Abonner via RSS eller E-post

Innlegg i Klassekampen: Store forskjeller er et problem

Publisert den 26.07.2017 i Blogg

Det var en sak i Klassekampen i går med overskriften «Tar økende forskjeller med stor ro». Innen klokken 7.30 hadde jeg sendt dette leserinnlegget til avisen. Det kommer nok på trykk i løpet av noen dager. Jeg skal ikke beskylde avisen for å sitere feil, men innholdet og vinklingen i artikkelen representerer ikke det jeg mener på en særlig god måte.

Økende ulikhet er et problem

Jeg tar ikke økt ulikhet «med stor ro» som Klassekampen skriver i en fortolkende overskrift. Som konservativ mener jeg vi skal beholde Norge som et land med relativt små forskjeller. Økte forskjeller innad i mange vestlige land er et av de store problemene i vår tid, men jeg synes ikke dermed at vi behøver å importere en debatt ukritisk fra USA.

Men la meg først slå fast et poeng hvor jeg er enig med den radikale venstresiden: Ulikhet er ikke utenfor politisk kontroll. Frihandel mellom land, globalisering, gunstige skattesystemer som belønner investering og arbeidsplasser, alt dette kan endres for å presse ned de økonomiske forskjellene i Norge på kort sikt. Vi kan melde Norge ut av handelsavtaler, satse på selvberging, skattelegge inntekt mye hardere (80-90 prosent marginalskatt?) og innføre en drakonisk arveavgift som rammer både familieeide bedrifter og folk flest. Det vil få de økonomiske ulikhetene ned i et land som allerede har små forskjeller. Men det vil også gjøre Norge, folk flest og de fattige fattigere. På sikt vil det kanskje til og med øke ulikheten. Poenget mitt er enkelt: Langt inn på venstresiden godtar vi økonomiske forskjeller fordi det også gir større verdiskaping og mer velferd for oss alle. Vi godtar økonomiske forskjeller fordi vi ønsker en markedsøkonomi. Det er vel omtrent det samme som Jonas Gahr Støre svarte i Klassekampen da han sa at det ikke var noe mål i seg selv å hindre folk fra å bli rike.

Er dermed økende forskjeller uproblematisk? Nei!

Norge er fortsatt et av landene med minst forskjeller i verden. Vi er også et land med høy sosial tillit. Folk stoler på hverandre. Dette er et avgjørende trekk ved Norge som vi må ta vare på. Det er neppe mulig dersom forskjellene øker kraftig. Men samtidig er det verdt å minne om at den sosiale tilliten i Norge trolig har økt i de siste tiårene, samtidig som de økonomiske forskjellene også har økt svært moderat.

Det er minst tre måter økende forskjeller kan bli et problem på:

For det første hvis flere faller utenfor, og det store flertallet rykker fra. Derfor er det avgjørende med en god skole, styrking av rus- og psykiatri, et NAV som fungerer og så videre. Dette utenforskapet kan i verste fall gi en ny, permanent underklasse.

For det andre dersom folk flest opplever stagnasjon, mens elitene og de på toppen rykker fra. I svært gode tider som Norge har hatt de siste tiårene, er det mindre viktig om forskjellene øker litt (hadde de økt mye ville det vært annerledes) fordi også vanlige lønnsmottakere får det mye bedre.

For det tredje, dersom de på toppen frakobler seg fra resten av samfunnet. Det er ikke bare et problem dersom de fattige blir fattigere, og det er ikke slik at hva de på toppen tjener er uten betydning. Særlig gjelder det dersom samfunnstoppen også melder seg mentalt ut av samfunnet og bryter de uskrevne normene som bidrar til å holde samfunnssolidariteten ved like. Det kan for eksempel skje dersom lønningene på toppen og lønningene blant vanlige folk frikobles helt.

Og da har jeg ikke en gang nevnt økende sosiale og kulturelle forskjeller som jeg mener også kan true den sosiale tilliten.

Det viktigste for å beholde små forskjeller er gode ordninger som gir utdanning til alle og et helsevesen som ikke er forbeholdt dem med god økonomi, et organisert arbeidsliv og ansvarlig lønnsdannelse, og et skattesystem som klarerer å forene behovet for å oppmuntre til arbeid og innsats med omfordeling og progressivitet.

2 kommentarer »

Støre og terrorbekjempelse

Publisert den 14.06.2017 i Blogg

Jonas Gahr Støre skriver om kampen mot terror i Dagens Næringsliv 10.06. Jeg er enig i hans hovedpoeng, både at kampen mot terror krever en systematisk satsing på politi og beredskap, at vi må holde på den liberale rettsstaten og at vi må vokte oss vel for å gi vanlige, lovlydige og fredelige muslimer skylden. Det finnes et oss og et dem, men skillet går ikke mellom muslimer og andre, men mellom de ekstreme, voldelige islamistene og oss andre, som tror på demokrati, menneskerettigheter for frihet.

Men når Støre går så tungt inn i terrordebatten, synes jeg også han burde benyttet sjansen til å si noe om sine egne standpunkter fra bare noen få år tilbake. I 2009 gikk Martin Kolberg ut og sa at radikal islamisme var en trussel. Svaret fra statsråd og stortingskandidat Jonas Gahr Støre var klart, men oppsiktsvekkende: «Radikal islam er ikke et problem i Norge i dag». Dette var mange år etter 11. september, etter bombeangrepet i London, etter Madrid. Det kan virke som om Støre lot sitt ideologiske verdensbilde veie tyngre enn realitetene. Radikal og voldelig islamisme var en trussel da, og det er en trussel nå. Siden uttalelsen var så oppsiktsvekkende, er det rart at Støre aldri har korrigert den i ettertid.

(Publisert som leserbrev i DN 14.06)

Legg igjen din kommentar »

Her er tallene venstresiden ikke vil snakke om

Publisert den 02.06.2017 i Blogg

Venstresiden vil gjerne snakke om ulikhet, men de vil ikke snakke om alle årsakene til ulikhet. En av dem er innvandring. Les hele bloggen min hos Nettavisen.

Legg igjen din kommentar »

VG: Utdanning og forskjeller

Publisert den 01.06.2017 i Artikler, Blogg

Agenda vil diskutere ulikhet, men ikke løsningene for å bekjempe ulikhet. Det er nær absurd når Marte Gerhardsen nedvurderer skolens rolle.

Marte Gerhardsens kronikk i VG (29.05) kan ikke forstås på annen måte enn at utdanning og tidlig innsats er avsporinger i debatten om hvordan vi skal bekjempe uønskede sosiale forskjeller. Det er intet mindre enn oppsiktsvekkende svakt fra en leder av en tenketank, og det går på tvers av svært solid forskning, inkludert anbefalingene i rapporten Marte Gerhardsen selv viser til.

Hver eneste høst begynner 60 000 seksåringer på skolen. De gru-gleder seg og møter opp fulle av forventning. De skal lære å lese og skrive og regne, de skal møte det norske samfunnets verdier og lære å tenke selv. For mange går det bra, men altfor mange blir hengende etter allerede tidlig i skoleløpet. Det er ikke tilfeldig hvem det gjelder. Det er rett og slett store forskjeller mellom elever fra ulike sosiale kår når det gjelder hvor godt de lykkes i utdanningssystemet. Særlig stor betydning har foreldrenes utdanningsnivå. Inntekt har mindre å si. Med andre ord er det større mulighet for at du gjør det godt på skolen hvis du har foreldre med lang utdannelse, enn hvis du har foreldre med kort utdannelse. De sosiale forskjellene ser ikke ut til å bli mindre gjennom utdanningsløpet – snarere øker de litt. Norsk skole reproduserer altså sosiale forskjeller. Om jeg hadde vært på venstresiden, ville jeg ha skrevet at klasse spiller en stor rolle for utdanningen. Jeg er ikke på venstresiden og skriver derfor sosial bakgrunn i stedet. Men at Gerhardsen ikke bare avspiser dette med en generell bisetning om gode velferdstjenester, men i tillegg nærmest driver gjøn med viktigheten av en god skole for alle, er simpelthen ikke til å tro. Mener hun det er uten betydning for forskjeller at innvandrergutten som sliter med å lære seg norsk, får hjelp og støtte fra første dag? Mener hun at forskjellene basert på foreldrenes utdanning er tilfeldige utslag – og at det ikke kan øke forskjellene?

Det er helt riktig som Gerhardsen skriver, at den norske arbeidslivsmodellen med utstrakt samarbeid og sentralisert lønnsdannelse, bidrar til å holde lønnsforskjellene nede. Blant annet derfor er den norske modellen bra. Men det er jo ikke dermed uviktig hvem som har mulighet til å nå hvor i arbeidslivet, om også barn av foreldre med kort utdannelse kan bli direktører, sivilingeniører, arkitekter eller lektorer, om de ønsker og vil.

Det hele blir enda mer merkelig når man faktisk leser rapporten som Gerhardsen baserer mange av innleggene sine på. I OECD-rapporten In it together: Why less inequality benefits all (2015) som Gerhardsen lenker til, er ett av hovedpoengene at underinvestering i utdanning fører til samfunnsøkonomisk tap fordi barn og unge fra underpriviligerte grupper ikke får utnyttet sine ferdigheter. Og det dreier seg ikke bare om tilgang til barnehage og skole, nei, som rapporten understreker: «but even more importantly, the quality of education» (s. 80). Altså utdanningskvalitet. Nettopp derfor er videreutdanning av lærere viktig, nettopp derfor er tidlig innsats viktig, nettopp derfor er en kunnskapsskole som ikke bare når de med god råd og velutdannede foreldre, helt avgjørende. Noe av det samme var faktisk poenget til amerikanske Raj Chetty som Agenda inviterte i fjor for å snakke om ulikhet. Akademikeren, som også ga råd til president Obama, brukte i sin presentasjon svært mye tid på nettopp utdanning og på skolekvalitet. Hvorfor? Agenda var opptatt av å få frem at han kritiserte økt ulikhet. De syntes mindre opptatt av å få frem at han også var opptatt av å bekjempe økende ulikhet, og da først og fremst viste til utdanningssystemets avgjørende rolle.

I det hele tatt har Agenda kjørt seg inn i et temmelig monomant spor i ulikhetsdebatten, og det virker for å være helt ærlig som om de er mer opptatt av å drive valgkamp for Arbeiderpartiet enn av å drive tenketank. Men vi har allerede AP til å drive valgkamp for AP. Agenda vil snakke om ulikhet, men kun om arbeidsliv og skatt. Både arbeidsliv og skattesystem er viktig for små forskjeller, men det er i høyeste grad også innvandring og utdanningssystemet vårt. Når en av de største driverne av økt ulikhet er innvandring, og en av de viktigste verktøyene vi har for integrering er skolen, er det påfallende at akkurat dette går under tankesmiens radar. Det er for øvrig ingenting som tyder på at Agenda ønsker å bruke skattesystemet til mer utjevning eller på at den norske samarbeidsmodellen har svekket seg

Høyres fire hovedsaker ved dette valget er forsvar og beredskap, et helsevesen som gir hjelp når du trenger det, flere jobber og en kunnskapsskole for alle. Tre av de fire hovedsakene er avgjørende for å motvirke skadelige sosiale forskjeller. Fordi levealderen mellom en rus- og psykiatripasient og oss andre, er 20 år. Fordi forskjellen i karaktersnitt i matematikk mellom barn av høyt- og lavt utdannede foreldre er en og halv karakter, og fordi deltagelse i arbeidslivet er den sikreste måten å bekjempe langvarig utenforskap på. Forskjellsdebatten er viktig, ikke minst for et konservativt parti som er opptatt av trygghet, verdiskaping og stabilitet, men vi kan ikke ukritisk importere debatten fra USA og anta at den passer like godt her. I USA har reallønnsveksten for middelklassen stått stille i flere tiår, i Norge har folk flest fått mye bedre økonomi. Nå går også arbeidsledigheten ned og det skapes flere nye jobber. Samtidig er det tegn til at forskjellene øker mellom middelklassen og de som faller utenfor. En nylig rapport fra Frisch-senteret peker på at personer født inn i en familie lavest på inntektsstigen har hatt en svakere utvikling i inntekt, sysselsetting, utdanningsnivå og familieforhold enn resten av befolkningen. Forskerne mener at økt tilgang til utdanning for alle har bidratt til utjevning mellom grupper med ulike evner, men også at utdanning er blitt stadig viktigere for å lykkes i arbeidslivet. Da er verken tidlig innsats, videreutdanning for lærere, høyre forventninger til hver enkelt elev eller ekstra innsats for de elevene som trenger det mest, en digresjon i ulikhetsdebatten. Det er faktisk kjernen.

Innlegget stod på trykk i VG.

Legg igjen din kommentar »

AP går mot venstre

Publisert den 03.05.2017 i Blogg

Marte Gerhardsen er opptatt av å fri til KrF, og mener Ap på sitt landsmøte gikk mot sentrum. Men de gikk snarere til venstre.

Marte Gerhardsen representerer en tenketank på venstresiden og ikke Arbeiderpartiet som sådan. Allikevel illustrerer VG-innlegget hennes godt hvorfor og hvordan sosialdemokratiet og kristendemokratiske ideer skiller seg fra hverandre. Gerhardsen er opptatt av å fri til KrF. Derfor mener hun at Ap på sitt landsmøte gikk mot sentrum. Men på flere sentrale områder gikk Ap snarere til venstre:

Arbeiderpartiet vil nå gi kommunene en vetorett i spørsmålet om å opprette friskoler. Det er ikke bare stikk i strid med forlik partiet tidligere har vært med på, men også et brudd på en helt sentral del av begrunnelsen for friskoler. Det betyr at for eksempel kristne friskoler som i dag kan få godkjenning etter en helhetlig vurdering (hvor for øvrig også hensynet til den offentlige skolen er viktig) i fremtiden vil være helt avhengige av det politiske flertallet i kommunestyret. Men tanken bak friskolene er nettopp at foreldre, innenfor rimelige grenser, skal ha mulighet til å velge et annet livssynsalternativ enn den offentlige skolen for sine barn. Arbeiderpartiet går klart til venstre.

Arbeiderpartiet vedtok en ny politikk for likestilling i religiøse trossamfunn. Likestilling er en sentral verdi og en kamp det er verdt å kjempe, men et annet viktig prinsipp er at det sivile samfunn og trossamfunn ikke er underbruk av staten – ei heller når staten har gode intensjoner. Ap går mye lenger enn tidligere i å ville gripe inn i religiøse samfunns indre liv, et klart steg mot venstre.

Arbeiderpartiet ikke bare fortsetter, men forsterker sin teknokratiske linje i gen – og bioteknologipolitikken, for eksempel gjennom å insistere på at screening av fostre bør gis til absolutt alle mødre.

Arbeiderpartiets landsmøte synliggjorde et typisk syn for Arbeiderpartiet og venstresiden som står i kontrast til både kristendemokratisk, liberal og konservativ tankegang: Tendensen til å se på stat og samfunn som utbyttbare størrelser, og dermed en vilje til å sette det sivile samfunnet under både staten og politikken.

Også på andre områder gikk Arbeiderpartiet klart til venstre: De skjerpet retorikken kraftig mot private barnehager, lovet å reversere allerede gjennomførte kommunesammenslåinger og sette en stopp for moderniseringer av offentlig sektor, som for eksempel samferdselsreformene som alle de fire samarbeidspartiene har stått bak.

Marte Gerhardsen bruker mye tid på å bortforklare Arbeiderpartiets vedtak om å fjerne K-en for kristendom i KRLE-faget. Hun mener andre saker enn selve navnevalget er viktigere for KrF. Det er nok riktig, men da er det nok enda mindre betryggende at mens Arbeiderpartiet til nå av taktiske hensyn har latt være å kritisere KRLE særlig hardt, har partiet vært svært kritiske til et av KrFs andre, viktige gjennomslag: At alle lærerstudenter skal få økt kunnskap om religion, livssyn og etikk (RLE), noe som ikke minst er viktig i et mer flerkulturelt samfunn.

Basert på Arbeiderpartiets kraftige kritikk av dette må vi bare anta at også det vil bli fjernet, sammen med K-en, med en ny regjering som har tyngdepunktet til venstre.

Trykket i VG.

Legg igjen din kommentar »

Alle skal med

Publisert den 05.04.2017 i Blogg

En ting er at eiendomsskatten går direkte på boligen til folk, noe annet er skattens sosiale profil. Venstresiden snakker alltid om å beskatte dem som har mest, men sannheten er at de store inntektene må komme fra vanlige folk. Derfor vil skatte- og avgiftsøkninger nesten alltid ramme vanlige folk. Det gjelder særlig eiendomsskatten rett og slett fordi det ikke alltid er en automatisk sammenheng mellom hvordan man bor og hva man har i inntekt. Vanlig skatt på lønn blir høyere jo mer du tjener, eiendomsskatten rammer alle helt uavhengig av hva de tjener.

Et godt eksempel er Bodø kommune hvor alenemoren Hege opplevde at eiendomsskatten gikk fra 0,- til 28 000,- over natten! Som hun sier:

– At jeg må selge huset er den ytterste konsekvensen. Det er over 2000 kroner mer i måneden for meg i utgifter. Om man kunne delt det på to hadde det vært en ting, men jeg er faktisk alene. Det er en grense for hva som går, sier 42-åringen oppgitt.

Alle skal med, sier Arbeiderpartiet. Det gjelder også når skatteregningen skal betales. Partiet har lovet å øke skatter og avgifter med 15 milliarder kroner i neste periode. En del rammer norske arbeidsplasser, resten av skatteregningen sendes direkte til vanlige familier.

Legg igjen din kommentar »

Liberal statstvang revisited

Publisert den 04.02.2016 i Blogg

For ti år siden skrev jeg et innlegg — Liberal statstvang — om statsstøtte og det sivile samfunn. Der skrev jeg bla:

Hvis statsstøtten blir til en belønningsordning for holdninger som politikerne liker, så er vi på vei mot det som bare kan beskrives som autoritær liberalisme. Prinsippet som råder er at du kan mene hva du vil, og få støtte for alt, så lenge du har liberale standpunkter. En slik holdning er et angrep på ethvert prinsipp om frie organisasjoner og fri meningsdannelse.

Det er en kjent taktikk fra regimer som vi ikke liker å sammenligne oss med, at pengestrømmen styres mot dem som snakker regimet etter munnen. Derfor er og blir jeg dypt skeptisk til alle forslag som kobler politiske standpunkter direkte til forslag om støtte/ikke-støtte.

Men betyr det at politikere aldri kan kutte støtten til noen organisasjoner da? Da regjeringen foreslo å kutte informasjonsstøtten, mente flere organisasjoner at det nærmest var et forsøk på knebling. Er det slik at ingen organisasjoner som har kritisert makthaverne noensinne kan få redusert støtten sin? Blir det autoritær liberalisme av slikt?

Nei.

Men det generelle prinsippet burde være at støtteordninger er åpne for alle, gjennomsiktige og bygget på (rimelig) klare kriterier. Det er selvfølgelig også politisk skjønn involvert, men dette skjønnet må brukes med omhu. Det er for eksempel mindre problematisk å foreslå et kutt til alle, enn å foreslå et kutt til en organisasjon. Like avgjørende er faktisk begrunnelsen. Å kutte for å spare penger, omdisponere, fordi det ikke er en offentlig oppgave e.l. er generelle begrunnelser. Å kutte fordi en organisasjon mener noe man er uenig i, er en farlig vei å gå.

1 kommentar »

Samfunnet har skylden

Publisert den 03.02.2016 i Blogg

«All right, it’s a fair cop, but society’s to blame.» Monty Python

Jeg liker internrevisjonen i Aftenposten hvor Jan Arild Snoen kritiserer høyresiden fra høyre, mens Andreas Halse kritiserer venstresiden fra venstre. I dagens innlegg tar Halse for seg venstresidens syn på kriminalitet og legger særlig vekt på at gjerningsmannen får mer oppmerksomhet enn offeret. Han mener det kan skyldes at venstresiden legger større vekt på sosio-økonomiske bakgrunnsvariabler (altså hva slags bakgrunn du har) enn høyresiden, men minner om at også ofrene for kriminalitet i større grad er fra dårlige kår.

En av grunnene til at jeg liker spalten er det Halse gjør i denne teksten. Han vrir litt på venstresidens standpunkt, og får dermed frem at også omtanke for offeret — og kanskje et standpunkt om strengere straffer — kan begrunnes med venstresidens klasseperspektiv. Samtidig tar han for lett på hvor grunnleggende dette standpunktet er på store deler av venstresiden. For å si det litt enkelt er jo hele sosialismen bygget på ideen om at man kan endre mennesket gjennom å endre økonomien. Urettferdighet og urett har opphav i objektive klassemotsetninger som igjen skyldes økonomiske forhold. En viktig begrunnelse for straff som straff er jo nettopp at den enkelte har et ansvar (nærmest) uavhengig av sin sosio-økonomiske bakgrunn. At du er fattig, har hatt en vanskelig oppvekst etc. gir ikke ansvarsfritak, selv om det selvfølgelig kan forklare hvorfor du ble kriminell.

Hvis venstresiden skulle tonet ned sosial bakgrunn som forklaring, ville det vært mer enn en politisk justering. Det ville vært et jordskjelv.
 

 

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: Kjære hvite, heteroseksuelle mann

Publisert den 14.06.2015 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver tredje uke på baksiden av Morgenbladet.

Kjære hvite, heteroseksuelle mann

Som en hvit, heteroseksuell mann til en annen skriver jeg til deg. Som hvit, heteroseksuell mann er jeg selvfølgelig ikke stolt av å være hvit, heteroseksuell mann (såpass har jeg lært), men siden jeg heller ikke skammer meg nevneverdig, så skriver jeg dette åpne brevet.

Kjære hvite, heteroseksuelle mann.

Det har vært litt av en reise!

Siden de første krønikene i den vestlige sivilisasjon har vi spilt hovedrollen. I Iliaden sloss vi for ære, men viste også våre myke sider. Grekerne hadde selvfølgelig sine sidesprang av ikke-hvit-heteroseksuell-mann-art, men like fullt var det vi som la grunnlaget for Vestens filosofi – og for vår frihetstradisjon. Ja, faktisk vil jeg hevde at hvis man ser på historien, så har få bidratt like mye til vår kultur som nettopp oss. Gjennom filosofi, politikk, poesi, romaner, malerier, oppfinnelser og oppdagelser. Kunne andre i teorien bidratt? Ja, selvfølgelig. Men det var vi – hvite, heteroseksuelle menn – som gjorde det.

Vi har med rette vært stolte av alt vi har bidratt til: Av våre samfunn, vår historie og våre fremskritt.
Kjære hvite, hetero­seksuelle mann.

Det har ikke vært uten gnisninger oss imellom. Slik det er når menn samles. Det har vært forskjellige ideologier, forskjellige religioner og forskjellige nasjoner. Noen av oss har vært adel, andre allmue. Noen har vært rike, andre fattige. Noen har eiet, andre har solgt sin arbeidskraft. Men vi tilhørte i hvert fall samfunn som ga mening på sitt vis, og i kraft av selve det å være hvit, heteroseksuell mann hadde vi en posisjon. Selv de av oss som ikke var rike eller adelige, hadde en trygghet og en fast rolle i vårt kjønn. Vi var familieoverhoder og brødvinnere, slik det hadde vært i generasjon etter generasjon. Så gikk det raskt nedover.

Vi var stolte av sivilisasjonen vi hadde skapt, på tross av dens feil og mangler. Vi var stolte av ideene, lovene, tradisjonene og kunsten. Men så kom anklagene om at vi også hadde skapt ulikhetene, urettferdighetene, våpnene og krigene. De siste hundre årene har det vært et opprør mot det etablerte. Og det etablerte var oss. Der det før var beundring, kom nå kritiske spørsmål støttet av kritisk teori. Vi ble fortalt at vi burde skamme oss over noe av det vi var mest stolte av. Vi var oppdagere og opplysere! Vi ble imperialister, undertrykkere, rasister, reaksjonære og kvinnehatere.

Hierarkiet ble angrepet igjen og igjen. På de hundre årene fra 1913 til 2013 gikk kjønnsrollemønstrene gjennom en radikal endring. Synet på rase likeså. Vår stolte heterofili fikk vi lenge beholde ubesudlet. Så ble den heteronormativ. Det gikk fort: I Irland ble homofili avkriminalisert tidlig på 1990-tallet. Denne uken sa de ja til homofile ekteskap.

Kjære hvite, heteroseksuelle mann.

Det kanskje fremste tegnet på vår tilbakegang er at vi nå anses som en sutrete gruppe. Vi er blitt lik dem som engang utfordret oss. «Å nei, ikke enda en såret, hvit heteroseksuell mann», skrev den svenske komikeren Jonas Gardell om Karl Ove Knausgård. «Herregud, vi har allerede en masse menn i Sverige det er veldig synd på. Vi trenger ikke importere en til fra Norge!» fortsatte han.

Og vi tar oss nær av det. Det sies ting om hvite, heterofile menn som man ikke ville sagt om noen annen gruppe i verden. Bytt ut ett av ordene med et annet: Hvit med svart, mann med kvinne eller homofil med heterofil. Eller bytt ut alle: «Å nei, ikke enda en såret, svart, homofil kvinne. Vi har allerede en masse svarte kvinner i Norge det er synd på, vi trenger ikke importere en til.» Det er slikt bare hvite, heterofile menn kan tillate seg å si. Unnskyld, kunne tillate seg å si.

På en måte har vi kooptert den samme retorikken som de kritiske bevegelsene i mange tiår har brukt mot oss. Nå er vi de misforståtte, dem som blir tilsidesatt og diskriminert. Å, hvite, heteroseksuelle mann, så lavt har du sunket.

 

Men kjære hvite, heteroseksuelle mann…

forstår du ikke at nettopp dette er lyspunktet! Vi angripes fordi det ikke er over ennå, fordi vi fortsatt er og har makten. Du føler deg kanskje ikke slik, men du er medlem i en av verdens mest vellykkede klubber. Vår suksess er så normal at de knapt orker å lage konspirasjonsteorier om oss. Hvis en jøde styrer en medie- eller finansbedrift, settes konspirasjonskvernen i gang. Når et massivt antall av oss gjør det samme, er det business as usual.

 

Kjære hvite, heteroseksuelle mann.

Frykt ikke. Løft hodet. We’ve still got it! Det er fortsatt litt kraft igjen i den slappe, hvite, heteroseksuelle kroppen her.

2 kommentarer »

VG: Skolen gjør en forskjell

Publisert den 04.06.2015 i Artikler, Blogg

Skolen gjør en forskjell

Skolen gjør en forskjell. Den skal gjøre en forskjell. Da må vi også vite hvor skoen trykker.

Av Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister (H)

Vi står midt oppe i en ideologisk krig om skolen, mener VGs kommentator Shazia Sarwar. I så fall er hun selv en ivrig deltager.

Jeg har et enkelt utgangspunkt i skolepolitikken: Hver høst begynner 60 000 seksåringer i skolen. Vi som samfunn har gitt hver av disse barn ett klart og tydelig løfte: Etter ti år med skolegang skal du ha fått med deg den verktøykassen du trenger for å klare deg resten av livet. Både i form av utdannelse og dannelse, enten du vil bli ingeniør eller helsefagarbeider. Uansett hvor du kommer fra, hvordan du har det hjemme eller hvor dine foreldre kommer fra, så skal du få utnytte dine evner og talenter. Det er vår vakreste idé, men også vår største utfordring. Fordi for altfor mange barn blir dette ikke en realitet.

Vi har en sterk grunnmur i norsk skole, og derfor er mye bra. Men likevel er det flere ting som må bekymre oss: Barn som faller fra og blir hengende etter, manglende utfordringer for de flinkeste, mobbing og uttrygghet. Der er jeg enig med Sarwar.

Det jeg sliter med å forstå, er hvorfor hun mener at vi bør være ekstra bekymret for barna i Oslo-skolen. Som en by i kraftig vekst, med flere barn med minoritetsbakgrunn og flere nyankomne innvandrere enn noen annen kommune, har Oslo spesielle utfordringer. Svaret fra Oslos politikere har ikke vært å peke på omstendighetene eller skylde på statistikken som sier at barn av minoritetsforeldre har større risiko for å bli hengende etter.
Svaret har vært høye ambisjoner for hvert enkelt barn. Betyr det at vi bør slutte å diskutere Oslo-skolen? Selvfølgelig ikke. En by som Oslo må alltid strebe etter å bli bedre. Men debatten blir ensidig og virkelighetsbeskrivelsen av skolen tror jeg er ganske fjern fra mange foreldres og elevers opplevelse. Min største bekymring i skolen er alle de kommunene som ikke tar grep, som ikke stiller høye krav og som ikke driver med systematisk skoleutvikling.

Og vi deltar ikke i PISA-undersøkelsen for å vinne. Det er ikke et slags internasjonalt mesterskap i skole, men vi sammenligner oss med andre land for å finne ut hvor vi kan bli bedre og for å lære. Verken PISA eller de nasjonale prøvene kan pugges, slik enkelte later til å tro. De sjekker ferdigheter som lesing og regning, ikke oppgaver man kan løse ved å lære seg svarene utenat.

Et slagord jeg har sett flere steder er at ”det som virkelig teller, kan ikke telles”. Vi verken kan eller bør forsøke å måle eller telle alt i skolen. Det er X-faktorer på enhver skole som ikke lar seg fange i et skjema. Men systematisk arbeid over tid kan heve kvaliteten. For det teller hvor mange som kan lese og skrive. Det betyr noe hva slags resultater elevene får i matematikk, hvor mange lærere som mangler fordypning og hvor mange som blir mobbet på skolen. Vi måler for å få vite hvor de største utfordringene er.

Når de svakeste fylkene har nesten 30 prosent av elevene på nivå 1 i lesing på 5. trinn, betyr det at de har gått fem år på skole uten å lære seg å lese skikkelig. Vi vet at mellom 15 og 20 prosent av elevene går ut av grunnskolen med svært svake leseferdigheter. Det er barn som vil slite med å ta videre utdanning, som har høyere risiko enn andre for å falle utenfor. Det handler om løftet vi ga dem da de startet på skolen, et løfte vi ikke oppfyller. Og dét teller faktisk veldig, veldig mye.

Skolen gjør en forskjell, men vi må strekke oss enda lenger. Regjeringen har tre hovedsatsinger for vår skolepolitikk: Kunnskap, læreren og trygghet.

– Vi tviholder på kunnskapsskolen hvor elevene lærer det de skal. Vi satser på fagene og innholdet i dem i stedet for en lengre skoledag, som jeg frykter vil trekke ressurser ut av den vanlige skolen. Vi forsterker særlig innsatsen i realfag og lese- og skriveopplæringen.

– Læreren er avgjørende for en bedre skole, og for å stille krav til hver enkelt elev. Vi styrker grunnmuren i skolen gjennom en ny, femårig masterutdanning og faglige påfyll gjennom karrieren. Lærerne skal ikke detaljstyres, men møtes med tillit og høye forventninger. Samtidig utfordrer det profesjonen til å sette sine egne faglige standarder og ha høye ambisjoner for hver enkelt elev.

– Alle elever skal være trygge på skolen. Derfor trapper vi opp kampen mot mobbing, og arbeidet med det psykososiale miljøet på skolen, blant annet med flere helsesøstre.

VGs kommentator mener vi har en ”ideologisk krig i skolen”. Jeg er uenig. Vi hadde en ideologisk krig om skolen i Norge. Den forsvant midt på 2000-tallet da Kristin Clemet var kunnskapsminister, og parti etter parti måtte krype til korset og innrømme at de hadde nedprioritert kunnskap i skolen. Jeg ønsker velkommen en debatt om høye ambisjoner i skolen, og om balansen mellom styring og profesjonsansvar, men jeg mener ideologisk krigsretorikk og påstander om at motparten kun er opptatt av Pisa-resultater og økonomi, neppe bringer oss i riktig retning.

På trykk i VG 3.06.15

 

 

 

 

 

 

 

 

2 kommentarer »