Abonner via RSS eller E-post

Frihet for Loke

Publisert den 20.01.2015 i Blogg

I en artikkel i Nordens desidert beste avis, Weekendavisen (dessverre ikke på nett), skrives det om den danske høyresidens reaksjoner etter terrorangrepet i Paris. Det er bekymringsfull lesning. Fra flere miljøer kommer det krav om at islamistiske ekstremister må miste sine borgerrettigheter, og at vi nærmest må innføre krigens rettsregler. Det er viktig å understreke at dette ikke kommer fra offisielt partihold, med unntak av fra Dansk Folkeparti, og debatten har tydeligvis vært heftig. Blant annet har tidligere Cepos-jurist Jacob Mchangama tatt kraftig til motmæle.

Et av innleggene som fremheves er skrevet av presten og debattøren Kathrine Lilleør. Hun skriver blant annet:

«Din og min fjende. Fjenden findes ikke kun i Syrien. Fjenden findes også i Paris. Og her.

Konsekvens: ”Frihed for Loke såvel som for Thor”, gælder kun i gode tider. Når Loke fører krig, må hans frihedsrettigheder nødvendigvis indskrænkes. Ekstremistiske muslimer bør herefter ikke kunne forvente, at de demokratiske frihedsrettigheder gælder i ligeså udstrakt grad for dem, som den har været gældende hidtil.

Frihed for Loke gælder kun i fredstid.»

Det er en forskjell på krig og fred, men det betyr ikke at rettsstatens prosedyrer og borgernes grunnleggende rettigheter kan oppheves etter eget forgodtbefinnende. Selvfølgelig skal vi ta opp kampen mot ekstremister, og innenfor rettsstatens rammer skal politiet overvåke og følge miljøene nøye, men i det øyeblikket vi begynner å innskrenke borgernes rettigheter i fredstid har vi begynt på en farlig vei. Selv om disse borgerne er ekstremister.

 

 

Legg igjen din kommentar »

To anbefalte innlegg

Publisert den 15.01.2015 i Artikler, Blogg

To innlegg denne morgenen. Det første mest fordi jeg er enig med Roy Jacobsen og jeg liker ham som forfatter. Han fanger også opp den uklarheten som preget sosialdemokratiske svar de første dagene. Klippet hos VG.

Men dagens desidert mest interessante innlegg til frokost er Bjørn Stærk i Aftenposten. Med et enkelt, men uhyre effektivt grep setter han terroraksjonen i Paris inn i sin rette kontekst: Ikke som en kamp mot ytringer eller et innlegg i debatten om ytringsfrihetens grenser, men som en del av en global, radikal og ekstrem islamistisk terrorkampanje — en kampanje som mange muslimer blir ofre for hver eneste dag.

Legg igjen din kommentar »

VG: Hverdagen etter Charlie

Publisert den 14.01.2015 i Artikler, Blogg

Jeg har skrevet en kronikk i VG sammen med Kjell Ingolf Ropstad, KrF, Abid Q. Raja, Venstre og
Solveig Horne, Frp.

Kan ytringsfriheten brukes til å krenke? Ja. Kan ytringsfriheten brukes til å såre? Ja. Kan vi – med hånden på hjertet – si at enhver ytring er verdifull og bidrar til å fremme en opplyst og demokratisk samtale? Nei.

Vi kan heller ikke sikre at ytringsfriheten aldri benyttes uanstendig eller at ytringene aldri rammer de svake blant oss. Ingen slik garanti kan gis. Men det vi kan si er dette:

Ytringsfriheten er et fundament for maktkritikk. Den gir muligheten til å avsløre makten og stille autoriteter til ansvar, enten de er verdslige eller religiøse.

Min sannhet kan være din løgn

Ytringsfriheten er ikke fri for omkostninger. Den krever noe av oss som borgere og samfunn. En offentlig debatt kan bli polarisert og bitter. Noens autoriteter kan være andres helligdommer. Min sannhet kan være din løgn. Ytringsfriheten krever en aksept – ikke for innholdet i en hver ytring, for da blir den demokratiske debatten meningsløs – men aksept for retten til å ytre.

I kjølvannet av de barbariske angrepene mot de ansatte ved Charlie Hebdo ser vi også at ytringsfriheten krever noe mer enn en aksept. Den krever at vi alltid forsvarer retten til å kritisere, og, ja, krenke, selv om hver av oss isolert sett kan finne ytringen usmakelig.

Vår ytringsfrihet hviler på at vi innser at provokasjonene har en verdi og må forsvares – ikke bare aksepteres – når grunnleggende verdispørsmål settes på spissen.

Ansvar, anstendighet og verdien av redigerte debattflater er det ingen som bestrider. Ei heller at normal høflighet er en ledesnor også i samfunnsdebatten. Det vi diskuterer er, spissformulert, ikke om en norsk publikasjon skal åpne alle sluser og sette hva som helst på trykk når som helst. Den slags standpunkt er en stråmann. Men angrepene i Paris setter selve det grunnleggende prinsippet på spissen: Er det en rett å kunne krenke? Er det en rett å latterliggjøre det som for andre er hellig?

Svaret er ja. Punktum.

Uforpliktende Støre

Det finnes en tid for nyansene, det grå mellom svart og hvitt. Men nå er det tid for klare ja og klare nei. Nyanser er viktig, men når myndighetene skal nyansere er dett lett å gå seg vill.

Jonas Gahr Støre vil forsvare ytringsfriheten, men han vil ikke forsvare blasfemi helt konkret. Det er mulig resonnementet står seg intellektuelt, men det blir lett mindre forpliktende å forsvare en abstrakt rett snarere enn dens konkrete uttrykk.

Tilsvarende så vi i 2006. Den rødgrønne regjeringen var opptatt av å få frem at staten ikke var ansvarlig for trykkingen av Jyllandspostens karikaturer. Ansvaret lå hos en liten kristen avis, Magazinet. Etterlatt inntrykk ble kanskje at Norge som stat ikke var ansvarlig, men også at én publikasjon og én redaktør måtte bære byrden alene. Ingen ville være solidarisk ansvarlige – heller ikke myndighetene hvis viktigste jobb er å sikre nettopp ytringsfriheten for alle aktører i Kongeriket.

Som politikere må vi forstå vår rolle. Vi deltar stadig i debatter om hvorvidt en ytring er god eller dårlig, og noen ganger om en ytring er smakfull, uanstendig eller upassende. Men vi er også myndighetspersoner, og når våre grunnleggende verdier angripes er det vår jobb å slå ring om selve retten til å ytre.

Redaksjonen i Charlie Hebdo er nådeløs i sin maktkritikk. Gjennom hele sin historie har de utfordret etablerte ideer innenfor politikk, finans og religion – inkludert islam. Ytringsfrihetens grenser tillater å krenke. Det betyr likevel ikke at det er noe mål å krenke mest mulig til enhver tid, men noen ganger er det nødvendig.

Øverlands nyttige maktkritikk

Da Arnulf Øverland holdt sitt berømte foredrag – «Kristendommen – den tiende landeplage» i 1931 – ga det sterke reaksjoner. Øverland ble anklaget for blasfemi og brudd på straffeloven. Etter selv å ha ført saken i rettsvesenet ble han frikjent. Budskapet var innenfor ytringsfrihetens grenser. I historiens etterpåklokskap var Øverlands maktkritikk nyttig for den norske kirkebevegelsen til tross for at mange opplevede ytringen som krenkende.

Religionsfrihet er en fundamental rettighet i et liberalt demokrati. Likeledes er religionskritikk en fundamental del av ytringsfriheten. Når tegnere karikerer Profeten vil mange muslimer oppleve å bli krenket og såret. Det eneste svaret er likevel å forsvare ytringsfriheten. Det verste svaret er vold, terror og ekstremisme.

Våre reaksjoner etter terrorangrepet på Charlie Hebdo vil være med å avgjøre hvor grensene for ytringsfriheten vil gå i fremtiden. Alle som uttrykker seg krenkende må ha et bevisst forhold til en slik uttrykksform, men vi vil alltid forsvare retten til å utøve religionskritikk. Slik kan vi bevare ytringsfriheten i dagens form.

Legg igjen din kommentar »

Plikt til å krenke?

Publisert den 13.01.2015 i Blogg

Etter angrepene i Paris er vi alle Charlie, så lyder omkvedet. Men hva innebærer egentlig det? En aksept for satire? En aksept for satire i Frankrike, som jo har en lang og stolt tradisjon for den slags (som det hele tiden understrekes)? Et moralsk pålegg om å krenke og såre hverandre så mye som mulig?

Jeg kommer til problemstillingen med to anekdoter fra mitt eget liv.

Da jeg var liten leste jeg bladet Pyton. Noen husker det kanskje. Det var der Frode Øverli, blant svært mange andre, fikk publisert noen av sine første streker.

Jeg kommer fra en kristen familie, og har selv vært aktiv i kristent ungdomsarbeid. Pyton var, hva skal vi si, relativt lite kristelig. Det dreide seg ikke bare om underbuksehumor (som min far, ungdomsskolelæreren, omtalte det som), men om til dels grov og spottende satire. Jeg husker spesielt en historie hvor en ung kvinne hadde sex med en mann. Det avsluttende bilde var av stallen i Betlehem på selve julekvelden, og den samme kvinnen som åpenbart fortalte mannen sin en skrøne om en engel, graviditet som følge av Guds vilje, at hun var jomfru etc. Pyton gjorde narr av en av de mest sentrale og vakreste tankene i kristendommen, nemlig at Gud ble menneske. Poenget var verken særlig intelligent eller veldig morsomt. Det syntes jeg heller ikke da.

Som redaktør og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Minerva måtte jeg hele tiden ta avgjørelser om hva som skulle trykkes og ikke trykkes. Jeg var, og er, svært skeptisk til bruk av banning og skjellsord i tekstene. Ikke fordi jeg blir spesielt støtt av å se det ikke-medisinske navnet på det kvinnelige kjønnsorganet på trykk, men fordi jeg oppfattet det som vulgært og unødvendig. Jeg ville at Minerva heller skulle være litt snerpete enn frivolt.

Retten til å krenke innebærer ingen plikt til å krenke. Snarere tvert i mot. Ytringsfrihet — som all frihet — innebærer at man må stå til ansvar for sine egne handlinger, med den forpliktelse til å reflektere som følger med. Ytringsfriheten som demokratisk rettighet hviler på en individuell rett, men støttes samtidig opp av den demokratiske demokratiske infrastrukturen, herunder redigerte medier og normal anstendighet. Dette er mitt utgangspunkt til hverdags, for å si det slik. Jeg forstår rent kognitivt verdien av å f.eks. kritisere religioner fordi de representerer makt, men har følelsesmessig aldri følt noen glede i å tråkke på det som av andre oppfattes som hellig.

Men dette er ikke hverdagen. Tolv mennesker er myrdet.

Det er en tid for alt, står det i Bibelen. Dette er tiden for å stå opp for den grunnleggende retten til å krenke, og i disse dager innebærer det også et aktivt forsvar for ytringer vi ellers kunne funnet usmakelige eller unødvendige. I møte med krefter som myrder tolv mennesker på grunn av en tegning, holder det ikke med slapp toleranse, det er ikke tilstrekkelig simpelthen å godta retten til å trykke. Vi må aktivt forsvare den, ikke abstrakt, men de faktiske, konkrete ytringene som kostet tolv mennesker livet.

 

 

 

 

2 kommentarer »

Kjøp spalteplass

Publisert den 06.01.2015 i Blogg

Det går ikke an å kjøpe redaksjonelt innhold i medier i Norge. Foreløpig. Men du kan gjøre det nestbeste: Kjøp en meningsmåling og få ukritisk journalistikk med på kjøpet.

Jeg har skrevet om dette før, og i går gikk Klassekampen på limpinnen igjen. Jeg forstår at Klassekampen er venstresidens dagsavis, ja, jeg liker avisen delvis nettopp på grunn av det gode kommentarstoffet. Men det er like fullt først og fremst en avis, og en avis bør behandle målinger som er kjøpt og betalt med den største varsomhet, enten de kommer fra NHO eller UNIO (som i dette tilfellet). Det er flere usikkerheter knyttet til slike målinger, og i bloggposten jeg nevner over har jeg nevnt et par. I dette tilfellet NHO Service og Sykepleierforbundet som begge har bestilt målinger om konkurranseutsetting — og fått vidt forskjellig resultat. Sjokkerende! Det er velkjent at en rekke faktorer, som spørsmålets ordlyd, også vil påvirke svarene. Dessuten er det nesten umulig å si noe vettug om en enkeltstående måling. Gode målinger, som YS’ arbeidslivsbarometer, gjentas år etter år.

Det er ikke rart at UNIO ønsker å få meningene sine på trykk, og et redaksjonelt oppslag er bedre enn et leserbrev. Det er mer merkelig at avisene, i dette tilfellet Klassekampen, så ukritisk hopper på.

DN har også skrevet om dette i dag.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: All things must pass

Publisert den 25.11.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet.

Alt er forgjengelig

Mono no aware. Japanerne har et vidunderlig uttrykk. Hver vår blomstrer kirsebærtrærne og japanerne samler seg for å feire. De vakre hvit-rosa blomstene står bare i noen få, stakkarslige uker. Så er det hele forbi. Mono no aware er vissheten om alle tings forgjengelighet, og den melankolien man føler ved selve det at skjønnhet blomstrer og så visner hen. Det fyller oss både med en glede over at vi får overvære det vakre mens det finnes, men samtidig med vemod over at det ikke vil vare. Mono no aware.

All things must pass, het det, litt mer likefremt, hos George Harrison.

Jeg tenkte på det nylig da jeg leste at Oslo kinos program ikke lenger vil være å finne i Aftenposten. Jeg hadde ikke lagt merke til det selv. For lenge siden begynte jeg å sjekke kinoprogrammet og bestille billetter på en app. Allikevel ble jeg litt vemodig. Det var nok et steg på veien mot en verden som jeg vet kommer, men som jeg ikke er helt sikker på om jeg vil like så godt.

Jeg vet at de neste årene vil bli en uendelig rekke nyheter av samme art. Slik hattemoten for herrer og jukeboksen ble borte, slik vil snart den siste videokiosken bli lagt ned, den siste bli CD-en solgt og – kanskje – den siste papiravisen bli lest.

Åh! Papiravisene! Jeg kan skumme mine nyheter på mobiltelefonen, bla i utgaver på Ipaden, men det jeg liker med papiravisene er noe mer enn innholdet. Jeg liker den lille turen ut på trappen for å hente dem om morgenen. Jeg liker å sortere bilagene på lørdag til akkurat den rekkefølgen jeg vil lese dem i (Lørdagsbilaget til DN og Klassekampens litteraturbilag til slutt). Jeg liker å vaske vekk trykksverten fra fingrene etterpå.

Tilsynelatende er det små, uviktige vaner og rutiner, men livet består av slike. Og når de samles og forsterkes – når vi alle sammen har de samme vanene og rutinene – utgjør det intrikate og kompliserte mønstre som vever de tradisjonene som binder et samfunn sammen.

Nostalgi som automatisk respons-stimuli på minner fra tidligere tider er dypt menneskelig. DeLillos har gjort en karriere på slike minner (og før var det faktisk morsomt med sne). Det er isen som forbindes med sol og sommer, sangen som forbindes med den første kjærligheten eller den gamle stadion med sitt verdenskjente brøl. Men er det noe mer i dette enn privat nostalgi – litt vemodig, men verden går videre?

Oslos tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen kommenterte i Aftenposten at bortfallet av de trykte kinoannonsene også representerer bortfallet av en felles erfaring: «Når annonsebildet i landets hovedstad plutselig lar kinohusene med filmkulturen bli borte vekk – så svekkes fellesrommet for oss i byen, i alle aldre og sosial sammenheng.»

Mon det. For i all denne endringen, i alt som blir borte, ligger det også en forbløffende kontinuitet. Kinomatografen ble oppfunnet på slutten av 1800-tallet. Over hundre år senere – etter radioen, fjernsynet, dataspillene, Internett og Internett 2.0 – lever den fortsatt. Mennesker samler seg en helt vanlig tirsdag, i en hvilken som helst by i landet, for å sitte i mørket og se film sammen.

Jo, det handler om bildene og lydkvaliteten, men også om å oppleve noe sammen. Om å ta med venner eller snike en hånd inn i en annen hånd, om latter, gisp eller skrik som runger i salen. Og dette behovet for å gjøre noe sammen har overlevd hjemmekino og surroundlyd i stuen, og vil overleve også kinoannonsens bortfall i Aftenposten. Kontinuitet.

«Men are we and must weep when even the shade of that which once was great is swept away», skrev den engelske poeten William Wordsworth etter at Napoleon hadde knust de siste rester av den venetianske republikken. Den hadde eksistert i tusen år. Alt er forgjengelig. Men vi behøver ikke å felle tårer før vi må.

Legg igjen din kommentar »

Pussig

Publisert den 31.10.2014 i Blogg

Slik så jeg ut før:

tri

Slik ser jeg ut nå:

6765377941_567b8f4017_m

(sånn circa da, bildet er et par år gammelt).

Jeg er 36 år gammel. Kommer fra Porsgrunn i Telemark. Jeg er statsråd. Og enda viktigere: Jeg er MANN.

Ingen har noen gang rangert antrekket mitt på en fest, ingen har noen gang spurt meg om hvem som kjøper inn klærne mine eller om jeg har egen stylist, det er mulig noen har kommentert utseendet mitt, men ingen har skrevet om det i avisen. Ingen har hyllet meg for min stil, eller litt pirrende skrevet at jeg er «hemmelighetsfull» fordi jeg åpenbart synes at saken er kjempeteit. Hvis noen en dag skulle gitt ut en bok om meg (hey, det kan skje), vil neppe utseendet mitt spille en sentral rolle.

Det er litt pussig det der…

Eller kan det være at menn og kvinner i offentligheten systematisk forskjellsbehandles? Og det i — la oss si det i kor — «i et av verdens rikeste land.

Kanskje er det ikke så pussig. Kanskje er det en god grunn til å være feminist.

 

10 kommentarer »

Torbjørns time

Publisert den 31.10.2014 i Blogg

I dag har jeg hatt Torbjørns time på Marienlyst skole. Ingen fare, jeg har ikke innført et nytt fag i skolen. Men det er litt nytt likevel.

For i dag gikk jeg ekstra raskt gjennom skolegården, der barn i Halloween-kostymer løpte rundt. Jeg skulle ikke snakke med dem.

Rektor Knut Erik Brændvang tok meg med opp i andre etasje. Jeg fikk hilse på én og én lærer. Jeg fikk fortelle om Lærerløftet — på lag for kunnskapsskolen, som vi presenterte for noen uker siden.

Regjeringen vil at norske elever skal lære mer. Derfor vil vi løfte kvaliteten på lærerutdanningen. Vi fortsetter vår historiske satsing på videreutdanning av lærere. Vi vil at flere dyktige lærere skal fortsette å undervise, og at det skal bli mulig å stige i gradene som lærer.

Lærerløftet er en plan. Det er nå arbeidet starter for alle som er på lag for kunnskapsskolen. Derfor vil jeg besøke en rekke skoler fremover, og snakke med lærerne i Torbjørns time. Jeg tar med penn og notatblokk. Jeg vil høre om hverdagen i klasserommet. Om øyeblikkene dere opplever. Utfordringene dere står oppe i.

Jeg vil snakke mer med lærerne i tiden fremover. Alle spørsmål er lov i Torbjørns time. Sammen skal vi utvikle norsk skole og gi barna våre muligheter.

Legg igjen din kommentar »

Morgenbladet: En liten grå mann

Publisert den 31.10.2014 i Artikler, Blogg

Jeg skriver hver fjerde uke på baksiden av Morgenbladet.

– Jeg er i tvende sinn

 

Det sitter en liten, grå mann på skulderen min og spør om jeg ser på universitetene som underbruk av staten.

På innerlommen har jeg en liten notatbok. I den noterer jeg ideer, tanker, morsomme sitater og bra steder jeg har spist. Jeg noterer også ideer til artikler jeg vil skrive. Det siste året har listen vokst. Tiden – jeg forbanner dens elv! – strekker ikke til.

En av artiklene skal bli en guidet rundtur i min egen tvil. Den skal hete: «Er det mulig å være universitetskonservativ i 2014?»

Når forsvant det gamle universitetet?

Jeg vet ikke, men en av dets gamle kjemper, avdøde professor Asbjørn Aarnes, mente i samtaleboken Ut av fatning at det første støtet kom med 68’ernes kamp mot alle gamle autoriteter. De rev ned det som var, men visste ikke helt hva som skulle settes inn i stedet. Dét banet veien for markedstenkning, målstyring og hele NPM-fandenskapen som nå rir Norge som en mare, skal vi tro de samme 68’erne.

Men så mektige var neppe 68’erne. I mellomtiden skjedde det også noe annet. Universitetene gikk fra å være et privilegium for de få til en mulighet for de mange. Masseuniversitetet ble født. Universitetet som ikke bare skulle gi utdannelse og dannelse, men også utdanne til arbeidslivet; som ikke bare tiltrakk seg ungdom med akademiske ambisjoner, men også alle andre. Spørsmålet til humanister som teknologer ble nå: Det er fint med universitetsutdannelse, men hvordan er dette relevant for arbeidslivet?

Gir det mening å være universitetskonservativ i 2014? Jeg er i tvende sinn, og debatten om ansatt eller valgt rektor – omtalt i Morgenbladet i forrige uke – er et utmerket eksempel. Behovet for en slagkraftig ledelse tilsier at rektor ansettes for sine ferdigheter, snarere enn velges på et universitetspolitisk program. Det tilsier at man skiller klart mellom den administrative ledelsen og styret. Mange stiller med rette spørsmål ved hvorfor universitetene skal holde seg med en helt særegen ledelsesmodell.

Jeg tenker ofte slik. Vi bør ansette rektorer. Alle sammen. Men så sitter det en liten, grå mann på min høyre skulder. Han har tweedjakke, røker pipe og har dyp innsikt i vår klassiske arv. Han hvisker: «Men universitetene, da. Universitetene! De er ikke et underbruk av staten, ikke utdanningsfabrikker. Universitetene er autonome institusjoner som skal fremme både kunnskap og dannelse, som skal være korrektiver også til staten og markedet. Skal vi virkelig bryte med en århundrelang tradisjon for at universitetet selv velger sine ledere?»

Det han sier har en sterk følelsesmessig appell til meg. Samtidig er det en grunn til at den lille, grå mannen går i tweed og røker pipe. Han hører liksom ikke helt til i vår tid. Jeg er ikke sikker på om han har fått med seg fremveksten av masseuniversitetene. Jeg er ikke sikker på at han forstår hvilke kompliserte og store organisasjoner moderne utdanningsinstitusjoner er blitt. Jeg tror ikke han har tatt høyde for at universitetene må ut av sin sfære for å forholde seg til de store utfordringene i vår tid, ikke minst må de samarbeide med næringslivet. Jeg er vel heller ikke helt sikker på om han har sett på valgdeltagelsen ved universitetene våre, eller vurdert hva som faktisk ville skjedd om en student ble valgt til rektor ved Norges største læringsinstitusjon. Ingen av disse punktene tilsier at ledelsen må være ansatt, men de sier noe om at universitetenes utfordringer endrer seg. Spørsmålet er om gårsdagens ledelsesmodell er tilpasset fremtidens utfordringer. Jeg er som sagt i tvende sinn, men en dag vil jeg få tid til å skrive den artikkelen.

Legg igjen din kommentar »

Du eier ikke din egen død

Publisert den 15.10.2014 i Blogg

Mathilde Tybring-Gjedde skriver svært klokt og godt om aktiv dødshjelp i dagens Aftenposten.

Legg igjen din kommentar »