Abonner via RSS eller E-post

Morgenbladet: Det personlige er politisk

Publisert den 03.09.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver jevnlig på baksiden av Morgenbladet.

Det personlige er politisk. Ja, fordi du insisterer på å blande deg.

Fafo-festen er blant de større begivenhetene i hovedstadens hagefestkalender, et slags Øyafestivalen for akademikere, politikere, embedsverk og andre tilliggende herligheter som pressen. Amandaprisen i Haugesund har sine røde løpere hvor filmkjendisene kan vise seg frem. På Fafo er det wraps, øl og diskret hvisking «se, der er Odd Karsten Tveit» og «oi, nå har [fyll inn navn] tatt en for mye» etc. På nettopp denne festen ble jeg stående i samtale med en journalist.

I løpet av de siste månedene har jeg flere ganger fått spørsmål om hvor mye pappaperm jeg skal ta ut. Å ta ut pappaperm er åpenbart ikke først og fremst et valg jeg tar sammen med min kone, med tanke på hva som passer best for oss, og hva som er best for vårt barn. Pappaperm er som å kjøpe en ny bukse på ungdomsskolen. Det er en identitetsmarkør. Å ikke ta ut pappaperm er like håpløst som da jeg som 13-åring insisterte på at Cubus’ billigmerke Bossilini var like bra som Levis’. Sosialt selvmord. Bortsett fra i deler av finansbransjen, skal vi tro Dagens Næringsliv i sommer. Der er det å ikke ta ut pappapermen like stilig som dyre, sveitsiske klokker.

Mange spør altså om pappapermen, og de aller fleste følger opp og lurer på hvorfor jeg skal ta ut permisjon når jeg vitterlig har sagt at jeg ikke er tilhenger av en egen fedrekvote, men mener familiene skal få bestemme selv. Oversatt til deres språk har jeg sagt at pappaperm er for pyser og kvinner, jeg skal på jobb. Det er litt pussig.

Jeg er alt i alt en nokså liberal mann, og selv om mine personlige oppfatninger kan ligge litt på den konservative siden, er det sjelden mer konservativt enn at det kan oppfattes som et mildt eksotisk innslag i den urbane og utdannede middelklassen. Som en spanjol i bunad. Jeg synes likestilling er bra, vil at homofile skal få gifte seg og er bekymret for skadelige kjønnsrollemønstre som gir unge jenter (og gutter) et skjevt syn på hva de kan bli. Jeg tror til og med jeg er feminist, selv om jeg ler av Radioresepsjonen. For mange er det derfor noe som skurrer. Listen over skurr kan gjøres enda lengre:

Jeg synes Segway ser kjempeteit ut, men er for å tillate Segway.

Jeg avskyr pengespill og blir litt irritert på kona når hun spiller Lotto, allikevel er jeg for å tillate pokerturneringer.

Jeg skulle gjerne sett flere jenter som velger guttedominerte yrker og omvendt. Flere menn i barnehagen og flere kvinner på byggeplassene. Allikevel er jeg svært skeptisk til kjønnskvotering.

Jeg likte godt både Rosemarie Køhn og Gunnar Stålsett som biskoper, allikevel mener jeg Kirken burde fått bestemme selv hvorvidt de skulle ha dem.

Og jeg mener pappaperm er både bra og viktig, men synes det skal være lov å dele den med mor for de som ønsker det.

For mange er dette en oppvisning i politisk maktesløshet. For meg handler det om skillet mellom det private og det politiske. Ja, resultatet av de mange små og store valg folk gjør i hverdagen blir til mønstre som er tydelige sett fra oven. Men for den enkelte som velger der og da, føles det neppe som et politisk valg å bli barnehagelærer fremfor ingeniør. «Jo, men», vil man innvende, disse valgene tas jo ikke i et vakuum. Det er en grunn til at folk og familier velger som de gjør. Selvfølgelig! Det frie individ som velger helt uten kontekst, er en illusjon. Men når Leif først har valgt å bli rørlegger i stedet for frisør, føles neppe valget mindre reelt bare fordi det er tradisjonelt.

Politikken er ikke maktesløs, og vi kan gjøre ganske mye. Men politikken bør gjøre mindre enn den i ytterste konsekvens kan. Fordi noen valg skal få være private. For eksempel synes jeg altfor fulle folk er usjarmerende. Men hvorvidt man vil drikke enda flere øl etter midnatt på Fafo-festen må være opp til den enkelte. Helt til baren stenger, da. Det finnes tross alt en grense.

Legg igjen din kommentar »

Skatteforvirring

Publisert den 26.08.2014 i Blogg

Det er en interessant debatt hva slags skattesystem som er det optimale for et samfunn. Et skattesystem som gir flest mulig oppmuntringer til å skape verdier, og — dersom man ønsker — samtidig har en omfordelingseffekt eller er rettferdig, som noen vil si. Det går en slags debatt om dette for tiden i kjølvannet av både Piketty-boken og DNs runde om formueskatten. Nå er det ingen partier som går for det de fleste økonomer vil hevde er mest fornuftig, nemlig å veksle inn skatt på kapital som kan investeres i f.eks. arbeidsplasser (dumt) med skatt på bolig og eiendom (smart, i følge økonomer). Arbeiderpartiet, som ved flere korsveier har problematisert formueskatten, tar heller ikke den logiske konsekvensen av at de mener formueskatt er skadelig samtidig som de ikke ønsker å gi slipp på inntektene. Det er også grunnen til den forvirringen som er rundt APs skattepolitikk for tiden. Ingen vet nemlig om AP ønsker å gjeninnføre f.eks. arveavgiften eller øke formueskatten dersom regjeringen senker den.

 

Legg igjen din kommentar »

NRK Ytring: Muligheter for alle unge

Publisert den 19.08.2014 i Artikler, Blogg

Denne kronikken til NRK Ytring er skrevet med utgangspunkt i ideer jeg drøftet i boken Den onde sirkelen.

Muligheter for alle unge

Den mest interessante kontrasten i Norge er mellom paret i jobb som har råd til rekkehus og ferie med familien, og familien på fem hvor foreldrene går på stønad. Mye av norsk politisk debatt handler om hvordan vi skal bøte på konsekvenser og avhjelpe problemer som er oppstått. Det illustreres godt i debatten om forskjeller som har gått i sommer, i kjølvannet av den franske økonomen Thomas Pikettys bok.

Venstresiden ser at forskjellene har økt noe de siste tiårene – også under deres styre – og mener at vi må skattelegge hardere for å få mindre forskjeller. Men den mest interessante kontrasten i Norge er ikke mellom dem helt på toppen og vanlige folk, men mellom vanlige folk og dem som har falt utenfor.

Det er kontrasten mellom paret i jobb som har rekkehus og råd til ferie med familien og familien på fem hvor foreldrene går på stønad. Den norske drømmen handler ikke om å bli rik, men om å få en Toyota, rekkehusleilighet og en trygg jobb. Denne drømmen er uoppnåelig for dem som havner i det jeg har kalt den onde sirkelen. Vi bør med andre ord være mest interessert i å hjelpe dem som faller utenfor, snarere enn å forhindre at bedrifter går bra og at noen tjener godt.

I fjor sommer ga jeg ut boken Den onde sirkelen, som var et forsøk på å beskrive hvilke utviklingstrekk som fører til utenforskap, og skissere noen løsninger for hva vi kan gjøre. Den onde sirkelen er en spissformulering av det norske velferdssamfunnets skyggesider.

Kort forklart er den onde sirkelen slik:
•Norsk skole lykkes ikke med å utjevne sosiale forskjeller – faktisk ser vi at de sosiale forskjellene øker gjennom årene på skolen. Tre av ti elever fullfører ikke videregående opplæring. Et hovedproblem i skolen er at urovekkende mange går ut uten grunnleggende lese-, skrive- og regneferdigheter. Foreldrene deres har ofte lavere utdanning, det er flere gutter enn jenter og innvandrere er overrepresentert.
•De som ikke har fullført videregående utdanning finner vi oftere igjen blant arbeidsledige og trygdede. Velferdssystemet vårt gir ikke alle unge en ny sjanse.
•Det har vært en sterk økning i antallet som får en psykisk lidelse de siste tiårene. Mange av disse er ungdom.
•Sosialhjelp og trygd går i arv. At utenforskapet går i arv, gjør at man går rundt og rundt i den onde sirkelen..

Utenforskap eller nyfattigdom i dagens Norge kan med andre ord ikke isoleres til dårlig økonomi alene – for å sitere landsmoderen, alt henger sammen med alt. I Norge på 2000-tallet er dårlig økonomi ofte et symptom på, snarere enn en årsak til, utenforskap.

Velferdssystemet vårt gir ikke alle unge en ny sjanse. Torbjørn Røe Isaksen Denne beskrivelsen viser at utenforskapet ikke kan bekjempes gjennom økte utbetalinger av for eksempel trygd eller sosialhjelp. For å hjelpe denne gruppen med å bryte ut av den onde sirkelen må vi gå mer grunnleggende til verks – og vi må starte tidlig.

Barnehagen er en viktig arena for å gi en god start i livet, og gode barnehager kan utgjøre en viktig forskjell i et barns liv. Det gjelder spesielt for de barna som kommer fra ressurssvake hjem, eller de fra familier der man ikke snakker norsk hjemme.

Men det er en forutsetning at vi har gode barnehager med nok barnehagelærere, som legger et godt grunnlag for læring. Vi har mange gode barnehager her i landet, men kvalitetsforskjellene mellom dem er store. Særlig viktig er det at alle barn skal kunne norsk når de begynner på skolen, også barn som ikke er født i Norge.

Når det gjelder skolegang ser vi at svært mange unge særlig sliter med matematikkfaget, og svake resultater i matematikk øker betydelig faren for at du faller ut av videregående skole. Vi vet også at voksne med lese- og skrivevansker er overrepresentert både i Nav-statistikken og i fengslene.

Satsing på grunnleggende ferdigheter i skolen, på lesing, skriving, regning, er dermed ikke bare viktig for norsk økonomi, det er også god sosialpolitikk. En av nøklene er lærernes kompetanse, og et viktig bidrag er det videreutdanningsløftet som regjeringen er i ferd med å gjennomføre.

Vi lærer gjennom hele livet, også etter vi går ut av skolen. Arbeidslivet er en viktig læringsarena, og læringen stopper ikke, men skyter gjerne ny fart når man går fra skolebenken og inn i arbeidslivet. Det er bra, men det viser hvordan de unge, som faller ut av skolen og sliter med å komme inn i arbeidslivet, kan bli hengende stadig lenger etter. Vi må bli flinkere til å koble skolen, og særlig yrkesfagene, tettere til arbeidslivet. Hvis det kan bidra til å hindre frafall er det igjen god sosialpolitikk

Den onde sirkelen er en spissformulering av hvilke utfordringer vi har i velferdssystemet vårt. Den dårlige nyheten er at sirkelen hver eneste dag suger nye mennesker inn. Den gode nyheten er at sirkelen kan brytes. Tidligere generasjoner brøt ut av sine onde sirkler, og vi kan bryte ut av vår. Det er ikke enkelt, og det vil ta tid, men det er mulig. Fullt mulig.

1 kommentar »

Morgenbladet: Om Fellesskap

Publisert den 12.08.2014 i Artikler, Blogg

Den som ikke trenger bystaten er enten et dyr eller en Gud, skriver Aristoteles i Politikken. Helt uten sammenligning (!) så skriver jeg om høyresiden og fellesskap i ukens Morgenbladet.
POLITISK TENKNING Vi trenger fellesskap. Det er ikke et politisk program; det er en konstatering. Vi er ikke, som den engelske filosofen Roger Scruton har formulert det, «citizens of nowhere». Vi er familiemedlemmer, kirkegjengere, speidere, fotballspillere, Røde Kors-medlemmer, naboer, lokalpatrioter og borgere av Norge.
Frihet og individualisme er viktige bestanddeler i høyresidens ideologi, men det er ikke hele arsenalet. Norsk politikk deles ofte inn etter en kunstig motsetning mellom fellesskap og egoisme – det ene til venstre, det andre til høyre – og litt for ofte lar høyresiden det skje. Etter tiår med kamp om de økonomiske kommandohøydene vant liberalismen den økonomiske kampen, men mer frihet og individualisme er ikke universalresepter.
Markedsøkonomien seiret; det er ikke dermed sagt at den er problemfri. Den tyske økonomen og kristendemokraten Wilhelm von Röpke mente økonomien er avhengig av de etiske reservene som finnes utenfor markedet. Markedet må korrigeres av verdier som nestekjærlighet, omtanke og ærlighet. Debatter om grådighetskultur, usunne forskjeller eller materialisme kan ikke besvares med laissez-faire. Når vi snakker om grenser for politikk, må vi også ha en oppfatning av hva som skal finnes på den andre siden av grensestolpene.
I Danmark bruker de begrepet sammenhengskraft om det som gjør en samling individer til et fellesskap. Både den kulturelle individualiseringen, svekkelsen av de tradisjonelle religiøse institusjonene og økt migrasjon og immigrasjon gjør spørsmålet om vår sammenhengskraft brennende aktuelt.
Selv i velutviklede velferdsstater er det grupper som faller utenfor samfunnet. Velferdsstaten kan gi økonomisk støtte, utdannelse eller kvalifisering, men velferdsstaten kan aldri svare på alle menneskelige behov. Til det trengs fellesskapene.
Deltagelse og vedlikeholdelse av demokratiet forutsetter engasjement og deltagelse som høyst sannsynlig bare vedlikeholdes gjennom en levende borgerånd.
Startstedet for borgerlig tankesett er individet, tenker de fleste. Det er i og for seg riktig. Enhver menneskevennlig ideologi må ha den enkeltes ukrenkelige egenverdi som utgangspunkt. Men det neste steget er avgjørende: Individet er ikke født i et sosialt vakuum. Hun er født inn i en sammenheng, inn i et fellesskap.
Dagens høyreside består, grovt sett, av to idéhistoriske strømninger som ble ført sammen av kampen mot sosialismen. Liberalismen var (og er?) en radikal ideologi som ville frigjøre mennesket fra samfunnets bindinger, det være seg ufornuftens åk eller tyngende reguleringer. Liberalister som Richard Cobden, Jeremy Bentham og Thomas Paine kjempet mot adel, kirke og kongehus, og for åndsfrihet og frihandel. Mens de konservative forsvarte det bestående samfunn, ikke nødvendigvis nøyaktig slik det var, men det idéhistorikeren Russell Kirk har kalt «de permanente ting». I begge leire fantes radikale og konservative strømninger – flere av dem åpenbare blindveier – men svært forenklet ser liberalismen individet som suverent, mens konservative tenkere betoner at den enkelte bare kan forstås som en del av en større sammenheng. I denne sammenhengen ligger også det sikreste forsvaret for individets verdighet og frihet.
I bøker som den russisk-amerikanske filosofen Ayn Rands We the living eller George Orwells 1984 er det den totalitære kollektivismen som knuser individet. Bare gjennom å gjenreise individet kan totalitarismen knuses. Det var et viktig ideologisk kamprop mot de totalitære bevegelsene under den kalde krigen, og er fortsatt aktuelt i dag. Men, som ikke minst George Orwell forstod, er ikke kamp for individet det samme som sosial atomisme. Og kritikken av kollektivisme kan lett bli en kritikk av alle fellesskap. Sentrale tenkere for høyresiden (merk: ikke nødvendigvis på høyresiden) ser ikke fellesskapet som en trussel, men som et bolverk mot det autoritære. De dyrker ikke, men frykter en radikal individualisme.
For Hegel er det gjennom den etablerte rettsstaten at det universelle og individuelle forenes, og enkeltmennesket er ikke fullt ut realisert før hun kan finne seg selv igjen i samfunnets normer og konvensjoner. Selv økonomen og filosofen Friedrich A. Hayek, ofte ansett som en av nyliberalismens yppersteprester, legger avgjørende vekt på det han kaller skillet mellom sann og falsk individualisme. Den falske individualismen er rasjonalistisk fundert og mener den enkeltes fornuft er den eneste målestokk på riktig og galt. Den fjerner dermed enkeltmennesket fra det lager av visdom og kunnskap som ligger i institusjoner, normer og verdier.
Franskmannen Alexis de Tocqueville frykter den autoritære majoriteten mer enn noe annet, men mener at dens beste fødselshjelper er individualismen. Individualisme er å trekke seg tilbake fra samfunnets felles arenaer og inn i sin egen lille sfære; det er å bli et privat menneske i ordets strengeste betydning. En slik individualisme vil utslette det Tocqueville kaller les corps intermédiaires, de mellomliggende fellesskapene som står mellom staten og individet og som hverken styres av markedets profittlogikk eller av statens lover. Totalitære stater angriper ikke bare individer, men religiøse samfunn, frivillige organisasjoner, familier som institusjon og frie fagbevegelser.
Det går en rød tråd fra Aristoteles zoon politikon – samfunnsvesenet – til Tocqueville. Den samme betoningen av fellesskapet finner vi hos konservatismens grunnlegger, Edmund Burke, som beskriver «the little platoon we belong to in society». Hos ham har skepsisen til individualismen også en erkjennelsesteoretisk side. Vi er bekymret «for å sette hvert enkelt menneske til å leve på sitt eget forråd av fornuft», skriver Burke, for «individet er svakt, men arten er sterk». Å ta del i fellesskapet er ikke et valg, men en nødvendighet. Den etiske implikasjonen av Burkes syn er et moralsk ansvar som strekker seg videre også til kommende generasjoner.
Ideologiske kart endrer ikke terrenget. Fellesskap blir ikke borte om de ikke får plass i teorien. Men dårlig teori kan gi dårlig politikk, dårlige analyser og dårligere resultater i alt fra velferdspolitikken til byplanlegging.
Venstresiden ynder å fremstille det ideologiske skillet som et mellom fellesskap og egoisme, men retorikken er ofte et kodeord for en større offentlig sektor snarere enn et gjennomtenkt syn på hva fellesskap er. Det er nok en grunn til at høyresiden bør ta debatten. Hva er fellesskap? Finnes det ett stort eller mange små fellesskap? Hvilken rolle har staten i fellesskapet? Høyresiden har en rik idéhistorisk arv å høste fra.
Ideen om det uavhengige individet har noe vakkert med seg, men enda vakrere er tanken om borgeren. Individet hører ikke til noe sted, borgeren er medlem av et samfunn, av et fellesskap, med det ansvar og de forpliktelser som hører til.

Legg igjen din kommentar »

Forskjeller

Publisert den 06.08.2014 i Blogg

Er økende forskjeller i det hele tatt et problem? Mange som svarer ja bruker samme argument som SV i deres program: «i dag øker klasseskillene og de rikeste blir enda rikere på bekostning av flertallet».

I noen land er det kanskje tilfellet, der de sosiale skillene er sterkt sementert, men neppe i Norge. Dessuten er premisset bak resonnementet feil. For kaken vokser og alle får mer, selv om noen får litt mer enn andre.

Eksempelet illustrerer også svakheten ved venstresidens forståelse av forskjeller: forskjellene minsker like mye hvis noen får det verre som hvis noen får det bedre. Hvis alle i Norge fikk dårligere råd, men de rikeste tapte forholdsvis mer enn de på bunn, ville forskjellene blitt mindre. Svært få ville jublet over akkurat det.

Det er allikevel tre grunner til at økende økonomiske forskjeller kan være problematisk.

- I USA har flere hevdet at reallønningene har stått på stedet hvil de siste tyve årene, mens inntektene fra kapital har økt kraftig. Analysen er svært omdiskutert. Like fullt er det et problem hvis markedsøkonomien ikke lenger gir folk flest del i velstandsveksten.

- At flere blir rike i Norge, eller at vanlige folk får bedre råd, er bare bra. Men hvis det store flertallet etterlater et mindretall i stadig større relativ fattigdom, er det et problem.

Vi ser konturene av en ond sirkel som reproduserer fattigdom og sosiale problemer; et 4/5-samfunn med en permanent underklasse som står utenfor det etablerte samfunnet. I et slikt perspektiv er økende forskjeller et problem. Ikke fordi noen får det bedre, men fordi noen blir etterlatt.

- Den siste utfordringen er vanskeligere å beskrive helt presist. Ethvert samfunn har noen grunnleggende verdier som de fleste innbyggerne deler, noen etablerte, men uskrevne regler for hva som er riktig og galt.

Store forskjeller kan gi en følelse hos folk av at noen melder seg ut, ikke deltar, og dermed bidra til å svekke fellesskapsfølelsen.

Det er ikke gitt at økonomiske forskjeller i seg selv fører til dette, noe de mange velbemidlede samfunnsstøttene i Norge illustrerer. Men økende grådighetskultur og kortsiktighet i markedet kan svekke tanken om at vi alle er i samme båt. Utfordringen er bare at dannelse, forpliktelse og medmenneskelighet vanskelig kan styres ved lov.

Forskjellsdebatten som har gått i kjølvannet av Thomas Pikettys bok, har i stor grad dreid seg om den rikeste prosenten. Det er også utgangspunktet for den franske økonomen. Kjernen i boken (som jeg ikke har lest, bare lest om) er at avkastningen på kapital øker mer enn avkastningen på arbeid. Men hvorvidt de rike blir rikere — og hvordan de blir det — er jo bare en del av forskjellsdebatten. Det er veldig mye bra med at flere blir rike, kan investere og skape arbeidsplasser. Hovedutfordringen er vel snarere dersom forskjellene øker fordi noen får mer, mens andre faller akterut. Debatten venstresiden har invitert til i Norge handler nesten bare om de rikeste, ikke om de som faller utenfor. Jeg har skrevet mer om dette i boken Den onde sirkelen.

Legg igjen din kommentar »

Sommerpause

Publisert den 02.07.2014 i Blogg

Det blir en sommerpause på bloggen frem til 4. august. God sommer!

Legg igjen din kommentar »

Privatskoler og privatskoler

Publisert den 19.06.2014 i Blogg

Det går en debatt om private skoler for tiden etter nyheten om kronprinsparets skolevalg. Det gir en anledning til å understreke noe som ofte glemmes i debatten om privatskoler. Det finnes nemlig (grovt sett) tre typer skoler i Norge:

Den offentlige skolen. Her går de aller, aller fleste barna. I Norge går f.eks. rundt 98 prosent av barna i barneskolen i den offentlige skolen.

Privatskoler med offentlig støtte. Det er disse skolene som ofte kalles friskoler, og det er her mesteparten av den politiske debatten går. Disse skolene må etter dagens lov være enten pedagogiske eller religiøse alternativer, eller toppidrettsgymnas eller internasjonale skoler, for å kvalifisere seg til statsstøtte. I tillegg må de oppfylle en rekke andre krav til kvalitet og til et «jamngodt» pensum. De kan heller ikke lage undervisningsopplegg som bryter med grunnleggende verdier i samfunnet vårt, som likeverd. Ei heller drive urimelig diskriminering ved inntak, f.eks. ikke ta inn elever med handikapp. Disse skolene får 85% av kostnadene per elev dekket av det offentlige, og de har ikke lov til å kreve mer i egenbetaling enn de resterende 15%. Disse skolene kan heller ikke utbetale utbytte til eierne sine. Det er strengt forbudt. Hvorfor får de statsstøtte? Jo, en viktig grunn er nettopp at foreldrebetalingen ikke skal bli for høy. En typisk foreldrebetaling i f.eks. Montessoriskoler eller Steinerskoler er mellom 9000-15000 kroner i året. Flere av disse skolene har også gradert betaling etter foreldrenes inntekt.

Privatskoler uten offentlig støtte. Det er svært få slike skoler, men de driver altså helt uten offentlig støtte. Det betyr også at de har færre krav enn det friskolene har. Slike skoler har eksistert i mange tiår, og det er veldig bred politisk enighet om at det skal være lov. Med andre ord ønsker ingen partier (så vidt jeg vet) å forby disse skolene. Ulempen ved dem er selvfølgelig at kostnaden ved å gå der er svært høy.

Jeg er positiv til at folk har rett til å velge skole for sine barn. Samtidig er den viktigste jobben vår å ruste opp den offentlige skolen. Det er også et mål, mener jeg, at flest mulig private skoler skal være friskoler slik at de får offentlig støtte. Nettopp fordi foreldrebetalingen da blir mye, mye lavere.

 

 

 

1 kommentar »

Ferie for alle

Publisert den 17.06.2014 i Blogg

Alle fortjener et ferieminne, men de beste minnene er ikke alltid de som koster mest.

Å kaste seg på sykkelen, renne ned bakken og så stupe rett ut i vannet fra stupetårnet på Olavsberget. Kanskje ha småpenger nok til en liten saftis etterpå. Å ta Dikkon ut til øyene, ligge og sole seg og titte på jentene bak solbrillene. Å sitte i baksetet på en bil mens Europas byer flyr forbi, litt småkvalm av humpingen, men samtidig glad. Å bli med en kamerat på hytta på Helle utenfor Kragerø, fiske og tøffe rundt i et bedagelig tempo. Jeg har så mange gode sommerminner. Ikke alle har det slik.

Selv var jeg bilferiebarn. Mine foreldre pakket den gamle Ford Escorten og la i vei nedover mot Europa. Vi kjørte noen timer, stoppet for å se en landsby eller bade litt, og kjørte så videre. På kveldene spiste vi litt, og så satt vi på rommet med innkjøpt cola light på boks og snacks. En av bestekameratene mine hadde hytte. Jeg var så misunnelig. Vi hadde verken hytte på fjellet eller ved sjøen, ei heller båt. En annen av kameratene mine hadde campingvogn på Åmlistranda. Jeg var om mulig enda mer misunnelig hver gang han kunne fortelle om lange somre med andre barn, fotballspilling, krabbefiske og lyse sommerkvelder. Jeg satt i baksetet med søsteren min. Samtidig vet jeg at noen av kameratene mine var misunnelige på meg. I stedet for hytteferie i Telemark eller campingvogn skulle de gjerne kjørt rundt i Europa med foreldrene sine.

Denne uken har vi igjen diskutert barn og sommerferie. Det er ikke alle som har råd til dyre ferier, og kanskje særlig dersom standarden for en vellykket ferie er to uker i Italia, kjempehytte i Kragerø eller tur til Thailand, kan det føles ekstra sårt for mange. Noen barn vender tilbake på høsten og føler ikke at de har et ferieminne å fortelle om. En blogger ble sitert i avisen på at det var sunt for barn å ikke få alt de ønsket. Jeg er enig i det, men denne diskusjonen dreier seg jo ikke om barn som ikke får en ekstra brus på ferieturen til Italia, men om de barna som kanskje ikke får noen ferieminner i det hele tatt. Barn blir ikke bortskjemte av å få et ferieminne, for å si det forsiktig.

Samtidig inkluderer jeg mine egne sommeropplevelser fra barndommen for å illustrere et poeng. Det er ikke alltid slik at de beste ferieminnene behøver å være de dyreste. Ei heller at de voksnes definisjon på en flott ferie alltid er den samme som barnas. Jeg hadde det selvfølgelig flott på ferie i baksetet, men minnene fra varme sommerdager på Olavsberget, bare en kort sykkeltur unna, sitter like sterkt i. Det var selvfølgelig gøy å fortelle venner om besøk i Tyskland, men det var faktisk en lang periode hvor jeg virkelig ønsket at mamma og pappa kunne leie en campingplass på Åmlistranda i stedet.

Når vi diskuterer barn som ikke får ferieminner må vi huske at det ikke nødvendigvis dreier seg om å sende alle på ferie i utlandet, men om å gi alle en sjanse til å få et godt minne.

Hva kan vi gjøre?

For det første må vi voksne være bevisste. Bloggeren jeg omtalte tidligere har faktisk ett poeng, nemlig at barn må få høre at ting ikke alltid kan vurderes ut fra sin pris. Vi må være gode eksempler slik at ikke de dyreste feriene blir den eneste standarden for en god ferie i skolegården.

For det andre: Alle barn bør få et ferieminne. Noe ansvar kan vi ta selv, gjennom å invitere med barn som trenger det på en hyggelig fisketur eller en helg på hytta (for de som har det). Men vi må også styrke de mange fantastiske tilbudene som frivillige arrangerer rundt om i hele Norge. Røde Kors har for eksempel et tilbud som heter Ferie for alle. Jeg besøkte det i fjor og møtte glade barn og avslappede foreldre i landlige omgivelser. Det er ikke en ekstravagant ferieuke Røde Kors tilbyr, men for barna er det flust av aktiviteter i vann og på land, og for mange foreldre er det et kjærkomment avbrekk fra hverdagen selv om lommeboken er slunken.

Dette innlegget har også stått på trykk i Varden.

Legg igjen din kommentar »

Verden av i går

Publisert den 10.06.2014 i Blogg

Jeg har brukt pinsehelgen til å lese om igjen Stefan Zweigs bok Verden av i går (Die Welt von Gestern).

Samtidig som Pikety-debatten raser og mange advarer mot ulikheter på samme nivå som rundt forrige århundreskifte — da klassesamfunnet var høyst levende og arbeiderbevegelsens vekst virkelig skjøt fart — har den østerrikske forfatteren Stefan Zweig fått en renessanse. New York Times skriver at forfatteren «rises again». Nyoversettelsen av hans tidligere nevnte memoarbok er utstyrt med en blurb fra Karl Ove Knausgård, som man kanskje kan anta har kommet til Zweig via dikteren Rilke, en av hans favoritter. Samtidig kommer det nye biografier om Zweig, en glemt mann i årene etter Den annen verdenskrig.

Verden av i går er en erindringsbok. Det er en bok om kunsten og samtiden, om Østerrike-Ungarn og det kosmopolitiske fellesskapet som gikk på tvers av alle landegrenser i årene før Den første verdenskrig. Det er en nostalgisk bok, men samtidig gir den gjenklang i vår egen tid. I Norge har vi knapt markert begynnelsen på Den første verdenskrig, men The Great War (som de kaller den i Storbritannia) var virkelig et farvel med det gamle Europa og starten på det nye. Men hva dette nye skulle bli, var fortsatt uvisst da Zweig og hans nye, unge hustru begikk selvmord i Brasil i 1942.

Selvmordet fremstår som litt av en gåte i utgangspunktet. Zweig var jøde og hadde flyttet/flyktet fra tyskokkuperte Østerrike. Samtidig var hans personlige ofre små sammenlignet med mange andre. Han må forlate sitt hjem, blir fratatt sitt statsborgerskap og sitt land, men han opplever ingen av de personlige ydmykelsene de jødene som ble igjen måtte oppleve. Han måtte forlate sin gamle verden, men det måtte også forfattere som Thomas Mann og forskere som Einstein og millioner av andre.

Gjennom Verden av i går forstår vi hvorfor Zweig ikke så noen annen utvei enn å ta sitt eget liv. Hans tap kan virke trivielle relativt sett — en samling dyrebare manuskripter, et hus i Salzburg, passet — men det han egentlig mister er noe annet: Hele hans verden går under. Zweig levde ikke bare i det gamle Europa, han var det gamle Europa. Dets undergang er også hans undergang.

 

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Og til slutt, berre litt persille

Publisert den 10.06.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Jeg ønsker å slå et slag for Ingrid Espelid Hovig.

A walk in the black forest» kan for meg vanskelig bli noe annet enn vignetten til fjernsynskjøkkenet. At de muntre jazzrytmene varsler om at nå skal Ingrid Espelid Hovig i gang med å vise hvordan hun lager sunn, norsk mat igjen, er nærmest indoktrinert i meg.

Da Ingrid Espelid Hovig fylte 90 år denne uken, ble hun hedret av både regjeringen og en rekke andre. Avisene skrev om henne, styresmaktene holdt lunsj for henne, bedrifter, rikssynsere og folk flest gratulerte og roste henne på sosiale medier. Og det med rette. Hun fikk ros for sin formidlingsevne, for å ha lært generasjoner å lage hverdagskost så vel som festmat, for å lære oss å spise sunt. Hun var, og hun er hele Norges matmor.

Jeg var ikke gamle gutten da jeg begynte å se på Fjernsynskjøkkenet med mamma, og av og til pappa. I hvert fall hvis Espelid Hovig skulle i gang med å lage ribbe ble han ropt inn i stua og foran tv. Min oppmerksomhet mot Fjernsynskjøkkenet kan selvsagt ha noe å gjøre med at vi kun hadde én kanal. Men jeg tror også det hadde noe med formidlingsevnen til Espelid Hovig å gjøre. Jeg følte nesten vi hadde en hemmelighet sammen, hun og vi i stua, når hun betrodde «så har me juksa litt».

At jeg jevnlig så på Fjernsynskjøkkenet hadde selvsagt også noe med temaet å gjøre: Mat. Mat er nødvendig. Mat er kultur. Mat er sosialt. Mat er tradisjoner. Mat er noe vi alle har et forhold til. Og på sitt vis fikk Espelid Hovig matlaging til også å virke både enkelt og morsomt. Av og til virket det som hun var i ferd med å få latterkrampe da hun tilsatte maten «littegranne salt». Og i det samme viste at slike målebegrep er relative.

Det er lenge siden det var én fjernsynskokk her til lands. Nær daglig er det mulig å se kjendiser, med ulike bokstaver i alfabetet foran statusen sin, kokkelere på tv. 4 stjerners middag, MasterChef og Hellstrøm inviterer, for å nevne et lite knippe.

Mat og ernæring er det mange kjendiser som er opptatt av. Og noen trekker tanker om mat og kosthold enda lenger enn til å være næring, kos og tradisjoner. I forrige uke arrangerte Gunhild Stordalen konferansen EAT, som skal få oss til å ha et «bærekraftig kosthold». Til konferansen var det invitert 400 ledere fra 28 land og tre kongehus for å diskutere utfordringer og muligheter ved å se på mat, helse og naturens ressurser under ett. Globalt. Min egen regjering har utnevnt kjøpmann Stein Erik Hagen til å lede en arbeidsgruppe som skal bidra til sunnere kosthold. Hagen har slanket seg 17 kilo, og fetet opp kontoen med blant annet Rimi-butikkene.

Vi kaster mer mat, men samtidig blir vi tjukkere. Nordmenns kroppsvekt har økt de siste tyve årene, min egen inkludert. Kostholdssykdommer øker og vi spiser for mye fett og sukker. Noen røyker også! På tross av en langvarig innsats for å gjøre livet surere for røykerne.

Vel og bra med helsesatsinger, ja, viktig er det. Men et perspektiv er i ferd med å dø. Den liberale filosofen John Stuart Mill skrev i sin klassiker On Liberty at frihet også innebærer retten til å bestemme over sin egen kropp. I et moderne velferdssamfunn kan selvfølgelig en slik frihet bli til kostnader på statsbudsjettet, men likefullt er det liberale prinsippet sentralt. Selv bevæpnet med all verdens gode formål må det være noen grenser for overstyring og regulering av den enkeltes helse.

Ikke noe galt om verken EAT eller Hagen, men jeg holder fortsatt en knapp på hele Norges matmor, den liberale venstredamen Ingrid Espelid Hovig. Hun snakket ikke bare om sunnhet og kosthold, men viste det frem med entusiasme og glede. Uten moralisering, bare med en liten kvast persille.

 

Legg igjen din kommentar »