den 02.02.2015 i Artikler, Blogg

Kronikk i Aftenposten med noen refleksjoner rundt skolepolitikken.

Fem ting jeg har lært som kunnskapsminister
Grunnmuren i norsk skole er sterk. Men vi har noen store utfordringer. Den største er at elevene lærer for lite.
Man blir ikke statsråd for å lære, men det er ikke til å unngå at man gjør seg noen refleksjoner etter femten måneder som ansvarlig for kunnskapsfeltet.

Det dreier seg om 15 måneder hvor vi har satt i gang et stort løft for videreutdanning, varslet en ny masterutdanning for lærere, satt i gang en strukturreform i høyere utdanning og gått gjennom en lærerstreik, for å nevne noe.

Her er fem refleksjoner jeg har gjort meg om norsk skole.

Skole og fotball

Skolen er som det norske landslaget i fotball. Alle har en mening om det, og det er ikke forbeholdt eksperter. Alle har vi enten barn eller barnebarn i skolen, eller vi har gått der selv.
Skolen er kanskje også den institusjonen i samfunnet som i størst grad speiler de verdiene vi ønsker å bygge på.

Ideen om den norske skolen er en av de vakreste vi har, tuftet på tanken om at du skal få utnytte dine evner og talenter uavhengig av hvor du eller dine foreldre kommer fra, hva slags økonomi du har og hvor mange bøker du har i bokhyllen.

Grunnmuren i den norske skolen er sterk. Utdanningen er tilgjengelig for alle, de fleste elevene trives og over hele landet arbeider det engasjerte og dyktige lærere. Men vi har noen utfordringer vi ikke kan lukke øynene for.

Struktur og kultur

Vi har hatt flere store skolereformer de siste 20 årene. Først Gudmund Hernes’ Reform 94 og Reform 97, og siden Kristin Clemet og Bondevik II-regjeringens Kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet er fortsatt grunnmuren i norsk skolepolitikk.

Alle skolene i Norge lever under det samme kunnskapsregimet med de samme rammene og de samme satsingene. Vi vet at Oslo-skolens elever gjør det bedre enn de fleste andre i landet, også når vi tar bort effekten av for eksempel foreldrenes lange utdannelse. Tilsvarende har elevene i Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane tilnærmet lik sosioøkonomisk bakgrunn, men elevene i Sogn og Fjordane presterer vesentlig bedre.

Den norske likhetsskolen er med andre ord en forskjellsskole, hvor barn ikke får de samme mulighetene uansett hvor de bor i landet.

Og tallene tyder på at forskjellene ikke kan forklares med hvor mye penger som brukes. Det handler trolig om hvordan kommunen er som skoleeier, om lærerkorpset, om skoleledelse – og, kanskje, om kultur. Det sies at kultur spiser struktur til frokost, og organisasjonsendringer er i hvert fall ikke nok til å heve kvaliteten i norsk skole ytterligere. Vi må bygge en kvalitetskultur i hver enkelt kommune, på hver enkelt lærerutdanningsinstitusjon og på hver enkelt skole.

Da må skoleeierne – kommunene og fylkene – gjøre jobben sin.

Må forsvares mot gode intensjoner

Nettopp fordi skolen er vår felles arena, er den også sårbar for byrden av de gode intensjoner. Skolen blir ikke bare sett på som et sted å lære, men som en forberedelse til livet, og som en verdiformidler.

Dermed blir skolen lett en slagmark for ideologiske kamper – som kampen om selve pedagogikken som raste på 70-tallet, eller språkstriden som preget Norge i hele det forrige århundret.

Et aktuelt eksempel er kritikken fra deler av miljøbevegelsen som hevder at olje- og gassnæringen får bruke skolen som rekrutteringskanal. Ja, det gjør de, og det kalles lærlingeordningen.

Enkeltpersoner og organisasjoner som har et mål de ønsker å kjempe for, vil gjerne bruke skolen. De har de beste intensjoner, men summen kan lett bli en fragmentert skole hvor fagene og kunnskapen får mindre plass. Kunnskapsskolen – og lærernes arbeidshverdag – krever at noen er i stand til å si nei, også til gode tiltak.

Sakte maler tidens kvern

”Hvordan kunne det gå så ille med norske lærere – og med norsk skole?”, spør skoleforskerne Sverre Tveit og Vidar Grøtta i en kronikk i Aftenposten. Og de gir selv svaret: ”Den viktigste forklaringen (men ikke eneste, min merknad) finner vi i myndighetenes favorisering av en svak allmennlærerutdanning i etterkrigstiden. Denne var betydelig kortere, mindre krevende og mindre faglig spesialisert enn den akademiske (…) Læreren som fagperson har måttet vike for kontaktlærerens rolle, bestemte pedagogiske idealer og det distriktspolitiske hensynet til små og fådelte skoler. ”

Norsk skoledebatt handler ofte om det umiddelbare, men norsk skole preges også av politiske beslutninger fra flere årtier tilbake.

Som hvordan lærerutdanningen var skrudd sammen, hvilke krav man stilte for å komme inn og hvilke forventninger man hadde til elevenes læring. Det er mye som må gjøres på kort sikt, men vi må også investere i en sterkere grunnmur.

Det er derfor vi skal gjøre lærerutdanningen om til en femårig masterutdanning, og bygge opp et system som gir lærerne faglig påfyll gjennom hele karrièren. Det er mulig.

Lærer ikke nok

Mye er bra i norsk skole, mye er bra i landet vårt generelt.

Men utfordringen gjenstår: For mange elever lærer ikke nok.

For mange elever lærer ikke å lese og skrive skikkelig, eller har matematikkferdigheter på kritisk lavt nivå. For mange blir skoletrøtte tidlig, og for mange dropper ut av videregående opplæring. Kunnskapsløftet ga oss et godt grunnlag, men vi er på langt nær ferdige.

Det er mulig å endre skolen. Den canadiske delstaten Ontario har på ti år løftet skolen og elevene, og fått kunnskapsnivået opp og frafallet ned. Det er mulig hvis vi har en konsekvent og systematisk kunnskapspolitikk.

 

1 kommentar »