Abonner via RSS eller E-post

Liberal statstvang revisited

Publisert den 04.02.2016 i Blogg

For ti år siden skrev jeg et innlegg — Liberal statstvang — om statsstøtte og det sivile samfunn. Der skrev jeg bla:

Hvis statsstøtten blir til en belønningsordning for holdninger som politikerne liker, så er vi på vei mot det som bare kan beskrives som autoritær liberalisme. Prinsippet som råder er at du kan mene hva du vil, og få støtte for alt, så lenge du har liberale standpunkter. En slik holdning er et angrep på ethvert prinsipp om frie organisasjoner og fri meningsdannelse.

Det er en kjent taktikk fra regimer som vi ikke liker å sammenligne oss med, at pengestrømmen styres mot dem som snakker regimet etter munnen. Derfor er og blir jeg dypt skeptisk til alle forslag som kobler politiske standpunkter direkte til forslag om støtte/ikke-støtte.

Men betyr det at politikere aldri kan kutte støtten til noen organisasjoner da? Da regjeringen foreslo å kutte informasjonsstøtten, mente flere organisasjoner at det nærmest var et forsøk på knebling. Er det slik at ingen organisasjoner som har kritisert makthaverne noensinne kan få redusert støtten sin? Blir det autoritær liberalisme av slikt?

Nei.

Men det generelle prinsippet burde være at støtteordninger er åpne for alle, gjennomsiktige og bygget på (rimelig) klare kriterier. Det er selvfølgelig også politisk skjønn involvert, men dette skjønnet må brukes med omhu. Det er for eksempel mindre problematisk å foreslå et kutt til alle, enn å foreslå et kutt til en organisasjon. Like avgjørende er faktisk begrunnelsen. Å kutte for å spare penger, omdisponere, fordi det ikke er en offentlig oppgave e.l. er generelle begrunnelser. Å kutte fordi en organisasjon mener noe man er uenig i, er en farlig vei å gå.

Legg igjen din kommentar »

Samfunnet har skylden

Publisert den 03.02.2016 i Blogg

«All right, it’s a fair cop, but society’s to blame.» Monty Python

Jeg liker internrevisjonen i Aftenposten hvor Jan Arild Snoen kritiserer høyresiden fra høyre, mens Andreas Halse kritiserer venstresiden fra venstre. I dagens innlegg tar Halse for seg venstresidens syn på kriminalitet og legger særlig vekt på at gjerningsmannen får mer oppmerksomhet enn offeret. Han mener det kan skyldes at venstresiden legger større vekt på sosio-økonomiske bakgrunnsvariabler (altså hva slags bakgrunn du har) enn høyresiden, men minner om at også ofrene for kriminalitet i større grad er fra dårlige kår.

En av grunnene til at jeg liker spalten er det Halse gjør i denne teksten. Han vrir litt på venstresidens standpunkt, og får dermed frem at også omtanke for offeret — og kanskje et standpunkt om strengere straffer — kan begrunnes med venstresidens klasseperspektiv. Samtidig tar han for lett på hvor grunnleggende dette standpunktet er på store deler av venstresiden. For å si det litt enkelt er jo hele sosialismen bygget på ideen om at man kan endre mennesket gjennom å endre økonomien. Urettferdighet og urett har opphav i objektive klassemotsetninger som igjen skyldes økonomiske forhold. En viktig begrunnelse for straff som straff er jo nettopp at den enkelte har et ansvar (nærmest) uavhengig av sin sosio-økonomiske bakgrunn. At du er fattig, har hatt en vanskelig oppvekst etc. gir ikke ansvarsfritak, selv om det selvfølgelig kan forklare hvorfor du ble kriminell.

Hvis venstresiden skulle tonet ned sosial bakgrunn som forklaring, ville det vært mer enn en politisk justering. Det ville vært et jordskjelv.
 

 

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Kjære hvite, heteroseksuelle mann

Publisert den 14.06.2015 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Kjære hvite, heteroseksuelle mann

Som en hvit, heteroseksuell mann til en annen skriver jeg til deg. Som hvit, heteroseksuell mann er jeg selvfølgelig ikke stolt av å være hvit, heteroseksuell mann (såpass har jeg lært), men siden jeg heller ikke skammer meg nevneverdig, så skriver jeg dette åpne brevet.

Kjære hvite, heteroseksuelle mann.

Det har vært litt av en reise!

Siden de første krønikene i den vestlige sivilisasjon har vi spilt hovedrollen. I Iliaden sloss vi for ære, men viste også våre myke sider. Grekerne hadde selvfølgelig sine sidesprang av ikke-hvit-heteroseksuell-mann-art, men like fullt var det vi som la grunnlaget for Vestens filosofi – og for vår frihetstradisjon. Ja, faktisk vil jeg hevde at hvis man ser på historien, så har få bidratt like mye til vår kultur som nettopp oss. Gjennom filosofi, politikk, poesi, romaner, malerier, oppfinnelser og oppdagelser. Kunne andre i teorien bidratt? Ja, selvfølgelig. Men det var vi – hvite, heteroseksuelle menn – som gjorde det.

Vi har med rette vært stolte av alt vi har bidratt til: Av våre samfunn, vår historie og våre fremskritt.
Kjære hvite, hetero­seksuelle mann.

Det har ikke vært uten gnisninger oss imellom. Slik det er når menn samles. Det har vært forskjellige ideologier, forskjellige religioner og forskjellige nasjoner. Noen av oss har vært adel, andre allmue. Noen har vært rike, andre fattige. Noen har eiet, andre har solgt sin arbeidskraft. Men vi tilhørte i hvert fall samfunn som ga mening på sitt vis, og i kraft av selve det å være hvit, heteroseksuell mann hadde vi en posisjon. Selv de av oss som ikke var rike eller adelige, hadde en trygghet og en fast rolle i vårt kjønn. Vi var familieoverhoder og brødvinnere, slik det hadde vært i generasjon etter generasjon. Så gikk det raskt nedover.

Vi var stolte av sivilisasjonen vi hadde skapt, på tross av dens feil og mangler. Vi var stolte av ideene, lovene, tradisjonene og kunsten. Men så kom anklagene om at vi også hadde skapt ulikhetene, urettferdighetene, våpnene og krigene. De siste hundre årene har det vært et opprør mot det etablerte. Og det etablerte var oss. Der det før var beundring, kom nå kritiske spørsmål støttet av kritisk teori. Vi ble fortalt at vi burde skamme oss over noe av det vi var mest stolte av. Vi var oppdagere og opplysere! Vi ble imperialister, undertrykkere, rasister, reaksjonære og kvinnehatere.

Hierarkiet ble angrepet igjen og igjen. På de hundre årene fra 1913 til 2013 gikk kjønnsrollemønstrene gjennom en radikal endring. Synet på rase likeså. Vår stolte heterofili fikk vi lenge beholde ubesudlet. Så ble den heteronormativ. Det gikk fort: I Irland ble homofili avkriminalisert tidlig på 1990-tallet. Denne uken sa de ja til homofile ekteskap.

Kjære hvite, heteroseksuelle mann.

Det kanskje fremste tegnet på vår tilbakegang er at vi nå anses som en sutrete gruppe. Vi er blitt lik dem som engang utfordret oss. «Å nei, ikke enda en såret, hvit heteroseksuell mann», skrev den svenske komikeren Jonas Gardell om Karl Ove Knausgård. «Herregud, vi har allerede en masse menn i Sverige det er veldig synd på. Vi trenger ikke importere en til fra Norge!» fortsatte han.

Og vi tar oss nær av det. Det sies ting om hvite, heterofile menn som man ikke ville sagt om noen annen gruppe i verden. Bytt ut ett av ordene med et annet: Hvit med svart, mann med kvinne eller homofil med heterofil. Eller bytt ut alle: «Å nei, ikke enda en såret, svart, homofil kvinne. Vi har allerede en masse svarte kvinner i Norge det er synd på, vi trenger ikke importere en til.» Det er slikt bare hvite, heterofile menn kan tillate seg å si. Unnskyld, kunne tillate seg å si.

På en måte har vi kooptert den samme retorikken som de kritiske bevegelsene i mange tiår har brukt mot oss. Nå er vi de misforståtte, dem som blir tilsidesatt og diskriminert. Å, hvite, heteroseksuelle mann, så lavt har du sunket.

 

Men kjære hvite, heteroseksuelle mann…

forstår du ikke at nettopp dette er lyspunktet! Vi angripes fordi det ikke er over ennå, fordi vi fortsatt er og har makten. Du føler deg kanskje ikke slik, men du er medlem i en av verdens mest vellykkede klubber. Vår suksess er så normal at de knapt orker å lage konspirasjonsteorier om oss. Hvis en jøde styrer en medie- eller finansbedrift, settes konspirasjonskvernen i gang. Når et massivt antall av oss gjør det samme, er det business as usual.

 

Kjære hvite, heteroseksuelle mann.

Frykt ikke. Løft hodet. We’ve still got it! Det er fortsatt litt kraft igjen i den slappe, hvite, heteroseksuelle kroppen her.

2 kommentarer »

VG: Skolen gjør en forskjell

Publisert den 04.06.2015 i Artikler, Blogg

Skolen gjør en forskjell

Skolen gjør en forskjell. Den skal gjøre en forskjell. Da må vi også vite hvor skoen trykker.

Av Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister (H)

Vi står midt oppe i en ideologisk krig om skolen, mener VGs kommentator Shazia Sarwar. I så fall er hun selv en ivrig deltager.

Jeg har et enkelt utgangspunkt i skolepolitikken: Hver høst begynner 60 000 seksåringer i skolen. Vi som samfunn har gitt hver av disse barn ett klart og tydelig løfte: Etter ti år med skolegang skal du ha fått med deg den verktøykassen du trenger for å klare deg resten av livet. Både i form av utdannelse og dannelse, enten du vil bli ingeniør eller helsefagarbeider. Uansett hvor du kommer fra, hvordan du har det hjemme eller hvor dine foreldre kommer fra, så skal du få utnytte dine evner og talenter. Det er vår vakreste idé, men også vår største utfordring. Fordi for altfor mange barn blir dette ikke en realitet.

Vi har en sterk grunnmur i norsk skole, og derfor er mye bra. Men likevel er det flere ting som må bekymre oss: Barn som faller fra og blir hengende etter, manglende utfordringer for de flinkeste, mobbing og uttrygghet. Der er jeg enig med Sarwar.

Det jeg sliter med å forstå, er hvorfor hun mener at vi bør være ekstra bekymret for barna i Oslo-skolen. Som en by i kraftig vekst, med flere barn med minoritetsbakgrunn og flere nyankomne innvandrere enn noen annen kommune, har Oslo spesielle utfordringer. Svaret fra Oslos politikere har ikke vært å peke på omstendighetene eller skylde på statistikken som sier at barn av minoritetsforeldre har større risiko for å bli hengende etter.
Svaret har vært høye ambisjoner for hvert enkelt barn. Betyr det at vi bør slutte å diskutere Oslo-skolen? Selvfølgelig ikke. En by som Oslo må alltid strebe etter å bli bedre. Men debatten blir ensidig og virkelighetsbeskrivelsen av skolen tror jeg er ganske fjern fra mange foreldres og elevers opplevelse. Min største bekymring i skolen er alle de kommunene som ikke tar grep, som ikke stiller høye krav og som ikke driver med systematisk skoleutvikling.

Og vi deltar ikke i PISA-undersøkelsen for å vinne. Det er ikke et slags internasjonalt mesterskap i skole, men vi sammenligner oss med andre land for å finne ut hvor vi kan bli bedre og for å lære. Verken PISA eller de nasjonale prøvene kan pugges, slik enkelte later til å tro. De sjekker ferdigheter som lesing og regning, ikke oppgaver man kan løse ved å lære seg svarene utenat.

Et slagord jeg har sett flere steder er at ”det som virkelig teller, kan ikke telles”. Vi verken kan eller bør forsøke å måle eller telle alt i skolen. Det er X-faktorer på enhver skole som ikke lar seg fange i et skjema. Men systematisk arbeid over tid kan heve kvaliteten. For det teller hvor mange som kan lese og skrive. Det betyr noe hva slags resultater elevene får i matematikk, hvor mange lærere som mangler fordypning og hvor mange som blir mobbet på skolen. Vi måler for å få vite hvor de største utfordringene er.

Når de svakeste fylkene har nesten 30 prosent av elevene på nivå 1 i lesing på 5. trinn, betyr det at de har gått fem år på skole uten å lære seg å lese skikkelig. Vi vet at mellom 15 og 20 prosent av elevene går ut av grunnskolen med svært svake leseferdigheter. Det er barn som vil slite med å ta videre utdanning, som har høyere risiko enn andre for å falle utenfor. Det handler om løftet vi ga dem da de startet på skolen, et løfte vi ikke oppfyller. Og dét teller faktisk veldig, veldig mye.

Skolen gjør en forskjell, men vi må strekke oss enda lenger. Regjeringen har tre hovedsatsinger for vår skolepolitikk: Kunnskap, læreren og trygghet.

– Vi tviholder på kunnskapsskolen hvor elevene lærer det de skal. Vi satser på fagene og innholdet i dem i stedet for en lengre skoledag, som jeg frykter vil trekke ressurser ut av den vanlige skolen. Vi forsterker særlig innsatsen i realfag og lese- og skriveopplæringen.

– Læreren er avgjørende for en bedre skole, og for å stille krav til hver enkelt elev. Vi styrker grunnmuren i skolen gjennom en ny, femårig masterutdanning og faglige påfyll gjennom karrieren. Lærerne skal ikke detaljstyres, men møtes med tillit og høye forventninger. Samtidig utfordrer det profesjonen til å sette sine egne faglige standarder og ha høye ambisjoner for hver enkelt elev.

– Alle elever skal være trygge på skolen. Derfor trapper vi opp kampen mot mobbing, og arbeidet med det psykososiale miljøet på skolen, blant annet med flere helsesøstre.

VGs kommentator mener vi har en ”ideologisk krig i skolen”. Jeg er uenig. Vi hadde en ideologisk krig om skolen i Norge. Den forsvant midt på 2000-tallet da Kristin Clemet var kunnskapsminister, og parti etter parti måtte krype til korset og innrømme at de hadde nedprioritert kunnskap i skolen. Jeg ønsker velkommen en debatt om høye ambisjoner i skolen, og om balansen mellom styring og profesjonsansvar, men jeg mener ideologisk krigsretorikk og påstander om at motparten kun er opptatt av Pisa-resultater og økonomi, neppe bringer oss i riktig retning.

På trykk i VG 3.06.15

 

 

 

 

 

 

 

 

1 kommentar »

Kultur, imperialisme og relativisme

Publisert den 13.05.2015 i Blogg

Vil man ha en liten innføring i debatten om kulturens betydning/kulturrelativisme, Vesten og resten, som har foregått i noen tiår, er denne utvekslingen mellom Tommy Sørbø og Antirasistisk Senter ved Rune Berglund Steen, et greit sted å starte:

Sørbøs første innlegg.

Steens svar.

Sørbøs svar.

Jeg har selv skrevet om kultur ved flere anledninger, blant annet denne artikkelen i Minerva: 5 påstander om kultur. Den avslører vel hvor jeg står i debatten.

 

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: IQ og forskjeller

Publisert den 12.05.2015 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

 

Det er viktigere å være smart hvis du er fattig.

På et møte med nordiske ministerkollegaer i København nylig var det en graf som treffende oppsummerte hvorfor vi etter over et halvt århundre med velferdsstat, fortsatt har en levende debatt om sosiale forskjeller. Den viste, enkelt forklart, at veien opp karrierestigen er langt brattere for smarte barn av foreldre som ikke selv har lang utdannelse. Mer om det om noen avsnitt.

Det er en åpenbar grunn til at forskjellsdebatten har vokst seg større de siste to tiårene. Globaliseringen innebærer at presset på en del arbeidstakeres lønninger blir større, samtidig som avkastningsmulighetene for kapitalen også blir større. Med andre ord er det mye som tyder på at forskjellene øker i land som for eksempel USA. Men én ting er forskjellene slik de kan leses av gjennom inntektsstatistikken, noe ganske annet er de grunnleggende årsakene til at forskjellene er der. Inntektsforskjeller er like mye et symptom som en årsak.

Den store, danske undersøkelsen kollegene mine og jeg fikk presentert i København, startet med en gruppe danske barn som gikk i 7. klasse i 1968. I flere omganger ble det samlet inn opplysninger om deltagerne, herunder deres IQ, sosiale bakgrunn og sosiale status senere i livet. De siste opplysningene ble samlet inn i 2001.

Analysen viser klart og tydelig at det – for å si det enkelt – er bra å være smart. De med høy IQ har klart høyere sjanse for å bli «funksjonær med lederansvar» senere i livet. Men analysen viser også at denne sannsynligheten delvis er sosialt betinget.

Barn av ufaglærte fedre har mindre sannsynlighet enn barn av ledende funksjonærer for å bli ledere – selv når de scorer likt i testen. Men forskjellen er ikke så stor mellom de mest begavede barna av ledende funksjonærer og de minst begavede barna av ledende funksjonærer.

Når det gjelder barn av ufaglærte, derimot, er forskjellen imidlertid langt større. Begavede barn av ufaglærte har langt større sannsynlighet for å få lederstillinger enn mindre begavede barn av ufaglærte. Med andre ord: Jo høyere opp i den sosiale rangstigen du kommer, jo mindre viktig blir det å være smart (målt som IQ).

Det kan finnes mange forklaringer på dette, men de danske forskerne velger seg denne tolkningen: «Det må fortolkes slik at den sosiale bakgrunn kompenserer de minst begavede barna av ledende funksjonærer for deres manglende ferdigheter sammenlignet med barn av ufaglærte arbeidere.»

Undersøkelsen er riktignok noen år gammel, men det er lite som tyder på at vi ville funnet noe helt annet i dag.

Det er i hvert fall en konklusjon om forskjellsdebatten vi kan trekke av funnene. Forskjeller er seige saker, og det er helt utopisk at vi noen gang skal skape helt like muligheter for alle. Men enda viktigere: Fra venstresiden reduseres forskjellsdebatten ofte til en diskusjon om skatt. Vi kan være uenige om hvorvidt funksjonæren med lederansvar bør ha høyere eller lavere skatt, men det er helt sikkert at skatteprosenten i seg selv ikke treffer den grunnleggende årsaken til ulikheten.

Velferdsstaten har mange fedre og mødre, herunder tyske konservative og liberale engelske idealister. Men da den sosialdemokratiske velferdsstaten ble unnfanget som idé, var drømmen å avskaffe klasseforskjellene gjennom radikal økonomisk omfordeling og statlig trygghet. Velferdsstatene i Europa har etter all sannsynlighet bidratt til å dempe de gamle klassemotsetningene, men velferdsstaten har ikke avskaffet årsakene til sosiale forskjeller. Forskjellsdebatten er dermed også en debatt om sprekkene i velferdssamfunnet, og på mange områder ser vi at velferdsstatens tradisjonelle innfallsvinkel har store problemer: Økte utbetalinger kan skape økonomisk avhengighet snarere enn å redusere forskjeller på sikt.

Å bekjempe årsakene til økende sosial ulikhet koster også penger, men vi må begynne i en annen ende enn inntektsstatistikken. Hvorfor drikker Jeppe? Og hvorfor tjener noen mer?

En fersk OECD-rapport slår fast at en faktor som i høy grad skaper ulikhet, er når utdanningssystemet svikter dem som trenger det mest. For å nevne et helt tilfeldig valgt eksempel.

Kilde: Jæger et al. 2003. «Ulighed og livsløb. Analyser af betydningen af social baggrund.» København: SFI
.

 

3 kommentarer »

En Buckley kommer ut av skapet

Publisert den 28.04.2015 i Blogg

Buckley er et etternavn med historisk sus på den amerikanske høyresiden. William F. Buckley regnes som en av grunnleggerne av den moderne, amerikanske konservatismen. Jeg har tidligere skrevet en artikkel om dette hos Minerva.

Buckley selv var relativt verdiliberal, men han hadde også tette bindinger til det religiøse høyre som vokste som politisk kraft gjennom 70-tallet. Det er denne gruppen som sikrer at republikanerne er så opptatt av verdipolitikk, som de kaller det. Et stikkord for kampen mot abort, mot homofiles rettigheter, mot sekularisme og — særlig — mot alle utfall av det verdiradikale opprøret til 68erne.

Det ligger noe bra i deler av dette. Jeg har heller ikke sans for de barrikadestormende ideen om å bryte ned alle samfunnets institusjoner for slik å «frigjøre» mennesket. Deler av 68er-budskapet ligger farlig nær verdinihilisme: Har du lyst, har du lov.

Samtidig har det religiøse høyre gjort at republikanerne på flere områder er mer og mer akterutseilt i verdipolitikken. Kampen for ekteskapet har blitt til en kamp mot homofile, for eksempel. Og velgerne endrer seg. Det er i dag flertall for at homofile bør få gifte seg i USA, og blant yngre velgere er flertallet massivt.

I en slik sammenheng er det ikke uvesentlig at en konservativ Buckley kommer ut av skapet. Han forsvarer ekteskap for homofile med utpregede konservative argumenter: Gay couples today are building families and raising children. If we as conservatives care about preserving marriage and family, we must include gay people in the Equation.

Forandre for å bevare, tror jeg det heter.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Den gode nasjonalismen

Publisert den 24.04.2015 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Fedrelandskjærlighet
KOMMENTAR Det er på tide å ta den gode nasjonalismen tilbake.
Det er 70 år siden andre verdenskrig sluttet. Da jeg lærte om krigen på skolen, fortonet det seg som uendelig lenge siden. Nå, som knapt et øyeblikk. Mange i min foreldregenerasjon ble født mens Hitler satt ved makten, mens Stalin styrte Sovjetunionen.

Da jeg lærte om krigen på skolen, husker jeg at en av årsakene var nasjonalismen. Det var Hitlers ideologi, og – lærte jeg senere – bak kommunismen sto ideen om det evige Russland, sterkere enn enhver læresetning fra Marx eller Engels. Hvis nasjonalismen kunne forårsake så mye ødeleggelse, måtte selve ideen være ond. Slik tenkte jeg, og slik tenkte vel kanskje også Europa. I Tyskland hang ideen så lenge i at det først er i de siste årene at teutonerne har våget å veive med flagg på sportsarrangementer.

Den perverterte nasjonalismen var en av årsakene til krigen, men nasjonalismen (jeg våger å kalle den det etter å ha sjekket Store Norske Leksikon) var også en av årsakene til seieren. Blant de sentrale skikkelsene på alliert side var en bestemt type nasjonalfølelse ikke bare til stede, den var fundamental for hele deres filosofi.

«Toute ma vie, je me suis fait une certaine idée de la France», hele mitt liv har jeg hatt en bestemt idé om hva Frankrike er, skrev general Charles de Gaulle i sine memoarer Mémoires de guerre, Krigsminner.

Lederen for det frie Frankrike, og presidenten som i årtiene etter reddet Frankrike fra kaos både fra høyreekstreme terrorister som ville tviholde på kolonien Algerie, og fra venstreradikale som skrek etter revolusjon i det turbulente året 1968, glødet. Da de Gaulle gikk av, var han en representant for en annen tid, et annet Frankrike.

Men nettopp denne følelsen av at Frankrike var noe spesielt, en særegen nasjon som krevde storhet og ære, var hjertet i de Gaulles filosofi. Frankrike er ikke Frankrike uten storhet, skrev han.

Som de Gaulle var Winston Churchill også en representant for et annet og eldre Storbritannia, eller nærmere bestemt England. Til sin siste dag snakket han om Imperiet, lenge etter at både ideen og imperiet som realitet hadde begynt å rakne. Churchill var et barn av Victoria-tiden, og hans nasjonalisme var ubønnhørlig knyttet til britenes eldgamle friheter og rettigheter. Men likeså var disse ideene umulig å forestille seg uten den nasjonale, historiske rammen.

Carl Joachim Hambro, stortingspresidenten som blant annet fordømte München-forliket da forræderiet mot Tsjekkoslovakia fortsatt var enormt populært (særlig i borgerlige kretser) og skulle sikre fred i vår tid, var også en utpreget fedrelandskjær politiker. Historiker Rolf Danielsen beskriver hans «[…] fedrelandskjærlighet [som] knyttet til stabile normer forankret i en verditradisjon. […] Det tjenende fedrelandssinn kom til å inngå den mest intime forbindelse med en ærbødighet for de konstitusjonelle former hvorigjennom folkets rett til selvstyre hadde ytret seg, og da i første rekke for Stortinget som bærer av norsk selv – og folkestyretradisjon.»

Nasjonalfølelsen var kanskje viktigere for å forme en filosofi og sett med ideer hos disse tre enn hos folk flest, men i tiden før andre verdenskrig var den neppe oppsiktsvekkende på noe som helst vis.

En viss moderat nasjonalfølelse er fortsatt god latin i Norge, så lenge den er passe generell og universell. Vi har ikke blitt som svenskenes mest rettroende radikalere vil. Gudskjelov. Men det er like fullt påfallende hvordan nasjonalfølelse eller fedrelandskjærlighet i beste fall sees som gammeldagse og arkaiske ord og i verste fall oppfattes som et ferniss over rasisme og autoritære ideer. Sytti år etter andre verdenskrig er det på tide å ta den gode nasjonalismen tilbake.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Hva skal vi leve av i fremtiden?

Publisert den 24.03.2015 i Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Vi kan begynne med å se på hva vi lever av i dag.

Norske Skogs store fabrikkanlegg i Skogn i Nord-Trøndelag ser avskrekkende, men vakkert ut fra avstand. Det ryker fra fabrikkpipene slik det har gjort siden 1962. Det var ikke dette vi skulle «leve av i fremtiden». Og mange steder gjør man heller ikke det. Ikke langt unna i samme fylke, i Meråker kommune, forsvant smelteverket i 2006, og i årene etterpå flyttet hundrevis av innbyggere ut.

Høydepunktet for sysselsetting i industrien ble nådd i 1974, med 387 000 ansatte. Siden den gang har sysselsettingen i den tradisjonelle fastlandsindustrien på steder som Grenland (mitt hjemsted), Odda, Mo i Rana og Sauda sunket jevnt og trutt. På 2000-tallet utgjorde for første gang på over 100 år de sysselsatte i industrien under 10 prosent av den totale arbeidsstyrken. Solnedgang, altså. Den ubønnhørlige marsjen mot den siste stengte fabrikkport.

Jeg vil tippe at det mest stilte spørsmålet i offentligheten de siste to tiårene har vært «hva skal vi leve av i fremtiden?» Etter hvert som industriarbeidsplasser forsvant, ble betegnelsen «industrisamfunnet» erstattet av sin nye, kule fetter: «kunnskapssamfunnet». Industrisamfunnet gikk i arbeidsdress, slips når det var høytid, og var trofast, lavmælt og hardtarbeidende. Kunnskapssamfunnet blåser i konvensjoner, lever i nettverk og jobber med et eller annet kreativt.

Hva skal vi leve av i fremtiden? Vi vet ikke, sies det. Internett, sosiale medier, Ipader var det få som forutså. Det er noe i dette. Absolutt. Men historien om norsk industris solnedgang, om kunnskapssamfunnet hvor vi alle lever av noe kreativt, går glipp av et helt vesentlig poeng.

Politisk har jeg svært lite til felles med tidligere Rødt-leder Aslak Sira Myhre. Svært lite. Han er radikal, jeg er konservativ. Han er til venstre, jeg er til høyre. De siste årene har vi deltatt på en del av de samme konferansene. Noen ganger har han holdt sitt innlegg først, andre ganger jeg. Flere ganger har det slått meg at det er noe felles i det vi sier. Onde tunger vil kanskje kalle det en viss industriromantikk.

Jeg minner om at industrireisingen i Norge også var avhengig av kapital, noen ganger også fra utlandet. Sira Myhre understreker arbeiderbevegelsens rolle. Men vi snakker om noe av det samme. Mer enn noe annet er det som forener en følelse av at spørsmålet «hva skal vi leve av i fremtiden», bare belyser én side av saken. I fremtiden skal vi nemlig også leve av veldig mye av det samme som vi gjør nå.

Vi skal leve av fisken i havet, av kraften fra å temme fossefallene, av energiproduksjon, av skog og av mineraler. Ikke alene, men av det også. Det er hva som har irritert meg i så mange år når vi noen snakker om kunnskapssamfunnet, helt abstrakt og løsrevet fra sin sammenheng. Som om kunnskapssamfunnet bare var det nye. Som om skipsverftene som bygger båter, de maritime næringene eller industrien som har omstilt seg og omstilt seg og omstilt seg enda litt til, ikke har noe med kunnskap å gjøre.

Et minst like sentralt spørsmål som «hva skal vi leve av i fremtiden» er «hvordan skal vi leve av det i fremtiden»?

Vi lever av kunnskap som er omsatt til nye produkter, enklere prosesser, bedre logistikk eller ny teknologi. Hvordan skal vi klare det? Vi kan kanskje hente litt inspirasjon fra den næringen som har klamret seg fast gjennom fire tiår med solnedgang. For selv om mange arbeidsplasser har blitt lagt ned – og flere kanskje vil gå samme vei – ryker det fortsatt fra fabrikkpipene.

1 kommentar »

Også lærere trenger faglig påfyll

Publisert den 12.03.2015 i Blogg

Siden jeg selv begynte på skolen har det skjedd en revolusjon i norske klasserom når det gjelder teknologi og nye undervisningsformer. Men noe viktig består, og det er læreren. Det hjelper ikke hvor mange PCer, iPader eller Smart-tavler vi får. Noen må faktisk formidle kunnskapen.

Videreutdanning har vært en kampsak for norske lærere i mange år, og det med rette. For yrkesgrupper som leger og sykepleiere er det en selvfølge å få faglig påfyll underveis i karrieren.  Det samme burde i høyeste grad gjelde den yrkesgruppen som utdanner barna våre. At lærerne ikke har fått gode nok muligheter til å få faglig påfyll tidligere må vi politikere ta ansvaret for. Men nå gjør vi noe med det.

Sammen med lærernes egne fagforeninger og KS er regjeringen i full gang med det største videreutdanningsløftet for norske lærere noensinne. Ikke fordi lærerne er for dårlige, tvert imot. Vi satser på de vi har tro på, og vi har tro på lærerne.

15. mars er søknadsfristen for lærere som ønsker å ta videreutdanning neste skoleår. Jeg håper mange norske lærere vil benytte de gode sjansene i årets opptak. Aldri før har det vært så mange studieplasser å søke på. Over 5000 lærere kan få plass på et videreutdanningstilbud fra høsten, og det er 172 forskjellige studietilbud å søke på.

Når lærerne har sendt inn sine søknader er det opp til kommuner og fylkeskommuner å godkjenne disse. Det stoler jeg på at engasjerte og fremtidsrettede skoleeiere gjør. For bare gjennom å satse på lærerne, kan vi satse vi på elevene i fremtidens skole og fremtidens kunnskapssamfunn.

I fjor kom det inn over 7000 søknader fra lærere som ønsket videreutdanning, og jeg håper på ny rekord i år. Så alle lærere – løp og søk hvis dere ikke allerede har gjort det!

Du kan lese mer her.

 

Legg igjen din kommentar »